Skip to content

Le Couperet (2005)

oktober 9, 2007

Le Couperet fra 2005 er foreløpig siste verk regissert av den greske filmguden Costa-Gavras. Få har laget bedre politiske thrillere enn ham. Z fra 1969 er i så måte obligatorisk. Le Couperet kvalifiserer kanskje ikke som noen politisk thriller, men Costa-Gavras har et ufravikelig sosialt engasjement, og det kommer definitivt til uttrykk her også. Filmen kan best beskrives som en svart komedie med brodd mot det moderne vestlige samfunnet. Handlingen er lagt til Frankrike.


Det handler om familiefaren Bruno Davert (spilt av José Garcia) som opplever å miste jobben sin samtidig som han sliter på hjemmebane i et distansert forhold til sin kone og to barn. At tiden går uten at han finner ny jobb hjelper heller ikke på humøret. Og siden jeg for øyeblikket er arbeidsledig selv, så kan jeg kjenne meg litt igjen i hvordan Bruno opplever hverdagen (uten at det er ille for min del)…

Bruno velger nemlig å gå noe mer ekstremt til verks enn hva jeg gjør i jobbsøkerprosessen. I ren desperasjon søker han opp de andre søkerne og regelrett eliminerer konkurrentene til de jobbene han selv søker på. Et passe morbid og absurd utgangspunkt som burde passe godt i svart humor-formatet. Og det gjør det også.

José Garcia er strålende i hovedrollen, og jeg liker godt hvordan det er umulig å forholde seg til ham. Regien er bunnsolid, hvor Costa-Gavras kaster oss frem og tilbake mellom det virkelighetsnære og virkelighetsfjerne. Men selv synes jeg filmen fungerer klart best når den er en renspikket psykologisk thriller og befinner seg på sitt mest hverdagslige, kontra når overdrivelsene og absurditeten tar overhånd. En tanke som slo meg et stykke ut i filmen: Det hadde vært veldig interessant å se hva en mann som Michael Haneke kunne ha fått ut av samme materiale. Jeg tror nemlig budskapet ville kommet like godt frem, om enn på en litt annen måte, og filmen vært enda bedre, hvis den hadde blitt rendyrket som et psykologisk og kaldt portrett av en dysfunksjonell familie som går i oppløsning som følge av post-modernistiske mekanismer. Ingen er bedre på å skildre fremmedgjøring og isolasjon i vesteuropeiske øvre middelklassehjem enn den gråhårede tyskeren, og dette er en historie som ville kledd ham godt og ligger tett opp mot det han har gjort tidligere.

Men det var en digresjon. Costa-Gavras gjør dette nemlig utmerket godt på egenhånd, selv om det blir på en litt annen – og kanskje mer forfriskende måte? Filmen mangler evnen til å sjokkere og provosere, slik en svart komedie med et underliggende budskap etter min mening bør gjøre, og blir dessuten litt i lengste laget med sine to timer (mange repetisjoner i midtpartiet kunne vært kortet ned på), men har både et fengslende plott og forteller dessuten noe om samfunnet vårt som vi med fordel kan reflektere litt rundt.

PS! Filmen ble utgitt på DVD i Norge i fjor av Sandrew Metronome. Vel verdt å sjekke ut.

Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: