Tag Archive

Under et ferieopphold blir Peter Sandzas sønn, som har noen bemerkelsesverdige psykokinetiske evner, kidnappet av en hemmelig organisasjon og utsatt for massive hjerneeksperimenter. Den aldrende agenten og faren Peter tar opp jakten på skurkene, sammen med en synsk jente, i et håp om å redde sin sønn.

The Fury markerer på ingen måte noe karrierehøydepunkt for verken Brian De Palma, Kirk Douglas eller John Cassavetes (men så samtlige tre også noen fantastiske karrierer å se tilbake på). På den andre siden er The Fury langt i fra noen dårlig film. Tidvis faktisk en elegant og medrivende spion-thriller.

Filmen er for øvrig en slags tematisk oppfølger til Carrie som to år i forveien gjorde stor suksess på amerikanske kinoer. Amy Irving er også med her. Det var derfor stor spenning knyttet til The Fury da den kom ut i 1978. Kunne den lovende filmskaperen Brian De Palma følge opp sin kommersielle gjennombruddsfilm? Svaret på det spørsmålet er “nei”.

Likevel byr The Fury på underholdning av helt greit kaliber. Jeg synes Roger Ebert gav en passende beskrivelse i anmeldelsen han forfattet etter kinopremieren på 70-tallet:

“The Fury” is a stylish entertainment, fast-paced, and acted with great energy. I’m not quite sure it makes a lot of sense, but that’s the sort of criticism you only make after it’s over. During the movie, too much else is happening.”

Det som er problemet til The Fury, er at den sammenlignet med De Palmas beste filmer ikke har det lille ekstra ved seg som gjør at den stikker seg ut i mengden. Foruten en eksplosiv, ganske spesiell scene helt på slutten, og en nydelig slow motion-sekvens akkompagnert av John Williams‘ mektige musikk, så klarer ikke The Fury å formidle noe som blir sittende i deg etter at rulleteksten er ferdig. Det fungerer ganske bra mens det pågår, men filmen klarer ikke å skape begeistring eller entusiasme hos seeren. Ikke minst når du ser tilbake på filmen i ettertid, og erkjenner at det er fint lite som egentlig har festet seg.

Vurdering:

Blowup av Michelangelo Antonioni er et ubestridt mesterverk. The Conversation av Francis Ford Coppola er nesten like mesterlig. Med andre ord la Brian De Palma lista hensynsløst høyt da han inspirert av disse filmene laget Blow Out i 1981. Men så er det også få filmskapere foruten nettopp De Palma som er så god til å blande sine egne tanker i gryten av filmatiske referanser; han er en auteur som alltid klarer å gjøre et verk til sitt eget, selv om utgangspunktet nesten lukter av plagiat. Blow Out er dessuten av hans mest personlige filmer. Det er en etterlevning av noe stort, som også har fått verdi i seg selv.

Der Blowup definitivt er en mer varig film, som kryper under huden din og plager hjernen til videre refleksjon i lang tid, så er De Palmas film i første rekke ren og skjær underholdning, og en oppvisning i visuell eleganse. Det er en konvensjonell spenningsfilm, men krydret med De Palmas kreativitet. Åpningen er en fem minutter lang sexploitation-lignende sekvens, før vi introduseres for hovedpersonen spilt av John Travolta, hvis jobb er å lage lydeffekter til diverse lugubre b-filmer. Samtidig går det opp for oss at den sjokkerende starten på filmen nettopp er en av disse filmene som Travolta har laget lydeffektene til. En klassisk De Palma-åpning som viser “filmen i filmen”.

Handlingen i Blow Out skyter fart i det øyeblikk Travoltas karakter mener å oppdage noe mistenkelig i et lydopptak han tilfeldigvis gjorde idet øyeblikk en bil kjører utfor et stup og ned i en elv. Som øyevitne til hendelsen klarer han å redde den kvinnelige passasjeren, men det viser seg i ettertid at sjåføren druknet; en guvernør med ambisjoner om å bli president. Men hva var det som skjedde før bilen mistet kontrollen og kjørte i elva? Kan man høre lyden av skudd i lydopptaket? Var det en ulykke, eller et mord? Slik starter filmen, og mysteriet, Blow Out.

Tema: Er det vi sanser virkelig, eller noe vi konstruerer for oss selv? Antonioni hadde samme utgangspunkt i Blowup; en fotograf som mener å ha oppdaget et mord i et av sine bilder. De Palma bruker isteden lyd for å formidle sin historie, både inspirert av The Conversation, men også sin egen oppvekst. Som liten gutt gikk han i flere dager rundt og avlyttet sin egen far — som moren mente bedro henne med en annen.

Hovedrollen bekles som nevnt av John Travolta, som noen år i forveien spilte en mindre rolle i De Palma-gjennombruddet Carrie. Blow Out ble imidlertid hans første hovedrolle i en stor film (hvis vi ser bort i fra musikalene Grease og Saturday Night Fever, og det gjør jeg glatt), og det var også etter denne filmen at hans gigantiske karrierenedtur startet — før Blow Out-entusiast Quentin Tarantino igjen gjorde ham til stjerne med Pulp Fiction mange år senere.

Travolta gjør en flott innsats, ingen tvil om den saken. De Palma-favorittene John Lithgow og Dennis Franz er også solide i sine biroller. Derimot er Nancy Allen mest til irritasjon, litt overraskende siden hun klarte seg greit i forgjengeren Dressed to Kill. Det er blitt en klisjé, men det er sjeldent skuespillerne som gjør at De Palmas-filmer blir interessante. Og dette er også en type film hvor regien overskygger skuespillet. Det er en sann fryd å se hvordan det lekes med kameravinkler og ingen detaljer virker overlatt til tilfeldighetene. De Palma er ikke nødvendigvis mest opptatt av hvordan plottet skal flyte mest mulig knirkefritt og effektivt fremover. Hans ambisjon synes å være mer teknisk motivert; å bruke historien på en måte slik at han naturlig kan benytte seg av ulike visuelle virkemidler. Noen vil kanskje hevde Blow Out er “over-regissert”, en generell kritikk De Palma ofte møter (også her er det split-screen, slow motion o.l.). Kritikerne kan ha et poeng, men til slutt står det hele og faller på smak.

En innvending, som er litt paradoksal, er filmens bruk av musikk. Det er paradoksalt fordi det er et område De Palma alltid er ekstremt opptatt av, noe han perfeksjonerer, enten det er i samarbeid med Ennio Morricone, Bernard Herrmann eller Pino Donaggio som er tilfelle her. Men dessverre fungerer musikken sjeldent optimalt i Blow Out, mye føles malplassert.

Den pompøse slutten er kanskje heller ikke optimal. Likevel er Blow Out en fantastisk deilig visuell oppvisning og samtidig en farlig medrivende og underholdende spenningsfilm — med John Travolta, og ikke minst Brian De Palma — veldig nær sitt beste.

Vurdering:

Til Pino Donaggios vakre toner og et kamera som zoomer inn på en naken kvinnekropp som såper seg inn i dusjen, åpner Dressed to Kill på en måte som minner svært mye om Carrie. Musikken er nærmest identisk, det samme er kameraføringene og den tilsynelatende harmoniske situasjonen. Men de som kjenner regissør Brian De Palma vil ikke bli sjokkert når scenen drastisk endres til det makabre. Filmskaperen titulerer seg tross alt som “the master of the macabre”.

Dressed to Kill er en film som, hvis den hadde vært italiensk, ville blitt kategorisert som en giallo. Filmen har alle de basale ingrediensene, og dette er den De Palma-filmen hvor Dario Argento og Mario Bavas innflytelse kommer tydeligst frem. Vi har en maskert morder med svarte skinnhansker som dreper unge kvinner med barberkniv, vi har en privatperson som forsøker å løse mysteriet, og en morder som ikke blir avslørt før helt mot slutten. Alle velkjente giallo-trekk; den italienske subsjangeren som blomstret opp på 70-tallet. I tillegg er det naturligvis drøssevis av referanser til Alfred Hitchcock her.

I hovedrollen treffer vi Kate Miller spilt av Angie Dickinson som fikk jobben etter at Liv Ullmann (!) angivelig først takket nei. Dickinson klarer seg greit. Det samme gjør faktisk Nancy Allen, på denne tiden De Palmas kone. Dennis Franz, mest kjent fra tv-serien NYPD Blue, er også med. Det er likevel, og kanskje ikke så fryktelig overraskende, Michael Caine som står bak filmens mest minneverdige opptreden.

Men som det gjerne er med De Palmas filmer, er det ikke skuespillernes prestasjoner som gjør at man husker filmen etter så mange år; at den har en tiltrekningskraft på deg som gjør at du kan se den igjen og igjen. Det som er så forlokkende med Dressed to Kill og som gjør den til en uforglemmelig psykologisk thriller, er blandingen av De Palmas elegante og særegne regi og det skitne, sleazy innholdet. For ikke å snakke om hans mesterlige bruk av split-screen. I tillegg blir vi servert noen deilige, forbløffende plot-twister underveis, og ikke minst mot slutten.

Historien, hva Dressed to Kill handler om, bør det ikke sies for mye om. Men den tar utgangspunkt i karakteren Kate som overfor sin psykolog forklarer sin frustrasjon over ektemannens manglende evne til å tilfredsstille henne seksuelt. Psykologen, spilt av Michael Caine, reagerer imidlertid på en uventet måte. Han tilbyr seg å gå til sengs med henne. En brydd Kate takker nei til det uventede forslaget.

Litt senere besøker Kate et museum. I en klassisk, langvarig De Palma-scene med kamera i bevegelse og uten klipp, ser vi hun oppdage og faller for en mystisk mann som besøker samme museum. Hun bestemmer seg for å bli med mannen hjem…

Som nevnt er Dressed to Kill nydelig regissert. Fra den dristige, men vakre åpningen til den nervepirrende slutten. Drapsscenene er et utsøkt stykke regissert filmkunst. Den berømte heisscenen står i særklasse, og det er en sann nytelse å se De Palmas lekre utsnitt. Legg merke til den geniale bruken av speil.

Dressed to Kill er en fabelaktig blanding av stilsikker filmestetikk og sitrende spenning. Anbefales sterkt.

Vurdering:

Carrie forteller en trollbindende, men tragisk historie. Et psykologisk drama og en effektiv horror. Og med en sjokkerende, effektiv avslutning som brenner seg fast i publikums sinn. Filmen er dessuten, foruten å være den aller første, blant de absolutt beste Stephen King-filmatiseringene som er gjort.

Vi introduseres for den unge og uskyldige Carrie White (Sissy Spacek) som mobbes på skolen fordi hun er annerledes, og plages på hjemmebane av sin fanatisk religiøse mor (Piper Laurie). Da hun oppdager sin første menstruasjon i dusjen etter en gymtime, skjønner hun ikke hva det er, og situasjonen blir ikke bedre av at medelevene gjør narr av henne. Det er også lite forståelse å hente hjemme. Moren forklarer at menstruasjonen er et symbol på seksuell utvikling og Guds straff for hennes skitne sinn. Carrie er fortvilt, men snart begynner ting å se litt lysere ut. En av de kjekkeste guttene på skolen ber henne med på det kommende skoleballet, og Carries selvfølelse stiger. Samtidig er hun i ferd med å oppdage og erkjenne at hun er i besittelse av noen ganske unike egenskaper - som kan komme til nytte…

Dette er kanskje den filmen hvor regissør Brian De Palma bedre enn noen gang før eller siden virkelig har tatt seg tid til å bygge opp en karakter og holde fokus. For vi kommer virkelig under huden på Carrie; vi forstår henne, hva hun føler og tenker i forskjellige situasjoner og hvorfor hun handler som hun gjør. Carrie er nok De Palmas beste karakterdrama, men samtidig finnes det steder i filmen der han sjokkerer og utforsker sine filmatiske muligheter slik vi tross alt kjenner ham best. Det er ingen tvil om at Carrie er en typisk De Palma-film. Filmen inneholder også en lang rekke med svært minneverdige sekvenser. Åpningen kan jeg for eksempel se alene, gang etter gang, kun for pur nytelse.

Carrie er både et drama og en horrorfilm. Men det er ikke før mot slutten at filmen “eksploderer”. Alt før den tid handler nesten utelukkende om å etablere en historie, skape en spesiell stemning og gjøre oss kjent med hovedpersonene. Da i særdeleshet Carrie. De Palma tar seg god tid til dette, men belønningen er at avslutningen blir så uendelig mye mer effektiv.

For vi skjønner hele veien at Carrie bygger seg opp mot et uunngåelig klimaks; vi vet at noe forferdelig kan komme til å skje, men likevel klamrer vi oss til håpet om at det på en eller annen måte skal ende bra. Sympatien vi får for Carrie gjennom filmens første time gjør oss emosjonelt knyttet til historien og den unge, tilbaketrukne jenta – som endelig har begynt å stråle og øyne håp. Vi vil henne bra. Men aner samtidig at King og De Palma har andre intensjoner.

Carrie er derfor kanskje mer en melankolsk og vond film snarere enn spesielt skremmende. Det er jo også slik at Stephen Kings historier oftest blir mest vellykket på film de gangene det handler om mennesker og virkelige relasjoner, og ikke nødvendigvis er overlesset med overnaturlige elementer. I Carrie spiller det overnaturlige kun en birolle - det er det hverdagslige i historien, det lett gjenkjennelige som vi identifiserer oss med, som trekker oss inn i historien.

En annen viktig årsak til filmens suksess er åpenbart Sissy Spaceks overveldende prestasjon i hovedrollen, og for så vidt også Piper Laurie som hennes mor. Begge ble nominert til Oscar (det ble ikke John Travolta som dukker opp i en mindre rolle før sitt gjennombrudd). Filmen er praktfullt fotografert, har nydelig musikk og en behagelig regi av Brian De Palma i sin definitive gjennombruddsfilm. Carrie ble en stor kommersiell suksess, og den er like fantastisk over 30 år senere.

Vurdering:

Phantom of the Paradise er en vanskelig film å anmelde (fordi den er så særegen, og jeg har få referansepunkter). Kronologisk plasserer den seg året etter Sisters og to år før Carrie i Brian De Palmas karriere. Med andre ord midt i en tid hvor De Palma var i ferd med å etablere seg som en betydelig filmskaper. Med Phantom of the Paradise har han laget en av sine mest utfordrende filmer. Den er original, og vekselvis både typisk og atypisk for ham. Filmen er visuelt prangende, for ikke å si glorete, men fullt ut fornøyelig i sin eksperimentelle entusiasme og forfriskende blanding av sjangere.

Phantom of the Paradise låner både fra horror-, fantasy- og musikalsjangeren - i et miljø med overdose av deilig, pompøs glam-rock, og heftig bruk av sterke farger og effekter som gjør at det hele faktisk smaker mer av 80-tallet enn 70-tallet (filmen er produsert i 1974). For øvrig er dette ett av ytterst få tilfeller hvor det 80-tallsaktige faktisk smaker ganske utsøkt. Filmen har holdt seg overraskende bra og unngår å fremstå som totalt latterlig, slik andre musikalfilmer fra 70- og 80-tallet gjerne gjør for ettertiden. Det hjelper selvsagt at manuset har en del ekstremt vittige poenger.

Filmens fantom, hovedkarakteren, er en ung og ukjent musiker ved navn Winslow Leach (William Finley). Winslow er et lysende musikalsk talent, og har akkurat komponert melodi og skrevet tekst til et stort musikalsk verk, bare for å bli lurt av den ondskapsfulle og selvsentrerte produsenten Swan (Paul Williams). Winslow takker ja til det han tror er et redelig samarbeid med Swan, men finner etter hvert ut at han overhodet ikke er med i produsentens storslåtte planer.

En tragisk historie til tross; visuelt er filmen som et storslagent fyrverkeri festet til film. Sjangerblandingen tillater De Palma å være på sitt mest kreative, og resultatet er en energisk film som bobler over av cineastiske krumspring i alle retninger. De Palma skaper en “virkelighet” der absolutt alt er tillatt. Akkurat som alt annet ved filmen, er både William Finley og Paul Williams’ spill “over the top” og vel så det. Ergo gjør de nytte for seg, selv om de drukner i de praktfulle kulissene og musikken. Phantom of the Paradise er et visuelt eventyr, med en tragisk og følsom historie som bakteppe. En kultfilm som bør være til glede for langt flere enn den innerste krets av regissørens tilhengere.

Vurdering:

Michael Courtland (Cliff Robertson) er en fremgangsrik forretningsmann som ved filmens begynnelse feirer bryllupsdag med sin kone, Elizabeth (Geneviève Bujold), i et bekymringsfritt og vellykket ekteskap. Men samme kveld blir både kona og deres lille datter kidnappet. Tilbake henger kun en lapp som forteller Michael om kidnappernes krav: En halv million dollar i bytte mot kona og dattera. Michael bestemmer seg først for å følge kidnappernes oppfordring, men etter litt velger han isteden å koble inn politiet. Men når politiet forsøker å løse opp i saken, så går alt veldig galt. Både kona og dattera omkommer.

Filmen hopper etter dette 16 år frem i tid. Michael er nå en enda mer vellykket forretningsmann. Sammen med sin gode kollega Robert Lasalle (John Lithgow) reiser han til Italia, der han blant annet besøker kirken hvor han møtte sin avdøde kone for aller første gang. Kort tid etter begynner underlige ting å skje…

Obsession er Brian De Palmas mest undervurdete film – en vakker, melankolsk og medrivende historie som kuliminerer i et herlig klimaks som faktisk overgår det meste av hva hans store inspirasjonskilde, Alfred Hitchcock, utrettet på sitt beste.

Cliff Robertson er ypperlig i hovedrollen, selv om hans skuespillerteknikk er svært klassisk, og han kan fremstå ganske flat og kjedelig. Men i denne rollen, som en desillusjonert og mentalt fraværende karakter, passer han perfekt. Mer dynamisk er John Lithgow i en viktig birolle, likeså er Geneviève Bujold fremragende i sin dobbeltrolle.

Det er likevel ikke skuespillerne som løfter Obsession opp til de store høyder. Det er Paul Schrader (Raging Bull, Taxi Driver) sitt velskrevne og intelligente manus, i kombinasjon med Brian De Palmas alltid stilsikre regi og komponist Bernard Herrmann (Psycho, Taxi Driver) overdådig, perfekte musikk som han for øvrig ble Oscar-nominert for. Dessuten er filmens siste 20-30 minutter en regelrett oppvisning i hvordan man skal avslutte en story på magisk vis. Storartet og minneverdig.

Den første timen har et dvelende tempo med liten grad av spenning på overflaten, men alt gjøres med en hensikt, og det er vanskelig ikke å la seg forføre av hvordan filmen flyter fremover i full harmoni med Herrmanns musikk, før filmen i andre halvdel presenterer plot-twister som er ekstremt intelligent og delikat utført.

Gjør deg klar til å bli besatt…

Vurdering:

Danielle og Dominique ble født som siamesiske tvillinger. Etter mange år ble de endelig atskilt og kunne starte sine egne liv - hver for seg.

Vi møter først Danielle som treffer på Phillip via deres deltakelse i et slags skjult kamera-program på tv. De finner tonen og Phillip blir med Danielle hjem. Det liker derimot verken Danielles eks-mann eller Dominique, som er på besøk for å feire deres felles bursdag, spesielt godt.

Det hele ender med et aldri så lite blodbad, og i en leilighet like ved mener avisjournalisten Grace å ha sett hva som har foregått i naboleiligheten. Hun påkaller politiet, men før de ankommer er sporene forsvunnet, og Grace sin troverdighet trekkes i tvil hos politimennene. Det ender med at Grace selv tar initiativ til å løse saken.

Brian De Palma er en av mine favorittregissører, og Sisters er utvilsomt av hans beste og mest interessante verk. Filmen som virkelig stadfester De Palma som en Alfred Hitchcock-hyllende og inspirert filmskaper. Sisters er krydret med referanser og lånte ideer fra blant andre Psycho, Rear Window og The Birds. Samtidig er De Palma en regissør som med en noe “nerdete” tilnærming til filmmediet og kunnskap om filmhistorien, bruker insikten til inspirasjon som absolutt har gitt ham en særegen signatur.

Linken til Hitchcock kan videre spores i at selveste Bernard Herrmann (Citizen Kane, Vertigo, Psycho, Taxi Driver, Cape Fear (begge) etc.) er hyret inn som komponist. Han har tilført en rekke filmer det lille ekstra med sine toner, og gjør også det i Sisters. Musikken som bygger seg opp ved filmens første drap, er av det virkelig minneverdige slaget, og definitivt medvirkende til at dette er blitt en enkeltscene som blir sittende igjen på netthinnen en stund (ikke ulikt den berømte dusjscenen i Psycho). Dessverre er det sjeldent å høre musikk av denne typen i nyere skrekkfilmer.

Men så er også De Palma en av de aller fremste filmskaperne når det kommer til å lage minneverdige enkeltscener som stikker seg ut visuelt. Derimot halter det av og til litt når scenene som er flotte hver for seg skal flettes sammen til en velfungerende helhet. Dermed er det gjerne slik at man husker spesielle scener fra De Palmas filmer, snarere enn at filmene hans i sin helhet huskes som fullendte mesterverk.

Jeg må likevel tilstå at jeg simpelthen elsker stilen til De Palma. Mange anklager ham for å kopiere villt og hemningsløst fra Hitchcock, spesielt i sin tidlige karriere og kanskje aller mest nettopp i Sisters, og at filmene hans på den måten blir meningsløse blåkopier. Jeg er uenig. De Palma er en intelligent filmskaper som låner, ikke stjeler, fra de beste – men likevel klarer å implementere egne ideer og lage noe minneverdig og særegent. Og hva er galt med å benytte seg av en velfungerende formel når man får et godt resultat?

Sisters er en visuell maktdemonstrasjon. Bruk av split-screen har for eksempel sjeldent eller aldri (?) blitt brukt bedre. Dessuten: i mine øyner er Sisters samtidig særdeles vellykket og undervurdert som en underholdende, effektiv psykologisk thriller – som også inneholder et par overraskende vendinger og publikumsutfordringer. Gode skuespillere finner vi også. Både Margot Kidder og Jennifer Salt er strålende castet.

Noen komiske elementer, gjerne i form av mindre bikarakterer, er også gjemt inn i filmen og fungerer som kjærkomne avbrekk fra filmens fokus, uten at det tar overhånd og skader filmens stemning.

Sisters har ganske enkelt alt det jeg elsker ved de paranoide psykologiske thrillerne/skrekkfilmene fra 70-tallet.

PS! Fjorårets remake var allerede en vits på idéstadiet, og bør naturligvis overses av alle. Heldigvis kan det se ut som de fleste har skjønt det.

Vurdering:

Vi skriver 1970 og Brian De Palma var fremdeles ikke allemannseie. Det var heller ikke Robert De Niro. Sammen laget de satire-filmen Hi, Mom! som fortsetter historien om den karismatiske og manipulerende De Niro-skikkelsen Jon Rubin som vi ble kjent med i Greetings. Der han på slutten av Greetings havnet i Vietnam-krigen, har han nå kommet tilbake til amerikansk jord, og med et brennende ønske om å utrette noe som filmskaper — igjen. Som utøvende voyeurist, og med sitt kvinnetekke som verktøy, mener han hardnakket at han har noe nytt å bidra med innen erotisk film.

Voyeurisme har gjennom hele karrieren vært noe som har tiltrukket De Palma som filmskaper. Det gir ham muligheten til å leke med en rekke ulike teknikker, og kanskje blir resultatet noen ganger mer tilfredsstillende for ham selv enn for publikum. Men entusiasmen hans er smittende. Man føler virkelig at man sitter og ser et riktig innovativt, betydningsfullt stykke filmverk, spesielt interessant blir det også når man vet hvordan De Palma og De Niro sine karrierer skjøt fart og utviklet seg like etter. De Palma har her allerede etablert en særegen stil, selv om han ikke lenger assosieres med komedie eller satire. Og ser vi ikke en liten Travis Bickle i De Niro sin Jon Rubin-skikkelse?

Der forløperen Greetings var en ganske usammenhengende film, holder De Palma et klarere fokus i Hi, Mom! selv om han også her fristes til å lage en “film i filmen”. Denne gang er det snakk om en drøye fem minutters lang sekvens i andre halvdel, kalt “Be Black, Baby”, som rett ut er fantastisk. En gruppe radikale fargede aktivister ønsker på en uortodoks og kunstnerisk måte å vise overfor hvite menn og kvinner i øvre middelklasse hvordan de som fargede blir behandlet daglig. De setter opp hva som må betegnes som et høyst eksperimentelt teaterstykke, hvor rollene byttes om og de hvite må med svart maling i ansiktet gjennomgå grov trakassering av de fargede. Sekvensen utarter seg i en nærmest surrealistisk retning, og blir enda mer spesiell fordi den filmes på dokumentarisk vis, veldig virkningsfullt. Minneverdige saker, og De Palma viser både sin vilje til å eksperimentere og teft for det visuelle.

Hi, Mom! har dessuten flere andre herlige scener som stikker seg ut. I åpningen når De Niro besøker en kinosal der pornografiske filmer vises, en scene hvor en apoteker med stor innlevelse demonstrerer hvordan en kondom er elastisk og kan tøyes, og ikke minst når Jon Rubin med psykopatisk presisjon planlegger og gjennomfører sine skitne triks for å oppnå sine mål relatert til det motsatte kjønn.

De Palma sitt manus er vittig, selv om det ikke alltid treffer spikeren på hodet. At Robert De Niro underspiller rollen som Jon Rubin er også et vellykket trekk. Hi, Mom! er på mange måter en intelligent komedie; det er skarpt og morsomt. En litt glemt kultfilm som jeg vil tro mange også vil kunne glede seg over på denne siden av tusenårsskiftet.

Vurdering:

Enkelte vil kanskje tro at Robert De Niro først i nyere tid har gjort seg kjent i komediesjangeren. De tar i så fall feil (og glemmer samtidig den fantastiske Martin Scorsese-filmen The King of Comedy). Men faktisk startet De Niro faktisk sin skuespillerkarriere nettopp med en komedie. Året er 1968, filmen er Greetings og regissøren heter Brian De Palma.

I hovedrollene treffer vi på trekløveret Jonathan Warden, Gerrit Graham og altså Robert De Niro som sammen, og noen ganger hver for seg, står i sentrum for De Palmas underfundige ideer. Scenene henger sjeldent sammen med hverandre og det finnes vel egentlig ikke noen rød tråd i handlingen (tror jeg). Dialogen ser ut til å være improvisert, og det av skuespillere blottet for erfaring (alle tre debuterer) i en setting hvor man har en filmskaper som er mest opptatt av å prøve ut så mye som mulig. En del lykkes, mens noe gjør det ikke.

Jeg liker å se på filmen først og fremst som et sammensurium av x antall “sketsjer”, hvor ulike temaer blir brakt på bane; hvordan slippe unna Vietnam-krigen ved å spille homofil eller høyreradikal, hvordan få damer til sengs, og hvem stod egentlig bak drapet på JFK?

Flere av disse momentene er strålende regissert og spilt. Og ikke minst morsomme! Et høydepunkt er en scene der De Niro (som er filmens “peeping-tom”, et ikke ukjent element for De Palma) filmer og instruerer en blondine han har plukket opp på gata til å kle av seg, spille trøtt og legge seg på en seng (dette skal vise et vanlig menneske i et privat øyeblikk, som skal være en idé til et tv-konsept) – scenen er faktisk hysterisk morsomt. Samme adjektiv, altså hysterisk, kan jeg også bruke om en scene i en bokhandel, hvor en paranoid skrulling på diskret vis forsøker å finne frem til en bok om drapet på John F. Kennedy.

Dette er selvsagt en lavbudsjettsfilm, og filmen får nesten et semi-dokumentarisk preg av filmingen og skuespillernes tydelige improvisasjon. Musikken er for øvrig interessant, visstnok heter bandet bak melodiene The Children of Paradise, som jeg aldri har hørt om, men som høres ut som en The Beatles-kopi av greit kaliber.

Konklusjon: Greetings er både fornøyelig og interessant. Fornøyelig fordi den har 2-3-4 virkelig fantastisk morsomme scener, og interessant fordi den markerer begynnelsen på to storslåtte karrierer; De Niro og De Palma. En annen kuriositet er det at var den første i USA til å få såkalt x-rating (senere kjent som R). Uten at jeg helt forstår hvorfor, pupper og rumper til tross.

Anbefales for de nysgjerrige.

Vurdering:

Tidligere i dag viste jeg frem posteren til Redacted. Nå er også de første levende bildene fra De Palmas anti-krigsfilm sluppet på nett i form av en teaser. Men vent et øyeblikk… dette lever virkelig opp til sitt navn: teaser. Lydbildet er en kombinasjon av dialog hentet fra filmen og svulstig instrumental musikk, mens bildet okkuperes av tekst som informerer oss om prisene som filmen allerede er tildelt, i tillegg til anmeldernes superlativer (de som er så heldige og allerede har sett filmen). “Ja, vi vet det!” Teaseren inneholder ganske nøyaktig ett sekund som faktisk er hentet fra selve filmen, et lite ubetydelig klipp som ikke sier meg noe som helst, og that’s it. Se det her. Ble du pirret?

Jaja, i mellomtiden kan du more deg med å lese de utallige diskusjonene rundt filmen på IMDBs diskusjonsforum. Dette er utvilsomt en omstridt film som har satt følelsene i sving i statene. Her byr amerikanerne på mye god underholdning!

Brian De Palmas hardtslående og smått kontroversielle film om voldtekt og destruktivitet i Irak-krigen, Redacted, har fått en poster.

Read the rest of this entry »