Skip to content

Sicko (2007)

oktober 5, 2007

Jeg har sett Sicko av Michael Moore som har premiere på norske kinoer denne helgen…

Michael Moore viser frem sin bedre side i Sicko. Filmen ligger i fremgangsmåte og fremtoning nærmere Roger & Me og delvis Bowling for Columbine enn Fahrenheit 9/11. Heldigvis.

Alle har sikkert for lengst fått med seg hva filmen handler om (kort sagt: et frontalangrep på det amerikanske, privatiserte helsevesenet). Og når filmen nå først dukker opp på norske kinoer, så sitter man med en følelse av allerede å ha sett den, uten å ha gjort det.

Men nå har jeg altså faktisk sett den. På ordentlig. Og det viste seg raskt at Moore følger akkurat den oppskriften jeg hadde sett for meg. Forutsigbart? Ja. Men han gjør gode valg underveis, og for min del kommer han veldig godt ut av det. Filmen er vittig, underholdende og viktig. Så er det opp til hver enkelt hva man ønsker å trekke ut av det.

Michael Moore er en populist. Ingen tvil om saken. En venstrepopulist. Men like sikkert er han en forbanna god og kompromissløs filmskaper, som mer enn noen annen dokumentarfilmskaper har klart å trekke de store massene til kinosalene – gjentatte ganger. Det er noe med hvordan han har funnet sin stil, der han i særklasse mestrer kunsten å trykke på de rette knappene og spissformulere seg slik at budskapet hans treffer et overraskende stort publikum.

Den lubne amerikaneren med baseballcapen utrendy påtrukket er ikke hva man ved første øyekast skulle tro var blitt verdensstjerne gjennom å opptre som en blodtørstig og skarp samfunnskritiker som har tjent haugevis av millioner på å stille makteliten til veggs med kamera over skulderen. Men det har han altså.

I Sicko bruker han velkjente og enkle triks vi har sett ham gjøre før. Forskjellen fra de tidligere filmene er at han trekker sin egen personlighet mer i bakgrunn. Det slår heldig ut. Agendaen hans er å belyse de uheldige sidene ved det privatiserte amerikanske helsevesenet, og det gjør han ved å sammenligne de mest grelle eksemplene i USA med europeiske solskinnshistorier. Han reiser på rundtur til Canada (selvfølgelig), Storbritannia og Frankrike. Her viser han til hvor fantastisk helsevesenet fungerer, med ordninger som gir den alminnelige amerikaner hakeslepp. Det blir litt påtatt når selv Moore kliver foran kamera og spiller sjokkert når han får høre «de utrolige» historiene.

Men det er effektivt. Han reiser til og med til Cuba. Selv der behandles de syke og uføretrygdede på en mer human og økonomisk godartet måte enn i statene. Samtidig plukker han ut et par amerikanske enkeltskjebner og viser hvor grotesk det amerikanske systemet er. Moore liker å bruke personifiseringer. Det er enkelt. Folk forstår det, lever seg inn i skjebnene og blir opprørt på deres vegne.

Men er det noe galt i å sammenligne litt skjevt, personifisere noen problemstillinger og presentere eller antyde enkle svar på komplekse problemstillinger hvis det gjøres på en vittig og underholdende måte, samtidig som det er viktig tematikk som brettes ut over det store lerretet? Hvis Moore på den måten klarer å oppildne den jevne amerikaner til å bli mer interessert og delta i en viktig samfunnsdebatt, så er jo bare det prisverdig i seg selv.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: