Skip to content

Inland Empire

september 14, 2007

Inland Empire ble en svett opplevelse. Nesten tre timer med intenst marerittaktige bilder som terroriserer netthinnen. Det kan høres fryktelig negativt ut. Men oppleves faktisk som det stikk motsatte.

David Lynch har som kjent valgt å bruke DV-kamera i Inland Empire. Konstant. Sånt setter definitivt spor, men det funker veldig bra, selv om den alminnelige kinogjenger nok vil murre litt over bildekvaliteten. Men så tror jeg heller ikke den alminnelige kinogjenger kommer til å se denne filmen. De vil isåfall forsvinne ut av salen med halvspist popcornbeger før det er halvveis. Dette er nemlig for fansen. De som elsker David Lynch (og naturligvis på forhånd er klar over at filmen er DV-filmet), eller de som generelt er tilhengere av surrealisme og alternativ og utfordrende film. Hvis Elefantmannen og The Straight Story er grunnen til at du har sans for David Lynch, og samtidig sukket oppgitt over Eraserhead, Mulholland Dr. og Lost Highway: styr unna. Dette er ikke for deg.

På samme måte som i Mulholland Dr. er det fullt mulig å følge handlingen i Inland Empire et stykke på vei i begynnelsen, kanskje til og med en hel time om jeg husker rett. Ting henger sammen og gir mening, om enn med skrudde dialoger, karakterer og uortodoks kamerabruk. Det er surrealistisk innenfor en ramme som gjør det mulig å se en logikk i det som skjer. Akkurat det er ganske tilfredsstillende, og etter min mening nesten nødvendig i filmens første fase.

Filmen handler om skuespillerinnen Nikki Grace, briljant tolket av Lynch-favoritt Laura Dern, som skal spille den kvinnelige hovedrollen i en ny film som hun etter hvert får vite er basert på et polsk folkeeventyr som er forsøkt filmatisert tidligere, på tysk, der begge hovedrolleinnehaverne ble drept under innspillingen og filmen aldri ble fullført.

Frem til dette kommer for dagen relativt tidlig i filmen, så har det allerede skjedd flere underlige incidenter. I fortsettelsen blir dog alt et sammenhengende sammensurium av underlige incidenter. Gjør deg klar for å miste taket, men vær samtidig mentalt forberedt på en gjennomgående freaky og suggerende reise dypt inn i et mareritt-aktig univers, med bilder og inntrykk som garantert vil hjemsøke deg i flere dager. La meg si det veldig enkelt: Dette er et surrealistisk nesten-mesterverk.

Det skal mye til for å overgå Mulholland Dr. (en av de beste filmene post 2000), og det makter ikke Inland Empire etter første gjennomgang. Kanskje blir den litt for lang? Kanskje ble jeg litt for frustrert? Jeg vet ikke. Det plager meg fint lite at jeg underveis måtte forkaste et titalls hypoteser om hvordan ting hang sammen. Og jeg kom aldri i mål med en vannfast teori, dog brukte jeg heller ikke veldig mye krefter på akkurat dét. Ei heller har jeg lest de mange analysene som allerede har poppet opp på internett. Visst er det fascinerende, men for meg har aldri det å løse «Lynch-koden» vært det sentrale, verken i Lost Highway, Mulholland Dr. eller Inland Empire. Det er den gåtefulle stemningen som tiltrekker meg. Jeg betrakter meg ikke engang som en stor tilhenger av surrealistisk film. Jeg har alltid vært mest glad i det jordnære. Men det er et eller annet med filmspråket til Lynch som virkelig setter blodet mitt i omløp.

Dialogen er absurd og deilig fengslende. Spesielt er det en scene tidlig i filmen som jeg synes utpeker seg spesielt, og kan stå som et eksempel på hva jeg elsker med Inland Empire: Kombinasjonen av føringen med DV-kameraet, Laura Derns desillusjonerte blikk og Grace Zabriskies trolske tolkning og manusfremføring, der det skapes en farlig tiltrekkende, uhyggelig atmosfære som følge av nevnte kombinasjon. Jeg elsket den sekvensen.

Legg merke til hvordan Laura Dern forsøker å kommunisere med menneskene rundt seg, men det virker hele tiden som hun kun snakker til og aldri med motparten.

Mer generelt så tror jeg det er noe med fargebruken, noe så banalt som møbler og interiør, menneskens skjeve blikk, de absurde dialogene, og andre detaljer som i sum er med å skape en særegen Lynch-atmosfære. Alt virker så fjernt, men likevel kan vi kjenne oss igjen. Hvordan? I drømmene. I marerittene.

Jeg avslutter med å sitere Laura Derns karakter et stykke ut i filmen:

«I don’t know what’s happened first… and it’s kinda layin’ a mindfuck on me».

Jeg samtykker.

Advertisements
One Comment leave one →
  1. september 18, 2007 1:57 am

    Fin anmeldelse, Trond. Jeg dør etter å besøke Inland Empire igjen. Det er så definitivt en film som vil være spennende å returnere til om og om igjen (slik som de fleste Lynch-filmer er).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: