You are currently browsing the category archive for the 'Diverse' category.
Her må jeg nesten sitere filmbloggen Twitch:
This is too strange not to post!
Werner Herzog skal regissere en remake av Abel Ferrara-mesterverket Bad Lieutenant, mens Nicolas Cage (grøss, sist han spilte i en remake så det slik ut) skal forsøke å fylle skoene til Harvey Keitel? Dårlig idé. Veldig dårlig idé.
Fant for øvrig en fin hyllest til Bad Lieutenant på YouTube, en film jeg setter veldig høyt, selv om det er altfor lenge siden jeg så den:
Mens den lenge omtalte Oldboy-remaken virker å være lagt på is, stod jeg i dag opp til den uventede overskriften om at Charlize Theron skal produsere og spille hovedrollen i en remake av Sympathy for Lady Vengeance. Altså, den siste av filmene i hevntrilogien til Park Chan-wook. Nyheten stammer fra et intervju i The Boston Globe.
Originalen er ikke like fantastisk som de to første, men fortsatt en praktfull film. Og siden de tre originalfilmene til Chan-wook har fint lite med hverandre å gjøre foruten at de deler hevntemaet, så spiller det jo heller ingen rolle om Hollywood har mest lyst til å lage remake av nummer tre først.
Det skal uansett bli interessant å se hvordan dette vil utarte seg.
Hehe.
Mens remaken av The Birds befinner seg i post-produksjon, har Michael Bay og hans Platinum Dunes staket ut den videre kursen. Og den går i retning av Rosemary’s Baby. Det melder i hvert fall det som er av filmnettsider i dag.
Selv har jeg ikke energi til å kommentere det noe ytterligere akkurat nå. Roman Polanskis versjon av Ira Levin-romanen er faktisk en av mine absolutt fremste filmfavoritter, uansett sjanger. Og det er bare noen uker siden jeg så den sist og slo fast hvor tidløs den er.
Vel, tydeligvis ikke.
PS! Den observante leser vil legge merke til at Speilet også er pusset opp nå. Tiden vil vise hva jeg synes om det.
Det er kanskje litt vanskelig å forstå dette hvis du ikke allerede er kjent med: (i) forholdet mellom talk show-vert Jimmy Kimmel og komiker Sarah Silverman (de har vært sammen i flere år), (ii) at Kimmel i lang tid har kjørt en “mobbekampanje” mot Matt Damon i “Jimmy Kimmel Live!”, og (iii) at Sarah Silverman og Matt Damon sammen spilte inn en musikkvideo som ble brukt som hevn mot Jimmy Kimmel da Silverman var gjest i talk showet tidligere i år.
Se først video av Matt Damon få gjennomgå av Jimmy Kimmel her. Og få for all del med deg hevnen til Damon/Silverman: “I’m fucking Matt Damon”. Hysterisk morsomt!
Og nå er Kimmels stjernespekkede, musikalske respons her. Den ble vist på ABC i går og er allerede å finne på Youtube: “I’m fucking Ben Affleck”. Ikke like morsom som Damon-videoen, men for all del, det er imponerende saker… og en barnslig morsom feide til glede for oss i den popkulturelle Youtube-generasjonen!
En presis oppsummering av årets Oscar-utdeling:
Det slår meg et døgn etter utdelingen hvor pregløs det hele egentlig var. Jon Stewart er god på det han gjør, men showet som helhet ble litt for strømlinjeformet og strikt, ble det ikke? Litt lite krydder og uventet sprell. Er det egentlig noe foruten vinnerne vi vil huske fra utdelingen i ettertid? Noe ekstraordinært morsomt eller minneverdig av opptredener, taler, overraskende vinnere eller absurde hendelser som skriver seg inn i historiebøkene? Jeg kan ikke helt se hva det skulle være. Alt ble liksom veldig riktig. Til og med den beste filmen vant…
Dette derimot (legg merke til David Nivens elegangte håndtering av situasjonen)…
05:52 - Som ventet: ingen store overraskelser og No Country for Old Men ble den store vinneren til slutt. Og all den tid Zodiac ikke var nominert, så klager jeg absolutt ikke på valget. Coen-brødrenes film er en umiddelbar klassiker og etter min mening brødreparets beste film (og jeg er en stor fan). Da kan det egentlig ikke bli mer fortjent. Dette har de fortjent… (og jeg har fortjent litt søvn - god natt)
05:48 - Oscar-utdelingen er over: NO COUNTRY FOR OLD MEN er utropt som beste film!
05:43 - Coen-brødrene tar beste regi! Gi dem beste film med en gang!
05:34 - Daniel Day-Lewis vinner for There Will Be Blood. En god taler og begavet skuespiller. En skandale om han ikke hadde vunnet.
05:25 - Diablo Cody tar originalmanus for Juno. Forjent og forventet (og første riktige for Jon Selås…)
05:17 - Taxi to the Dark Side beste dokumentarfilm. Michael Moore går hjem? Jeg tippet for øvrig på No End in Sight.
05:14 - Freehold (kjenner ikke til den) vant beste kortdokumentar. Og i år får de lov til å komme helt opp på scenen!
05:10 - Original score… her burde naturligvis Jonny Greenwood ha vunnet for There Will Be Blood. Men det fikk han av absurde grunner aldri lov til. Og da var det fri bane for Dario Marianelli (Atonement) som fikk en favorittseier.
05:05 - Den tradisjonelle hyllesten til de som har gått bort… Fra Antonioni og Bergman til Heath Ledger.
05:00 - Robert Elswit tar Oscar for beste foto. Et tegn på hva som skal komme i kampen mellom There Will Be Blood og No Country for Old Men…?
04:58 - Marketa Irglova tilbake på scenen for å holde takketalen hun ikke fikk tid til… fin gest.
04:52 - “Oh, that guy is so arrogant!” :-)
04:51 - Publikum vil ha Once. Jeg vil ha Once. John Travolta utroper Once til vinneren av beste sang. Det vil si Glen Hansard og Marketa Irglova med “Falling Slowly”. Mer fortjent kan det ikke bli. Salen var åpenbart enig.
04:47 - Mer musikk fra Enchanted. Tror dette er siste…
04:44 - Facorittseier i kategorien for beste fremmedspråklige film: østerrikske The Counterfeiters. Visstnok landets første.
04:37 - Æresoscar til Robert F. Boyle. Mannen snakker sakte…
04:29 - Tredje Oscar til The Bourne Ultimatum. Denne gang for klipp.
04:23 - Jack Nicholson. Det er ikke hva han sier, men hvem han er og hvordan han sier det… Jack Nicholson er fantastisk. Nå presenterer han en montasje over tidligere vinner av beste film.
04:20 - Oscar-utdelingens musikalse høydepunkt: Glen Hansard og Marketa Irglova fremfører “Falling Slowly” fra den oversette musikalperlen Once.
04:13 - En skjelvende Marion Cotillard tok beste kvinnelige hovedrolle foran en forsmådd Julie Christie.
04:07 - The Bourne Ultimatum tar både beste lyd og lydredigering… Og jeg må pinlig erkjenne at jeg faktisk ikke har sett filmen ennå.
03:53 - Mer musikk fra Enchanted og jeg føler plutselig en trang til et nytt dobesøk.
03:50 - Etter mye moro med Jack Nicholson (Oscar uten han blir liksom ikke det samme) gikk det som alle - utenom VGs Jon Selås - allerede visste: Coen-brødrene vant prisen for beste adapterte manus. Vel fortjent!
03:39 - TILDA SWINTON!
03:34 - Owen Wilson deler ut prisen for beste kortfilm til franske Les Mozard des pickpockets. Jeg har ikke sett noen av de nominerte. Og Jerry Seinfeld som bien fra The Bie Movie gir Peter and the Wolf prisen for beste animerte kortfilm (og gir norske aviser noe å skrive om).
03:25 - (Kjedelig) musikk fra August Rush, etter at Jon Stewart nok en gang har gjort noen vitser ut av manusstreiken… Jeg henter påfyll med mat og drikke.
03:21 - Nå er spørsmålet om Cate Blanchett også innfrir favorittstemplet… Jeg håper fortsatt på en overraskelse!
03:20 - Beste spesialeffekter: The Golden Compass (jeg tippet feil…). Beste scenografi: Sweeney Todd (jeg tippet feil - igjen). Og beste mannlige birolle går til… JAVIER BARDEM. Første storfavoritt innfrir!
03:05 - Nå kommer vel birollene etter reklamepausen… Blir det favorittseier for Bardem? Eller kommer Tom Wilkinson og snapper den? Eventuelt Casey Affleck, min personlige favoritt… Det blir nok en av de to førstnevnte. Jeg er svak for “overraskelser” så satser på Wilkinson.
02:59 - Favorittseier for Ratatouille som beste animasjonsfilm. Beste makeup gikk til La Vie en rose. Før det: en montasje “80 years of Oscar” som jeg ikke helt forstod poenget med. I hvert fall ikke når man legger lyden av Celine Dion over bildene… jeg som akkurat hadde kommet over hvordan hun voldtok Ennio Morricone i fjor. Arg. Og nå skal Amy Adams synge en av de nominerte låtene fra Enchanted…
02:44 - Første reklamepause. Jon Stewart får godkjent for åpningsmonologen. Forutsigbart og småmorsomt om manusforfatterstreik (”welcome to the make-up sex”), litt politikk og nominerte skuespillere og filmer… Dessuten er første pris utdelt, presentert av Jennifer Garner. Elizabeth - The Golden Age vant for beste kostyme. Ingen god start for meg som tippet Atonement… Men talen var fin. Det vil si akkurat så kort som det skal gjøres når ingen egentlig er interessert…
02:29 - Det settes over til det som ifølge Sky er “the greatest show on earth”… Endelig!
02:16 - Regis Philbin er en slitsom mann.
02:13 - Zzzzzzz.
01:46 - James McAvoy er tydeligvis kommet over skuffelsen over ikke å bli nominert for Atonement. Hvis ikke skjuler han det godt. Det mest livlige intervjuobjektet på red carpet så langt.
01:35 - Tror jeg har bestemt meg for at Tilda Swinton tar birolle-statuetten fra storfavoritt Cate Blanchett. Bare for å gjøre tipsene mine litt mindre forutsigbare. Magefølelsen min er også litt usikker på om ikke Tom Wilkinson slår ut Javier Bardem…
01:25 - Diablo Cody vinner red carpet, lett.
01:21 - Headeren over er ikke ment som reklame for Ford, men et symbol på min støtte til No Country for Old Men i natt… (jeg publiserer min anmeldelse av filmen om et par dager)
01:17 - ABC har hatt seerundersøkelse: 35 % mener George Clooney bør vinne for beste mannlige hovedrolle. Daniel Day-Lewis får ikke mer enn 20 %. For beste kvinnelige hovedrolle tror 30 % at Cate Blanchett vinner for I’m Not There, men 29 % holder en knapp på Ellen Page. Forhåndsfavorittene Julie Christie og Marion Cotillard er det bare henholdsvis 16 % og 7 % som har tro på.
01:15 - Hvor kan vi få overraskelsene i natt? Kan Ellen Page snappe statuetten foran favorittene Cotillard eller Christie? Jeg har allerede tatt en sjanse og tippet at Julian Schnabel tar beste regi foran nesa på Coen-brødrene og Paul Thomas Anderson. En tredje mulig overraskelse som begynner å vokse i meg er at Tom Wilkinson kan snappe prisen for beste birolle…
01:10 - Jeg begynner å miste litt interessen for kjoler og mote. Tenker isteden på å revurdere noen av forhåndstipsene mine…
00:56 - Rødt er visst tema for kjolene i år.
00:32 - Jeg har allerede postet hvem jeg tror vinner. Men hvem bør vinne? No Country for Old Men er beste film og Coen-gutta bør ha både regi og manus. Hovedroller: Daniel Day-Lewis (uten konkurranse) og Ellen Page. Biroller: Casey Affleck og… Tilda Swinton, Cate Blanchett eller Amy Ryan. Alle er like gode og jeg blir uansett fornøyd. Diablo Cody (Juno) bør ha skrevet seg til prisen for beste originalmanus. Roger Deakins for beste foto (The Assassination…). Og Glen Hansard og Marketa Irglova er nødt for å vinne prisen for beste sang med praktfulle “Falling Slowly” til praktfulle Once. Hele soundtracket er fantastisk. Og det er vel de kategoriene jeg har sterkest følelser for.
23:54 - Det ble visst ikke film likevel. Sitter isteden og kikker på kultfigurene i Reel Geezers gå gjennom Oscar-nominasjonene på Youtube (to deler). Fornøyelige saker:
23:07 - Nå er det bare noen timer igjen, og jeg har plantet meg i godstolen med en lang og deilig Oscar-natt foran meg. Cola, pizza og potetgull er innen rekkevide. Sky har allerede begynt å diskutere i studio. Men jeg tenkte kanskje å varme opp med en film isteden… Planen er uansett å komme tilbake med oppdateringer utover natta når ting drar seg til. Stay tuned.
Det er kort tid igjen til Oscar-utdelingen, og selv om jeg har for vane å ombestemme meg på forhåndstipsene inntil minuttet før konvoluttene åpnes, så skal jeg gjøre et heroisk forsøk på å spå utfallet allerede nå. Ganske nøyaktig 48 timer før Jon Stewart gjør siste finpuss på monologen som åpner det som forhåpentligvis blir noen underholdende timer fra Kodak Theatre, Los Angeles. Og som jeg forhåpentligvis får med meg direkte på fjernsyn eller nett, uten at jeg for øyeblikket ser hvordan jeg skal få til det. Men det skal jeg gjøre mitt for å finne ut av.
Så over til forhåndstipsene…
Når det gjelder beste film enes etter hvert de fleste om at det vil stå mellom There Will Be Blood og No Country for Old Men. Hvis en av disse to filmene får prisen, og det er det minst 90 % sjanse for, må vi tilbake til 70-tallet for å finne en like sterk vinner (Deer Hunter som vant i 1979). Den sympatiske og veldig gode Juno ligger antakelig best an blant de tre siste kandidatene. Og siden There Will Be Blood og No Country for Old Men er to filmer som appellerer til omtrent samme medlemsmasse i Akademiet, er det faktisk en ørliten mulighet for at de to filmene vil stjele så mange stemmer fra hverandre at det åpner for en overraskelse. Og da holder jeg altså Juno som fremste outsider. Vel vitende om at både Michael Clayton og Atonement kan sanke bra med stemmer blant den konservative medlemsmassen, som jo er ganske stor. Men når alt kommer til alt er det nok bare teori som kan stikke kjepper i hjulene for forhåndsfavorittene. Hvilken av de to som trekker det lengste strået er vanskelig å spå, men jeg holder en knapp på PGA-vinner No Country for Old Men.
Vi hopper elegant videre til beste regi, og igjen føles det naturlig med en duell: Paul Thomas Anderson (There Will Be Blood) vs. Coen-brødrene (No Country for Old Men). Ingen av de har vunnet Oscar for beste regi tidligere. Coen-brødrene har kanskje et slags favorittstempel. Men det er kjedelig å bare å peke ut favorittene. Jeg velger derfor å tippe at Akademiet her benytter anledningen til å vise sin kjærlighet for Julian Schnabel og hans The Diving Bell and the Butterfly. Det vil være en hyggelig overraskelse, vel vitende om at Schnabel vant Golden Globe for beste regi.
Det betyr at Coen-brødrene (No Country for Old Men) må ta til takke med prisen for beste adapterte manus, mens Diablo Cody (Juno) får en gullmann får beste originalmanus.
Daniel Day-Lewis (There Will Be Blood) er uten reell konkurranse i kategorien beste mannlige hovedrolle. De andre nominerte blir å regne som statister. Da er det litt mer spenning knyttet til beste kvinnelige hovedrolle, hvor det har vært et sjeldent godt år. Julie Christie (Away from Her) må tåle et visst favorittstempel, men se også opp for unge Ellen Page (Juno) som seiler i medvind og kan stikke kjepper i hjulene for veteranfavoritten (som vant denne prisen så tidlig som i 1966). Marion Cotillard (La Vie en rose) er i høyeste grad også med i kampen. Jeg tror likevel Julie Christie drar dette i land.
Det er mange veldig gode kandidater som slåss om å bli beste mannlige birolle. Som vanlig er dette utdelingens kanskje mest spennende kategori med mye kvalitet. Casey Affleck hadde riktignok en slags hovedrolle i The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, men er altså plassert i kategorien for biroller. Affleck har antakelig den mest krevende rollen av de nominerte, og etter min mening gjør han også den mest imponerende prestasjonen. Men selv om han ikke er uten vinnersjanser, så er det Javier Bardem (No Country for Old Men) som i lys av tidligere utdelinger er den store favoritten. Samtidig har vi en outsider i populære Tom Wilkinson (Michael Clayton) som mange nok vil mene fortjener heder og ære. Jeg er imidlertid i det feige hjørnet og setter pengene på Javier Bardem.
Mindre åpen er kampen om beste kvinnelige birolle. Cate Blanchett som Bob Dylan i I’m Not There er storfavoritt og er også mitt forutsigbare tips. På den andre siden er det stadig flere som trekker fram Tilda Swinton som en potensiell vinner for rollen i Michael Clayton. Etter min mening et vel så bra valg. Men den som virkelig fortjener prisen er Amy Ryan (Gone Baby Gone).
Resten av tipsene kommer i en oppsummert listeform:
Film: No Country for Old Men
Regi: Julian Schnabel, The Diving Bell and the Butterfly
Adapterte manus: Coen-brødrene, No Country for Old Men
Originalmanus: Diablo Cody, Juno
Mannlige hovedrolle: Daniel Day-Lewis, There Will Be Blood
Kvinnelige hovedrolle: Julie Christie, Away from Her
Mannlige birolle: Javier Bardem, No Country for Old Men
Kvinnelige birolle: Cate Blanchett, I’m Not There
Animasjonsfilm: Ratatouille
Dokumentar: No End in Sight
Ikke-engelskspråklige film: The Counterfeiters
Foto: Roger Deakins, The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Original filmmusikk: Dario Marianelli, Atonement
Originalsang: Glen Hansard og Marketa Irglova - “Falling Slowly”, Once
Scenografi: Sarah Greenwood og Katie Spencer, Atonement
Kostymer: Jacqueline Durran, Atonement
Klipp: Christopher Rouse, The Bourne Ultimatum
Lyd: Scott Millan, David Parker og Kirk Francis, The Bourne Ultimatum
Lydredigering: Matthew Wood, There Will Be Blood
Spesialeffekter: John Knoll, Hal T. Hickel, Charlie Gibson og John Frazier, Pirates of the Caribbean: At World’s End
Kategoriene “kortfilm”, “animerte kortfilm” og “kortdokumentar” lar jeg være i fred.
Hvor nevrotisk er det mulig å bli på film?
Svaret får vi nå som Woody Allen skal instruere Larry David (skaperen av legendariske Seinfeld og fantastiske Curb Your Enthusiasm der han også spiller hovedrollen) i sin neste film, foreløpig uten tittel, der Evan Rachel Wood (sist sett og hørt i Across the Universe) ifølge Hollywood Insider også skal spille en ledende rolle. Utover det er det fint lite informasjon å hente om prosjektet foreløpig, som for eksempel hva filmen skal handle om…
Men det er egentlig sekundært når man har nyheten om at hjernene til Woody Allen og Larry David skal utveksle ideer. Dette er dømt til å bli interessant — og morsomt!
En kort notis: Alt tyder nå på at meksikaneren Guillermo del Toro får oppdraget med å regissere de to Hobbiten-filmene som skal produseres av Peter Jackson. Og da burde jo prosjektet være i de beste hender! Les mer om detaljene hos The Hollywood Reporter.
Filmatiseringen av Dennis Lehane-romanen Shutter Island, med Martin Scorsese i registolen, har fått ny tittel: Ashecliffe.
Kan ikke si jeg er veldig begeistret for valget, men det rokker ikke ved at filmprosjektet fortsatt pirrer min nysgjerrighet…
Jeg har naturligvis registrert at Oscar-nominasjonene nå er offentliggjort, men i en hektisk hverdag har jeg ikke fått tid til å reflektere og skrive om det.
Men er det egentlig så veldig mye å mene som andre ikke allerede har påpekt? Siden overraskelsene som ventet glimret med sitt fravær, er det fint lite spennende å skrive om. Det var jo til og med ventet at årets beste film, Zodiac, endte opp med 0 nominasjoner.
No Country for Old Men og There Will Be Blood sanket flest nominasjoner med åtte hver. IMDb har en fin oversikt over samtlige nominasjoner her.
Til tross for få eller ingen store overraskelse, har jeg nok truffet bedre med spådommene mine før. Men alle favorittene er med videre. No Country for Old Men vinner for beste film. Coen-brødrene tar regi. Day Lewis blir beste mannlige hovedrolle. Cotillard den kvinnelige. Bardem og Blanchett tar birollene.
For øvrig henviser jeg til analysen av nominasjonene på Rush Blogg som jeg stort sett kan stå inne for.
Tirsdag ettermiddag offentliggjøres årets Oscar-nominasjoner i det som må karakteriseres som et sjeldent godt filmår. Det betyr at mange svært gode kandidater vil bli oversett, og selv om det allerede finnes klare favoritter og noen sikre kort, er det alltid rom for et par overraskelser. Spennende blir det uansett.
Siden jeg de par siste årene har truffet bemerkelsesverdig godt med mine forhåndstips, tenkte jeg å legge ut nominasjonstipsene til allmenn beskuelse her på Speilet i år. Har plukket ut de kategoriene der jeg mener å ha litt oversikt. De andre lar jeg ligge.
Beste film
There Will Be Blood
No Country for Old Men
Into the Wild
Juno
Atonement
Kommentar: Coen-brødrenes No Country for Old Men er i øyeblikket favoritt. Nominasjonen er kun en formalitet. There Will Be Blood er kanskje den fremste utfordreren. Juno blir årets komedie som sniker seg med, men som neppe har mulighet til å vinne. Atonement var en tidlig favoritt, men har mistet litt vind i seilene den siste tiden (til tross for Golden Globe-suksess). Har likevel på følelsen at den kommer med — i likhet med Sean Penns Into the Wild.
Ellers merkes det spesielt godt i denne kategorien at det har vært et sterkt år. Ingenting er avgjort. American Gangster har lykkes både kommersielt og blant kritikere, og er en film som fort kan få en nominasjon. Michael Clayton stiller også sterkt, mens franske The Diving Bell and the Butterfly heller ikke må avskrives. Til slutt har vi Sweeney Todd som en potensiell outsider.
Det bør jo også nevnes at Zodiac og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford ikke engang er med i diskusjonen. Til tross for at det er de to beste filmene…
Mannlige hovedrolle
Johnny Depp for Sweeney Todd
Daniel Day Lews for There Will Be Blood
Viggo Mortensen, Eastern Promises
George Clooney, Michael Clayton
Emile Hirsch, Into the Wild
Kommentar: Day Lewis er sikker. Johnny Depp og George Clooney er godt likt. Viggo Mortensen er oversett tidligere. Det rettes på i år. Emile Hirsch er up-and-coming og vil få den siste plassen på bekostning av Ryan Gosling (Lars and the Real Girl) siden sistnevnte var nominert så sent som i fjor. Uansett vet alle at Daniel Day Lews vil vinne.
Men se også opp for Denzel Washington som et tradisjonelt og kjedelig valg for prestasjonen i American Gangster (for ikke å snakke om Tom Hanks i Charlie Wilson’s War). James McAvoy (Atonement) er også i høyeste grad med i kampen om en nominasjon (uten at jeg helt ser hvorfor). Andre utfordrere verdt å nevne er Josh Brolin (No Country for Old Men), Benicio Del Toro (Things We Lost in the Fire), Tommy Lee Jones (In the Valley of Elah) og Frank Langella (Starting Out in the Evening). Philip Seymour Hoffman er aktuell med både Before the Devil Knows You’re Dead og The Savages. Og selv om han skal være særdeles god i begge (ikke veldig uventet), så skal det nok mye til for at han får sjansen igjen allerede i år. Antakelig har han større muligheter for birollen i Charlie Wilson’s War.
Personlig skulle jeg gjerne sett Jake Gyllenhaal bli nominert for Zodiac og Chris Cooper for Breach. Kanskje de to ledende rolletolkningene jeg har satt mest pris på i år. For ikke å glemme Sam Riley som Ian Curtis i Control. I tillegg mener jeg at Casey Affleck burde vært et naturlig valg for The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, men mye tyder på at han isteden nomineres i kategorien for beste birolle…
Kvinnelige hovedrolle
Ellen Page, Juno
Marion Cotillard, La vie en Rose
Julie Christie, Away from Here
Keira Knightley, Atonement
Angelina Jolie, A Mighty Heart
Kommentar: En interessant blanding her. De tre førstnevnte er alle sikre kort. Med Julie Christie som knapp favoritt foran Marion Cotillard. De to siste plassene tildeles antakelig Knightley og Jolie slik at vi får litt stjernefaktor på den røde løperen. Cate Blanchett er kanskje heteste utfordrer med Elizabeth: The Golden Age, men faren er stor for at hun isteden sanker stemmene for en annen flm i en annen kategori. Amy Adams (Enchanted) kan være et tips for de som liker å ta sjanser, mens evig populære Jodie Foster (The Brave One) aldri kan avskrives. Det kan heller ikke den alltid gode Laura Linney (The Savages).
Mannlige birolle
Casey Affleck, The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Hal Holbrook, Into the Wild
Javier Bardem, No Country for Old Men
Tom Wilkinson, Michael Clayton
Tommy Lee Jones, There Will Be Blood
Kommentar: Kjedelige valg, men jeg blir overrasket om noen av disse ikke kommer med. Et interessant spørsmål er hvordan stemmene fordeler seg mellom Tommy Lee Jones og Paul Dano i birollene i There Will Be Blood. Lee Jones er også en aktuell kandidat i hovedrollekategorien. For øvrig er jeg litt fristet til å legge inn et friskt tips på Max von Sydow (The Diving Bell and the Butterfly). Da muligens på bekostning av Lee Jones eller Hal Holbrook. De andre kandidatene virker for sikre.
Dessuten: Philip Seymour Hoffman hatt et aktivt år i kjølevannet av Capote-suksessen, og vil gjerne ha et ord med i laget her også med Charlie Wilson’s War.
Kvinnelige birolle
Amy Ryan, Gone Baby Gone
Tilda Swinton, Michael Clayton
Cate Blanchett, I’m Not There
Kelly MacDonald, No Country for Old Men
Saoirse Ronan, Atonement
Kommentar: Amy Ryan er selvskreven. Det er også Cate Blanchett. Antakelig Tilda Swinton også. Unge Saoirse Ronan var best i Atonement. Det bør holde til en nominasjon. Kelly MacDonald får den siste plassen for No Country for Old Men. Men i bakgrunn lurer Vanessa Redgrave for sin korte, men sterke opptreden i Atonement. Ruby Dee vil heller ikke være et sjokkerende valg for American Gangster, mens Samantha Morton fortjener all mulig heder og ære for Control. Jeg håper hun når opp. Catherine Keener (Into the Wild), med to tidligere nominasjoner, er også med i racet.
Vanessa Redgrave og Ruby Dee er nok de to som mest sannsynlig kan vippe ut Ronan/MacDonald. Her er det faktisk litt åpent.
Regi
Sean Penn, Into the Wild
Joel og Ethan Coen, No Country for Old Men
Paul Thomas Anderson, There Will Be Blood
Julian Schnabel, The Diving Bell and the Butterfly
Tim Burton, Sweeney Todd
Kommentar: Coen-brødrene trenger ingen diskusjon. Heller ikke Paul Thomas Anderson. Forholdene ligger dessuten til rette for at både Tim Burton og Sean Penn begge får sine første Oscar-nominasjoner — som regissører. Julian Schnabel er, til tross for den overraskende seieren under Golden Globe (som ikke trenger å bety veldig mye), et mer usikkert tips. Likevel tror jeg han kaprer den siste plassen rett foran nesa på Ridley Scott (American Gangster).
Sidney Lumet skal absolutt ikke utelukkes for Before the Devil Knows You’re Dead. Det ville jo vært fantastisk om han ble nominert 50 år etter 12 Angry Men. Paul Greengrass har også en mulighet med The Bourne Ultimatum, men det skal holde hardt. Spesielt ettersom han ble nominert i denne klassen så sent som for to år siden (United 93). Tony Gilroy (Michael Clayton), Jason Reitman (Juno), David Cronenberg (Eastern Promises) og Joe Wright (Atonement) er de fire siste navnene som må nevnes. At David Fincher overses for Zodiac er en skandale, men dessverre et faktum.
De øvrige tipsene i enkel listeform…
Originalmanus
Tony Gilroy for Michael Clayton
Diablo Cody for Juno
Nancy Oliver for Lars and the Real Girl
Steven Zaillian for American Gangster
Brad Bird for Ratatouille
Adapterte manus
Paul Thomas Anderson for There Will Be Blood
Joel og Ethan Coen for No Country for Old Men
Ronald Harwood for The Diving Bell and the Butterfly
Sean Penn for Into the Wild
Christopher Hampton for Atonement
(Her har James Vanderbilt og Aaron Sorkin gode muligheter for å snike seg inn for henholdsvis Zodiac og Charlie Wilson’s War. Selv ikke David Benioff for The Kite Runner kan utelukkes helt. Eller Ben Affleck og Aaron Stockard for Gone Baby Gone. Sterk kategori i år).
Foto
Roger Deakins for The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Roger Deakins for No Country for Old Men
Seamus McGarvey for Atonement
Robert Elswit for There Will Be Blood
Janusz Kaminski for The Diving Bell and the Butterfly
(Zodiac, Into the Wild og American Gangster er fremste utfordrere)
Animasjonsfilm
Ratatouille
Persepolis
The Simpsons Movie
Ikke-engelskspråklige film
Days of Darkness (Canada)
The Counterfeiters (Østerrike)
The Trap (Serbia)
The Unknown (Italia)
The Year My Parents Went on Vacation (Brasil)
(denne kategorien er jo uansett blitt redusert til en vits…)
Og det var de kategoriene jeg ville mene noe om i år. På tirsdag får vi fasiten.
Jeg skrev på slutten av fjoråret en liten sak om Choke, den nye Chuck Palahniuk-filmatiseringen (han som skrev Fight Club), som regisseres av debutanten Clark Gregg og har dyktige Sam Rockwell i hovedrollen.
Vel, i dag fant jeg til min store glede de første levende bildene fra filmen (via Ropeofsilicon.com). Det er en snutt på nærmere 2 minutter der Clark Gregg først forteller veldig kort om filmen, før vi får se de første klippene med Sam Rockwell som hovedpersonen Victor Mancini hjemme sammen med romkameraten, på restaurant og i møte med andre sexavhengige. Jeg likte det jeg så veldig godt, og bare fra de få sekundene klarte jeg å kjenne igjen den særegne Palahniuk-satiren.
Vurderer fortsatt om jeg skal sette av tid til å lese boka først, som jeg også er blitt anbefalt i en tidligere kommentar her på bloggen.
Klippet ser du her.
Filmen vises for første gang under Sundance nå i disse dager…
Jeg var blant de som virkelig elsket The Squid and the Whale. Filmen som for to år siden introduserte meg for Noah Baumbach. En drivende god film, med selvbiografiske trekk, der dialogen er kunst og handlingen blander samfunnssatire og kullsvart komikk på en helt særegen måte. Smalt, men treffsikkert.
Siden jeg langt i fra var alene om min begeistring for The Squid and the Whale, har vi vært mange som nysgjerrig og utålmodig har ventet på Baumbachs neste film, Margot at the Wedding, som fra første stund har virket som en forlokkende idé. Nok en gang utforsker han dysfunksjonelle familieforhold, som var kjernen i The Squid and the Whale, og castingen er også spennende: Nicole Kidman, Jennifer Jason Leigh og Jack Black (John Turturro skal også ha en mindre rolle). Den nydelige filmplakaten (blant fjorårets beste) og annet promo-materiale har også pekt i en veldig positiv retning.
Ganske enkelt var Margot at the Wedding en av de filmene det ble snakket mest om i fjor. En film mange hadde store forventninger til. Kanskje en Oscar-film…
Men hva har skjedd? De siste par månedene, etter at filmen ble lansert på det nordamerikanske kinomarkedet tidlig på høsten, har vi hørt mindre og mindre om Baumbachs film. Filmanmelderne har stort sett rynket på nesen, og publikum har vært uinteressert i Baumbachs familiære iakttakelser. Filmen er rett og slett blitt en flopp.
Ifølge Filmweb.no er norsk kinopremiere nå satt til 22. mai. Men jeg er fortsatt såpass nysgjerrig at jeg ikke kommer til å vente så lenge. For et par dager siden ble det nemlig kjent at filmen lanseres på det amerikanske DVD-markedet (sone 1) allerede 19. februar. Det er en mulighet jeg kommer til å benytte meg av. For filmen kan vel umulig være så dårlig?
Mer om detaljene hos DVD Times.
Via Cinematical (som henter saken fra det troverdige bransjemagasinet Variety) ble jeg i dag endelig kjent med det neste Dario Argento-prosjektet.
Den italienske estetikeren og skrekkmesteren, som i fjor slapp La Terza madre (Mother of Tears: The Third Mother) til nokså blandet kritikk (men blant fansen er det ganske stor enighet om at filmen i hvert fall er hans beste siden Opera fra 1987), har lettet på sløret rundt sin neste film. Argento har allerede castet Ray Liotta, Vincent Gallo og sin velutrustede datter Asia Argento i det som beskrives som en engelskspråklig giallo-homagé!
I god giallo-ånd rapporteres det at filmen vil ta for seg diverse blodige nedslaktninger av attraktive utgaver av det kvinnelige kjønn. Liotta skal spille politietterforskeren som vikles inn i en «katt og mus-lek» med den psykopatiske gjerningsmannen spilt av Vincent Gallo. Variety omtaler filmen ganske enkelt under tittelen Giallo.
Som stor beundrer av Argento ser jeg naturligvis frem til dette med stor entusiasme, vel vitende om at han egentlig ikke har laget et ordentlig mesterverk siden året jeg ble født (Tenebre). Men vi som kjenner ham best mister aldri helt troen. Vi vet jo så godt hva han kan…
I kjølevannet av den pussige shortlist’en til beste ikke-engelskspråklige film (se forrige post), har Academy Awards brukt dagen på å presentere det som er nødt for å være den mest smakløse offisielle Oscar-posteren jeg har sett.
Dette lukter gutterom, Photoshop på lavt nivå, dårlig smak og tidlig 90-tall. Mens fjorårets poster var enkel og fin, er dette synet vi møter i år:
I dag kom listen over hvilke filmer som fortsatt er kandidater til å bli nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film. Noen store overraskelser: Verken rumenske 4 måneder, 3 uker og 2 dager, franske Persepolis eller tyske The Edge of Heaven er å finne på listen! Det er for øvrig heller ikke norske Tatt av kvinnen. Men det var heller ikke ventet.
Disse ni filmene slåss nå om nominasjonene (hentet fra hollywood-elsewhere):
The Counterfeiters, The Year My Parents Went on Vacation, Days of Darkness, Beaufort,, The Unknown, Mongol, Katyn, 12 og The Trap.
Jeg fant denne videoen via Awards Daily: En hyllest til filmåret 2007 i form av en fin liten videomontasje. Musikken er hentet fra den nydelige Once, fremført av Glen Hansard. Ganske enkelt, ganske flott:
En barriere er brutt: torsdag kveld, antakelig da bloggforfatteren var opptatt med å humre seg gjennom Uti vår hage 2 på NRK 1, vippet besøksstatistikken på Speilet for første gang over 100 treff. Den nye rekorden: 108 unike treff i løpet av døgnets 24 timer. Anmeldelsen av Rovdyr har vært spesielt godt lest, men uten en naken Natalie Portman i Hotel Chevalier ville ikke hundregrensen blitt overskredet. Det er tydeligvis populært å søke på sånt.
Jaja. Da er det vel på tide å sette seg noen andre mål. Som for eksempel å få seg en jobb?
