Tag Archive

Kenji har lagt Osaka og Japan bak seg. Nå har han bosatt seg i Thailands hovedstad, Bangkok. Arbeidsplassen er et bibliotek hvor Kenji utfører sine arbeidsoppgaver med høyeste grad av presisjon og perfeksjon. Privat er han tilbakeholden og tilsynelatende depressiv. Hjemmet er ryddet og organisert perfeksjonistisk på alle mulige måter.

Men en dag, mens Kenji står med begge beina på en bunke bøker og en løkke rundt halsen, ringer det plutselig på døra. Det er broren som kommer, og Kenji innhentes snart av fortidens gufs. Redningen blir møtet med en kvinne.

Egentlig burde den usedvanlig stilige posteren være grunn nok til å se den thailandsk/japanske Last Life in the Universe (Ruang rak noi nid mahasan). Men hvis du fortsatt ikke er overbevist, kan jeg gjerne gi deg flere grunner…

Likte du Lost in Translation? Selvsagt gjorde du det (hvem gjorde ikke?) Langt på vei kan Last Life in the Universe ses som en slags asiatisk versjon av nevnte film. Denne er imidlertid hakket mer dempet, innesluttet og drømmeaktig. Filmen kan betegnes både som en romantisk komedie og tragedie – avhengig av hvordan man tolker de ulike partiene. Virkelighet og fantasi glir tvetydig over i hverandre.

Pen-Ek Ratanaruang har krydret filmen både med svart humor, men også passet på å fryde oss med mer hverdagslige finurligheter. Det er i det hele tatt mye å le av, men enda mer å tenke over. Gåtefullt.

Tadanobu Asano (Zatôichi, 2003) står hele tiden i sentrum av filmen i rollen som Kenji. Asano er blant de desidert mest spennende skuespillerne i Japan, og mange vil helt sikkert også dra kjensel på ham fra Takashi Miikes omstridte kultfilm Ichi the Killer. Miike har for øvrig selv fått en birolle som en Yakuza (en komisk sådan) her. Legg samtidig merke til kamera som i et sekund stanser og fokuserer på posteren av Ichi the Killer som henger på biblioteket hvor Kenji jobber. Litt trivia.

I tillegg har vi Sinitta Boonyasak som Noi. Jenta som er Kenjis rake motsetning. Men som vi vet har motsetninger en tendens til å bli tiltrukket av hverandre, og det er dette spenningsfeltet filmen etter hvert utforsker. Boonyasak er både god og ikke minst sjarmerende og sensuell som Noi. Gradvis utvikler det seg også noe magisk i dette samspillet.

Noe magisk føler man også at det er over fotoarbeidet til legendariske Christopher Doyle. Det sies gjerne at et bilde sier mer enn tusen i ord. Doyles bilder sier mye mer enn det. Og det er Ratanaruang også fullstendig klar over — noe som har resultert i en lavmælt film hvor kun det helt essensielle blir sagt. Uten at det betyr at filmen ikke har noe på hjertet, snarere tvert i mot.

En praktfull film.

Vurdering:

Shutter føyer seg inn i en (altfor) lang rekke av nye og populære asiatiske sjangerfilmer, hvor mange allerede har rukket å bli amerikanisert. Hollywood-remaken av Shutter dukker opp på norske kinoer rett over påske.

Dette er klassisk grøss. Her er spøkelser, knirkende dører, skvettescener og skumle unge piker med halvlangt hår. En oppskrift som fort kan ende opp i et småkjedelig sluttprodukt, hvis ikke utførelsen er over snittet god. Shutter byr aldri på banebrytende horror. Men historien har et par overraskende vendinger, og filmen som helhet gjennomsyres av en ekkel og klam stemning.

Det handler om en ung fotograf, Tun, og hans kjæreste, Jane, som i et uaktsomt øyeblikk kjører på en ung kvinne som faller momentant i bakken og blir liggende helt i ro på asfalten. I sjokk velger kjæresteparet å kjøre videre, uten å sjekke om kvinnen faktisk er død eller ikke.

Kort tid etter ulykken begynner merkelige ting å skje rundt Tun og Jane. Ikke minst dukker uforklarlige skikkelser opp i Tuns fotografier. Er det en sjel som hjemsøker dem? Er det kvinnen de kjørte på? Og hvem er hun, og hvorfor hjemsøker hun Tun og Jane?

Samtidig begår flere av Tuns venner selvmord i løpet av kort tid, uten at noen forstår hvorfor. Tun og Jane tvinges til å starte sin egen etterforskning for å finne ut av sannheten rundt kvinnen de kjørte på. Problemet er at det ikke er rapportert om ulykken noe sted. Det tar derfor tid før de faktisk finner ut hvem personen er, og det er først når de finner ut av det at svarene begynner å komme. Ubehagelige svar.

Shutter er på sitt beste deilig skremmende. Spøkelser som gir seg til kjenne gjennom fotografier er alltid litt nifst, med en gjennomgående creepy stemning. Ulikt en del nyere asiatiske horrorfilmer, så starter også Shutter rett på sak. Her er det ytterst lite karakteroppbygging.

I første halvdel er løsningene kanskje litt for enkle og man savner kreativitet. Mot slutten byr imidlertid filmen på et par friske vendinger, og ikke minst en slutt som er både underfundig, smart og skremmende effektiv.

Absolutt severdig, men jeg føler ikke noe stort behov for å se den amerikanske versjonen.

Vurdering:

Kim Ji-woon representerer den nye generasjonen av unge, fremadstormende og eminente sør-koreanske filmskapere som har lagt grunnlaget for en bølge av kvalitetstunge koreanske filmer. Med vestlig produksjonstrekk, i kombinasjon med et særegent visuelt uttrykk og kreativitet, av den typen man ikke finner andre steder enn i asiatisk film, har de vitalisert den estetiske filmen.

På veldig mange måter minner A Bittersweet Life (Dalkomhan insaeng) om Park Chan-wooks mye omtalte filmsensasjon Oldboy (2003). Den mørke atmosfæren, den dystre settingen, en hovedpersons rådvillhet, og en tematikk som også her trekker veksler på hevn. Men først og fremst er den visuelle fremtoningen slående lik. Spørsmålet er om A Bittersweet Life er blitt en like god film?

Vel, det er den ikke. Der Oldboy scorer totalt både på stil og substans, mangler A Bittersweet Life noe punch i mansuet. Innpakningen er upåklagelig, men storyen evnet ikke å gi meg bakoversveis. Filmen har verken uforutsigbarheten eller den filosofiske dybden til Oldboy. Historien er også mindre kompleks enn hva Kim Ji-woon sydde sammen til A Tale of Two Sisters i 2003 (kanskje den vakreste horrorfilmen jeg noen gang har sett).

I hovedrollen er Lee Byung-hun (Joint Security Area) overbevisende. De øvrige skuespillerne virker også å være med på notene. Min manglende forståelse for det koreanske språket begrenser imidlertid muligheten for å vurdere skuespillerprestasjonene i detalj.

Jeg så A Bittersweet Life med skyhøye forventninger første gang i 2005. Jeg hadde fulgt utviklingen tett på nettet i flere måneder; slukt enhver nyhet med interesse, sett bilder, musikkvideoer og trailere. Og latt meg imponere voldsomt. Ble forventningene innfridd?

Jeg mistet ikke pusten og hårene reiste seg bare et par ganger. Men jeg er ikke i tvil om at dette er en knallfilm. Utrolig lekker å se på. Masse flotte detaljer. En fengende story. En karismatisk hovedperson. Nydelig foto. Fantastisk musikk (soundtracket bestilte jeg dagen etter fra asiatisk nettbutikk og er blitt spilt mye). Og en film jeg helt sikkert vil trekke frem av hylla med jevne mellomrom. “Eye candy” er sterkt undervurdert.

Vurdering: