Tag Archive

Jeg skrev en kort sak på slutten av fjoråret om det som skulle bli Roman Polanskis neste filmprosjekt: en adapsjon av Robert Harris’ ferske spenningsroman The Ghost (på norsk: Skyggen).

Et halvt år senere er de tre viktigste rollene besatt, og tiden i mellom har jeg blant annet brukt på å lese boka. Hva synes jeg? På sitt beste er den en veldreid page-turner, underholdende og lettleselig, om enn noe unødvendig klisjéfull i enkelte partier, samtidig som det tys til en del enkle løsninger. Potensialet for en effektiv spenningsfilm er imidlertid absolutt til stede. Harris bruker et filmvennlig språk, så gjenstår det å se om Polanski er rett mann for denne type materiale. Av hans tidligere filmer kan det mest minne om Death and the Maiden fra 1994 som jeg er lite tilbøyelig til å omtale som vellykket.

Men tilbake til castingen: Pierce Brosnan er valgt i rollen som den britiske statsministeren. Et kjedelig, men greit valg. Tilda Swinton er perfekt castet som statsministerfruen, mens Nicolas Cage skal bekle hovedrollen som den gradvis mer paranoide skyggeforfatteren som mot sin vilje vikles inn i et politisk spill med fatale ringvirkninger. Og med dét mistet jeg plutselig litt av troen på dette prosjektet…

Mens muren faller i Berlin, er det helt andre ting som forårsaker søvnløse netter og identitetskrise for den unge Stavanger-gutten Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen). Han er forelsket og sammen med den perfekte jenta, Katrine (Ida Elise Broch). Men når den tennisspillende og synthpoplyttende Yngve (Ole Christoffer Ertvaag) begynner som ny i klassen på videregående, blir Jarle forvirret over følelsene som dukker opp i ham. Han blir forelsket.

Midt opp i alt dette må Jarle øve med bandet sitt, Mattias Rust Band, som har fått en spillejobb på Folken, samtidig som han gjør alt for skjule sine nye følelser.

Mannen som elsket Yngve åpner som en komedie, hvor det hele tiden understrekes at handlingen foregår på 80-tallet. Alt det er mulig å gjøre narr av med 80-tallet får gjennomgå. Og det er jo mye. Men også morsomt. Foruten åpningssekvensen, der Jarle snakker direkte til kamera og jeg merker at jeg er på grensen til å bli litt flau på filmens vegne, har jeg bare positive ting å si om hvordan debutantregissør Stian Kristiansen etablerer filmens stemning i de viktige åpningsminuttene. Her er det glimt i øyet, treffende dialog, mye god musikk og ungdomsskuespillere som vet hva de driver med.

Rolf Kristian Larsen var et sjeldent lysglimt i Fritt vilt, og viser her at han også mestrer oppgavene når han må tolke en tredimensjonal karakter. Ida Elise Broch og de andre unge og ukjente skuespillernavnene fyller også rollene sine bra. Av etablerte skuespillere dukker Jørgen Langhelle opp i en mindre rolle som Jarles far, mens Kristoffer Joner gjør en fantastisk morsom cameo som eksentrisk frisør.

Mannen som elsket Yngve er særdeles underholdende og morsom, dog alltid med en alvorlig undertone. Og det ligger i kortene, selv for en som ikke er kjent med boka av Tore Renberg (som filmen bygger på), at handlingen etter hvert vil innhentes av det underliggende alvoret. Disse sceneskiftene foregår helt naturlig. Stian Kristiansen balanserer historiens ulike lag på fortreffelig måte.

Jeg sitter i det hele tatt med en følelse av at dette faktisk ikke kunne ha vært gjort bedre…

Og enhver film som sender meg inn i rulleteksten med Love Will Tear Us Apart av Joy Division, vil automatisk få et bonuspoeng.

Vurdering:

Kanskje bør jeg bebreide meg selv fremfor Paul Thomas Anderson for at There Will Be Blood ikke innfridde alle mine forventninger. Filmen er god. Veldig god. Men dette er ingen ny Citizen Kane eller The Godfather, slik enkelte villeder en til å tro.

Daniel Day-Lewis portretterer en grådig og målrettet oljemagnat som slår seg opp i USA på begynnelsen av forrige århundre. Daniel Plainview. Sammen med sin sønn reiser han rundt på jakt etter steder der de kan borre etter olje og gjøre seg selv og samfunnet rike. Etter å ha blitt oppsøkt av en gutt som forteller at olje pipler opp fra overflaten like utenfor familiens hjem i det lille samfunnet Little Boston i California, tar Daniel med sønnen og reiser til stedet for å overtale landeierne om å selge tomtene til ham.

Det viser seg nemlig å være et hav av olje under jordoverflaten, og Daniel Plainview tilbyr sin ekspertise for å borre opp oljen slik at samfunnet kan berikes med alle de godene som vil komme i kjølevannet. Konfrontasjonen står i første rekke mellom Daniel og den unge evangelistiske predikanten, Eli Sunday (Paul Dano), som krever en donasjon på $10,000 til den lokale kirken på forhånd.

Sett bort i fra første akt, er det imidlertid ikke den ytre handlingen som står i fokus for Paul Thomas Anderson. Bundet sammen av olje, familie og religion, er There Will Be Blood et mørkt karakterstudie. Til overflaten kommer grådighet, bedrageri, svik og ære — alt personifisert og vokst frem i Daniel Plainviews uberegnelige personlighet.

Åpningen er et stykke cineastisk kunstverk. En usannsynlig vellaget, dialogløs prolog på 10-15 minutter skyter filmen i gang. En kompromissløs, sterk og stemningsfull presentasjon av Daniel Plainviews indre og ytre, dirrende akkompagnert av Radiohead-gitarist Jonny Greenwoods hjemsøkende musikkspor. Det er sjeldent man opplever musikk gripe så sterkt inn i en film som her. Greenwood er til stede fra første til siste scene, og er med på å gjøre There Will Be Blood til en mektig filmopplevelse.

Men dessverre kan jeg ikke helt omfavne There Will Be Blood som et ubetinget mesterverk, selv om det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det. Men jeg opplevde aldri den helt store begeistringen for filmens siste 30-40 minutter. Det er da Anderson virkelig sneverer inn på Daniel Plainviews brokete indre, og selv om Daniel Day-Lewis gjør en monumental tolkning, så engasjerer ikke utviklingen veldig sterkt.

Samtidig satt jeg hele tiden og var fryktelig usikker på Paul Dano i rollen som den fryktinngytende predikanten, Eli Sunday, som etter hvert får en svært sentral rolle. Enten gjør Paul Dano denne rollen helt perfekt og er genial, eller så er han fryktelig feilplassert og opptrer på grensen til det parodisk svake. At jeg ikke klarte å bli enig med meg selv om det, skapte en slags underlig uro i meg som jeg ikke likte.

Jeg skal forsøke å konkludere. Men det må bli med forbehold. For en så mektig film, og et så komplekst karakterstudie, gjør det vanskelig å fordøye inntrykkene. Kanskje må det gå noen uker eller måneder før jeg virkelig vet hva synes om filmen og bedre kan sette ord på det. Antakelig må jeg se den minst en gang til også.

Jeg husker da jeg så min første Paul Thomas Anderson-film, Magnolia, og satt umiddelbart igjen med følelser jeg ikke klarte å forstå. Det tok et par år før det gikk opp for meg at dette jo var veldig bra eller interessant, og jeg måtte se filmen på nytt. Da slo storheten mot meg, og siden har jeg sett filmen enda en gang og blitt totalt oppslukt.

Kanskje vil det samme skje med There Will Be Blood. Jeg vet ikke. Til det er opplevelsen fortsatt for nær i tid.

Vurdering:

Mange har et veldig sterkt forhold til boka av Khaled Hosseini. Jeg ser stadig folk lese den på t-bane eller buss rundt om i sentrum. Til og med min mor har lest boka. Og alle har positive ting å si, både om den sterke historien og det språklige innholdet.

Selv har jeg imidlertid bare bladd raskt gjennom noen sider, kikket på omslaget og lagt den fra meg.

Med andre ord vurderer jeg her hvorvidt The Kite Runner (Drageløperen) står støtt som film på egne bein, uavhengig av boka.

Historien tar oss med til Afghanistan. Det vil si; når filmen starter befinner en voksen Amir seg i USA. Men etter at telefonen plutselig ringer, er det noe i den andre enden som gjør at fortiden innhenter Amir. Ved hjelp av hans minner tas vi med tilbake til oppveksten hans i Afghanistan på 1970-tallet. Sammen med sin bestevenn, tjenersønnen Hassan, gjør de stor suksess i en lokal drageturnering. Men plutselig skjer det noe forferdelig med Hassen og vennskapet blir aldri helt det samme igjen. Og kort tid etter, under den sovjetiske invasjonen, rømmer Amir til USA sammen med faren, uten å si farvel til vennen.

Marc Forster (Monster’s Ball, Finding Neverland, Stranger Than Fiction) har kastet seg over sterk historie om vennskap og svik. En historie som fortalt i en Hollywood-film fort kunne blitt ubehagelig sentimental. Forster beveger seg riktignok litt vinglete på en syltynn linje mellom det glattpolerte og en mer skitten realisme, men jeg ble positivt overrasket over at han konsekvent har holdt seg unna de mest sentimentale triksene. De som har sett Finding Neverland vet jo at han kjenner til knepene, selv om det fungerte godt i den fortellingen.

Når det er sagt; jeg synes likevel ting går en anelse for fort og for enkelt i The Kite Runner. Filmen møter litt av de samme problemene som jeg så i kinoaktuelle Atonement. En film med et klart tematisk likhetstrekk: det å leve med og bearbeide et svik gjort i fortiden. Det er ambisiøst og strekker seg over et stort tidsperspektiv, men det fører også til at det kuttes for mye i svingene. Det blir ikke tilstrekkelig motstand. Litt overfladisk. Jeg begynte å tenke: er dette alt?

Jeg likte likevel The Kite Runner bedre enn Atonement. For dette er en god film. Skildringene fra oppveksten og vennskapet mellom Amir og Hassan er sterke. Marc Forster klarer å pirke borti noe som treffer en. Noe tidløst og universelt. Og samtidig får vi et innsiktsfullt innblikk i en annen kultur, og bare takket være en så liten detalj som språket (det brukes ikke amerikanske skuespillere med gebrokken engelsk i de afghanske rollene), blir det enklere å oppfatte rammene som autentiske. Da blir også inntrykkene sterkere.

Scenografien er god, historien er sterk, barneskuespillerne er flinke… For en som ikke har lest boka, er The Kite Runner absolutt en film verdt kinobilletten. Som melodrama er dette gjennomført solid, pent å se på og vondt å tenke på. Men jeg ser absolutt at det kunne vært gjort bedre; fått grusomheten enda litt mer frem, kanskje snevret litt inn på fokus og trengt dypere inn i sjelen til Amir.

Men Marc Forster har på sine premisser laget en velfungerende og god film. La det ikke være noen tvil om det.

Vurdering: