You are currently browsing the category archive for the 'Lister' category.
Norgespremieren på No Country for Old Men (årets høydepunkt kommer tidlig i år også?) nærmer seg med stormskritt. Coen-brødrenes kanskje mest bejublede film, og i øyeblikket årets heteste Oscar-kandidat, er den typen film som jeg plutselig kan ta meg selv i å glede meg til i hverdagen. Det er en god følelse. Selv om det også er litt skummelt. Tenk om de ikke innfrir?
Jeg er opp gjennom årene blitt en stor tilhenger av brødreparets produksjoner (hvem er ikke?). Det er noe helt spesielt med en Coen-film, i hvert fall de fleste av dem. Med totalt 12 spillefilmer bak seg, skulle det bare mangle om det ikke fantes små feilskjær. Men det beste er bra. Veldig bra!
Mens jeg sitter her og venter på brødrenes siste, tenkte jeg å lage en liste. En liste der jeg rangerer de 11 Coen-filmene forut for No Country for Old Men etter hvor godt jeg liker dem. Sofie vil kanskje påstå hun hadde et vanskeligere valg, men tro meg: dette blir ikke lett…
Jeg har naturligvis sett alle 11 filmene. Kun tre har jeg bare sett én gang, andre har jeg sett to ganger, og flere har jeg sett både tre og fire ganger. De beste Coen-filmene blir man aldri mett på.
Men la oss begynne i bunn og jobbe oss oppover:
11) The Ladykillers (2004)
Det som hele tiden virket som en dårlig idé, viste seg dessverre å være nettopp dét. Tre-fire år etter er det bemerkelsesverdig lite jeg husker fra denne høyst unødvendige remaken. Det er ikke slik jeg kjenner Coen-brødrene.
10) Raising Arizona (1987)
Brødrenes andre film involverer Nicolas Cage i en stor rolle, og allerede der får jeg litt problemer. Litt masete er den også, ikke ulikt The Ladykillers. Noen gode ideer, men uforløst. Jeg tror aldri jeg kommer til å se den igjen.
9) Intolerable Cruelty (2003)
Et lite sprang opp fra Raising Arizona. Stjernespekket og et tydelig forsøk på å treffe et bredere publikum. Men jeg synes brødrene har klart å bevare mye særpreg likevel. Clooney er dessuten mektig god. Flere hysterisk morsomme scener, men en anelse ujevn.
8) The Man Who Wasn’t There (2001)
Dempet noir stilsikkert fotografert i svart/hvitt med en enestående Billy Bob Thornton. Likte den veldig godt første gang, men syntes den ble litt treg andre gang. Men fortsatt like praktfull å se på.
7) The Hudsucker Proxy (1994)
Jeg tror dette var mitt første møte med Coen, uten at jeg tror jeg var klar over hvem det var da. Men jeg likte filmen veldig godt, og siden har jeg sett den både to og tre ganger. En smart og alternativ komedie med en strålende Tim Robbins. Mye bra dialog.
6) Blood Simple (1984)
Debutfilmen. Mørkt og spennende krimdrama. Sett denne to eller tre ganger.
5) Barton Fink (1991)
John Turturro er Coen-brødrenes fremste trumf-kort og aldri har han vært bedre. Herlig skrudd og tvetydig surrealisme med Coen-særpreg over hele seg, uten egentlig å være veldig lik noen av deres andre filmer.
4) O Brother, Where Art Thou? (2000)
Har jeg noen gang hatt det mer morsomt på kino? Har jeg noen gang hørt en kinosal le så mye, så høyt og så lenge før? Jeg tror ikke det. En umiddelbar klassiker. Den Coen-filmen jeg har sett flest ganger (aner ikke hvor mange, den går jo relativt ofte på tv).
3) The Big Lebowski (1998)
Eller har jeg kanskje sett denne enda flere ganger? Jeg har ikke oversikten, men det kan godt hende. The Dude er tidløs.
2) Fargo (1996)
Ikke den førse Coen-filmen jeg så (det tror jeg fortsatt må ha vært The Hudsucker Proxy). Men definitivt den filmen som gjorde meg oppmerksom på brødrene. Jeg husker den lokale videoutleieren kun hadde ett VHS-eksemplar av filmen alle plutselig skulle se, og jeg måtte stå på venteliste i flere uker før det ble min tur. Det var verdt ventetiden.
1) Miller’s Crossing (1990)
90-tallets beste film? Coen-brødrenes beste film? Magefølelsen er i øyeblikket bekreftende.
Hva er din Coen-favoritt?
Da er det på tide å publisere oversikten over årets 10 beste filmer (filmene som havnet fra nummer 20 til 11 ligger her). Og for øvrig vil jeg benytte anledningen til å ønske de få som leser dette et riktig godt nytt år! Så krysser vi sammen fingrene for at neste år blir like rikt på god film som dette…
Andrea Arnolds dristige og prisvinnende debutfilm er sterk kost; et kompromissløst psykologisk studie av et ruinert menneskeliv fortapt i bunnløs sorg som får utløp i desperate og destruktive handlinger. Hvorfor får vi ikke vite før et stykke ut i filmen, som for øvrig også fungerer som en kommentar til et et ekstremt britisk overvåkningssamfunn og trussel mot personvernet. Red Road holder et lavt tempo, men er så fascinerende realistisk at den aldri er i nærheten av å bli kjedelig. Filmen er første del i en planlagt trilogi med handling lagt til Skottland og om samme karakterer (spilt av de samme skuespillerne). Red Road er en meget god begynnelse.
En alternativ biografi om legenden Bob Dylan. Filmen er like spesiell og krevende som artisten den portretterer, der den finner sin helt særegne stil i Todd Haynes‘ eksperimenterende regi. Seks forskjellige skuespillere benyttes for å tolke Dylans dynamiske personlighet i ulike faser av livet. Vi har med andre ord å gjøre med en dypt konvensjonsbrytende biografi som bryter ut av sjangerens dramaturgiske tvangstrøye som begrenset Ray og Walk the Line. Dette er et altoppslukende puslespill av en film. Nydelig foto og fantastisk musikk. Kan det bli bedre?
Med en pistol pressende mot tinningen, blir en russisk sjømann tvunget av nazistene til å likvidere en alliert under 2. verdenskrig. Historien hopper deretter 30 år frem i tid, og til en ortodoks menighet som utgjør et øde øysamfunn. Der bor fader Anatoly, utstøtt fra de andre munkene ved klosteret, og sliter med å bearbeide skyldfølelsen fra fortiden for å finne fred og tilgivelse i seg selv. Samtidig besøkes han stadig av syke tilreisende som anser ham som synsk og med helbredende evner. Til tross for spirituelle sidespor, er Ostrov først og fremst en jordnær film om tro og frelse i et bergtagende og hypnotiserende vakkert karakterstudie. En film som (for meg) kom fra ingenting og står igjen som årets mest overveldende, positive overraskelse.
7. Letters from Iwo Jima (Brev fra Iwo Jima)
Andre del i Clint Eastwoods todelte filmprosjekt som tar for seg det strategisk viktige slaget om den japanske stillehavsøya Iwo Jima under 2. verdenskrig, er et stillferdig og praktfull mesterverk av et karakterdrevet krigsdrama. Her er blendende vakkert foto i et konstant gråskjær som fjerner ethvert snev av håp. Filmen er bunnsolid i alt fra de spektakulære, men brutalt realistiske krigsscenene, og til de dvelende og nærgående skildringene av enkeltskjebnene. Eastwood er i ferd med å bygge opp en imponerende portefølje også som regissør, men jeg tror Letters from Iwo Jima har vokst til å bli min favoritt!
Hvis jeg skriver at Inland Empire er noen minutter for lang, så blir det kun en ubetydelig bemerkning om et trollbindende nesten-mesterverk. Som jeg skrev her på Speilet da filmen fikk norsk kinopremiere i høst: dette er nærmere tre timer med intenst marerittaktige bilder som terroriserer netthinnen. Laura Dern leverer sin livs prestasjon for en David Lynch som trekker surrealismen til bristepunktet. Les hele anmeldelsen her.
Shane Meadows gjorde seg sterkt bemerket med Dead Man’s Shoes og har nå virkelig satt seg på kartet med This Is England. En fullendt oppvekstfilm om 12 år gamle Shaun som manipuleres inn i en omgangskrets av høyreradikale nasjonalister i 1970-årenes England. Filmen byr på gråtung og sterkt overbevisende britisk sosialrealisme, regissert med et brennende engasjement og med skuespillere i besittelse av naturlig nærvær foran kamera. Det er usminket og hjerteskjærende, aldri banalt og forenklet, og en film som har noe substansielt å formidle. Les mer om hvorfor dette er en film du må se i den tidligere skrevne anmeldelsen.
Anton Corbijns film om Ian Curtis, frontfiguren i det legendariske britiske rockebandet Joy Division, står igjen som årets sterkeste symbiose av film og musikk. Soundtracket er fantastisk. Filmen er fotografert i stemningsfullt svart/hvitt og oser av rock, 70-tallet og England. Sam Riley leverer en av årets prestasjoner som Ian Curtis, mens Samantha Morton nesten er like fremragende som hans etter hvert fortapte kone. Og ved siden av at filmen er utrolig god, så gir den fortjent oppmerksomhet til den arven som Curtis og Joy Division har etterlatt oss. Se her for utfyllende anmeldelse.
Langsomt. Poetisk. Vakkert. Ord som beskriver tiårets westernfilm. En film der man glemmer at Brad Pitt spiller tittelrollen. En film som tilhører Andrew Dominiks regi og enda mer Roger Deakins‘ cinematografi. Og en film der Casey Affleck med sin innsats foran kamera i rollen som den feige og patetiske Robert Ford, fortjener å bli overøst med det som er av filmpriser. Flere superlativer finner du i anmeldelsen.
2. Der freie wille (Den frie vilje)
Hva er fri vilje? Og er mennesket i besittelse av en fri vilje, eller er vi styrt av determnistiske krefter? Det er spørsmålene Matthias Glasner stiller i denne ufattelig sterke filmen om en trippeldømt voldtektsforbryter som etter 9 år i isolasjon slipper ut i den vanskelige friheten. Vil han klare å tilpasse seg det vanlige livet han ønsker, eller kommer den tikkende bomben i ham til å eksplodere igjen? Filmen varer i nesten tre uhyggelige timer, og jeg ble sittende med hjertet konstant i halsen, totalt oppslukt av Jürgen Vogels ubeskrivelige innsats i hovedrollen. En film som har gjort uslettelig inntrykk. Jeg ble så mentalt utladet at jeg hadde store problemer med å sove den påfølgende natten.
Årets beste film er David Finchers beste film. Årets beste film er Zodiac.
En ekstremt stemningsfull, velspilt og intens spenningsfilm som berører alle sansene. Filmen undervurderer aldri publikum, byr på en helt unik balanse av tørrvittige dialoglevering, spennende mordgåte og et portrett av den psykiske utmattelsen og besettelsen under den endeløse jakten på Zodiac-morderen. Regien er teknisk uovertruffen og med en enorm detaljrikdom i både filmspråk og innhold. Jeg vet jeg kommer til å vende tilbake til denne filmen mange ganger i årene som kommer.
Som jeg har skrevet flere ganger tidligere: 2007 har vært et filmår av sjeldent god årgang. Utfordringen blir da enda større når listen over høydepunktene skal settes opp, og jeg har tenkt og fundert mye frem og tilbake før jeg nå har landet på den endeliste rangeringen. Dessuten så jeg meg nødt til å ta med 20 filmer, og selv da har jeg måtte unnlate noen godbiter (Og som alltid: selv om jeg ser mye film, så er det helt sikkert flere filmer jeg ikke har sett ennå som kunne sneket seg inn på listen).
Jeg begynner å telle ned fra 20. plass til 11. plass i denne posten, mens topp 10 kommer enda litt nærmere nyttår:
Lavmælt og flott om to menn i 30-årene som reiser ut på biltur, inn i skogen, om et vennskap som ikke lenger er der, om forhold, om livet, om skog og natur. Fortalt med en antydende og subtil tone. Dessuten: jeg skulle ønske flere filmskapere hadde mot til å strippe en film ned til godt under halvannen time. Alt trenger ikke å strekke seg opp mot og over to timer. Denne vidunderlige filmen bruker 1 time og 10 minutter på å fortelle noe unikt. PS! Will Oldham er et multitalent.
Stilsikker krim fra et forblåst Island med et frodig karaktergalleri og en intrikat historie som hele tiden sørger for å holde spenningen oppe. De særegne omgivelsene på Island er den perfekte ramme for en kaldblodig og ytterst stemningsfull krimgåte, der regissør Baltasar Kormákur også viser at han er en eminent historieforteller. Historien er sammensatt med mange forgreininger, men formidlingen er sjeldent stødig og presis. En av årets beste spenningsfilmer.
Basert på en sann historie fra Tyskland i 1970 årene: et rystende portrett av en ung kvinne som i oppveksten sliter med epileptiske anfall, før hun i ungdomstiden reiser hjemmefra for å studere pedagogikk på universitetet. Hun knytter både vennskaps- og kjærlighetsbånd, men de psykiske lidelsene blir stadig mer fremtredende. Filmen sprer en foruroligende stemning av stille desperasjon, formidlet av Sandra Hüller i en skremmende troverdig tolkning uten antydninger til teatralsk overspill. Er hun virkelig besatt av djevelen?
17. 4 luni, 3 saptamani si 2 zile (4 måneder, 3 uker, 2 dager)
Mer mørk, europeisk sosialrealisme. Dette rumenske dramaet om illegal abort fra Ceausescus Romania i 1980-årene, er så opprivende og skittent at opplevelsen av å se den ikke er annen enn vond og provoserende. To studentvenninner tar inn på et hotellrom der en fremmed mann skal utføre den ulovlige og farlige aborten, og filmen tegner med stor realisme et grimt bilde av dette samfunnet og hvordan det har virket inn på menneskene. Kamera står ofte i ro og gir oss tid til å føle stemningen på kroppen. En viktig politisk film om nær fortid. Temaet er dessuten fortsatt aktuelt i andre deler av verden.
16. Little Children (Som små barn)
Todd Field følger opp det Oscar-nominerte dramaet In the Bedroom med en ny sterk film i samme ånd. Little Children er et sammensatt psykologisk forstadsdrama om mennesker i krevende livsfaser og i møte med store, personlige utfordringer. Filmen får frem det beste i skuespillerne; med nyanserte tolkninger fremstår karakterene som troverdige selv om situasjonene ofte beveger seg mot det ekstreme. Et følelesesladd drama som blander det dypt tragiske med det rørende og hjertevarme, med en samfunnskritisk mørk røst. I samme gate som Happiness og American Beauty.
En velkomponert og farlig fengende spenningsfilm som bruker 2. verdenskrig, kampen mellom nazistene og motstandsbevegelsen i Nederland, som bakteppe. I hovedrollen finner vi den fremragende Carice van Houten, og bak kamera viser Paul Verhoeven at han fungerer på sitt absolutt beste når han er hjemme i Nederland. En av årets mest imponerende og best gjennomførte storproduksjoner.
Blodsbånd kunne fort blitt som en hvilken som helst sentimental oppvekstfilm. Men Marius Holst har isteden regissert en ektefølt og usminket film om 15 år gamle Mirush som reiser fra Kosovo til Norge for å oppsøke sin ukjente far. Oppdagelsen av Nazif Muarremi er et funn, og hans prestasjon alene gjør dette til en sterk opplevelse. Filmen er nydelig fotografert av John Andreas Andersen som fanger et mørkt og annerledes Oslo, regien er akkurat passe stram, og manuset innbyr både til ytre spenning og et psykologisk drama om familie og relasjoner. En film som fortjener stor oppmerksomhet, både i innland og utland.
13. The Good Shepherd (Den innerste sirkel)
The Good Shepherd er historien om CIAs opprinnelse og startfase, sett gjennom øynene til en av organisasjonens grunnleggere, og fortalt på film i nesten episke dimensjoner. Regissøren Robert De Niro bretter ut Eric Roths komplekse og innholdsrike manus over nærmere tre timer, og har samtidig et rikt og spennende ensemble å hvile seg på (inkludert seg selv), og ikke minst et uhyre interessant tema. Og det er nettopp den kombinasjonen som er filmens store styrke. Historien og tematikken er fascinerende inn til de minste detaljer. Etterrettelighet har kanskje gått på bekostning av dramaturgi, men slik resultatet er blitt, er det en korrekt prioritering. En mektig film man aldri blir ferdig. Må sees minst to ganger.
David Cronenberg byr på en av sine mest tilgjengelige filmer, men uten at det har gått på bekostning av kvalitet. Filmen når ikke helt samme nivå som A History of Violence (hans beste film). Men dette er fortsatt stilsikkert til fingerspissene, og Londons underverden av russiske gangstere innbyr til hardkokt uhygge. Cronenberg gjør dette bedre enn de fleste, og passer samtidig på å inkludere det som må være årets mest minneverdige enkeltscene. De som har sett filmen vil forstå. Nevnes må også Viggo Mortensen og Vincent Cassel som begge er fremragende.
Ridley Scott gjenskaper et grått og skittent Harlem fra slutten av 60-årene og inn i 70-årene, i et ambisiøst gangsterportrett som favner bredt. En mektig, velspilt og vellaget film med masse driv og energi. Den filmen som best forener kommersiell suksess med filmatisk kvalitet i år. Solid over hele linja.
Det er på høy tid å fortsette nedtellingen og presentere de 10 filmplakatene jeg fant mest tiltrekkende i 2007…
10. Control
Enkelt og pent i svart/hvitt. Anton Corbijns portrett av Joy Division-frontfigur Ian Curtis er dessuten blant årets absolutt beste filmer (men det er en annen kåring).
9. Persepolis
Denne franske, kritikerroste animasjonsfilmen fikk jeg dessverre ikke med meg på kino. Men det var i hvert fall ikke på grunn av filmplakaten. Egentlig ikke helt min stil, men jeg liker den likevel veldig godt.
8. Breach
Politiske filmer har av en eller annen grunn ofte gode filmplakater. Breach er intet unntak; en stilren poster med god fargebruk og motiv som formidler troverdighet.
7. Youth Without Youth
Det er noe ved den internasjonale posteren for Francis Ford Coppolas Youth Without Youth som appellerer til meg. Plakaten er tiltrekkende klassisk, med et europeisk, noir-aktig preg ved seg. Og et stemningsfullt motiv med mannen i frakk som vandrer nedover den mørklagte brosteinsgata.
6. Gardener of Eden
En film jeg utelukkende ble oppmerksom på fordi filmplakaten fanget min interesse.
5. Zodiac
En tidlig plakat for David Finchers film som gjemmer San Francisco (der handlingen i filmen finner sted) bak et mystisk slør av tåke og den berømte Golden Gate Bridge. Dessuten et glimrende eksempel på en flott, ansiktsløs filmplakat.
4. Margot at the Wedding
Jeg elsker denne plakaten. Et lite stykke kunst. Samtidig er det en plakat som åpenbart kjenner sin målgruppe og som kompromissløst henvender seg til dem — og langt på vei utelukker massene.
3. The Savages
Kreativ og særdeles smakfull plakat. Animasjonen er fantastisk. Risikoen er naturligvis at den kan villede intetanende kinogjengere til å tro det faktisk er en animasjonsfilm. Men nok et bevis på at en filmplakat kan fungere som uavhengig, vellykket kunst. Jeg applauderer.
2. El camino de los ingleses (Summer Rain)
Filmen — et oppvektdrama regissert av Antonio Banderas — er kanskje ikke blant årets mest interessante. Men det er definitivt den nostalgiosende filmplakaten som jeg ikke ville hatt noen betenkeligheter med å spikre på veggen!
1. Planet Terror
Førsteplassen går egentlig til hele plakatkampanjen som ble brukt i promoteringen av Grindhouse, men spesielt Robert Rodriguez’ halvdel (som både hadde de feteste posterene og den klart beste filmen av de to). Filmplakatene og trailerne var det visuelle startskuddet på et fantastisk konsept som bygde opp til å bli noe vanvittig stort, men som dessverre bleknet en del når filmene ble sendt ut på kino — hver for seg — og vi fikk se resultatet. Men plakatene står uansett igjen som årets tøffeste…
Romjulstid er listetid. Filmåret må oppsummeres og godbitene trekkes frem, herunder også de lekreste posterne. Siden det viste seg å være så mye bra å velge i, har jeg valgt å gå for en Topp 20-liste. Nedre del kommer her — topp 10 publiseres senere i romjulen.
20. The Brave One
Det er kanskje ikke noe ekstraordinært ved denne posteren, men jeg liker den veldig godt; fargebruken, “tonen”, oppsettet og Jodie Foster. Det ser bra ut. Må få sett filmen etter hvert.
19. Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street
Ingen overraskelse at Tim Burtons filmatisering om den syngende drapsmannen Sweeney Todd skulle få en gjennomført stilig poster. Mørk og veldig Burton. Det ble for øvrig lansert en annen poster like etter som har en litt ulik profil, men som er minst like tiltrekkende.
18. Rovdyr
Rovdyr er noe så oppsiktsvekkende som en norsk horrorfilm, tydelig 70-tallsinspirert, som blant annet på grunn av sin poster allerede har vært gjenstand for til dels massiv internasjonal oppmerksomhet. Poster og trailer har tegnet et bilde av en kompromissløs sjangerfilm, og når Medietilsynet følger opp med å gi filmen en 18 års aldersgrense, kan det virke som posteren holder hva den antyder. Det liker jeg.
17. El Orfanato
Spansk horror som har fått ganske positiv mottakelse. Her med en flott retro-plakat.
16. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
En av årets aller beste og definitivt vakreste filmer. Posteren er også meget fint, særlig fordi den forteller mye om det som er sentralt i filmen: forholdet mellom Robert Ford og Jesse James.
15. Vacancy
Filmen viste seg å ikke være all verden, men posteren hadde i hvert fall den effekt på meg at jeg ville se den.
14. This is England
Meget god film som gjerne kunne fått litt mer oppmerksomhet i disse prisutdelingstider. Med en poster som beskriver filmen godt.
13. Black Snake Moan
Filmen levde ikke helt opp til forventningene (selv om den absolutt er høyst severdig), men posteren gir et klart bilde av det visuelle uttrykket som Craig Brewer er tro mot gjennom hele filmen. Og det likte jeg veldig godt! Sexy og skitten estetikk så det holder.
12. I’m Not There
En mystisk og alternativ film om Bob Dylan. Stilren poster i svart/hvitt, som selges vågalt med Cate Blanchett som Dylan.
11. No End in Sight
Dokumentar om Bush-administrasjonens håndtering av Irak siden 2003. En film jeg definitivt skal få med meg. Posteren er fantastisk.
Like sikkert som at det blir jul i år også, har vi beveget oss inn i den tiden av året der alle som mener om film presenterer sine lister over årets beste filmer. Mest tyngde har definitivt den amerikanske Pulitzer Prize-vinnende filmkritikeren Roger Ebert. Dette er hans topp 10-liste for 2007:
1. Juno
2. No Country for Old Men
3. Before the Devil Knows You’re Dead
4. Atonement
5. The Kite Runner
6. Away from Her
7. Across the Universe
8. La vie en rose
9. The Great Debaters
10. Into the Wild
Les mer utfyllende om Eberts betraktninger om filmåret her.
Men hva kan man si om Eberts liste? Juno på topp er kanskje et litt overraskende valg, men det er en film det tydeligvis er vanskelig ikke å like. Jeg har ikke sett den selv ennå. Jeg er videre litt skuffet på Eberts vegne over at Zodiac er utelatt. Det samme gjelder egentlig også The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford. Men nå har jeg ganske sikkert kun sett en ubetydelig brøkdel av årets filmer sammenlignet med Ebert. I tillegg kommer vi jo aldri bort i fra at dette er subjektiv synsing på høyt plan, Pulitzer Prize eller ikke.
Min liste kommer etter planen rett før nyttår. Jeg har et par filmer til jeg gjerne vil se først…
Jeg har i en tidligere post pekt til den snarkerati.com-genererte listen over tidenes 50 beste dystopiske filmer. Nå har samme nettsted brukt samme formel for å generere en liste over de beste vampyrfilmene. 70 i tallet. Fra Bordello of Blood (1996) til Nosferatu (1922) (eller omvendt). Jeg fant den dystopiske listen både informativ og fornøyelig, og nå setter jeg meg ned for å finne ut hvilke vampyrperler jeg eventuelt har gått glipp av. Listen leses her.
Og en quiz på tampen: Fra hvilken vampyrfilm er bildet ovenfor hentet?
Takk til “gbang” på forum.filmantrop.net som gjorde meg oppmerksom på nettstedet Snarkerati sitt initiativ: en sammenblanding av stemmer på IMDb og anmeldelser samlet på rottentomatoes.com som har generert en liste over de 50 beste eller mest populære dystopiene festet til film. En fascinerende sjanger, og en ganske fin liste også. Med Metropolis på topp.
Listen finner du her.
Siste kommentarer