103 innlegg, 93 kommentarer og 52 filmanmeldelser er postet på Speilet siden den litt impulsive oppstarten 9. september. Det må jeg si meg ganske fornøyd med.
Antall treff har kanskje ikke vært ekstremt imponerende, men sånt er jo noe man må gjøre seg fortjent til — over tid. Men tendensen peker den rette veien. Faktisk var 30. desember Speilets best besøkte dag. Da telte WordPress 90 “unike” treff (man regnes som “unik” når det er minst 1 time siden sist man var innom siden, i tillegg telles ikke mine treff i statistikken). Årslistene trakk overraskende bra med besøk.
Best besøkt har imidlertid kortfilmanmeldelsen av Hotel Chevalier vært. Kombinasjonen av ordene “Natalie Portman” og “naken” var den åpenbare suksessoppskriften, viste det seg. Pussig nok kom de fleste av alle disse treffene samme dag som VG.no og andre tabloidaviser på nett hadde store oppslag om at Natalie Portman kastet klærne i en ny kortfilm.
Litt usikker på om det er den typen lesere jeg ønsker…
Vel, nå er 2007 uansett historie. På tide å se fremover. Jeg er ingen spåmann, men mye tyder på at jeg får mindre tid til å se og skrive om film i det nye året. I fjor så jeg 256 forskjellige filmer (ja, jeg fører statistikk på det også). Men målsettingen på vegne av Speilet er likevel å opprettholde dagens aktivitetsnivå. Og så håper jeg at de 30-40 “unike” som i snitt besøker siden hver dag finner veien tilbake også i det nye året!
I et år som vil bli husket for et sjeldent stort antall filmperler, er det den filmen jeg kanskje på forhånd hadde høyest forventninger til som vil stå igjen som den store skuffelsen. Jeg snakker om Grindhouse.
Filmen som tente mine forventninger med årets desidert tøffeste trailer, i det som skulle være to filmer «back-to-back» i en kreativ hyllest til 70-tallets mest ekstreme b-filmer (som ble vist nettopp «back-to-back» på amerikanske drive-in-kinoer med en ung Quentin Tarantino som oppslukt tilskuer) ble i post-produksjonen maltraktert og sendt ut på det europeiske markedet som to separate filmer. Hele tanken med prosjektet, å forene to filmer i én og gjøre det på en grindhouse-autentisk måte, ble forkastet til fordel for den økonomiske gevinsten som lå i å selge det som var blitt en altfor lang film som to filmer. Man hadde jo tross alt nok materiale…
Problemet er at Rodriguez og Tarantino har sittet med for mye materiale. Den opprinnelige tanken var at de hver for seg skulle lage en film på om lag 45 minutter, for deretter å smelte det sammen til en helaftens grindhouse-film sammen med et utvalg fiktive grindhouse-aktige filmtrailere i midtdelen. Men Rodriguez og Tarantino har åpenbart hatt det så morsomt med dette konseptet at de rett og slett har spilt inn for mye. Filmene ble for lange, og selv etter at de ble kuttet ned til beinet og sendt ut på kino som én Grindhouse-film i statene, så ble det altfor langt — og i tillegg (hvis vi ser på publikumsoppmøtet) altfor dårlig.
I kjølevannet av alt dette mistet jeg litt interessen et godt stykke før filmene etter hvert ble satt opp på norske kinoer, hvor for seg, gjennom sommermånedene. Det tok litt tid før jeg i det hele tatt orket å se filmene. Først ut var Quentin Tarantinos Death Proof — en film som viste seg å være en altfor lang road-move om ingenting. Siden jeg ikke deler Tarantinos åpenbare fotfetisj eller synes vulgært jentepjatt i godt over en halvannen time (skrevet med sjeldent ujevn Tarantino-kvalitet) er veldig spennende, så ble dette sjokkerende tamt tatt i betraktning hvem som er regissør. Kurt Russell er kul. Det samme er biljaktsscenen. Men det holder ikke. Filmen er ganske enkelt kjedelig.
Rodriguez’ zombie-bidrag, Planet Terror, viste seg heldigvis å være langt mer underholdende og inneholdt alt det jeg så for meg at en Grindhouse-film burde inneholde (men også den litt for lang). Egentlig overraskende ulik Tarantinos film — og nettopp derfor mener jeg at disse to filmene utfyller hverandre og kunne blitt dynamitt sammen, hvis de hadde holdt seg til den opprinnelige ideen; lage historier som glir inn på 40-45 minutter hver, legge inn 2-3 fiktive trailere, og ende opp med en tettpakket, underholdende Grindhouse-film på 90-100 minutter.
Det ville blitt noe ganske annerledes enn den 190 minutter lange versjonen som ble sluppet på amerikanske kinoer. Eller de to forlengede filmene vi fikk oppleve i Norge.
Jeg hadde et hyggelig gjensyn med den tidløse klassikeren 12 Angry Men her om dagen. Regissert av Sidney Lumet i 1957.
Det fikk meg til å tenke på hvor imponerende det er at Sidney Lumet fortsatt er med i “gamet”. Og ikke bare det, han er nå aktuell med det som etter sigende skal være blant årets aller sterkeste filmer: Before the Devil’s Knows You’re Dead. Verdt å nevne er det også at Lumet så sent som i fjor regisserte den meget gode, men dessverre feilpromoterte og undervurderte Find Me Guilty.
Men det som plutselig slo meg etter at jeg hadde sett filmen, var et ikke helt utenkelig scenario der Sidney Lumet mottar en Oscar-nominasjon for beste regi nøyaktig 50 år etter han med 12 Angry Men tapte for David Lean (The Bridge on the River Kwai) og tre år etter at han mottok æres-Oscaren (2005).
Rett over nyttår starter 83 år gamle Lumet innspillingen av Getting Out…
Det er vanskelig ikke å bli imponert og fylt av beundring for mennesker som langt forbi vanlig pensjonsalder, og etter å ha oppnådd mer enn de fleste kan drømme om, fortsatt har en iboende kraft til å skape mer. Hvor får de kreftene, vitaliteten og motivasjonen fra? Sidney Lumet laget på 50-tallet en film som i dag er rangert som en av tidenes beste amerikanske filmer. Hvordan er det mulig å være sulten på mer et halvt århundre senere? Det må ha noe å gjøre med Lumets ubetingede kjærlighet for film, som han erklærte i den minneverdige Oscar-talen fra 2005.
Jeg spurte således meg selv: Hvor vanlig eller uvanlig er det at regissører holder det gående så langt opp i årene?
I fjor døde Robert Altman samme år som han lanserte sin siste film. A Prairie Home Companion ble et verdig farvel med en stor filmskaper som utøvde yrket han elsket helt til det siste. Altman ble 81 år.
Litt lenger tilbake i tid huskes Akira Kurosawa som gjorde sin siste film, Madadayo, 83 år gammel i 1993. Kurosawa døde i 1998. En annen filmhistorisk gigant, Alfred Hitchcock, holdt koken frem til Family Plot (1976) som ble hans siste film i en alder av 77 år. Fire år senere døde han.
Tidligere i år gikk to av filmhistoriens fremste regissører bort på samme dag. Både Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni var aktive inntil det siste. 85 år gamle Bergman regisserte tv-filmen Saraband (2003) med Liv Ullmann i det alle visste ville bli hans siste film. Antonioni avsluttet på sin side en lang og innholdsrik karriere med å regissere én av de tre kortfilmene som utgjorde Eros i 2004 (Kar Wai Wong og Steven Soderbergh regisserte de to andre kortfilmene). Antonioni var da 92 år gammel.
Men hvem er den eldste aktive filmskaperen i dag?
Mange trekker frem 77 år gamle Clint Eastwood som et unikt eksempel på en aldrende regissør, men som vi allerede har sett mangler han noen år på Sidney Lumet. Det er kanskje likevel rom for å hevde at Clint Eastwood er den nålevende filmskaperen med mest suksess på sine eldre dager: Oscar-vinner med Million Dollar Baby i 2005 og en rekke nominasjoner for Letters from Iwo Jima i 2007. Eastwood er allerede godt i gang med sin neste film: The Changeling (ikke en remake av 70-tallsgrøsseren, heldigvis).
Jeg vil også nevne det litt mindre kjente navnet Joseph Sargent som har spesialisert seg på kvalitetsfilmer for TV. I år er han i en alder av 82 år aktuell med dramaet Sybil med Jessica Lange i hovedrollen. For to år siden regisserte han Kenneth Branagh som Franklin D. Roosevelt i den meget gode Warm Springs om den tidligere presidentens poliolidelser. Anbefales.
Richard Attenborough holder seg også godt. Den adlede briten har rukket å runde 84 år, uten at det hindrer ham i å lage film. Det romantiske dramaet Closing the Ring har kinopremiere i Storbritannia denne jula.
Samtidig sitter mesterregissør Miklós Jancsó i Ungarn der han 85 år gammel utgav Ede megevé ebédem i 2006.
Alain Resnais hadde sin storhetstid på midten av forrige århundre med filmer som Night and Fog (1955), Hiroshima mon amour (1959) og Last Year at Marienbad (1961). Franskmannen kan imidlertid ikke beskyldes for å hvile på laurbærene. I fjor vant han i en alder av 84 år Gulløven i Venezia for Coeurs. Nylig ble det offentliggjort at hans neste prosjekt, L’incident (The Incident), har fått finansiell støtte og vil starte produksjon like over nyttår. Resnais runder 86 år neste sommer.
Men Resnais må se seg slått av landsmannen Eric Rohmer som var nominert til nevnte Gulløve så sent som i år med Les Amours d’Astrée et de Céladon (Romance of Astree and Celadon). I en alder av 87 år gjør det Eric Rohmer til den eldste gjenlevende og aktive representanten for den franske nybølgen. Jeg vil likevel også benytte anledningen til å nevne 77 år gamle Claude Chabrol (en personlig favoritt) som fremdeles holder et høyt aktivitetsnivå og er ute med ny film i år, samtidig som jevngamle Jean-Luc Godard sies å ha nye prosjekter på gang.
Resnais og Rohmer blir imidlertid smågutter sammenlignet med japanske Kaneto Shindô (kanskje mest kjent for Criterion-utgitte Onibaba fra 1964) som neste år fyller hele 96 år når hans nye film, Hanawa Chiredomo, lanseres.
Man skulle tro det ikke fantes noen som kunne utkonkurrere Kaneto Shindô i den uhøytidelige alderskonkurransen. Så feil kan man ta.
Portugisiske Manoel de Oliveira er mannen som er nødt for å være den eldste utøvende filmskaperen i verden akkurat nå. Oliveira er mannen bak Belle toujours (2006) – en slags oppfølger eller «homage» til Luis Buñuels Belle de jour – som for øvrig er årets portugisiske Oscar-bidrag. Hvis filmen faktisk ender opp med å bli nominert som beste ikke-engelskspråklige film, vil Manoel de Oliveira med stor grad av sannsynlighet være den røde løperens eldste med sine smått utrolige 99 (!) år.
Og ikke nok med det: en rask kikk på IMDb avslører at Manoel de Oliveira allerede har flere jern i ilden. Det historiske dramaet Cristóvão Colombo - O Enigma har blitt vist blant annet under filmfestivalene i Venezia og Toronto tidligere i år, mens et romantisk drama med tittel Singularidades de uma Rapariga Loira er i produksjon i disse dager og skal slippes en gang i 2008. Parallelt med dette instruerer Oliveira Abbas Kiarostami foran kamera i et kortfilmbidrag til en kommende antologi. Også den skal lanseres i 2008. Samme år som Manoel de Oliveira vil runde 100 år, hvis han fortsatt er i live 11. desember…
Spørsmål til diskusjon: Er det noen generelle trekk som karakteriserer filmer regissert av eldre filmskapere? Hva har de mistet underveis, og hva har de fått? Og hvilken film er den beste regissert av en person over 80 år?
Jeg må nesten ta med denne nyheten før jeg tar kvelden… for nå virker det å være klart: Peter Jackson skal produsere, ikke én, men to filmer basert på J.R.R. Tolkiens The Hobbit!
De to filmene skal spilles inn parallelt, i tråd med The Lord of the Rings, og prosjektet vil ifølge theonering.net gå inn i pre-produksjon-fasen “as soon as possible”. Premiere for den første filmen blir imidlertid ikke en eller annen gang i 2010 (la meg tippe på desember) med oppfølgeren året etter. Ikke noe ord om hvem som faktisk skal regissere filmene foreløpig. Det virker som litt unødvendig om Jackson skal legge det i andres hender? Jeg håper og tror han ender opp med å ta styringen selv.
… når starter Colosseum-køen??
Jeg har tidligere skrevet om Brad Pitt som plutselig trakk seg fra det Kevin Macdonald-regisserte krimdramaet State of Play like før produksjonsstart, og Russell Crowe som kom inn som erstatter. Det medførte at produksjonsstart ble flyttet fra november til januar, noe som viste seg å passe dårlig for den andre hovedrolleinnehaveren, Edward Norton, som ifølge Variety nå følger Brad Pitt ut State of Play-porten.
Det som tidligere ble annonsert som en Fight Club-gjenforening er med andre ord plutselig redusert til “en film med Russell Crowe og Ben Affleck“. For ja, Ben Affleck skal være mannen som mest sannsynlig overtar plassen til Ed Norton…
Har opprettet et filmarkiv på bloggen, sånn at at du og jeg lettere kan finne frem i jungelen av filmanmeldelser (se link i headeren). Litt mindre kaotisk enn kategori-systemet.
I tiden fremover kommer jeg til å fylle opp arkivet med en del tidligere skrevne anmeldelser. Og da spesielt ting jeg gjennom mange år har skrevet for FilmListen.no (som legges ned i disse dager og fordufter fra nett). Totalt 244 anmeldelser ble det. Planen er at et utvalg av disse anmeldelsene nå skal overføres til Speilets filmarkiv. Det innebærer også at disse anmeldelsene i tiden fremover kommer til å dukke opp som nye poster på forsiden når jeg ikke har noe annet nytt å skrive om. Siden mye av dette er skrevet langt tilbake i tid, kommer jeg nok også til å benytte anledningen til å redigere litt tekst (og kanskje til og med karakter) på noen av filmene.
PS! Jeg vil samtidig fortsette med å skrive og poste nye anmeldelser og andre tekster fremover. Det blir med andre ord lett blanding og mange oppdateringer!
Få overraskelser da Golden Globe-nominasjonene ble offentliggjort i dag. Som ventet ser det ut som bransjen helt har glemt at årets beste film kom i begynnelsen av året og het Zodiac. David Finchers film har endt opp med ganske nøyaktig 0 nominasjoner (og da har man i tillegg utvidet kategorien for beste film, drama til å inneholde hele 7 filmer… så Zodiac er altså ikke engang blant årets syv beste?? Oversett er også fantastiske filmer som Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford og Control… sukk). Best an ligger 2. verdenskrigsdramaet Atonement med totalt 7 nominasjoner.
Here wo go:
Beste film, drama:
“American Gangster,” “Atonement,” “Eastern Promises,” “The Great Debaters,” “Michael Clayton,” “No Country for Old Men,” “There Will Be Blood.”
Beste kvinnelige hovedrolle, drama:
Cate Blanchett, “Elizabeth: The Golden Age“; Julie Christie, “Away From Her”; Jodie Foster, “The Brave One”; Angelina Jolie, “A Mighty Heart“; Keira Knightley, “Atonement.”
Beste mannlige hovedrolle, drama:
George Clooney, “Michael Clayton”; Daniel Day-Lewis, “There Will Be Blood”; James McAvoy, “Atonement”; Viggo Mortensen, “Eastern Promises”; Denzel Washington, “American Gangster.”
Beste film, komedie eller musikal:
“Across the Universe,” “Charlie Wilson’s War,” “Hairspray,” “Juno,” “Sweeney Todd.”
Beste kvinnelige hovedrolle, komedie eller musikal:
Amy Adams, “Enchanted”; Nikki Blonsky, “Hairspray”; Helena Bonham Carter, “Sweeney Todd”; Marion Cotillard, “La Vie En Rose”; Ellen Page, “Juno.”
Beste mannlige hovedrolle, komedie eller musikal:
Johnny Depp, “Sweeney Todd”; Ryan Gosling, “Lars and the Real Girl”; Tom Hanks, “Charlie Wilson’s War”; Philip Seymour Hoffman, “The Savages”; John C. Reilly, “Walk Hard: The Dewey Cox Story.”
Beste kvinnelige birolle:
Cate Blanchett, “I’m Not There”; Julia Roberts, “Charlie Wilson’s War”; Saoirse Ronan, “Atonement”; Amy Ryan, “Gone Baby Gone“; Tilda Swinton, “Michael Clayton.”
Beste mannlige birolle:
Casey Affleck, “The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford“; Javier Bardem, “No Country for Old Men”; Philip Seymour Hoffman, “Charlie Wilson’s War”; John Travolta, “Hairspray”; Tom Wilkinson, “Michael Clayton.”
Beste regissør:
Tim Burton, “Sweeney Todd”; Ethan Coen og Joel Coen, “No Country for Old Men”; Julian Schnabel, “The Diving Bell and the Butterfly”; Ridley Scott, “American Gangster”; Joe Wright, “Atonement.”
Beste manus:
Diablo Cody, “Juno”; Ethan Coen og Joel Coen, “No Country for Old Men”; Christopher Hampton, “Atonement”; Ronald Harwood, “The Diving Bell and the Butterfly”; Aaron Sorkin, “Charlie Wilson’s War.”
Beste ikke-engelskspråklige film:
“4 Months, 3 Weeks and 2 Days,” Romania; “The Diving Bell and the Butterfly,” France and U.S.; “The Kite Runner,” U.S.; “Lust, Caution,” Taiwan; “Persepolis,” France.
Beste animasjonsfilm:
“Bee Movie,” “Ratatouille,” “The Simpsons Movie.”
Beste originalmusikk:
Michael Brook, Kaki King, Eddie Vedder, “Into the Wild“; Clint Eastwood, “Grace Is Gone”; Alberto Iglesias, “The Kite Runner”; Dario Marianelli, “Atonement”; Howard Shore, “Eastern Promises.”
Beste originalsang:
“Despedida” fra “Love in the Time of Cholera“; “Grace Is Gone” fra “Grace Is Gone”; “Guaranteed” fra “Into the Wild”; “That’s How You Know” fra “Enchanted”; “Walk Hard” fra “Walk Hard: The Dewey Cox Story.”
For et finere oppsett, inkludert TV-nominasjonene, sjekk ut IMDb sine sider.
Tidligere har Norsk filminstitutt plukket ut én skuespiller som skal representere og markedsføre norsk film og seg selv under filmfestivalen i Berlin. En såkalt «Shooting Star». I fjor var det Nicolai Cleve Broch som var instituttets utvalgte.
Men foran sitt 11. festivalår, har Berlinalen endret på forutsetningen, slik at nasjonene ikke lenger har tilgang til å sende av gårde en «Shooting Star» til Berlin uten videre. En internasjonal jury skal håndplukke 9 kandidater etter at hver nasjon har plukket ut sin kandidat.
Til festivalen i 2008 har juryen plukket ut følgende «Shooting Stars» ifølge european-films.net: Nicolas Cazalé fra Frankrike (Le fils de l’épicier / The Grocer’s Son), Stine Fischer Christensen fra Danmark (Efter Brylluppet / After the Wedding), Joel Basman from Sveits (Luftbusiness), Anamaria Marinca fra Romania (4 luni, 3 saptamini si 2 zile / 4 Months, 3 Weeks and 2 Days), Andrew Garfield fra Storbritannia (Lions for Lambs), Hannah Herzsprung fra Tyskland (Vier Minuten / Four Minutes), Zsolt Nagy fra Ungarn (Zuhanorepülés / Nosedive), Elio Germano fra Italia (Mio fratello è figlio unico / My Brother is an Only Child) og Maryam Hassouni fra Nederland (Kicks).
Med andre ord blir det uten norsk deltakelse i år.
Hva det betyr for norsk film aner jeg ærlig talt ikke, men mitt inntrykk sett fra utsiden er at våre tidligere «Shooting Star»-deltakere i sum har fått fint lite ut av sine Berlin-opphold. I hvert fall på CVen.
Bare et par uker etter at den Michael Moore-kritiske dokumentarfilmen Manufacturing Dissent ble satt opp på norske kinoer (under tittelen Jakten på Michael Moore) vil den i dag bli vist på TV i beste sendetid. Kanalen er SVT. Klokkeslettet er 22:00.
Filmen fikk stort sett lunken mottakelse av den norske filmpressen (jeg var hakket mer positiv i min omtale), noe som ble fulgt opp med et uinteressert publikum som rett og slett har valgt den bort. Rush Blogg kunne for en stund siden melde at filmen solgte ekstremt stusselige 68 billetter i premierehelgen fordelt på fire kopier…
Nå har du sjansen til å gjøre deg opp din egen mening — helt gratis.
Dagens mest oppsiktsvekkende Hollywood-rykte via «down under» høres ut som en dårlig idé: Russell Crowe som Harry Callahan i en ny Dirty Harry-film? Mest sannsynlig er det ikke mer enn bare et rykte, men likevel:
Det var nettstedet Moviehole.net som ble tipset om dette etter at Geoffrey Rush muligens kom med en forsnakkelse under AFI Awards i Australia. Moviehole siterer Rush på følgende:
«Heath (Ledger) er The Joker. Russell (Crowe) er den nye Dirty Harry og Cate (Blanchett) er Bob Dylan».
Et forsøk på en vits, eller en forsnakkelse? Jeg tipper på det første (uten at jeg forstår den eventuelle vitsen slik den er gjengitt), men det verste er at ideen om å gjøre en Dirty Harry-film med Russell Crowe dessverre ikke høres direkte usannsynlig ut i disse dager.
En bekreftelse eller helst en avkreftelse kommer nok ganske snart.
En rask oppdatering:
Castingen til Martin Scorseses Shutter Island foregår nærmest som en julekalender med daglige nyheter. Siste nytt er at Michelle Williams (nylig Oscar-nominert for beste kvinnelige birolle i Brokeback Mountain) skal spille rollen som Leonardo DiCaprios kone. I boka en veldig liten rolle.
Les mer om Shutter Island i de tidligere sakene.
Jeg leser på db.no at Filmplaneten som startet opp på NRK 3 i høst med Siril Heyerdahl som programleder legges ned. Jeg kan ikke si jeg er overrasket.
NRK og filmmagasiner har vært en merkelig historie i mange år. Mange ulike konsepter og programledere har forsøkt seg, men levetiden for de fleste har vært kort. Alt fra Pål Bang Hansen via Anne Hoff, Lars Gudmestad, Brita Møystad Engseth, Mikael Olsen Lerøen og Siril Heyerdahl har vært i ilden. Med vekslende hell.
Men ingen har vært så uheldig som Siril Heyerdahl og høstens utgave av Filmplaneten. Et intetsigende program sydd over samme lest som Petter Schjervens språkmagasin som senere tydeligvis har blitt formelen for alle magasiner.
Der den dresskledde Mikael Olsen Lerøen hadde et tydelig hjerte for film og stod bak flere gode og interessante programmer, har konseptendringen i høst påvirket Filmplaneten negativt med mer fokus på fancy klipping og overganger i kombinasjon med kjedelige temaer og intervjuobjekter. Filmplaneten slik det fremstod høsten 2007 var ikke lenger et program for filminteresserte, og hadde derfor ikke livets rett. Der den forrige versjonen av Filmplaneten, under Mikael Olsen Lerøen, i det minste appellerte til et filminteressert publikum, har høstens programserie åpenbart hatt en helt annen tilnærming.
Programmet har i håp om å nå et bredere publikum skjøvet fra seg kjernen av filminteresserte, rett og slett fordi innholdet ikke holder mål, og da har det heller ikke livets rett som filmmagasin.
Nå er det på tide at NRK igjen ser viktigheten av å ta film på alvor. Se gjerne til SVTs Filmkrönikan som med et mindre ressurskrevende konsept har klart å lage en programserie med høy kvalitet over tid. Gå tilbake til det enkle, NRK! Man kommer langt med kunnskapsrike programledere som man kan plassere i et studio for å diskutere og informere om aktuelle filmer og andre utvalgte og interessante temaer knyttet til film, krydret med diverse filmklipp og intervjuer med interessante personligheter. Det burde ikke være veldig vanskelig?
Og ikke engang la meg begynne med NRKs behandling av Oscar-utdelingen…
Mens VG.no i dag slapp nyheten om at Johnny Depp skal spille syngende morder i Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street (!) så ryktes det samtidig via litt mer oppdaterte The Hollywood Reporter at Depps neste rolle kan bli som John Dillinger. Bankraneren som herjet USA under depresjonen på 30-tallet.
Det er Michael Mann som skal filmatisere boka Public Enemies: America’s Greatest Crime Wave and the Birth of the FBI, 1933-34 (skrevet av Brian Burrough) for Universal.
The Hollywood Reporter peker på at Depp vil være tilgjengelig den neste tiden ettersom både Shantaram og The Rum Diary har fått utsatt produksjonsstart på grunn av manusstreiken. Johnny Depp og Michael Mann skal angivelig sette seg ned denne uka for å diskutere prosjektet. Hvis alt går etter planen så er mars nevnt som et tidspunkt hvor produksjonen kan settes i gang.
Martin Scorseses Shutter Island begynner virkelig å ta form. Leonardo DiCaprio er allerede klar for hovedrollen som U.S. Marshal Teddy Daniels, mens Mark Ruffalo skal spille partneren Chuck Aule som sammen ankommer mentalsykehuset på den isolerte øya Shutter Island like utenfor Boston på 50-tallet for å oppklare et forsvinningsmysterium.
Ifølge bransjebladet Variety har også Ben Kingsley skrevet under på papirene som gjør at han får en sentral rolle i filmversjonen av Dennis Lehanes velskrevne spenningsbok med samme tittel. Dette blir faktisk første gang Scorsese og Kingsley arbeider sammen. På høy tid. En fantastisk skuespiller som jeg vil tro passer perfekt til rollen som sykehusets sjefspsykiater J. Cawley.
(Les alle nyhetene på Speilet om Shutter Island her)
Sponset av en vinprodusent…
Martin Scorsese kommer angivelig over et tre sider langt utkast til en Alfred Hitchcock-film som aldri ble lagd. Han bestemmer seg for å realisere filmen slik Hitchcock ville gjort i dag (et fantastisk scenario forresten). Resultatet er kortfilmen The Key to Reserva; en nydelig hyllest og reklame for Hitchcock. Med humor. Med eleganse. Med Bernard Herrmann. Og med Martin Scorseses alltid innlevelsesrike kommentarer. Jeg storkoste meg.
Filmen venter på deg her, eventuelt direkte via YouTube:
Via det uslåelige filmnettstedet Twitch Film presenteres det aller første bildet fra den kommende Chuck Palahniuk-filmatiseringen Choke med Sam Rockwell avbildet som filmens protagonist sittende ved siden av medspiller Brad William Henke. Jeg har dessverre ikke lest Choke, men har frydet meg med både Survivor og Fight Club. Sistnevnte har jo allerede fått en filmadapsjon som takket være David Fincher er blitt en moderne klassiker…
Det som er helt sikkert er at Palahniuk er en knakende god og interessant forfatter, og jeg er fryktelig spent på å se utfallet av Choke i regi av debutant Clark Gregg. Historien følger hovedpersonen Victor Mancini (Sam Rockwell) som midt i tyveårene er desperat etter å skaffe penger for å pleie sin syke mor og legger en litt uvanlig plan: han oppsøker restauranter og underveis i måltidene later han som at han setter maten i halsen. Hver gang stepper en heltmodig gjest opp og utfører Heimlich-metoden til Victor velger å spytte ut matbiten. Victor sørger for å få navn og kontaktinformasjon på alle som “redder livet” hans, og sender dem senere brev med falske regninger han angivelig ikke har råd til å betale. I retur kommer penger fra folk som synes synd på ham.
Når Victor ikke gjør dette stuntet, bruker han blant annet tiden sin på å frekventere grupper for sexavhengige. En brokete oppvekst har gjort Victor ute av stand til å knytte bånd med det motsatte kjønn, og det er kun i møtet med sexavhengige han finner en slags seksuell tilfredsstillelse.
Boka skal være en episodisk studie av Victor Mancini som for hvert kapittel setter ham i nye settinger. Men igjen: jeg har ikke lest boka. Jeg har bare lest om boka. Og jeg aner ikke hvordan det vil bli gjort på film. Men jeg er absolutt nysgjerrig. Kanskje leser jeg boka i mellomtiden.
PS! Filmen skal vises første gang under Sundance Film Festival i januar.
Mark Ruffalo, som sist gjorde seg bemerket med positivt fortegn som sliten politietterforsker i den eminente Zodiac, vil etter alle solemerker bli å finne i spann med Leonardo DiCaprio jaktende etter svaret på en forsvinngsgåte på øya Shutter Island. Den fengslende godt fortalte boka av Dennis Lehane skal som jeg har skrevet tidligere bli filmatisert av Martin Scorsese. Nå knyttes gjerne Scorsese opp mot x antall prosjekter i året, men mye tyder på at dette faktisk kan bli hans neste film, med innspillingsstart i mars neste år. Jeg tror det kan bli veldig bra. God bok. Gode skuespillere. Fantastisk regissør.
I forrige uke valgte Brad Pitt å trekke seg fra filmprosjektet State of Play. Opprinnelig skulle han spille mot Edward Norton i det som av mange ble omtalt som en høyst velkommen Fight Club-gjenforening. Men kort tid før første innspillingsdag valgte altså Pitt (på det tidspunktet av ukjente grunner) å trekke seg fra den Kevin Macdonald-regisserte storfilmen. Siden har man spekulert: Hvem blir erstatteren? Blir filmen kansellert?
Variety bringer svarene:
For nå har det kommet for dagen at Brad Pitt trakk seg som følge av uenigheter rundt manus. Den pågående manusstreiken gjør det imidlertid umulig å gjøre noe med det akkurat nå, og Universal skal ha bestemt seg for å filmatisere Matthew Michael Carnahans (The Kingdom, Lions for Lambs) politiske manus slik det er. Punktum.
Siste nytt er at filmstudioet er i ferd med å hente inn Russell Crowe som Pitts erstatter.
Tydeligvis har Universal bestemt seg for å få denne filmen igang som planlagt - uansett streik, manusproblemer eller skuespillere som måtte trekke seg. Det er heller ikke avklart om Universal kommer til å saksøke Pitt for den plutselige og sene exiten.
Det var Sveriges Television som en gang i sommer inviterte meg på besøk til John Cassavetes. Hele fire ganger var jeg velkommen. Sånn for å komme ordentlig under huden på ham. Siden jeg hadde vært ganske ivrig på å bli kjent med ham en god stund allerede, så takket jeg raskt, men uforpliktende ja på innbydelsen. Det føltes som en fin anledning. Folk jeg lytter til hadde jo tross alt snakket varmt og lenge om ham.
Første møte: Shadows (1959)
Hvis jeg var litt usikker og spent foran møtet med John, så oppdaget jeg raskt at også John var en smule usikker. Han eksperimenterer mye. Jeg ble tatt med helt tilbake til 1959. Mye jazz. Jeg liker ikke jazz. Han inviterte meg inn i livet til noen urbane afro-amerikanske søsken på Manhattan. Det blir mye om rase, familie og forhold. Men jeg orket egentlig ikke å engasjere meg i det hele tatt. Men det er jo heller ingen historie å engasjere seg i. John virker litt rar. Det ser ikke ut som han helt vet hva han vil fortelle. Men han vet hvordan han vil fortelle. Jeg rister litt på hodet. Jeg kobler ut og orker ikke høre på alt han sier. Sitter bare og ser på. Og så er det slutt.
Andre møte: Faces (1968)
Jeg er litt skeptisk når jeg vender tilbake til John dagen derpå. Hva vil han fortelle meg nå? Hm. Denne gang er han visst opptatt av skrantende ekteskap og sidespring. Litt kjedelig, men jeg forsøkte å vise interesse. John virker veldig kunstnerisk bevisst. Historien hans er egentlig ikke veldig komplisert, men han forteller på en rar måte, så det blir likevel litt utfordrende å følge med. Det er akkurat som han mumler. Med vilje. Han lar ting sveve litt i lufta. Jeg får ingenting gratis. Må tenke selv. Men vet ikke om jeg tenker det han vil at jeg skal tenke. Hm. Jeg gir egentlig faen. John forvirrer meg. Han er ikke så lett å bli kjent med. Jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. Foreløpig avventende.
Tredje møte: A Woman Under the Influence (1974)
Jeg må psyke meg litt opp før det tredje møtet. I to møter har jeg opplevd John som både litt kjedelig og krevende å være sammen med. Men jeg liker jo egentlig folk som er litt annerledes. Hvis det er genuint. Men dette møtet skulle vise seg å by på overraskelser. Jeg oppdager umiddelbart at John er mer emosjonell enn tidligere. Han har noe på hjertet. En historie. John forteller med en innlevelse jeg ikke har sett hos ham tidligere. Om den mentalt ustabile Mabel og hennes turbulente forhold til sin ektemann. Det er mange sterke følelser i sving. John gir karakterene liv og sjel. Det er noe ærlig over John nå. For første gang griper han meg. Selv om møtet blir en del lenger enn de tidligere, så fyller han meg med tanker og inntrykk som gjør at tiden egentlig går ganske fort. Og etterpå må jeg hjem og tenke mer. Det ble kanskje litt mye å fordøye, men jeg liker sånt.
Fjerde møte: The Killing of a Chinese Bookie (1976)
Etter gårsdagens spennende møte, gikk jeg med stor lyst tilbake til John. Han hadde mer å fortelle. Og nå begynner han å snakke om en gangstere og strippeklubber i New Yorks underverden. Dette er jo min hjemmebane. Jeg viser stor interesse. John forteller meg om en nattklubbeier som kommer i en lei knipe. Han har visst fått så stor spillegjeld at mafiaen tvinger ham til å utføre et drap. Dette er nye takter fra John. Han forteller riktignok ganske sakte. Men jeg synes det er ganske spennende likevel. Jeg tror han forsøker seg på noen metaforer også, men jeg orker ikke å bry meg noe særlig om det. John har visst fortalt denne historien i en annen versjon til andre. Jeg vet ikke om versjonen jeg får høre er den beste. Han snakker ganske lavt. Innimellom er han også en smule småkjedelig. Men det var likevel en ny og forfriskende side av John. Jeg sier meg mellomfornøyd.
John takker for seg.
Konklusjon
John er en interessant type. Vi brøt kanskje ikke isen sånn umiddelbart, men etter hvert lærte jeg meg å kjenne ham bedre og bedre. Og på tredje møte så fant vi virkelig tonen. Jeg tror kanskje ikke John vil bli noen ny bestevenn. Til det er vi nok for ulike. Men han er en bra og spennende type som jeg ikke vil nøle med å hilse på igjen ved en senere anledning.
Da Michael Moore reiste verden rundt på jakt etter helseordninger som han kunne sette opp mot det amerikanske til bruk i dokumentarfilmen Sicko (som jeg har omtalt her) var Norge et naturlig stoppested. Materialet endte imidlertid ikke opp i den ferdig klipte versjonen. Men nå er filmen ute på DVD (sone 1) og blant mye ekstramateriale finner vi også en liten snutt filmet fra det fantastiske Norge. Landet med helseordninger som til og med slår Frankrike!
Innslaget er allerede tilgjengelig på YouTube. Så kan du vurdere selv…
PS! I neste uke dukker den Moore-kritiske dokumentaren På sporet av Michael Moore (Manufacturing Dissent) opp på norske kinoer. Den filmen har jeg omtalt her.
Det blir som kjent ingen Roman Polanski-film basert på Robert Harris’ Pompeii. Prosjektet er foreløpig gravlagt i lava, i hvert fall fra Polanskis side. Nå har den aldrende og omdiskuterte mesterregissøren isteden funnet en annen bok av Robert Harris han vil lage film av: The Ghost.
The Ghost er en politisk thriller som omhandler en profesjonell ghostwriter som plutselig får et ærefullt oppdrag - ha