Det jeg ville få frem er hva som er den typiske oppfattelsen av fransk film (etter europeisk kunstfilm-tradisjon) blant “folk flest”:

“Pretensiøst. Kvasi-intellektuelt. Ingen handling. Lite dialog. Poetisk. Lange tagninger.”

Dette var i utgangspunktet IKKE ment å oppsummere mine tanker om “Vannliljer”, men å gjengi den lettvinte og typiske beskrivelsen av “europeiske kunstfilmer”, i den båsen “Vannliljer” vil bli plassert.

Intensjonen min var å illustrere hvor håpløs en slik enkel kategorisering av “europeisk kunstfilm” er, og at det er synd dersom “Vannliljer” (som etter min mening er en helt OK film) på en måte skal bekrefte denne forforståelsen slik at fordommene forsterkes.

Jeg er enig med deg i at det ikke gir noen mening å omtale “Vannliljer” som f.eks. kvasi-intellektuell, eller anklage den for å være uten handling. Det er, som du også skriver, direkte feilaktig.

Legger meg flat for denne sk(r)ivebommen i første avsnitt.

Men resten av anmeldelsen står jeg for.

Visuelt veldig behagelig, men innholdsmessig tamt og tomt.

Uansett, i denne anledning har jeg sett meg nødt til å publisere et forsvarsskrift for filmen, som enhver som er nysgjerrig kan finne her. Grynt! Filmen er en sjeldenhet og alle bør ta sjansen på å bli overrasket og fascinert!