Skip to content

Hana-bi (1997)

november 24, 2007

Hana-bi er Takeshi Kitanos sjuende film som regissør, og for første gang siden Sonatine (1993) spiller han også selv hovedrollen (han kaller seg gjerne «Beat» Takeshi når han opererer som skuespiller). Filmen ble også hans store gjennombrudd, utover de smale «arthouse»-kretser, og er beskrevet som en personlig film som gjenspeiler Kitanos liv og erfaringer. I 1994 var han nær å miste livet i en motorsykkelulykke, som han senere har innrømmet i realiteten var et selvmordsforsøk.

Tittelen Hana-bi er på norsk sammensatt av ordene «blomster» og «ild». Det første symbol på livet. Det andre symbol på døden. Til sammen oversettes det til «fyrverkeri».

Hana-bi er en stillferdig film, bare for plutselig å eksplodere i de mest groteske, men usedvanlig estetiske voldsskildringer – små øyeblikk som forsvinner like raskt som de dukker opp. Hana-bi er mest av alt en langsom film. Et karakterstudium med Kitanos steinansikt, gjemt bak solbrillene, som kan være vanskelig å trenge gjennom. Men hvis du gir filmen den sjansen og det fokuset den fortjener, så vil du ganske sikkert oppleve den som en melankolsk og vakker film om mennesker, livet og døden. Selv om det også kan være greit å advare mot sterke, voldelige scener, så er dette langt i fra noen actionfilm.

Hana-bi er et komplekst og annerledes drama. Kitano hopper frem og tilbake i tid, og mye av det essensielle i filmen foregår utenfor kamera eller mellom linjene. Men det er en narrativ historie her: Kitano spiller Yoshitaka Nishi, en tidligere politimann som sliter mentalt etter at hans kollega, Horibe, ble skutt og lammet i et rutineoppdrag – et oppdrag som Kitano selv skulle ha gjort. Sekvensen vises flere ganger ved hjelp av flashbacks. Enda mer preges Kitanos karakter av at kona er blitt alvorlig syk, døende av leukemi. Han slutter i politiet og opparbeider en formidabel yakuza-gjeld. Når yakuzaene kommer for å kreve inn pengene, svarer Kitano med å skyte dem ned en etter en – spektakulært, men totalt følelsesløst. Etterpå tar han med sin syke kone på en etterlengtet reise.

Samtidig har Horibe havnet i rullestol og satser på en karriere som kunstner. Maleriene i filmen er virkeligheten Kitanos verk.

Det er noe med disse plutselige kontrastene som gjør filmen så virkningsfull. Det kunne fort blitt «over-the-top» eller bare ironisk, men Hana-bi klarer å formidle en vondhet som oppleves som genuin. Kitano bruker volden på samme måte som Michael Haneke; plutselig bryter den raskt og brutalt med stillheten og apatien med en ofte sjokkerende effekt.

Vold og kjærlighet er som du forstår dualismen i denne Kitano-filmen som ved siden av Sonatine står som min favoritt. Det er blandingen av den ettertenksomme tonen, den lune humoren, de eksepsjonelt voldelige øyeblikkene, men mest av alt den visuelle poesien og menneskelige melankolien som gjør Hana-bi til en film utenom det vanlige. Samspillet med Kitano og Kayoko Kishimoto er kanskje ordløst, men desto mer følelsesladd.

Takeshi Kitano hanket inn Gulløven i Venezia for Hana-bi i 1997.

Karakter: 8+ 

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: