You are currently browsing the monthly archive for mai, 2008.
Her må jeg nesten sitere filmbloggen Twitch:
This is too strange not to post!
Werner Herzog skal regissere en remake av Abel Ferrara-mesterverket Bad Lieutenant, mens Nicolas Cage (grøss, sist han spilte i en remake så det slik ut) skal forsøke å fylle skoene til Harvey Keitel? Dårlig idé. Veldig dårlig idé.
Fant for øvrig en fin hyllest til Bad Lieutenant på YouTube, en film jeg setter veldig høyt, selv om det er altfor lenge siden jeg så den:
Vurdering:
USA 2008 | Spilletid: 94 min | Regi: Jay Lee | IMDb
Haha.
Tittelen sier det meste. Zombie Strippers! følger i fotsporene til Snakes on a Plane som årets kalkun-kalkulerte lavbudsjettsmoro. I hovedrollen: den høyt profilerte pornofilmgudinnen Jenna Jameson!
- They are zombies!
- No, they are strippers.
- They are zombie strippers!
Dialogen over sier det meste om hva man har i vente. Et mislykket eksperiment ender med at myndighetene står ansvarlig for utslipp av et dødelig virus i den lille byen Sartre i Nebraska. Viruset finner veien inn gjennom dørene til en lokal nattklubb, og transformerer stripperne til… zombiestrippere. De virusinfiserte jentene viser seg å ha en unik tiltrekningskraft på gjestene, noe som får stedets innehaver (spilt av legendariske Robert Englund) til å gni seg i hendene. Han velger derfor også å se mellom fingrene på at jentene lurer med seg kåte kunder inn på bakrommet bare for å glefse i seg kroppsdelene deres.
Som de fleste zombiefilmer, har også Zombie Strippers! en politisk undertone. Regissør og manusforfatter Jay Lee blander også inn ulike kommentarer om sosiale forhold, samt lite subtile referanser til forskjellige filosofer (Sartre, Camus, Nietzsche), uten at verken jeg eller resten av publikum kommer til å bry oss om det. For hva er dette annet enn den perfekte vorspiel-film for gutta med pilsen i hånda og beina på bordet, siklende etter nakne silikonpupper og sprettrumper som gnir seg inntil strippestanga? For ikke å glemme en uhorvelig mengde uforglemmelig harry one-linere man kan sitere på fest de neste fem ukene.
Vel, jeg så filmen alene.
Da er Zombie Strippers! gøyal underholdning i tre kvarter, inntil man går passe lei av hele opplegget omtrent halvveis ut i moroa. Det hjelper heller ikke at Jenna Jameson er skremmende lite sjarmerende og sexy. Jeg er også litt usikker på om hun i det hele tatt forstår greia med filmen, noe det i hvert fall ikke er noe tvil om at Robert Englund gjør. Han ser ut som en unge på juleaften fra første til siste scene.
Filmen har mer enn nok av nakenhet og gore (kombinasjonen er mer morsom enn tiltrekkende) og sånn sett blir det aldri drepende kjedelig. Men heller ikke veldig spennende. Se den med en kompis.
Vurdering:
USA 2007 | Spilletid: 93 min | Regi: Noah Baumbach | IMDb
Jeg falt pladask for det tragikomiske familiedramaet The Squid and the Whale fra 2005, en av mine favorittfilmer fra det året. Nå er regissør, Noah Baumbach, endelig tilbake med den svært etterlengtede Margot at the Wedding. Jeg føler jeg har ventet en halv evighet på denne filmen…
I et hus landlig isolert på den amerikanske vestkysten, utspilles et familiedrama med to søstre i hovedrollen. Det er den kynisk kalkulerende, intellektuelle og vakre Margot (Nicole Kidman) som har tatt med seg sin unge sønn på besøk i anledning søsterens nær forestående bryllup. Søsteren, Pauline (Jennifer Jason Leigh), er Margots motsetning i en noe mer jordnær, fritenkende sjel. I huset samles også andre nære og fjerne slektninger; alle med sine historier, de går hverandre på nervene, hemmeligheter avdekkes, frustrasjoner kommer til overflaten. Det er mange historier i historien. Men kort sagt blir vi kjent med en familie så dysfunksjonell at eget familietreff ikke lenger virker så fryktinngytende.
Det er kanskje også noe av filmens problem: menneskene her er så kalde og usympatiske at det ikke umiddelbart er gitt at publikum orker å bry seg. Men her kommer skuespillerne sine karakterer til unnsetning, og da særlig Nicole Kidman og Jennifer Jason Leigh som begge spiller subtilt på sine skarpe personlighetstrekk. Alt tones ned i en mer ulmende enn overtydelig fremstilling. Selv om karakterene sett utenfra muligens fremstår som selvsentrerte og elitistiske kunstnersjeler som vekselvis utstråler fordømmende og belærende intellektualisme, og skaper et manipulerende og kynisk vesen av seg selv – ute av stand eller med uvilje til å reflektere over noe så simpelt som de nære verdiene rundt seg – klarer likevel Nicole Kidman å gjøre karakteren til et fascinerende objekt.
Men dette er tross alt et relasjonsdrama, og det er forholdet mellom søsknene, samt Margots forhold til sin sønn, som er filmens ramme. Da vil jeg også trekke frem unge Zane Pais som gjør en imponerende følsom og presis tolkning som den observerende sønnen, Claude. Han er ganske enkelt et funn. Videre er Jack Black modig castet i rollen som den rastløse, arbeidsledige abstraktmaleren som skal giftes inn i familien, uten at Margot mener han er søsteren verdig. Jack Black sliter tidvis med å finne presisjonen i de alvorstyngede uttrykkene, men han klarer seg likevel overraskende greit.
Filmen er flere steder blitt omtalt som komedie, noe som nok har bidratt til at den har nådd frem til «feil» publikum. For all del, jeg dro flere ganger på smilebåndet. Men humoren vil for et bredt publikum være gjemt bort i underlige personlighetstrekk og originale manusfinurligheter. Filmen er også hakket mørkere og mer ukomfortabel enn The Squid and the Whale. Med en klarere distanse til komedien.
Skal man trekke paralleller til andre filmer, er det nærliggende å tenke på de melankolske familiedramaene i regi av Ingmar Bergman, Eric Rohmer og Woody Allen. Selv så jeg ved en tilfeldighet Woody Allens fremragende Interiors tett på Margot at the Wedding, og likhetene i stemning og tematikk er slående.
Baumbach har forankret filmen i et presist manus og sterke rolletolkninger. Innholdet er uspiselig, men resultatet dypt fascinerende. Sannsynligvis er dette en av årets mest undervurderte amerikanske filmproduksjoner, uten at den i min bok får mesterverkstatusen jeg er tilbøyelig til å gi The Squid and the Whale.
Vurdering:
USA 2008 | Spilletid: 90 min | Regi: Renny Harlin | IMDb
Med Cleaner befester Renny Harlin for alvor sin posisjon som en av de mest håpløst intetsigende store filmskaperne i dagens Hollywood.
Samuel L. Jackson spiller en avdanket politimann som nå jobber med å vaske opp blodrester fra åsted som politiet etterforsker. Når han en dag ender opp med å vaske opp restene etter en likvidering som etter hvert viser seg ikke å være anmeldt, vikles han plutselig inn i en drapssak med forgreininger inn i et gjennomkorrupt politimiljø. Selv må han jobbe iherdig for å renvaske seg for mistanke som medskyldig.
Jeg orker ikke å bruke så mange ord på denne filmen, da jeg allerede har kastet bort 90 minutter på å se den. Cleaner er kort fortalt et intetsigende gjesp av en såkalt thriller. Det finnes ingen intensitet eller rytme i historien som for øvrig grenser til å være provoserende tynn. Dessuten er produksjonen tilsvarende dørgende kjedelig, og det hele ser ut som en forutsigbar tv-film totalt blottet for særpreg og ambisjoner. Ekstra trist er det å se vanligvis oppegående skuespillere som Samuel L. Jackson og Ed Harris vandre hjelpeløst rundt i dette uengasjerende universet til Finlands svar på Uwe Boll.
Jeg leste en aller annen anmeldelse (husker ikke hvilken) der det ble skrevet at det aldri er et godt tegn når Eva Mendes er bedre enn filmen hun spiller i. Vel, det beskriver Cleaner skremmende presist.
Store navn i en liten film. Ikke se Cleaner.
Vurdering:
USA 2008 | Spilletid: 109 min | Regi: David Ayer | IMDb
Med en iboende Dirty Harry-mentalitet, er Tom Ludlow (Keanu Reeves) en del av et gjennomkorrupt politimiljø som ikke går av veien for å trosse lover og regler i kamp mot kriminelle i Los Angeles. Her er skitne knep en del av hverdagen. Det fører også Tom Ludlow ut i vanskeligheter.
Historien er ført i pennen av den ikke akkurat ukjente forfatteren James Ellroy (L.A. Confidential), assistert av Equilibrium-skaper Kurt Wimmer, og regissert av Training Day-forfatter David Ayer. Med andre ord folk med bakgrunn som absolutt tåler dagens lys. Derfor er det synd å konstatere at Street Kings fremstår som et plagsomt uoriginalt venstrehåndsarbeide. Alt i denne filmen minner meg om ting jeg har sett mye bedre før. Filmspråket er en masete påminnelse av b-pregede actionfilmer fra 80- og tidlig 90-tall. Keanu Reeves klarer seg riktignok overraskende greit, mens Forest Whitaker derimot ligner en parodi på Idi Amin-tolkningen i The Last King of Scotland som Reeves’ overordnede i politiet.
Kronologisk er filmen unødvendig kaotisk; det er intrikat på utsiden, men tomt og meningsløst på innsiden. Og når det først er tilløp til gode actionsekvenser, klarer Ayer stort sett å søle det til i slapp og intetsigende regi. Filmen kjører en høy machofaktor som sikkert vil tiltrekke mange, men engasjerende blir det aldri. Dessuten er filmen unødvendig lang til å ha en så tynn historie.
Tre stjerner hales likevel i land for mye bra filmhåndverk. Og jeg ser ikke helt bort i fra at dette kan ha en viss appell til de som har et sterkere forhold til middelmådige politifilmer enn undertegnede. Personlig velger jeg heller et gjensyn med L.A. Confidential eller Serpico.
Siste kommentarer