Skip to content

Los abrazos rotos (2009)

oktober 3, 2009

brutteomfavnelser

6

Jeg må først komme med en innrømmelse: før jeg gikk til Brutte forbindelser (Los abrazos rotos på originalspråket og Broken Embraces på engelsk), hadde jeg kun én Pedro Almodóvar-film i bagasjen; Live Flesh fra 1997 med Javier Bardem og Penélope Cruz (hun er med her også) som jeg forsåvidt likte godt.

Almodóvar har alltid slått meg som en mann av fargerike filmer som nærmest dufter fra lerretet. Det skal være elegant og sofistikert. Romantisk, spennende og mystisk. Likevel har jeg altså skygget unna.

Og fra første innstilling i Brutte forbindelser ser man at Almodóvar udiskutabelt er en filmskaper som tar grep om filmens visuelle ramme. Det liker jeg. Min innvending er således like ekstremt subjektiv som den er banal: jeg faller ikke helt for det universet Almodóvar tegner for meg. Jeg kan smile til de smidige kamerabevegelsene, nikke anerkjennende til hvordan han bevisst bruker fargene, humre lett over komedien og se at skuespillerne trives i lag med Almodóvars lekne fortellerkraft. Men for meg handler det altså om smak. Verken karakterene, bildene eller historien appellerer til meg.

Det hele spinner rundt en blind person under pseudonymet Harry Caine (Lluís Homar), med fortid som filmregissør før synet ble revet vekk fra ham. Filmen er en reise i tid og tilstand; om drømmer, kjærlighet og tapt tid. Universet Almodóvar denne gang plasserer figurene i, gir ham også mulighet til å drysse over med referanser fra filmverden, og visstnok også mye fra egen filmografi.

Stemningen var elektrisk da jeg overvar filmen under den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary i sommer, tydeligvis med mange kjennere i salen. Selv har jeg aldri opparbeidet noen sterke bånd til den spanske filmskaperens filmer, og selv om alt lå til rette for det, så ble jeg heller ikke omvendt av Brutte omfavnelser. Jeg ser de raffinerte ytre kvalitetene, men lar meg aldri rive med av intrigene og personene foran den fargerike bakgrunnen. Jeg blir sittende på utsiden, å observere, og tar aldri del i filmens indre med hele meg. Men jeg gir ikke opp, og tar gjerne i mot tips til hvor jeg bør vandre videre i Almodóvars katalog…

About these ads
One Comment leave one →
  1. Stig permalink
    oktober 6, 2009 10:14 am

    «Alt om min mor» er Almodóvar filmen som må ses. Enten man liker han eller ikke.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: