Tag Archive

Vurdering:

USA 2008 | Spilletid: 109 min | Regi: David Ayer | IMDb

Med en iboende Dirty Harry-mentalitet, er Tom Ludlow (Keanu Reeves) en del av et gjennomkorrupt politimiljø som ikke går av veien for å trosse lover og regler i kamp mot kriminelle i Los Angeles. Her er skitne knep en del av hverdagen. Det fører også Tom Ludlow ut i vanskeligheter.

Historien er ført i pennen av den ikke akkurat ukjente forfatteren James Ellroy (L.A. Confidential), assistert av Equilibrium-skaper Kurt Wimmer, og regissert av Training Day-forfatter David Ayer. Med andre ord folk med bakgrunn som absolutt tåler dagens lys. Derfor er det synd å konstatere at Street Kings fremstår som et plagsomt uoriginalt venstrehåndsarbeide. Alt i denne filmen minner meg om ting jeg har sett mye bedre før. Filmspråket er en masete påminnelse av b-pregede actionfilmer fra 80- og tidlig 90-tall. Keanu Reeves klarer seg riktignok overraskende greit, mens Forest Whitaker derimot ligner en parodi på Idi Amin-tolkningen i The Last King of Scotland som Reeves’ overordnede i politiet.

Kronologisk er filmen unødvendig kaotisk; det er intrikat på utsiden, men tomt og meningsløst på innsiden. Og når det først er tilløp til gode actionsekvenser, klarer Ayer stort sett å søle det til i slapp og intetsigende regi. Filmen kjører en høy machofaktor som sikkert vil tiltrekke mange, men engasjerende blir det aldri. Dessuten er filmen unødvendig lang til å ha en så tynn historie.

Tre stjerner hales likevel i land for mye bra filmhåndverk. Og jeg ser ikke helt bort i fra at dette kan ha en viss appell til de som har et sterkere forhold til middelmådige politifilmer enn undertegnede. Personlig velger jeg heller et gjensyn med L.A. Confidential eller Serpico.

Som de fleste gutter hadde også jeg et forhold til Rambo-filmene i oppveksten. Alle tre filmene ble sett i smug på slitte VHS-kassetter, mens John Rambo vokste til å bli et fenomen som filmverdens tøffeste action- og krigshelt.

First Blood har jeg sett flere ganger også senere, og jeg innrømmer gjerne at det er så godt som den perfekte actionfilm. De to oppfølgerne som kom noen år etter på 80-tallet, er nok ikke av samme kaliber når jeg ser tilbake på dem nå.

Litt skeptisk har jeg nok vært etter at det ble kjent at Sylvester Stallone ville gjøre alvor av ideen om å lage en fjerde film om John Rambo. Men etter å ha sett en vellykket Rocky Balboa i fjor, så fikk jeg troen tilbake. Stallone har heller ikke nøyet seg med bare å spille hovedrollen, men har i tillegg skrevet manus og har regi.

Dette er med andre ord fullt og helt Stallones verk. Og til forskjell fra en annen amerikansk actionhelt som nylig har gjort comeback på filmduken (Bruce Willis som John McClane i den skuffende Live Free or Die Hard), er det tydeligvis ikke inngått kompromisser her når det kommer til vold og blod. Dette er underholdningsvold på sitt beste, eller verste, alt avhengig av innstillingen din. Jeg storkoste meg.

Jeg kan faktisk ikke huske at de andre Rambo-filmene har inneholdt så mye ekstrem vold som vi får servert her. De siste 20-30 minuttene er som en kreativ og herlig pompøs voldsopera. Spekulativt, ja, kanskje også forkastelig. Men det her er ikke mat for moralister eller sarte sjeler. Stallone har ikke anstrengt seg nevneverdig for å lage en bred underholdningsfilm eller fri til filmkritikerne. Han har isteden konsentrert seg om å dyrke det som gjør Rambo til Rambo. Dette er 100 % for fansen.

John Rambo er en mann av få ord, og når han først åpner kjeften så blir det fort veldig pompøst. Her hjelper også den svulstige musikken i bakgrunn godt til. Men det er fint. Det er sånn Rambo skal være. Og det blir aldri selvhøytidelig.

De andre karakterene er dessverre jevnt over uinteressante og kjedelige. Skuespillerne imponerer heller ikke. Det gjør heller ikke historien som er like småkjedelig som den er teit.

Men etter en litt nølende start det første kvarteret, blir Rambo akkurat så deilig underholdende og voldelig som man kunne ønske. Dette er moro. Men 80 minutter er nok. Og det vet Stallone. Han gir seg i tide.

Og vi kan gå lettet ut av kinosalen.

Vurdering:

Point Blank (1967) er en klassisk hevnfilm med Lee Marvin og hans barske never i sentrum. En drivende god sjangerfilm, stramt og effektivt regissert av John Boorman. For selv om plottet kan virke forutsigbart, er Point Blank aldri i fare for å bli uengasjerende. Det er tett og intenst innenfor en stilisert ramme. En litt mer sofistikert utgave av Dirty Harry. Kanskje er det Boormans britiske opphav som gjør at filmen oppleves med en litt erkebritisk tone og eleganse. Så var dette også hans første amerikanske film – fem år før Deliverance.

Boorman var førstemann som fikk tillatelse til å filme på Alcatraz etter at fengselet i San Francisco-bukta ble stengt i 1963, og det er på den forlatte fengselsøya historien starter. Filmen åpner med bildene av et drapsforsøk på hovedpersonen Walker (Lee Marvin), utført av hans gangstervenn, Mal Reese (John Vernon), som viser seg å være en forræder idet han stikker av gårde med deres felles utbytte etter en lyssky affære i San Franciscos underverden. Samtidig kommer det for dagen at Reese har hatt et forhold til Walkers kone.

Alt ligger med andre ord til rette for en real hevntokt. Walker har blitt frastjålet sitt utbytte på totalt 93 000 dollar, og han sparer ikke på kulene når han returnerer fra Alcatraz i jakt på pengene. En viktig brikke i dette spillet blir også den sensuelle Chris (Angie Dickenson) – søsteren til Walkers kone – som ikke er redd for å bruke sine kvinnelige fortrinn.

Point Blank er en direkte og maskulin thriller, uten å være neandertal på noen som helst måte. Den er tidløs både i sitt simple, universelle plott og filmteknisk har den holdt seg imponerende godt. Hvorfor Brian Helgeland så seg nødt for å filmatisere samme historie på nytt med Payback (1999) vites ikke, men unødvendig var det uansett. Point Blank er kanskje 40 år gammel, men det glemmer du etter få minutter. For dette er virkelig bra – og fengende!