Skip to content

Gummo (1997)

oktober 27, 2007

Jeg vet at jeg sikkert tråkker noen på tærne nå. For av en eller annen absurd grunn så har tilsynelatende oppegående mennesker, som muligens er blant de få som frekventerer denne siden, trukket dette makkervet av en film til sitt bryst. Jeg snakker om den tøvete 90-tallskalkunen Gummo, som jeg først fikk med meg denne uken – ti år på etterskudd. En smertefull opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten.

Filmen tar oss med til byen Xenia, Ohio, som er preget av ettervirkningene, både økonomisk og psykologisk, av en kraftfull tornado som herjet byen for mange år siden. Filmen zoomer inn på et uheldig utvalg av byens innbyggere som sliter tungt i hverdagen, på flere måter, enten man velger å bruke nettene til å drepe villkatter eller dagen til å ikle seg rosa Snurre Sprett-ører. All elendigheten er skrevet og regissert av Harmony Korine, som noen år i forveien hadde servert Larry Clark manuset til Kids – og noen år senere: Ken Park (han har også laget Julien Donkey-Boy med Werner Herzog, som jeg ikke har sett, og er i disse dager aktuell med en ny film, Mister Lonely, som veldig nylig ble vist på BIFF).

Én ting er at Gummo er dørgende kjedelig. Langt verre er det at filmen er bunnløs av intetsigende smakløshet og ondsinnede karikaturer av amerikansk white trash-rariteter på samlebånd. Over 60 år etter den fantastiske Freaks så gjør Harmony Korine det stikk motsatte av hva en solidarisk Tod Browning gjorde med stor varme på 30-tallet: de deformerte (autentiske) individene ble skildret som ekte mennesker. Som vinnere. Filmen var også en påminnelse om at menneskets godhet kommer innenfra, i en tid da det ikke var en selvfølge å behandle «de unormale» med verdighet. Der Browning i Freaks hedret «de unormale», gjør Korine narr av samme gruppe mennesker i Gummo. Ok, han gjør det sikkert ikke med intensjon. Men sånn opplevde jeg det. At Korine ville stått først i køen for å tråkke på og mobbe Elefantmannen, hvis han bare hadde fått sjansen.

Man trenger selvsagt ikke ha et «alle er vi forskjellig, men det er utenpå»-budskap i enhver film om samfunnets utskudd, men hva er verdien i å gå lengst mulig for å gjøre mest mulig narr av en forsvarsløs menneskegruppe? Det er ingen varme, ingen humor, ingen menneskelighet, ingen relevans eller ingen mening i Gummo. Det er ganske enkelt en forferdelig dårlig film. Selv ikke Chloë Sevigny kan redde dette.

Ikke fordi jeg misliker alternativ film om alternative samfunnstapere per se, men jeg hatet Gummo. Gjør én ting: Se heller Happiness av Todd Solondz. Den er alt det Gummo ikke er, og i seg selv et cineastisk mesterverk.

PS! Det ble skrevet en masteroppgave ved UiO for to år siden: «En studie av Harmony Korines filmforfatterskap», som ser ut til å inneholde en analyse av Gummo. Sikkert interessant og tar opp en haug med aspekter ved filmen som jeg ikke orket å tenke på underveis, men jeg tror neppe den er i stand til å endre min oppfatning om at dette er og blir en søppelfilm som jeg aldri kommer til å se igjen. Aldri.

Advertisements
3 kommentarer leave one →
  1. oktober 31, 2007 2:31 am

    Jeg føler meg heldig: Det var min store glede å fascineres av universet til Korine i det viktige uavhengige filmverket som «Gummo» er. Da jeg så den slo den hardt ned i meg – regissøren klarte å transportere en fryktelig stygg og ubehagelig verden som jeg kunne tro på, og det ble nesten skummelt. Jeg kunne ikke ta avstand ved hjelp av en narrativ, jeg kunne ikke føle nærhet på grunn av gjennkjennelighet. Det var ekte uhygge i «Gummo».

    Så i mine øyne en glimrende, foruroligende film med stemninger som kryper oppunder huden som sløve maur. «Mister Lonely» er en varmere og mer human film med sjarmerende karakterer og en fin historie – men likevel med Korines signatur. «Julien Donkey-Boy» er et sted i mellom.

    Og forresten: Linje 3, ord 6. Men den er hverken «makkverk» eller «kalkun». Den er betydelig filmhistorie, enten man vil det eller ei. Det er verdt å bemerke, selv i en tekst fra en som uttaler at han hater filmen.

  2. trondjo permalink*
    oktober 31, 2007 2:53 am

    Takk for innspillet, Karsten.

    Jeg føler at man kan bruke begrepet «makkverk» veldig subjektivt. Det er kanskje litt annerledes med «kalkun», men for meg var det egentlig bare viktig å plassere noen ord i teksten som gav negative assosiasjoner. Jeg kunne vært mer kreativ. Men i mine øyne så er det en søppelfilm, uavhengig av dens filmhistoriske betydning.

    Ja, det er en stygg og ubehagelig verden som skildres, men i motsetning til deg så klarte jeg ikke å tro på det, ei heller føle noen form for nærhet eller gjenkjennelighet (heldigvis!). Jeg følte bare avsky.

    … men på en eller annen bisarr måte så kan jeg forstå at enkelte kan sette stor pris på dette. Men bare fordi jeg hatet den så sterkt. Fordi når en film kan få frem slike følelser i meg, så betyr det jo samtidig at den har kommunisert noe ekstraordinært, og det kan slå ut helt i den andre skalaen hos andre. En typisk polariserende, elsk/hat-film med andre ord.

  3. november 6, 2007 12:55 am

    Sorry for feilstavelsen av ‘gjenkjennelighet’ – det var sent.

    Jeg synes søppelfilm er meget passende for «Gummo». Positivt fra meg, negativt fra deg. :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: