Tag Archive

En herlig smakebit på Coen-brødrenes stjernespekkede komedie med norsk kinopremiere i høst. Brødrene som har lagt lista uoverstigelig høyt med No Country for Old Men, gjør med dette et nytt forsøk i den vanskelige komediesjangeren. Forhåpentligvis blir Burn After Reading en ny The Big Lebowski - og ikke en ny The Ladykillers. Traileren fikk meg i hvert fall i godt humør, men man vet aldri. Egentlig fikk jeg sterkest assosiasjon til Intolerable Cruelty, som forsåvidt er en god - men ikke fantastisk god - film.

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 101 min
Regi: Michel Gondry

Jeg hadde gledet meg en god stund til denne. Og det til tross for at jeg ikke betrakter meg selv som noen spesielt stor fan av Michel Gondrys tidligere bejublede filmer; Eternal Sunshine of the Spotless Mind og La Science des rêves.

Men Be Kind Rewind har virket herlig forlokkende hele veien, kanskje mest på grunn av et smågenialt konsept som burde kle lekenheten til Michel Gondry bak kamera og energien til Jack Black foran.

Elroy (Danny Glover) driver en nedslitt videosjappe på et gatehjørne i Passaic, New Jersey. Stedet trues av nedleggelse, hvis da ikke Elroy klarer å skaffe til veie midlene som skal til for å fikse det falleferdige taket i løpet av noen få uker. Kundene har ikke akkurat løpt ned dørene den siste tiden. I håp om å finne en løsning på de økonomiske utfordringene, reiser den aldrende innehaveren utenbys og overlater butikken til medhjelperen Mike (Mos Def).

Problemet er at Mike er venn med den utagerende originalen Jerry (Jack Black) som bor i en campigvogn ved siden av et kraftverk like rundt hjørnet. Etter et mislykket sabotasjeforsøk ved kraftverket, kommer han tilbake til butikken og begynner å romstere i hyllene med videofilmer (her snakker vi VHS). Det han ikke vet er at kraftverket har magnetisert ham, og at han akkurat har slettet innholdet på samtlige videokassetter.

Det er da ideen kommer til Jerry: hvorfor kan de ikke spille inn sine egne versjoner av filmene de leier ut med seg selv i hovedrollene? Ideen realiseres først med 80-tallsklassikeren Ghost Busters — til stor suksess — og så har snøballen begynt å rulle…

Det tar derimot litt for lang tid før Be Kind Rewind kommer til de morsomme poengene (det vil si når de begynner å spille inn filmene). I den første tredjedelen sitter jeg ubekvemt i kinosetet og ser en film som urovekkende nok er direkte umorsom. Gondry forsøker å etablere en alvorlig undertone tidlig i historien; om kampen mellom kapitalismen og kunstnerisk skaperkraft, men klarer ikke å utnytte temaet til komediens fordel. Det er et eller annet aspekt ved denne filmen som bare blir svevende i lufta uten at Gondry tar ordentlig tak i det.

På den andre siden klarer Gondry å gjøre Be Kind Rewind til en kjærlighetserklæring… til filmen!

Det er noen fine, varme øyeblikk i Be Kind Rewind, samtidig som Gondry også får uttrykt seg som en visuell regissør. Historien åpner haltende, men kommer seg etter hvert. Da blir filmen også tidvis morsom, ja, i perioder veldig morsom. Men dessverre hviler altfor mye av det komiske ansvaret på Jack Blacks brede skuldre. Karakterene og skuespillerne rundt ham imponerer lite. Mos Def, i særdeleshet, faller helt gjennom i den andre store rollen.

Konseptet er strålende, og alt ligger til rette for en fest av en film. Men av en eller annen grunn så har man ikke fått så mye ut av det som jeg hadde håpet. Det føles litt forknytt.

Redningen blir Jack Black i noen hysterisk morsomme øyeblikk, den nostalgiske VHS-hyllesten, Gondrys tidvis finurlige visuelle påfunn, og den sentimentale Frank Capra-aktige slutten som i munn smakte overraskende godt.

Thank You for Smoking var så smart og morsom at jeg med en gang noterte meg navnet på regissøren: Jason Reitman. For øvrig sønnen til Ghost Busters-skaper Ivan Reitman. Filmen var genuint god på en måte som gjorde meg trygg på at vi ikke hadde å gjøre med en one-hit-wonder-regissør.

Og to år senere er jammen Reitman nominert til Oscar for Juno.

Filmen handler om tenåringsjenta Juno (Ellen Page) som til sin store forbauselse oppdager at hun er blitt gravid med bestevennen Paulie Bleeker (Michael Cera). Hun bestemmer seg for å bære frem barnet for deretter å adoptere det bort til et ungt par i etableringsfasen (spilt av Jason Bateman og Jennifer Garner) som har lagt ut annonse i en avis.

Juno følger på sett og vis en slags formel som er brukt flere ganger de siste årene i en ny strøm av amerikanske indie-filmer. Det er gjerne litt skjevt og underfundig, småsært og alternativt, men samtidig ikke altfor smalt. Målgruppen: unge og urbane mennesker fra 16 til 30 år som er litt over middels interessert i både film og musikk (min definisjon). Mens “indierock” for lengst har funnet sin posisjon i musikken, så føler jeg på mange måter at det har bygd seg opp en slags tilsvarende greie i amerikansk film nå de senere årene (tilfeldigvis bruker disse filmene stort sett indierock på soundtracket). Jeg nevner i fleng: Garden State, I Heart Huckabees, Thumbsucker, Little Miss Sunshine, Igby Goes Down osv.

Hvis det finnes en slik bølge i amerikansk film for tiden, så er Juno definitivt en del av den. Men for de som tror jeg skal bruke det til noe negativt: Juno må være umulig å mislike! Dette er verken utstudert, kalkulert eller påtatt. Her er det varme. Her er det humor. Her er det fantastisk velskrevne karakterer og manus. Og her er skuespillere det lyser av!

Juno slår knock-out på fjorårets Oscar-nominerte komedie Little Miss Sunshine og står frem som noe av det mest vittige jeg har sett av ny amerikansk film på flere år. Ellen Page er et lykketreff i hovedrollen med en enestående sjarm, utstråling og komisk timing som hun balanserer fint og nedtoner når øyeblikkene krever mer substans. Hun imponerte meg i Hard Candy og er nå allerede etablert som Hollywood-stjerne. Det slår heller ikke feil med Michael Cera som er som skapt for rollen som den nerdete, men sjarmerende langdistanseløperen Bleeker. Cera har en komisk timing av en annen verden. Jeg vil også trekke frem J.K. Simmons, som mange glemmer i dette ensemblet. I rollen som Junos far bringer han mye varme inn i historien.

Dette er intelligent, underholdende og sjarmerende. Og ta det med ro: på tross av temaet unngår Juno å falle i alt som er av politiske fallgruver. Filmen er like ufarlig som den er morsom. En må-se-film.

Vurdering:

Når en ny amerikansk komedie er frekk nok til å snike seg et godt stykke inn på listen over tidenes 250 beste filmer, etter at over 40 000 brukere har gitt sine stemmer på IMDb, så har jeg egentlig ikke noe valg. Jeg måtte se Superbad.

“Calm down, calm down. She likes you. She wants to suck on your penis. That’s a good thing. It’s the best.”

Ok, dette er en pubertal komedie om tre hormonsprengte tenåringsgutter på jakt etter alkohol og sex i siste semester på High School. Det er begrenset hvor originalt det kan bli. Men Superbad har heldigvis litt mer å fare med enn sine fleste sjangersøsken. American Pie inkludert. Ikke fordi historien er nyskapende og revitaliserer sjangeren. Det gjør den ikke. Men fordi det er noe sjeldent genuint over karakterene, dialogen og egentlig hele tonen i filmen. En konstant fuck-brautende Jonah Hill tar riktignok litt for mye plass i noen scener, men stort sett funker samspillet mellom karakterene strålende. Michael Cera imponerer jevnt over best med sitt presise kroppsspråk og komiske timing. Men det er den største nerden i flokken, Christopher Mintz-Plasse, aka “McLovin”, som skaper de største latterutbruddene og som med sitt “fake ID” er nøkkelen til trioens suksess. Jenter… alkohol… av med truse. You know the drill.

Nå løper riktignok ikke jeg ned kinoene hver gang det kommer en ny komedie, rett og slett fordi det knapt lages to-tre severdige filmer i tiåret av den typen, men Superbad er absolutt verdt en inngangsbillett. Og sammenlignet med alt annet Hollywood spyr ut av lavpannede komedier, så er kanskje Superbad for øyeblikket sjangerens egen Citizen Kane. Men ikke pokker om dette er en film som har noe å gjøre på en liste over tidenes 250 beste filmer. Jada, filmen er hyggelig og morsom. Men det er tross alt bare 4-5 scener som er virkelig latterfremkallende. Det er flere dødpunkter underveis (særlig i midtpartiet er det null fremdrift og komedien blir litt krampeaktig og gjentagende) i et udiskutabelt uoriginalt plott. Filmen er utvilsomt morsom, men det er dessverre skapt forventninger som den umulig kan oppfylle.