You are currently browsing the tag archive for the 'Indie' tag.
Thank You for Smoking var så smart og morsom at jeg med en gang noterte meg navnet på regissøren: Jason Reitman. For øvrig sønnen til Ghost Busters-skaper Ivan Reitman. Filmen var genuint god på en måte som gjorde meg trygg på at vi ikke hadde å gjøre med en one-hit-wonder-regissør.
Og to år senere er jammen Reitman nominert til Oscar for Juno.
Filmen handler om tenåringsjenta Juno (Ellen Page) som til sin store forbauselse oppdager at hun er blitt gravid med bestevennen Paulie Bleeker (Michael Cera). Hun bestemmer seg for å bære frem barnet for deretter å adoptere det bort til et ungt par i etableringsfasen (spilt av Jason Bateman og Jennifer Garner) som har lagt ut annonse i en avis.
Juno følger på sett og vis en slags formel som er brukt flere ganger de siste årene i en ny strøm av amerikanske indie-filmer. Det er gjerne litt skjevt og underfundig, småsært og alternativt, men samtidig ikke altfor smalt. Målgruppen: unge og urbane mennesker fra 16 til 30 år som er litt over middels interessert i både film og musikk (min definisjon). Mens “indierock” for lengst har funnet sin posisjon i musikken, så føler jeg på mange måter at det har bygd seg opp en slags tilsvarende greie i amerikansk film nå de senere årene (tilfeldigvis bruker disse filmene stort sett indierock på soundtracket). Jeg nevner i fleng: Garden State, I Heart Huckabees, Thumbsucker, Little Miss Sunshine, Igby Goes Down osv.
Hvis det finnes en slik bølge i amerikansk film for tiden, så er Juno definitivt en del av den. Men for de som tror jeg skal bruke det til noe negativt: Juno må være umulig å mislike! Dette er verken utstudert, kalkulert eller påtatt. Her er det varme. Her er det humor. Her er det fantastisk velskrevne karakterer og manus. Og her er skuespillere det lyser av!
Juno slår knock-out på fjorårets Oscar-nominerte komedie Little Miss Sunshine og står frem som noe av det mest vittige jeg har sett av ny amerikansk film på flere år. Ellen Page er et lykketreff i hovedrollen med en enestående sjarm, utstråling og komisk timing som hun balanserer fint og nedtoner når øyeblikkene krever mer substans. Hun imponerte meg i Hard Candy og er nå allerede etablert som Hollywood-stjerne. Det slår heller ikke feil med Michael Cera som er som skapt for rollen som den nerdete, men sjarmerende langdistanseløperen Bleeker. Cera har en komisk timing av en annen verden. Jeg vil også trekke frem J.K. Simmons, som mange glemmer i dette ensemblet. I rollen som Junos far bringer han mye varme inn i historien.
Dette er intelligent, underholdende og sjarmerende. Og ta det med ro: på tross av temaet unngår Juno å falle i alt som er av politiske fallgruver. Filmen er like ufarlig som den er morsom. En må-se-film.
Vurdering:
Julia Loktev har regissert, skrevet, produsert og klippet en kompromissløs film med et både spennende og kontroversielt premiss: Day Night Day Night introduserer en kvinnelig hovedperson på 19 år. Hun er på vei til New York for å utføre sitt endelige oppdrag. I en nøye planlagt aksjon skal hun fylle rollen som selvmordsbomber. Bomben skal eksplodere på folketette Times Square.
Vi vet ikke hvor hun kommer fra. Hvem hun er. Hvem hun jobber for. Eller hvorfor hun gjør som hun gjør.
Day Night Day Night har et minimalistisk filmspråk. Det er grått, klinisk og trist. Kamera følger den kvinnelige, identitetsløse hovedrollen, overbevisende spilt av ukjente Luisa Williams, på nærmest dokumentarisk vis. Filmen har ingen musikk. Det er en slags foruroligende stillhet, kun avbrutt av hverdagslige og kroppslige lyder. Hun spiser, vasker seg, pusser tennene, klipper negler og puster. Det høres kjedelig ut, og etter hvert blir det også langtekkelig, men Loktev velger kompromissløst å dyrke det hverdagslige aspektet med flere lange, tålmodighetsprøvende tagninger. Med en gjennomgående uttrykksløs hovedkarakter, blir det på overflaten lite å bite i for publikum. Men den første halvtimen, kanskje de første tre kvarterene også, er likevel interessante - nettopp fordi premisset om å ikke gi bort noen bakgrunnsinformasjon skaper en viss nysgjerrighet.
Men på et tidspunkt begynte tankene mine å vandre fra “hvem er hun? hvorfor gjør hun dette?” til “hva er poenget med denne filmen? hvorfor gjør de det slik?”
Jeg er imidlertid glad for å ha sett filmen. Tematikken er interessant, og filmskapere som viser slik kompromissløshet er alltid positivt i min bok. Selv om jeg til slutt satt igjen som et nesten like stort spørsmålstegn som da filmen startet, så fikk filmen meg underveis til å reflektere og stille noen spørsmål, samtidig som Loktev lykkes veldig godt i å male en kald og uhyggelig stemning som fungerer veldig godt. Men som helhet blir det dessverre ikke mer enn halvveis vellykket.
Det er såkalt “Pilot Season” i USA, og en idealistisk manusforfatter forsøker febrilsk å få sin visjon av en tv-serie på lufta. TV-selskapet virker fornøyd og omtaler ideen og manusskriptet som sesongens mest spennende pilot. Nå gjenstår bare castingen og innspillingen av en pilot-episode. Og det er her utfordringene kommer…
David Duchovny spiller rollen som manusforfatteren Mike, mens Sigourney Weaver er den kompromissløse tv-sjefen som skal avgjøre den potensielle tv-seriens skjebne.
Siste kommentarer