Skip to content

The Golden Compass (2007)

desember 4, 2007

I dag (mandag) ble den storslåtte eventyrfilmen The Golden Compass (Det gylne kompasset) vist for første gang på norsk jord. Etter hva jeg har forstått en stor begivenhet for ganske mange, men i grunn ikke for meg (jeg tillater meg likevel å poste den første (?) norskspråklige anmeldelsen av storfilmen).

Jeg kan såvidt huske å ha sett den første Harry Potter-filmen for flere år siden, men utover det har jeg verken fått med meg oppfølgerne, Narnia, Eragon eller noen av de andre barnevennlige, litteraturbaserte eventyrfilmene som er i vinden for tiden. Jeg kan forstå at folk liker slike filmer, men det er ganske enkelt noe som ikke har interessert meg. Det var derfor med begrenset entusiasme jeg satte meg ned i kinosetet for å overvære The Golden Compass – tre dager før verdenspremieren.

Det er kanskje unødvendig å si at jeg heller ikke har lest boka som filmen bygger på og heller ikke visste særlig om på forhånd. Men nå i ettertid kan jeg raskt oppsummere hovedrisset:

Vi befinner oss i en verden parallell med vår egen. En 11 år gammel jente, Lyra, får et gyllent kompass av sin onkel som skal være en unik veiviser til sannheten, i en verden hvor autoritetene har som mål å villede folket bort fra virkeligheten (dette er antakelig en av grunnene til at bøkene – og nå filmen – har vært utsatt for press fra kristensamfunn som hevder at historien er religiøsfiendtlig og ateist-fremmende). Kort tid etter får Lyra plutselig muligheten til å være med på en spennende tur til Nordpolen, men turen viser seg raskt å bli mer spennende og dramatisk enn det hun hadde sett for seg…

Jeg skal innrømme det med en gang: The Golden Compass er underholdende, dog ble jeg kanskje tatt litt på senga fordi jeg ikke hadde særlig forventninger. Det åpner med en flott presentasjon av universet, og filmen ser umiddelbart bra ut på lerretet. Og heldigvis har man funnet en virkelig god barneskuespiller til rollen som Lyra i Dakota Blue Richards. Birollene er også godt besatt: Spesielt er Nicole Kidman er fremragende som litt gåtefull og ond. Daniel Craig og Eva Green har mindre å spille på, men tilstedeværelsen er med på å løfte helhetsinntrykket. Ian McKellen har lånt bort den kraftfulle stemmen sin til isbjørnen Iorek Byrnison. Veldig bra. Høydepunktet er imidlertid Sam Elliott i en rolle som tatt ut av en cowboyfilm. Hans få minutter er alene verdt kinobilletten, for å ty til en klisjé.

Ankepunktet er at filmen tar seg for dårlig tid mot slutten. Kampscenene fortoner seg også som litt kaotiske og uengasjerende. I tillegg mangler filmen den berømte x-faktoren. Regissør Chris Weitz har ikke klart å heve historien til å bli noe større enn seg selv på lerretet. Det mangler litt magi.

Men antakelig er det mer enn bra nok til at man allerede kan begynne å spille inn film nummer to med god samvittighet.

Vurdering:

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: