Skip to content

NB! Speilet har flyttet

oktober 24, 2009

Speilet har flyttet til ny adresse: http://speilet.montages.no

Denne siden vil ikke lenger bli oppdatert, men arkivet vil bli liggende. Bli med over til det nye Speilet! (og husk å oppdatere dine bokmerker)

Advertisements

Mammoth (2009)

oktober 11, 2009

vlcsnap-5153317

8

Da Mammoth (Mammut) for første gang ble vist under Berlinalen i februar, ble det skrevet om en voldsomt polariserende mottakelse; det var de som applauderte, og det var de som buet. Mest opperksomhet ble naturligvis viet pipekonserten, mens jeg selv bare ble enda mer gira på å se filmen, fordi en film som vekker sterke reaksjoner normalt er over snittet severdige. I tillegg er den jo regissert av Lukas Moodysson som ikke har vært kjent for å gå stille i dørene, eller lage dårlig/uinteressant film for den saks skyld. Især er Lilja 4-ever og (i litt mindre grad riktgnok) Fucking Åmål strålende, for ikke å si av de beste skandinaviske filmene som er laget noen gang.

Med Mammoth tar imidlertid Moodysson et steg mot nytt territorium. Ved første øyekast ser man at hele prosjektet har ligget under en helt annen produksjonshimmel enn regissørens tidligere verk. Mammoth er så blank at det skinner av den. Her glefses ikke tenner, men mykt smører Moodysson på med stemningsskapende bilder av interiør og mennesker. Han tar oss med ut på en en reise av følelsesladd patos og spiller stødig på emosjonelle strenger. Symbolikken ligger tungt over dramaet som utspiller seg så stringent foran kamera, nydelig innrammet i Marcel Zyskinds krystallklare foto. Moodysson gjør dette både storslagent og intimt på en og samme tid. Tematikken staves tidvis ut med store bokstaver og utropstegn, men det kan Moodysson tillate seg fordi det avløses balansert med nære øyeblikk som bringer det ned på menneskets sårbare nivå (her er både Gael García Bernal og Michelle Williams dyktige, mens ukjente Natthamonkarn Srinikornchot også gjør en fin jobb).

vlcsnap-5206929

Mange vil tolke dette som at Moodysson har nådd en modenhet i karrieren, andre vil mene han er blitt temmet av en produksjon som er større enn ham selv. Men Mammoth er altfor ambisiøs og tydelig auteurskapt at man kan snakke om feighet eller en filmskaper som har mistet sitt kompromissløse jeg. Mammoth er faktisk en av årets bedre filmer (uten å være regissørens beste).

PS! For en mer inngående analyse av filmen og dens tematikk, les Mammut: En elefant som sparker på markedet på Montages.no.

The Hurt Locker (2008)

oktober 10, 2009

the-hurt-locker

8

The Hurt Locker er bunnsolid filmhåndverk. Men er det en engasjerende og god film?

Et amerikansk spesialteam har i oppdrag å desarmere bomber i Bagdads krigsherjede gater. Disse følges av regissør Kathryn Bigelow som tidligere vist evne til å lage filmer av sjelden høy intensitet, og The Hurt Locker er kanskje årets aller mest intense kinoopplevelse. Filmen har et sjeldent tett fokus oppnådd med bruk av få karakterer, og en episodisk struktur som tillater scener av lenger varighet enn beslektede filmer som prioriterer tydeligere narrativ fremdrift. Bigelow gir oss både tid og nærhet så vi får lukte bildene og kjenne svetten. Som en kjenne-på-kroppen-film er dette uhyre effektivt, men til slutt mer utmattende enn forløsende å se på. Det finnes ingen tydelig politisk agenda i Bigelows film; riktignok forteller den noe universelt om krigen og individet, hvor hovedpersonen trekkes mot de livsfarlige bombene som en junkie mot heroin, men det er som en ekstremt velregissert action- og spenningsfilm The Hurt Locker vil markere seg. Der vil den stå igjen som noe av det aller sterkeste fra dette året.

District 9 (2009)

oktober 6, 2009

district9

6

1990 er året da et romskip for første gang ankommer jorden. Stedet er den sørafrikanske storbyen Johannesburg, men romvesene er ikke hva menneskeheten hadde sett for seg. De er ynkelige, de er syke og de blir en byrde for bysamfunnet de har tatt bolig i. De utenomjordiske «rekene» sperres inne i en getto, Distrikt 9, en frisone for byens slum av kriminelle, narkomane, horer – og aliens. Nå vil myndighetene rydde opp, og skylle avskummet ut av byens fasade.

Science fiction funker som regel best når filmene kommer med en samfunnskritisk slagside, noe District 9 så definitivt gjør, og som understrekes sterkt av at handlingen er lagt til Sør-Afrika med pek til nasjonens nære fortid (Johannesburg er også regissør Neill Blomkamps fødeby). Under produsent Peter Jacksons vinger, har Blomkamp landet et dristig og originalt prosjekt på stødig vis. Riktig mesterlig blir det imidlertid ikke — til det blir storyen og karakterene for enkle, og underholdningsverdien dalende i en masete siste akt. Helst skulle jeg sett at Blomkamp & co. hadde våget å grave seg lenger inn i det dystre universet som påbegynnes, og ikke hoppe over på velkjente Spielberg-løsninger når plottet nærmer seg bristepunktet. Til slutt blir District 9 nesten skuffende uoriginal innenfor sitt originale konsept, og mer enn gjennomføringen, er det selve ideen og de mange smarte detaljene underveis som vil sitte igjen. Jeg forventet så mye mer.

Los abrazos rotos (2009)

oktober 3, 2009

brutteomfavnelser

6

Jeg må først komme med en innrømmelse: før jeg gikk til Brutte forbindelser (Los abrazos rotos på originalspråket og Broken Embraces på engelsk), hadde jeg kun én Pedro Almodóvar-film i bagasjen; Live Flesh fra 1997 med Javier Bardem og Penélope Cruz (hun er med her også) som jeg forsåvidt likte godt.

Almodóvar har alltid slått meg som en mann av fargerike filmer som nærmest dufter fra lerretet. Det skal være elegant og sofistikert. Romantisk, spennende og mystisk. Likevel har jeg altså skygget unna.

Og fra første innstilling i Brutte forbindelser ser man at Almodóvar udiskutabelt er en filmskaper som tar grep om filmens visuelle ramme. Det liker jeg. Min innvending er således like ekstremt subjektiv som den er banal: jeg faller ikke helt for det universet Almodóvar tegner for meg. Jeg kan smile til de smidige kamerabevegelsene, nikke anerkjennende til hvordan han bevisst bruker fargene, humre lett over komedien og se at skuespillerne trives i lag med Almodóvars lekne fortellerkraft. Men for meg handler det altså om smak. Verken karakterene, bildene eller historien appellerer til meg.

Det hele spinner rundt en blind person under pseudonymet Harry Caine (Lluís Homar), med fortid som filmregissør før synet ble revet vekk fra ham. Filmen er en reise i tid og tilstand; om drømmer, kjærlighet og tapt tid. Universet Almodóvar denne gang plasserer figurene i, gir ham også mulighet til å drysse over med referanser fra filmverden, og visstnok også mye fra egen filmografi.

Stemningen var elektrisk da jeg overvar filmen under den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer, tydeligvis med mange kjennere i salen. Selv har jeg aldri opparbeidet noen sterke bånd til den spanske filmskaperens filmer, og selv om alt lå til rette for det, så ble jeg heller ikke omvendt av Brutte omfavnelser. Jeg ser de raffinerte ytre kvalitetene, men lar meg aldri rive med av intrigene og personene foran den fargerike bakgrunnen. Jeg blir sittende på utsiden, å observere, og tar aldri del i filmens indre med hele meg. Men jeg gir ikke opp, og tar gjerne i mot tips til hvor jeg bør vandre videre i Almodóvars katalog…

Fredagsklipp: Dial M for Murder

oktober 2, 2009

I taket lyser stjärnorna (2009)

september 30, 2009

i taket lyser

8

Svenskene er antakelig verdensmestere i å lage sterke og ektefølte ungdomsfilmer. I taket lyser stjärnorna er basert på en prisbelønnet roman med samme tittel av Johanna Thydell, og tar for seg en ubeskrivelig vond og vanskelig tid for 13 år gamle Jenna. Hun bor alene sammen med sin kreftsyke mor (faren var en fransk ferieflørt som de ikke har hørt fra siden).

På skolen skriver Jenna et dikt: «Om du dør mamma, da tar jeg livet mitt».

Samtidig må hun håndtere akkurat de samme pubertale følelsene som enhver 13 åring møter. Tanker om ensomhet, venner, gutter, sex, alkohol. Men alle disse klassiske problemstillingene blir banale når moren kanskje ikke overlever årstiden. Hvordan er det egentlig mulig å takle en slik hverdag?

Unge Josefine Mattsson utstråler med sitt involverende vesen både styrke og sårbarhet i den krevende hovedrollen. Scenene med mor og datter er hjerteskjærende, uten å ramle ut i sentimentalitet. Filmen kan også tillate seg å la seeren tidlig forstå hvor veien går, fordi historien og menneskene uansett kommer så sterkt og gripende gjennom, og det er tilnærmet umulig å ikke bli fanget av de virkelighetstunge skjebnene.

En film som utfyller Lukas Moodyssons ungdomsportretter i Fucking Åmål og Lilja 4-ever, og er farlig nær samme klasse. Definitivt en av årets sterkeste filmopplevelser.