Skip to content

This is England

september 13, 2007


Endelig har jeg også sett This is England.

Det er bare noen uker siden jeg ble kjent med Shane Meadows, da jeg så hans forrige kritikerroste langfilm: Dead Man’s Shoes. Jeg likte den veldig godt.

I This is England viser igjen Meadows hvilket innblikk han har i britisk outsider-(sub)kultur fra lavere middelklasse, såkalt «white trash», og skildrer det på en så balansert og presis måte at vi forstår at det kommer fra en person som har opplevd et slikt miljø tett på kroppen. Og både Dead Man’s Shoes og This is England bygger dels på Meadows egne erfaringer fra sin oppvekst i Nottingham.

This is England tar for seg hvordan en 12 år gammel gutt (Shaun), som mobbes på skolen og lever alene med sin mor i enkle kår etter at faren døde i den meningsløse Falklandskrigen, en dag finner etterlengtet tilhørighet og kameratskap blant noen eldre gutter som innlemmer ham i et fellesskap. De er skinheads, men begår ikke annet enn relativt harmløse guttestreker og drikker øl på fritiden.

Det er først når gruppens tidligere leder, Combo, kommer tilbake fra et opphold i fengsel at ting begynner å utvikle seg i en mer radikal retning. Med en naturlig autoritet og veltalenhet makter han å overbevise den ene halvparten av gruppen til å bli med i et nasjonalistisk fellesskap, der de skal kjempe for britiske verdier og nedkjempe innvandrerne som har kommet til landet og tatt jobber fra vanlige, ærlige engelskmenn. Combo overtaler en sårbar og ung Shaun til å bli med som nasjonalist, for å bære stoltheten til sin avdøde far videre i hjertet. Scenen hvor gruppen splittes i to, og Shaun uunngåelig blir manipulert inn i de destruktive ideene til sitt nye forbilde, Combo, er grusomt sterk og god. Ikke minst på grunn av skuespillet.

Der Dead Man’s Shoes nærmest føltes som en dokumentar med mye bruk av håndholdt kamera som hele tiden beveget seg tett opp i ansiktene på karakterene, byr This is England på den samme genuine stemningen, men uten å være like dristig og nærgående i kamerabruken. Det er i første rekke skuespillerne og den åpenbare bruken av «ad lib» i dialogene som setter standarden. Thomas Turgoose, plukket opp på gata helt uten skuespillererfaring, er et funn som 12 år gamle Shaun. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å gjøre en såpass krevende rolle så troverdig i så ung alder.

Knallgod er også Stephen Graham (bildet nedenfor) som Combo. Så gnistrende god at en Oscar-nominasjon absolutt bør være innen rekkevidde.

I andre halvdel av filmen blir hans rolle på mange måter både viktigere og mer interessant enn den 12 år gamle gutten. På en ikke-klisjéfull rulles bakgrunnen opp for oss, samtidig som vi forstår hva som vil skje, og etter hvert hvorfor det skjer. Hvorfor Shaun tar ut sin aggressivitet på Englands nye landsmenn. Handler det egentlig om rasisme eller nasjonalisme?

Dette er ganske enkelt et stykke gråtung og sterkt overbevisende britisk hverdagsrealisme, med en filmskaper som tydelig brenner for å fortelle denne historien, og med skuespillere som er i besittelse av et utrolig nærvær foran kamera. Det er usminket og hjerteskjærende, aldri banalt og forenklet, og en film som har noe substansielt på hjertet.

En forbanna god film. Kom deg på kino.

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: