Tag Archive

Fra han tidlig i barndommen opplevde å se sin tyske hjemby bli angrepet av allierte fly under 2. verdenskrig, bestemte Dieter Dengler seg for hva han ville gjøre med livet. Han ville fly.

Da krigen var over, reiste en 18 år gammel Dieter til USA for å bli en del av US Air Force. Men muligheten for å fly meldte seg aldri. Ikke før han meldte seg inn i marinen, der han fikk den nødvendige opptreningen, og kort tid etter ble sendt av gårde til Vietnam.

Tidlig under oppdraget i Vietnam blir Dieters fly skutt ned, og etter kort tid på bakken blir han tatt til fange av soldater i Laos og plassert i en fangeleir sammen med andre krigsfanger. Der utsettes han for tortur og sulter nesten i hjel før han bestemmer seg for å rømme, barbeint gjennom en endeløs jungel i regntiden.

Siden det er Dieter Dengler som selv forteller historien i denne dokumentaren fra 1997, så er det ingen hemmelighet at han utrolig nok kommer unna med livet i behold (bildet nedenfor viser hvilken forfatning han var i da han ble reddet).

Filmen er regissert av Werner Herzog, som har en egen nese for å finne grensesprengende fascinerende personer og plassere de foran kamera, enten det er fiksjon eller fakta. Her overlater han scenen til Dieter Dengler som i en alder av 60 år ser tilbake på det han beskriver som sin beste periode i livet. Med stor innlevelse, entusiasme og øye for detaljer er han en eminent historieforteller av natur, slik at Herzog klokt trekker seg selv ut av historien. Man merker at enkelte sekvenser kanskje er mer regissert enn nødvendig, men det er den sterke historien, i all sin enkelhet formidlet av Dieter Dengler, som gjør sterkest inntrykk. Både bakgrunnen; måten han forteller og gir eksempler fra sin fattige oppvekst i det krigsherjede Tyskland, hvordan han klarer å uttrykke drømmen om å fly som vokser frem, og hvordan han tenkte og handlet etter at han ble tatt til krigsfange i Laos.

Werner Herzog innleder filmen med å besøke Dieter Denglers bopel i USA. De ser på bilder, snakker sammen og vi får en følelse av hvem han er, og hva han har vært gjennom. De reiser til den tyske småbyen Wildberg hvor Dieter forteller om egen oppvekst i fattige kår. Filmens hoveddel foregår imidlertid i Laos, og det er en sterkt preget Dieter som ankommer stedet han ble holdt til fange.

Ved hjelp av lokale amatørskuespillere, iscenesetter Herzog ulike situasjoner med Dieter; hvordan han ble behandlet og torturert i fangenskap, hvordan han lirket seg fri fra håndjern, hvordan han på frifot skapte ild osv. Dieter forteller også at han rømte fra leieren sammen med en annen amerikansk fange, Duane W. Martin, og om deres forhold som vokste raskt og sterkt i et felles skjebnefellesskap, inntil Duane ble halshugget av en machete kort tid før et amerikansk helekopter kom og sikret livet til Dieter Dengler.

I 80 engasjerende minutter, forteller Little Dieter Needs to Fly en sterk heltehistorie i et testament på et unikt, enestående liv. I filmen forteller riktignok Dieter at det kun er de som døde so er helter. Ikke han.

Få år etter at dokumentaren ble spilt inn, døde Dieter Dengler.

PS! Werner Herzog har nylig regissert en spillefilm basert på Dieter Dengler sine opplevelser i Laos (Rescue Dawn). Den filmen skal jeg ta for meg i løpet av de nærmeste dagene.

Vurdering:

Bare et par uker etter at den Michael Moore-kritiske dokumentarfilmen Manufacturing Dissent ble satt opp på norske kinoer (under tittelen Jakten på Michael Moore) vil den i dag bli vist på TV i beste sendetid. Kanalen er SVT. Klokkeslettet er 22:00.

Filmen fikk stort sett lunken mottakelse av den norske filmpressen (jeg var hakket mer positiv i min omtale), noe som ble fulgt opp med et uinteressert publikum som rett og slett har valgt den bort. Rush Blogg kunne for en stund siden melde at filmen solgte ekstremt stusselige 68 billetter i premierehelgen fordelt på fire kopier…

Nå har du sjansen til å gjøre deg opp din egen mening — helt gratis.

Det er ingen nyhet at Michael Moore bruker omdiskuterte metoder og vinklinger i sine populære dokumentarfilmer. Mange har også belyst det i egne dokumentarer. Grunnen til at det kanadiske regiparet, Rick Caine og Debbie Melnyk, sitt bidrag fortjener litt mer oppmerksomhet er at de etter sigende deler Moores politiske syn, samtidig som de utgir seg for å være (eller ha vært) beundrere av Michael Moore som dokumentarist. Det skal også ha vært utgangspunktet for denne filmen (så får det være opp til hver enkelt å avgjøre om det føles troverdig).

Men underveis, mens de gjorde research, oppdaget Caine og Melnyk at det var mye som skurret - både i Moore sin historie, hva kolleger og venner forteller om ham, hvilket bilde som tegner seg når de reiser til Flint (hjembyen hans) og hvilke arbeidsmetoder han benytter seg av. Caine og Melnyk gjør blant annet et stort poeng ut av at Michael Moore faktisk lyktes med å gjennomføre to (!) intervjuer med General Motors-sjef Roger Smith i forbindelse med gjennombruddsfilmen Roger & Me, hvor hele premisset var at Moore aldri fikk Roger Smith i tale. Og det er flere slike historier i Manufacturing Dissent - som i sum tegner et lite flatterende bilde av Michael Moore, både som dokumentarisk, men også som menneske. Caine og Melnyk forsøker også over lang tid å organisere et intervju med Michael Moore, men lykkes aldri.

Det de derimot lykkes med er å lage en interessant dokumentar som på en forholdsvis balansert og nøkern måte fungerer som et portrett av en mann som med gode intensjoner, men kanskje med litt for stort selvbilde, er blitt verdens mest berømte og innflytelsesrike dokumentarisk ved hjelp av høyst omdiskutert metodikk. Han lager gode filmer om viktig tematikk - nå sist med Sicko som jeg for litt siden skrev en betinget positiv omtale av - men skal samtidig være på vakt for at stadig flere blir oppmerksomme på hvordan han kommer seg fra A til Å i sine filmer. Det er ikke alltid “the end justify the means”.