Tag Archive

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 111 min
Regi: Michael Haneke

Da jeg så den østerrikske Funny Games (1997) en eller annen gang sent på 90-tallet, var det mitt første møte med Michael Haneke. Senere har den tyskfødte filmskaperen vokst til å bli en av mine store favoritter, med nevnte Funny Games i tillegg til Benny’s Video, La Pianiste og Caché som største utropstegn.

Jeg kan si veldig mye fint om Haneke, men han lager ikke filmer man nødvendigvis ønsker å utsette seg for mange ganger. Å se Hanekes filmer er som regel en tøff påkjenning, og jeg følte aldri for å se Funny Games én gang til, uansett hvor horribel mesterlig jeg mente den var. Caché er eneste Haneke-film jeg har klart å se mer enn én gang.

Men nysgjerrigheten er en sterk drift. Og når Michael Haneke nå er klar med den amerikanske versjonen, filmet bilde-for-bilde som originalen, klarte jeg ikke å holde meg unna. Både ønsket om å sammenligne filmene, samt å se om Haneke har klart å gjenskape originalens stemning, trigget meg såpass at jeg valgte å utsette meg for historiens forskrudde, psykopatiske univers for andre gang.

Samtidig føler jeg å ha fått såpass distanse fra originalfilmen, det har nesten gått ti år, at jeg i hvert fall delvis er i stand til å oppleve Funny Games U.S. med friske øyne. For dette er jo tross alt en film som er lagd for de som ikke har sett den tyskspråklige filmen.

Historien bør nå være kjent, og den er enkel å forholde seg til: George (Tim Roth) og Anna (Naomi Watts) reiser til sitt idylliske feriested sammen med sønnen (Devon Gearhart). Kort tid etter at de har kommet frem, oppsøkes familien av to unge menn (Michael Pitt og Brady Corbet) som hevder de kommer for å låne egg. Men uten helt at man kan sette fingeren på hva det er, oppfatter både vi og Anna at noe er galt. Det skapes en ubehagelig stemning.

Michael Haneke tviholder på den vonde stemningen hele veien, mens vi blir sittende å observere psykopatenes perverse spill mot den uskyldige familien. Den særegne skildringen av ondskapens og voldens uglamorøse vesen, stikker dypt i oss. Med jevne mellomrom sørger imidlertid Haneke for å minne oss på at det vi ser er fiksjon. Skuespillerne vender seg mot kamera og regissøren bryter inn i filmen for å spole tilbake en scene og kjøre den på nytt. Haneke manipulerer publikum, og understreker at dette mer er en samfunnskommentar enn en handlingsdrevet film. Voldsbruken finner stort sett sted utenfor kamera. Det er det vi sanser, og den uhyggelige atmosfæren i volden, som provoserer og forarger. Haneke velger for eksempel å filme tv-apparatet i stua mens en ekstrem voldelig handling foregår utenfor kameraets vinkel. Det minner oss på Hanekes stadig tilbakevendende budskap: hvordan vi lever gjennom mediene og eksponeres for vold i hverdagen (Benny’s Video anbefales sterkt for de som vil se mer).

Haneke skyr underholdningsfilmens bruk av vold, og mener den beste måten å vise vold på film er slik Pier Paolo Pasolini gjorde det i Salò o le 120 giornate di Sodoma. Med andre ord: så avskyelig og lte kult som mulig. Selv balanserer imidlertid Haneke på en knivsegg mellom finesse og realisme i Funny Games U.S., kanskje enda mer enn i Funny Games (1997). Michael Pitt og Brady Corbet som hvitkledde psykopater i vittig dialogveksling, gjør at noen kanskje vil oppleve Funny Games U.S. som en «cool» film i en Tarantino-aktig ironiserende voldstradisjon, noe Haneke ville sett på som en katastrofe. Men akkurat som Stanley Kubrick gjorde det i A Clockwork Orange, klarer også Haneke å rive tak i oss med en uhyggelig stemning det ikke er til å ta feil av. Dette er anti-voldsfilm på sitt beste, og mest virkningsfulle.

Siden de to filmene er identiske, bilde for bilde, var det skuespillerne jeg kanskje var mest spent på i møte med Funny Games U.S. Etter min mening er castingen så godt som perfekt, og det blir aldri noe problem at skuespillerne fra de to filmene ikke har noen slående likhet som karakterer. Det er uvesentlig for filmen. Skuespillerne i Funny Games U.S gjør rollene til sine egne med eminent skuespill. Særlig imponerer Naomi Watts.

Cinematografien ved Darius Khondji (Delicatessen, Se7en, Evita) er også fullt på høyde med den østerrikske filmen.

Om Michael Hanekes historie vil vekke like stor oppsikt i 2008 som for ti år siden, er usikkert, til tross for at han denne gang vil treffe et større publikum (som også er intensjonen med å gjøre filmen på nytt med engelsk språk). Temaet virker imidlertid minst like aktuelt i dag. Med bølgen av grafiske torturfilmer i Saw- og Hostel-serien, som gjør stor kommersiell suksess, er vi neppe blitt noe mindre følelsesmessig avstumpet i forhold til medialisert vold enn for ti år siden. Funny Games U.S. kan forhåpentligvis fylle rommet som en viktig motvekt.

Det er ikke så viktig hvilken av de to filmene du ser. Men det er viktig at du ser én av dem.

Repulsion er Roman Polanskis andre spillefilm og hans første engelskspråklige. Det er også den første filmen i det man kan kalle en trilogi med handling i en leilighet. Rosemary’s Baby og Le Locataire er naturligvis de to andre.

I hovedrollen møter vi Catherine Deneuve som Carol, en negledesigner som bor sammen med sin eldre søster Helen i London. Carol er den uskyldige og jomfruelige med lite til overs for sin søsters stønnende aktivitet sammen med en gift mann i naborommet på sen kveldstid. Når Helen og hennes elsker drar på ferie, får imidlertid Carol rikelig med tid til å utforske sitt indre. Det ender med at hun til slutt blir fanget i sine egne hallusinasjoner, og konfronteres med sine største frykter.

Repulsion er en psykologisk thriller med Polanski i sitt ess. Med sitt særegne surrealistiske filmspråk skaper han en ekkel og klam atmosfære, der leiligheten blir en like viktig stemningsskapende karakter som Carol. Deneuves forskrekkelse som en person i mentalt sammenbrudd virker totalt autentisk, noe som også kan ha sin naturlige forklaring i at Polanski angivelig trakasserte den franske skuespillerinnen under hele innspillingen for å true frem en ektefølt galskap. Han lyktes.

Filmen er ikke bare surrealistisk. Polanski bruker, slik han har for vane å gjøre, god tid innledningsvis til å bygge opp karakterene og relasjonene. Filmens første del er utelukkende realistisk med flere flotte scener fra ulike London-locations. Det er først den siste halvtimen surrealismen tar over for å bringe historien fremover. Da befinner vi oss inne i leiligheten, eller kanskje mer beskrivende; inne i Carols hode.

Mange vil oppfatte Repulsion som unødig langsom. Det er forståelig, men den tålmodige seer vil belønnes — og etter å ha sett filmen ferdig er det vanskelig å se hvordan Polanski kunne gjort det annerledes, uten samtidig å frata filmen visse kvaliteter. Men foruten sin dvelende fasong, er ikke Repulsion noen spesielt krevende film. Polanski er ingen stor tilhenger av metaforer eller andre skjulte meninger, og er her mer opptatt av å få oss i en forstyrret stemning med en distinkt visuell regi.

Det er heller ikke mangelvare på sjokkerende, effektive scener etter horrorsjangerens konvensjoner. Selv om det for det meste er den gyselige og klaustrofobiske stemningen som råder, utagerer det etter hvert også voldelig. Men det er hovedkarakterens transformasjon som skremmer absolutt mest. Og her hviler filmen på Catherine Deneuve, som hvis det var tvil byr på en imponerende tolkning av karakteren Carol.

Vurdering:

Shutter føyer seg inn i en (altfor) lang rekke av nye og populære asiatiske sjangerfilmer, hvor mange allerede har rukket å bli amerikanisert. Hollywood-remaken av Shutter dukker opp på norske kinoer rett over påske.

Dette er klassisk grøss. Her er spøkelser, knirkende dører, skvettescener og skumle unge piker med halvlangt hår. En oppskrift som fort kan ende opp i et småkjedelig sluttprodukt, hvis ikke utførelsen er over snittet god. Shutter byr aldri på banebrytende horror. Men historien har et par overraskende vendinger, og filmen som helhet gjennomsyres av en ekkel og klam stemning.

Det handler om en ung fotograf, Tun, og hans kjæreste, Jane, som i et uaktsomt øyeblikk kjører på en ung kvinne som faller momentant i bakken og blir liggende helt i ro på asfalten. I sjokk velger kjæresteparet å kjøre videre, uten å sjekke om kvinnen faktisk er død eller ikke.

Kort tid etter ulykken begynner merkelige ting å skje rundt Tun og Jane. Ikke minst dukker uforklarlige skikkelser opp i Tuns fotografier. Er det en sjel som hjemsøker dem? Er det kvinnen de kjørte på? Og hvem er hun, og hvorfor hjemsøker hun Tun og Jane?

Samtidig begår flere av Tuns venner selvmord i løpet av kort tid, uten at noen forstår hvorfor. Tun og Jane tvinges til å starte sin egen etterforskning for å finne ut av sannheten rundt kvinnen de kjørte på. Problemet er at det ikke er rapportert om ulykken noe sted. Det tar derfor tid før de faktisk finner ut hvem personen er, og det er først når de finner ut av det at svarene begynner å komme. Ubehagelige svar.

Shutter er på sitt beste deilig skremmende. Spøkelser som gir seg til kjenne gjennom fotografier er alltid litt nifst, med en gjennomgående creepy stemning. Ulikt en del nyere asiatiske horrorfilmer, så starter også Shutter rett på sak. Her er det ytterst lite karakteroppbygging.

I første halvdel er løsningene kanskje litt for enkle og man savner kreativitet. Mot slutten byr imidlertid filmen på et par friske vendinger, og ikke minst en slutt som er både underfundig, smart og skremmende effektiv.

Absolutt severdig, men jeg føler ikke noe stort behov for å se den amerikanske versjonen.

Vurdering: