You are currently browsing the tag archive for the 'fransk film' tag.
Vurdering:
Norsk tittel: Vannliljer
Frankrike 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Céline Sciamma
Dette er fransk film med stor F. En oppvekstfilm elegant innpakket som europeisk kunstfilm. Pretensiøst. Kvasi-intellektuelt. Ingen handling. Lite dialog. Poetisk. Lange tagninger.
Naissance des pieuvres svarer til alle de tankene altfor mange har om fransk film. Det er synd om dette blir filmen som bekrefter fordommene, og får publikum til kategorisk å vende “fransk film” ryggen, som om det var en sjanger i seg selv.
Filmen handler om tre 15 år gamle jenter som alle er aktive i synkronsvømming (av alle ting). Men når vi møter dem er det andre ting i livet som er viktigere. Som for eksempel gutter, kanskje jenter, men i hvert fall sex. Eller det å passe inn i normalen. Kort sagt en film om seksuell oppvåkning, og de følelser og lyster som følger med den tidlige ungdomstiden. Alt har sitt utspring i den sterkeste av av alle driftene: nysgjerrigheten.
Det som imidlertid, ved første øyekast, gjør Naissance des pieuvres interessant, er den visuelle tonen i bildene (tenk Sofia Coppola). Dette er også regissert av en kvinne; debutfilmen til Céline Sciamma. Og det er en klar feminin touch her, og det spørs også om en mannlig regissør ville kommet unna med en lignende tilnærming til seksualitet og 15 år gamle jenter. Vel, filmen er sensuell, men aldri spekulativ eller seksuell eksplisitt. Bildene er pene, men harmløse.
Men skinnet bedrar. Historien og karakterene er ikke noe mer spennende enn hva man finner i de tematisk beslektede Hollywood-filmene. I trekløveret foran kamera finner vi den vakre, men usympatiske jenta som er lederen på laget, den småtjukke outsideren med dårlig selvbilde, og den uskyldige hovedpersonen. Og alle ender naturligvis opp i samsvar med våre forventninger. Fordi vi har sett det før.
På den positive siden: filmen har en innsiktsfull følsomhet som skaper en ektefølt nærhet i øyeblikkene. For det er de små øyeblikkene som virkelig fungerer i Naissance des pieuvres. Da viser også de unge skuespillerne hvorfor de er castet som uskyldige og usikre tenåringsjenter. Skuespillet er presist.
Men når man legger alle de vakre scenene sammen, blir man sittende igjen med en følelse av tomhet. Manuset er i bestefall middelmådig. Man blir aldri engasjert, på ordentlig, i hva og hvorfor de unge jentene føler, tenker og handler som de gjør. Den distinkt visuelle tilnærmingen, som isolert er filmens styrke, blir på den andre siden med på å forsterke en distanse til realismen i historien.
På knappe 85 minutter er det likevel fullt mulig å sette pris på dette som visuell filmkunst. Som en fortellende oppvekstfilm derimot…
Mathieu Kassovitz byr på et sterkt og eksplosivt portrett av et ungdomsmiljø, preget av konflikt og hat overfor politiet, som er minst like aktuelt i dag som da filmen kom ut i 1995. Tittelen er direkte oversatt til Hatet på norsk.
Handlingen i La Haine er lagt til en Paris-forstad, hvor forholdet mellom ungdommene og politiet stadig settes på prøve. Kassovitz stiller krasse spørsmål og det er liten tvil om hvilken side han tar i saken. Filmen blir derimot aldri unyansert. De tre hovedpersonene fremstilles ikke som sympatiske; det viktige er å forstå dem og hvorfor de handler som de gjør. Situasjonen er uholdbar.
Årsaken til de tre hovedpersonenes vrede i La Haine, er politiets brutale oppførsel og mishandling av en 16 år gammel gutt under et opprør. Gutten havner på sykehuset, alvorlig skadet, og i fare for å dø. I filmen følger vi tre ungdommer, med ulik bakgrunn, men som forenes i sitt altoverskyggende hat mot systemet. Lojaliteten stikker dypt. Det gjør ikke tiltroen til politiet. Bakgrunnen er i det hele tatt skremmende lik den vi så i 2005, hvor to ungdommer døde etter angivelig å ha blitt jaget av politiet, med påfølgende langvarige opptøyer i Paris’ forsteder. Men problemene stikker samtidig dypere enn slike enkeltepisoder, som kun må bli sett på som utløsende årsaker av typen “skuddene i Sarajevo”. I de forstedene hvor arbeidsledigheten, fattigdommen og segregasjonen gjør seg mest gjeldende, er også tilstanden på det mest håpløse. Ungdommene tar kontrollen over gatebildet, mens politiet på den andre siden nærmest blir som en rivaliserende gjeng.
I La Haine brukes ordtaket “So far so good” som en metafor på den betente situasjonen i disse områdene. Det kan eksplodere når som helst. De sosialpolitiske forholdene er som en tikkende bombe, med en aggressiv ungdomskultur med vilje og evne til å handle. Kanskje ligger det i det franske blodet, inspirert av deres revolusjonistiske forfedre. “Frihet, likhet, brorskap” nevnes da også mot filmens slutt som et nikk tilbake i tid.
Filmteknisk er dette også en sann nytelse, tydelig inspirert av blant annet Mean Streets i sin skildring av gatebildet. Kamera følger de tre hovedpersonene på en nær og nesten semi-dokumentarisk måte. Bildene kommer dessuten i svart/hvitt. Kassovitz ønsker at publikum skal legge sine egne farger på det man ser.
Kassovitz konkluderer aldri. Han presenterer ingen entydige svar på problematikken han reiser. Men så finnes det neppe enkle svar på disse sammensatte samfunnsproblemene. Kassovitz lykkes derimot å sette viktige spørsmål på dagsorden. Det er bare synd at det fremdeles er like brennaktuelt som i 1995.
Vurdering:
En amerikansk fotograf (David, spilt av David Wissak) og hans fransktalende kjæreste av østeuropeisk opphav (Katia, spilt av Yekaterina Golubeva) setter seg i bilen med kurs for ørkenlandskapet rundt Twentynine Palms ved California, der David håper å finne spennende lokasjoner for et fotoprosjekt.
Øde på landeveien avdekkes imidlertid forholdets sanne natur. De innhentes av kjedsomheten, samtidig som det er skapt et tomrom mellom dem som følge av en manglende vilje og evne til å kommunisere. Forholdet begrenes til det rent fysiske, utover de mest enkle og trivielle samtaler. De sliter med å forstå hverandres språk, men tomheten og følelsesfraværet forteller mer om et forhold som holdes kunstig i live.
Dette er smalt. Dette er kontroversielt. Og dette er kjedelig.
95 % av Twentynine Palms består av langsomme bilder av to personer på vei gjennom ørkenen. De kjører bil. De svømmer. De spiser is. De har sex. Men det er noe mekanisk og kjølig over det – og man mer enn aner at noe dramatisk på et tidspunkt vil inntreffe. Særlig fordi filmen er blitt omtalt som en krysning av Deliverance og Pyscho foran på DVD-coveret. Høh!
Twentynine Palms er et pretensiøst karakterstudium der skuespillet er mer horribelt enn plottet. Den interessen jeg investerte i karakterene i filmens begynnelse, gled gradvis over i frustrasjon og kjedsomhet. Hvorfor er dette en relevant historie for meg (eller for noen), spurte jeg meg selv.
Jeg ønsket å se Twentynine Palms fordi jeg har en viss fascinasjon for kompromissløse, alternative filmer som utforsker menneskesinnets mørke sider i realismens ånd. Regissør Bruno Dumont skal jo være en del av den nye generasjonen franske filmskapere som gjerne knyttes til slike filmer; filmskapere som våger å oppsøke nytt territorium med en alternativ tilnærming til ofte kontroversiell tematikk. Gaspar Noé er en annen representant for denne generasjonen, og jeg må innrømme at hans Irréversible står igjen som en av de mest interessante og beste filmene jeg har sett de siste årene. Filmen gav meg åpenbart en jævlig følelse da jeg så den, men jeg fikk samtidig en sterk følelse i meg som satte i gang masse tankevirksomhet. En tvers gjennom ubehagelig film. Men med et urokkelig filmspråk som formidlet en vond og hjerteskjærende historie på det som sannsynligvis må være tidenes mest effektive måte.
Da jeg leste om Twentynine Palms av Bruno Dumont, så håpet jeg at den kunne få en tilsvarende effekt meg på. Jeg tok feil.
Jeg ser hva Dumont forsøker å formidle, men selv en film som portretterer kjedsomhet kan ikke tillate seg å være så til de grader utilgjengelig og lite engasjerende. Istedenfor å ta del i tomheten som karakterene opplever, så smitter kjedsomheten over på meg og skaper en distanse som resulterer i fullstendig likegyldighet.
Dumont får heller ikke frem den gufne atmosfæren jeg tror han er ute etter. Lenge føles filmen heller ikke så sjokkerende og kontroversiell som omtalen skal ha det til (eksplisitte sexscener vel ikke lenger så sjokkerende?) – før det gjenstår et kvarter og vi faktisk får servert en scene som gjør at jeg endelig forstår parallellen til Deliverance. Og den scenen er virkelig motbydelig så det holder.
Men mest av alt vil jeg huske Twentynine Palms som en apatisk filmopplevelse. Eller med andre ord: jeg vil trolig glemme den ganske raskt.
Vurdering:
Le Couperet fra 2005 er foreløpig siste verk regissert av den greske filmguden Costa-Gavras. Få har laget bedre politiske thrillere enn ham. Z fra 1969 er i så måte obligatorisk. Le Couperet kvalifiserer kanskje ikke som noen politisk thriller, men Costa-Gavras har et ufravikelig sosialt engasjement, og det kommer definitivt til uttrykk her også. Filmen kan best beskrives som en svart komedie med brodd mot det moderne vestlige samfunnet. Handlingen er lagt til Frankrike.
Siste kommentarer