Tag Archive

Vurdering:

USA 1992 | Regi: Tim Robbins | Spilletid: 102 min | IMDb

Tim Robbins har aldri anstrengt seg for å skjule sitt politiske engasjement. I 1992 skrev, regisserte og spilte han hovedrollen i den politiske satiren Bob Roberts.

Jeg må innrømme at denne filmen fløy under radaren min på 90-tallet, men etter at jeg fikk høre at dette skulle være en slags politikkens svar på mockumentary-genistreken This is Spinal Tap, ble filmen forventningsfullt skaffet til veie på DVD.

På liksom-dokumentarisk vis, lager et britisk tv-team en dokumentar om mangemillionæren, forretningsmannen, folkesangeren og den republikanske politikeren Bob Roberts som stiller til valg som senator fra Pennsylvania i 1990.

Bob Roberts kjemper i valgkampen mot den demokratiske kandidaten Brickley Paiste i Gore Vidals sympatiske skikkelse. Filmen følger Roberts skitne kampanje, ledet av den kynisk kalkulerende manageren Lukas Hart III, enestående portrettert av Alan Rickman. Legg også merke til en ung og slank Jack Black debutere i rollen som Bob Roberts-fanatiker.

Men det er naturligvis Tim Robbins som er kameraets førsteprioritet. Han ser ut til å fryde seg i rollen som karismatisk politikerpopulist med ufordragelig personlighet, dårlig skjult bak en utadvent folkesangerfasade som trives med både media og mennesker rundt seg. Bob Roberts gir ansikt til den moderne politikertypen som lever av å utnytte all oppmerksomheten, manipulere og bygge opp et image, i en medieverden som i stadig større grad klamrer seg til å personifisere politikken, samt å fokusere på spillet fremfor innholdet.

Mens Tim Robbins er ekstremt overbevisende i tittelrollen, er ikke manuset like eminent spisset. Den fremste ulempen er naturligvis at filmen, strengt tatt, ikke forteller oss noe nytt. På den andre siden: vi trenger kanskje likevel å se og høre dette, som en påminnelse på den moderne topp-politikkens kynisme og skitne spill i kulissene. Mens Bob Roberts følger mediene på deres premisser, er den aldrende demokratiske kandidaten sjanseløs når han velger den tradisjonelle stilen og unngår å bli fristet til personangrep. Robbins gjør både skarpe, tidvis morsomme og flere viktige observasjoner. Problemet er at det verken blir skarpt eller morsomt nok.

Tim Robbins tar oss også med ut på noen sidespor som ikke fungerer like godt. I siste akt blir vi kjent med en gravende journalist som visstnok sitter inne med en sak som knytter Roberts gjennom hans kampanjeleder, spilt av Alan Rickman, til narkotika- og våpensmugling. Dette lages det en slags konspirasjonsteori ut av, som litt ufullendt nøstes inn i handlingen, og tar oss videre inn mot en ikke spesielt god slutt.

Filmen er på sitt beste en veldig treffende (og en smule deprimerende) kommentar på det politiske systemet og media. Men på samme tid satt jeg hele tiden med følelsen av at dette kunne vært gjort enda bedre. Tim Robbins er merkbart bedre som skuespiller enn regissør og manusforfatter. Manuset hadde trengt mer finpussing for å heve frem poengene og referansene som går utover de mange selvfølgelighetene.

Ellers registrerer jeg jo at for å være en film om politikk, så er det skremmende lite politisk innhold her. Akkurat som en reell valgkamp. Det er personene det egentlig handler om…

Vurdering:

USA 2007 | Spilletid: 93 min | Regi: Noah Baumbach | IMDb

Jeg falt pladask for det tragikomiske familiedramaet The Squid and the Whale fra 2005, en av mine favorittfilmer fra det året. Nå er regissør, Noah Baumbach, endelig tilbake med den svært etterlengtede Margot at the Wedding. Jeg føler jeg har ventet en halv evighet på denne filmen…

I et hus landlig isolert på den amerikanske vestkysten, utspilles et familiedrama med to søstre i hovedrollen. Det er den kynisk kalkulerende, intellektuelle og vakre Margot (Nicole Kidman) som har tatt med seg sin unge sønn på besøk i anledning søsterens nær forestående bryllup. Søsteren, Pauline (Jennifer Jason Leigh), er Margots motsetning i en noe mer jordnær, fritenkende sjel. I huset samles også andre nære og fjerne slektninger; alle med sine historier, de går hverandre på nervene, hemmeligheter avdekkes, frustrasjoner kommer til overflaten. Det er mange historier i historien. Men kort sagt blir vi kjent med en familie så dysfunksjonell at eget familietreff ikke lenger virker så fryktinngytende.

Det er kanskje også noe av filmens problem: menneskene her er så kalde og usympatiske at det ikke umiddelbart er gitt at publikum orker å bry seg. Men her kommer skuespillerne sine karakterer til unnsetning, og da særlig Nicole Kidman og Jennifer Jason Leigh som begge spiller subtilt på sine skarpe personlighetstrekk. Alt tones ned i en mer ulmende enn overtydelig fremstilling. Selv om karakterene sett utenfra muligens fremstår som selvsentrerte og elitistiske kunstnersjeler som vekselvis utstråler fordømmende og belærende intellektualisme, og skaper et manipulerende og kynisk vesen av seg selv – ute av stand eller med uvilje til å reflektere over noe så simpelt som de nære verdiene rundt seg – klarer likevel Nicole Kidman å gjøre karakteren til et fascinerende objekt.

Men dette er tross alt et relasjonsdrama, og det er forholdet mellom søsknene, samt Margots forhold til sin sønn, som er filmens ramme. Da vil jeg også trekke frem unge Zane Pais som gjør en imponerende følsom og presis tolkning som den observerende sønnen, Claude. Han er ganske enkelt et funn. Videre er Jack Black modig castet i rollen som den rastløse, arbeidsledige abstraktmaleren som skal giftes inn i familien, uten at Margot mener han er søsteren verdig. Jack Black sliter tidvis med å finne presisjonen i de alvorstyngede uttrykkene, men han klarer seg likevel overraskende greit.

Filmen er flere steder blitt omtalt som komedie, noe som nok har bidratt til at den har nådd frem til «feil» publikum. For all del, jeg dro flere ganger på smilebåndet. Men humoren vil for et bredt publikum være gjemt bort i underlige personlighetstrekk og originale manusfinurligheter. Filmen er også hakket mørkere og mer ukomfortabel enn The Squid and the Whale. Med en klarere distanse til komedien.

Skal man trekke paralleller til andre filmer, er det nærliggende å tenke på de melankolske familiedramaene i regi av Ingmar Bergman, Eric Rohmer og Woody Allen. Selv så jeg ved en tilfeldighet Woody Allens fremragende Interiors tett på Margot at the Wedding, og likhetene i stemning og tematikk er slående.

Baumbach har forankret filmen i et presist manus og sterke rolletolkninger. Innholdet er uspiselig, men resultatet dypt fascinerende. Sannsynligvis er dette en av årets mest undervurderte amerikanske filmproduksjoner, uten at den i min bok får mesterverkstatusen jeg er tilbøyelig til å gi The Squid and the Whale.

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 101 min
Regi: Michel Gondry

Jeg hadde gledet meg en god stund til denne. Og det til tross for at jeg ikke betrakter meg selv som noen spesielt stor fan av Michel Gondrys tidligere bejublede filmer; Eternal Sunshine of the Spotless Mind og La Science des rêves.

Men Be Kind Rewind har virket herlig forlokkende hele veien, kanskje mest på grunn av et smågenialt konsept som burde kle lekenheten til Michel Gondry bak kamera og energien til Jack Black foran.

Elroy (Danny Glover) driver en nedslitt videosjappe på et gatehjørne i Passaic, New Jersey. Stedet trues av nedleggelse, hvis da ikke Elroy klarer å skaffe til veie midlene som skal til for å fikse det falleferdige taket i løpet av noen få uker. Kundene har ikke akkurat løpt ned dørene den siste tiden. I håp om å finne en løsning på de økonomiske utfordringene, reiser den aldrende innehaveren utenbys og overlater butikken til medhjelperen Mike (Mos Def).

Problemet er at Mike er venn med den utagerende originalen Jerry (Jack Black) som bor i en campigvogn ved siden av et kraftverk like rundt hjørnet. Etter et mislykket sabotasjeforsøk ved kraftverket, kommer han tilbake til butikken og begynner å romstere i hyllene med videofilmer (her snakker vi VHS). Det han ikke vet er at kraftverket har magnetisert ham, og at han akkurat har slettet innholdet på samtlige videokassetter.

Det er da ideen kommer til Jerry: hvorfor kan de ikke spille inn sine egne versjoner av filmene de leier ut med seg selv i hovedrollene? Ideen realiseres først med 80-tallsklassikeren Ghost Busters — til stor suksess — og så har snøballen begynt å rulle…

Det tar derimot litt for lang tid før Be Kind Rewind kommer til de morsomme poengene (det vil si når de begynner å spille inn filmene). I den første tredjedelen sitter jeg ubekvemt i kinosetet og ser en film som urovekkende nok er direkte umorsom. Gondry forsøker å etablere en alvorlig undertone tidlig i historien; om kampen mellom kapitalismen og kunstnerisk skaperkraft, men klarer ikke å utnytte temaet til komediens fordel. Det er et eller annet aspekt ved denne filmen som bare blir svevende i lufta uten at Gondry tar ordentlig tak i det.

På den andre siden klarer Gondry å gjøre Be Kind Rewind til en kjærlighetserklæring… til filmen!

Det er noen fine, varme øyeblikk i Be Kind Rewind, samtidig som Gondry også får uttrykt seg som en visuell regissør. Historien åpner haltende, men kommer seg etter hvert. Da blir filmen også tidvis morsom, ja, i perioder veldig morsom. Men dessverre hviler altfor mye av det komiske ansvaret på Jack Blacks brede skuldre. Karakterene og skuespillerne rundt ham imponerer lite. Mos Def, i særdeleshet, faller helt gjennom i den andre store rollen.

Konseptet er strålende, og alt ligger til rette for en fest av en film. Men av en eller annen grunn så har man ikke fått så mye ut av det som jeg hadde håpet. Det føles litt forknytt.

Redningen blir Jack Black i noen hysterisk morsomme øyeblikk, den nostalgiske VHS-hyllesten, Gondrys tidvis finurlige visuelle påfunn, og den sentimentale Frank Capra-aktige slutten som i munn smakte overraskende godt.

Jeg var blant de som virkelig elsket The Squid and the Whale. Filmen som for to år siden introduserte meg for Noah Baumbach. En drivende god film, med selvbiografiske trekk, der dialogen er kunst og handlingen blander samfunnssatire og kullsvart komikk på en helt særegen måte. Smalt, men treffsikkert.

Siden jeg langt i fra var alene om min begeistring for The Squid and the Whale, har vi vært mange som nysgjerrig og utålmodig har ventet på Baumbachs neste film, Margot at the Wedding, som fra første stund har virket som en forlokkende idé. Nok en gang utforsker han dysfunksjonelle familieforhold, som var kjernen i The Squid and the Whale, og castingen er også spennende: Nicole Kidman, Jennifer Jason Leigh og Jack Black (John Turturro skal også ha en mindre rolle). Den nydelige filmplakaten (blant fjorårets beste) og annet promo-materiale har også pekt i en veldig positiv retning.

Ganske enkelt var Margot at the Wedding en av de filmene det ble snakket mest om i fjor. En film mange hadde store forventninger til. Kanskje en Oscar-film…

Men hva har skjedd? De siste par månedene, etter at filmen ble lansert på det nordamerikanske kinomarkedet tidlig på høsten, har vi hørt mindre og mindre om Baumbachs film. Filmanmelderne har stort sett rynket på nesen, og publikum har vært uinteressert i Baumbachs familiære iakttakelser. Filmen er rett og slett blitt en flopp.

Ifølge Filmweb.no er norsk kinopremiere nå satt til 22. mai. Men jeg er fortsatt såpass nysgjerrig at jeg ikke kommer til å vente så lenge. For et par dager siden ble det nemlig kjent at filmen lanseres på det amerikanske DVD-markedet (sone 1) allerede 19. februar. Det er en mulighet jeg kommer til å benytte meg av. For filmen kan vel umulig være så dårlig?

Mer om detaljene hos DVD Times.