Tag Archive

Red Road er britiske Andrea Arnolds dristige, prisvinnende regidebut. Et kompromissløst psykologisk studie av et ruinert menneskeliv.

Jackie jobber som CCTV-operatør i Glasgow. Det vil si: hun har i oppgave å overvåke et belastet nabostrøk fra et kontrollrom. På monitorer kan hun se og zoome inn på alt som foregår innenfor de mange overvåkningskameraenes rekkevidde – og det er det meste. Hvis hun oppdager noe mistenkelig, skal hun kontakte politiet.

Red Road er opplagt et innspill i debatten om overvåkningssamfunnet vs. personvern. Historien tar utgangspunkt i det som er et vanlig argument i mot overvåkning av det offentlige rom: hva om personene som har tilgang på overvåkningsmaterialet misbruker informasjonen de får tilgang til?

En kveldsvakt oppdager filmens hovedperson, Jackie, en kjent mannsskikkelse på en av monitorene. Hun begynner instinktivt å forfølge ham med alle kameraene, i private ærend og på jobb. Filmen forteller ingenting om hvem han er eller hvordan Jackie kjenner ham. Men når hun også begynner å forfølge ham i virkeligheten, etter å ha hentet ut informasjon om hvor han bor og jobber, forstår vi at beveggrunnene er motivert av hat omkring en dyster bakgrunn. En bakgrunn som ikke blir avslørt før i siste akt.

Red Road er laget av en kvinne og handler om en kvinne, og har sånn sett allerede en positiv verdi gjennom å ha et perspektiv vi altfor sjeldent får oppleve på kino. At filmen i tillegg er et sterkt medrivende sosialrealistisk spenningsdrama, ispedd en presis samfunnskritisk brodd, gjør det hele enda bedre.

Filmen kan for så vidt oppleves som noe tung, både i innhold og ved et senket tempo. Men Andrea Arnold gjør fortellergrep som hele tiden skaper nysgjerrighet, mens voyeurisme i seg selv alltid er fengende tematikk. Og rundt dette maler Arnold en gjennomgående foruroligende stemning som kjennes dypt i magen. Selv om filmen er stillfarende, er innholdet så sterkt og direkte at det er umulig å forholde seg passiv.

Det handler om en kvinne fortapt i bunnløs sorg som etter hvert får utløp for dette i desperate og destruktive handlinger. Det er den motivasjonen som driver handlingen fremover.

Men samtidig fungerer altså filmen som en slags kommentar til hvordan samfunnet i økende grad blir gjenstand for overvåkning, og hvordan dette kan brukes og misbrukes av de som har tilgang til det. Storbritannia har angivelig hele 4.2 millioner slike kameraer, noe som tilsvarer ca 20 % av all verdens overvåkningskameraer (CCTV) eller ett kamera per fjortende innbygger. Da jeg så filmen tenkte jeg at overvåkningen i Glasgow umulig kan være så omfattende som vist i denne filmen, men etterpå har jeg lest meg til at det faktisk er reelt. Det er både imponerende og skremmende å se hvor detaljert man går til verks for å overvåke hva du til enhver tid gjør og hvem du er sammen med…

Likevel er det historien om hovedpersonen, Jackie, som gjør sterkest inntrykk; hvilke valg hun tar underveis, og hva hun er villig til å ofre. Ukjente Kate Dickie gjør her en fremragende tolkning.

Filmen er sosialrealistisk mørk og sterk, men samtidig med en slags poetisk side. Spørsmål stilles og blir svevende i luften, det er opp til deg å besvare dem. Regi og foto er tett på karakterene, omtrent som en dokumentar, og tankene mine fløy i så henseende til Dead Man’s Shoes (2004). Det er noe erkebritisk og brutalt realistisk over reisen Andrea Arnold tar oss med på.

Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av de to planlagte filmene som skal handle om samme karakterer (som er skapt av danske Lone Scherfig og Anders Thomas Jensen) som skal lages av andre debutantregissører i tiden som kommer. Et spennende prosjekt, der Lars von Trier og hans Zentropa er blant arkitektene.

Red Road er i skrivende stund å se på norske kinoer. Anbefales sterkt.

Vurdering:

For kort tid siden vant Atonement (Om forlatelse) prisen for beste dramafilm under Golden Globe, og snart blir den sannsynligvis nominert i en håndfull Oscar-kategorier. Filmen er hyllet av både kritikere og publikum.

Hva er det de ser som jeg ikke ser?

For meg ble dette, et britisk drama som utspiller seg over flere tidsplan i det tjuende årehundre, akkurat det antiklimakset jeg på forhånd fryktet. Ikke fordi filmen er dårlig, men fordi jeg forventet mer. Regissør Joe Wright gjør noen spennende fortellergrep, og filmen er praktfull å se på. Men det er fortsatt bare begynnelsen og slutten som virkelig engasjerer. Det lange mellompartiet er rett ut kjedelig.

Ved den velstående Tallis-familiens viktorianske herskapsbolig, utvikles i mellomkrigsårene et kjærlighetsforhold mellom Cecilia (Keira Knightley) og tjenersønnen Robbie (James McAvoy). Da Cecilias yngre søster, den 13 år gamle Briony (Saoirse Ronan), glimtvis oppdager søsterens ungdomsromanse med Robbie, innledes en serie av misforståelser og feiltolkninger som til slutt fører til en ulykksalig hendelse – noe som vil få skjebneavgjørende betydning for livene til alle tre.

Filmen åpner fremragende, både fotografisk og med en rask og underholdende dialog. Vi blir raskt kjent med det alternative fortellergrepet, der vi opplever samme hendelser ut fra to forskjellige perspektiver. Keira Knightley og James McAvoy gjør fine rolletolkninger, men noe utenom det vanlige er det ikke. Mer imponerende er faktisk den unge og mer ukjente Saoirse Ronan som den 13 år gamle Briony.

Etter en god åpning som strekker seg over drøye halvtimen, mister imidlertid filmen flyt og klarer ikke å holde på interessen min når historien forflytter seg i tid og rom. Jeg måtte flere ganger se på klokka.

Filmen henter seg inn igjen mot slutten. Da er Atonement nesten så god som mange skal ha det til. Særlig etter at Vanessa Redgrave gjør sin entré. I en reflekterende avslutning klarer Joe Wright å skape et visst engasjement rundt filmens tema, som jeg underveis mente hadde blitt behandlet lettere banalt og overfladisk. Dét tente en liten gnist i meg – men da var jo filmen bare minutter unna rulleteksten…

Vurdering:

Jeg har opp gjennom årene sett mange veldig gode krigsskildringer på film, skildret gjennom uskyldige barneøyne. John Boormans (Deliverance) Oscar-nominerte Hope and Glory (1987) er dessverre ikke blant de virkelig gode.

Filmen skal være basert på Boormans egen oppvekst i det krigsherjede London på 40-tallet, og man skulle derfor tro at han mer enn noen annen burde være i stand til å by på noe mer enn et høyst mediokert melodrama. For ordens skyld: Det har han faktisk ikke klart.

Jeg fant Hope and Glory jevnt over fascinerende lite engasjerende. Og jeg antar, siden historien dels er selvbiografisk, at dette virkelig er en historie som betyr mye for Boorman. Det klarer han dessverre ikke å vise så godt som jeg kunne ønske.

For det første virker kulissene – ruinene etter bomberegnet over London – altfor åpenbart iscenesatt og frarøver filmen nødvendig troverdighet. Settingen virker ikke veldig autentisk. I kombinasjon med til tider svært vaklende skuespill, både av barn og voksne, føltes alt på et tidlig tidspunkt overmåtes teatralsk. Fremstillingen av krigen er dessuten urovekkende pen og pyntelig. Selv ikke de mest tragiske skildringene av krigens konsekvenser formidles på en måte som skaper sterke følelser. En krigsfilm må ha skitt under neglene. Det har ikke Hope and Glory.

Nå er jeg riktignok klar over at Boorman ikke utelukkende sikter seg inn på en krigsskildring i realismens ånd, men tydelig også har andre motiver med filmen. Det er en lystbetont film som beskriver at både håp og glede selv kan spores under krigens herjinger (derav tittelen). Av og til er Hope and Glory mer å regne som en komedie.

Problemet er at Boorman og hans skuespillere ikke klarer å formidle de sterke følelsene som er forbundet med «håp og glede», kanskje fordi han ikke først evner å skildre krigens faenskap. Hvis jeg ikke først kan gråte av smerte, kan jeg heller ikke felle en tåre av glede etterpå.

Hope and Glory er en småsøt, men ufarlig og småkjedelig historie fra krigens dager i London opplevd som barn. Fem Oscar-nominasjoner vitner om mange kvaliteter, men jeg ble aldri like overbevist.

Vurdering:

Jeg vet at denne filmen vil gå høyt inn på listen min over årets beste filmer når den skal settes opp rundt nyttår.

Control er en knakende god film, ikke bare for fansen av Ian Curtis og Joy Division, men for alle som er glad i god film - og god musikk. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i utgangspunktet er svak for Joy Division, og kanskje er det en fordel, men garantert ingen nødvendighet for å sette pris på dette lidenskaplig godt fortalte verket. Og hvis musikken samtidig får en renessanse på grunn av filmen (og det tror jeg den vil få), så hadde jo ingenting vært bedre enn det, vel vitende om at Joy Division aldri har vært eller kommer til å bli allemannseie. Til det er de for gode.

Control er filmen om Ian Curtis, vokalist og frontfigur i det Manchester-baserte Joy Division, det viktigste og mest interessante bandet i England på slutten av 70-tallet. Post-punk. Curtis var en melankolsk poet, låtskriver og musiker. Med et stort hjerte, men også med en ulidelig smerte og sykdom forsøkt druknet i alkohol og piller, fikk 23 år gamle Ian Curtis til slutt nok og forlot denne verden en maidag i 1980 med et tau hengende rundt hodet. Han etterlot seg kone og en datter på ett år.

Tilbake er tekstene, stemmen, minnene, musikken.

Og det er dette som oppsummeres og portretteres så smertefullt, så kraftig og så sterkt i Control, regissert av debutant Anton Corbijn, med en åpenbar lidenskap og kjærlighet for personen og musikken. Corbijn har selv bakgrunn som regissør av musikkvideoer og fotograf for blant annet Depeche Mode, Nirvana, Tom Waits, Metallica og U2. Utvilsomt en god CV, men i dag er det Control som er kronen på verket.

Med nydelig foto i svart/hvitt skapes en genuin britisk 70-tallsatmosfære som den perfekte ramme for en historie som er fengslende og energisk fortalt, men som også har en sårhet i seg. Og med skuespillerprestasjoner av Sam Riley og Samantha Morton som i en rettferdig verden allerede burde være i gang med å planlegge antrekket til Oscar-utdelingen. Kudos også til resten av skuespillerne. Og det er ganske utrolig å tenke på at de som i filmen utgjør Joy Division faktisk fremfører låtene live for egen maskin… Det kunne vært katastrofe, men låter istedet veldig, veldig bra. I tillegg kommer mye annen bra musikk på soundtracket som ren bonus, fra David Bowie til New Order.

Filmen er kanskje ikke oppløftende, men den er faen så bra. Og ja, dette er en anbefaling.