Tag Archive

Rian Johnson skal ha brukt over sju år på å realisere sin første spillefilm, Brick. Han var 31 år da filmen hadde premiere på Sundance Film Festival. Der vant han juryens spesialpris for “originality of vision”. Og det var startskuddet for fenomenet Brick. Ryktet spredde seg som ild i tørt gress om dette unikumet av en ung amerikansk filmskaper som med sitt grensesprengende talent hadde regissert en uvanlig intelligent og stilsikker lavbudsjettsfilm. Det ble visket om likhetene til Richard Kelly og hans Donnie Darko.

Og det er mange likheter. Både Rian Johnson og Richard Kelly hadde arbeidet lenge med sine prosjekter, før de endelig fikk realisert ideene sine ved hjelp av beskjedne budsjetter. Begge filmene har et intrikat plott, det er gåtefullt med alternative handlingsforløp, mørkt, presentert med en visuell tilnærming som sammenblander frisk ungdommelig entusiasme med et nøkternt øye som kan trekke grensene. Brick blir aldri overstilisert, selv om den flørter med sine karikaturer. Det kommer tydelig frem at Rian Johnson ikke bare er et teknisk filmskapertalent, men også en dyktig historieforteller, der han bretter ut et komplekst plott på imponerende vis. Samtidig har mange latt seg begeistre av et uttall med referanser til filmer fra film noir-sjangeren, som nok for det vanlige publikum vil være godt skjult i filmens svært raske og intrikate replikkvekslinger. Her er det mange ord og uttrykk som kan gå en stakkars norsk filmtitter hus forbi.

Tilbake til utgangspunktet. Det er med litt blandende følelser jeg setter meg ned for å se en film som har vært gjenstand for en så massiv hype som Brick. På den ene siden sitrer man av høye forventninger, og er tett opp mot bristepunktet når man endelig får muligheten til å oppleve det man har lest og hørt om i flere måneder. På den andre siden forsøker man å tvinge seg selv til å senke forventningene, nullstille seg. Sånn sett skulle jeg likt å ha det samme utgangspunktet som forfatter Erlend Loe, som i sin filmblogg skriver om hvordan han var lykkelig uvitende om hva han gikk til da Brick omfavnet han for første gang.

Det er ingen tvil om at Brick er en flott film, som elegant plasserer film noir-elementer i en helt ny og moderne setting. Filmspråket, sjangerens karakteristiske trekk og persongalleri moderniseres, da handlingen lokaliseres til nåtid og et high school-miljø. Hovedpersonen, det som i en tradisjonell film noir typisk ville vært en middelaldrende detektiv, er her en tenåringsgutt og skoleelev. Han vikles inn i et mysterium, et nett av tvilsomme mennesker, gangstere og femme fatales i jakten på vedkommende som tok livet av hans ekskjæreste. Stjerneskuddet Joseph Gordon-Levitt overbeviser stort i hovedrollen, slik han gjorde i fjorårets fabelaktige Mysterious Skin.

Brick er på mange måter en del av en ny nostalgibølge som skyller over amerikansk film, en fascinasjon av den store film noir-epokens filmspråk som hadde sin glansperiode rundt midten av forrige århundre. De steintøffe karakterene, det intrikate plottet, femme fatales, bruk av lys og skygge, de mørke omgivelsene? alt er her. Det som imidlertid gjør Brick ekstra interessant er den helt spesielle dialogen. Den er så spesiell, og krevende, at det nok er den som avgjør om du kommer til å lovprise filmen eller ei.

Rian Johnson skyter nok over hodet på de fleste med dialogen og alle referansene. Men alt er gjort med stil og kløkt, i en hårfin balanse mellom det spesielle og spiselige, som vil appellere heftig både til de intellektuelle og kvasi-intellektuelle indie-frelste. Ikke ulikt Donnie Darko, altså.

Selv havner jeg litt i mellomposisjon, kanskje på grunn av forventningene. Jeg elsker filmens form, og alt det Rian Johnson har fått ut av sin spenstige idé. Alle detaljene, både de jeg oppdaget og ikke oppdaget, og selvsagt Joseph Gordon-Levitt. Dessuten er jeg nødt for å nevne musikken, den er strålende. På den andre siden føler jeg ikke filmen er fullkommen. Historien er en smule uengasjerende og enkelte ting blir i overkant kunstig og karikert. Et eksempel er karakteren spilt av Lukas Haas, som selv om det ligger i sjangerens konvensjon, blir en anelse “over the top”.

Men Brick er altså en flott film, dog kanskje mest for feinschmeckere?

Vurdering:

Dette var skuffende saker. Av en eller annen grunn så hadde jeg fått det for meg at The Lookout kom til å bli en av årets filmatiske høydepunkter. Det er en god stund siden jeg begeistret leste de første omtalene, det må ha vært i mars, da filmen hadde ameikansk premiere. Det var store ord som ble brukt, slik at jeg i et halvt år har gått rundt og ventet forventningsfullt på at filmen en dag skulle finne veien til norske kinosaler. Nå har den gjort det - og jeg har fått årets store skuffelse rett i fanget (ved siden av Quentin Tarantinos Death Proof, men skal forsøke å komme tilbake til det i en annen post).

The Lookout handler veldig enkelt om tenåringsgutten Chris som havner i en stygg bilulykke, overlever, sliter med hukommelsestap, har et distansert forhold til sine velstående foreldre, bor sammen med en blind mann spilt av Jeff Daniels og har en vaskejobb i en bank som han til slutt ender opp med å rane - mot sin vilje. Chris spilles av talentfulle Joseph Gordon-Levitt som imponerte vettet av meg i den fantastiske Mysterious Skin og gjorde seg heller ikke helt bort i den lettere overvurderte, men likevel friske neo noir-forsøket Brick. I The Lookout fortsetter han å demonstrere sitt talent, men dessverre er rollen denne gang både usympatisk og lettvint utviklet.

Det hele åpner ganske lovende, muligens fordi jeg er innstilt på at dette skal være bra, men det tar ikke lang tid før jeg må erkjenne for meg selv: dette er jo rimelig uinteressante saker. Filmen begynner som et psykologisk drama og ender i en thriller, uten at den er veldig overbevisende som noen av delene. Høydepunktet er definitivt Jeff Daniels, men det er ikke til filmens fordel at han bare er på lerretet noen få minutter.

At manuset til Scott Frank skulle være så godt at filmskapere som Sam Mendes, David Fincher og Michael Mann alle luktet på prosjektet forstår jeg lite av. Scott Frank, som tidligere har skrevet Minority Report og Out of Sight (meget gode manus), endte til slutt opp med å virkeliggjøre sin egen historie. Og kanskje er det der feilen ligger. Frank forsøker tydeligvis å være nettopp Mendes, Fincher og Mann på en og samme gang, men er milevis unna å ha slike ferdigheter og søler det dessuten kraftig til i historiefortellingen. Det blir mange løse tråder og filmen fremstår som halvveis, ufullendt og særdeles lite engasjerende. En real nedtur, tatt forhåndshypen i betraktning.