Vurdering:
Norsk tittel: Vannliljer
Frankrike 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Céline Sciamma
Dette er fransk film med stor F. En oppvekstfilm elegant innpakket som europeisk kunstfilm. Pretensiøst. Kvasi-intellektuelt. Ingen handling. Lite dialog. Poetisk. Lange tagninger.
Naissance des pieuvres svarer til alle de tankene altfor mange har om fransk film. Det er synd om dette blir filmen som bekrefter fordommene, og får publikum til kategorisk å vende “fransk film” ryggen, som om det var en sjanger i seg selv.
Filmen handler om tre 15 år gamle jenter som alle er aktive i synkronsvømming (av alle ting). Men når vi møter dem er det andre ting i livet som er viktigere. Som for eksempel gutter, kanskje jenter, men i hvert fall sex. Eller det å passe inn i normalen. Kort sagt en film om seksuell oppvåkning, og de følelser og lyster som følger med den tidlige ungdomstiden. Alt har sitt utspring i den sterkeste av av alle driftene: nysgjerrigheten.
Det som imidlertid, ved første øyekast, gjør Naissance des pieuvres interessant, er den visuelle tonen i bildene (tenk Sofia Coppola). Dette er også regissert av en kvinne; debutfilmen til Céline Sciamma. Og det er en klar feminin touch her, og det spørs også om en mannlig regissør ville kommet unna med en lignende tilnærming til seksualitet og 15 år gamle jenter. Vel, filmen er sensuell, men aldri spekulativ eller seksuell eksplisitt. Bildene er pene, men harmløse.
Men skinnet bedrar. Historien og karakterene er ikke noe mer spennende enn hva man finner i de tematisk beslektede Hollywood-filmene. I trekløveret foran kamera finner vi den vakre, men usympatiske jenta som er lederen på laget, den småtjukke outsideren med dårlig selvbilde, og den uskyldige hovedpersonen. Og alle ender naturligvis opp i samsvar med våre forventninger. Fordi vi har sett det før.
På den positive siden: filmen har en innsiktsfull følsomhet som skaper en ektefølt nærhet i øyeblikkene. For det er de små øyeblikkene som virkelig fungerer i Naissance des pieuvres. Da viser også de unge skuespillerne hvorfor de er castet som uskyldige og usikre tenåringsjenter. Skuespillet er presist.
Men når man legger alle de vakre scenene sammen, blir man sittende igjen med en følelse av tomhet. Manuset er i bestefall middelmådig. Man blir aldri engasjert, på ordentlig, i hva og hvorfor de unge jentene føler, tenker og handler som de gjør. Den distinkt visuelle tilnærmingen, som isolert er filmens styrke, blir på den andre siden med på å forsterke en distanse til realismen i historien.
På knappe 85 minutter er det likevel fullt mulig å sette pris på dette som visuell filmkunst. Som en fortellende oppvekstfilm derimot…
3 comments
Comments feed for this article
april 12, 2008 kl. 5:37 pm
Karsten
Wow, det er lenge siden jeg har vært så uenig med deg, Trond. Det første avsnittet ditt gjør deg jo nesten til uspiselig kritiker, og det grenser mot å være feilaktig (men jeg vet: Filmkritikk er og blir subjektivt.)
Uansett, i denne anledning har jeg sett meg nødt til å publisere et forsvarsskrift for filmen, som enhver som er nysgjerrig kan finne her. Grynt! Filmen er en sjeldenhet og alle bør ta sjansen på å bli overrasket og fascinert!
april 12, 2008 kl. 6:03 pm
trondjo
Jeg tar selvkritikk på første avsnitt. Når jeg leser det nå ser jeg at det har gått litt fort i svingene, og at jeg har bommet fullstendig med hva jeg ønsket å formidle.
Det jeg ville få frem er hva som er den typiske oppfattelsen av fransk film (etter europeisk kunstfilm-tradisjon) blant “folk flest”:
“Pretensiøst. Kvasi-intellektuelt. Ingen handling. Lite dialog. Poetisk. Lange tagninger.”
Dette var i utgangspunktet IKKE ment å oppsummere mine tanker om “Vannliljer”, men å gjengi den lettvinte og typiske beskrivelsen av “europeiske kunstfilmer”, i den båsen “Vannliljer” vil bli plassert.
Intensjonen min var å illustrere hvor håpløs en slik enkel kategorisering av “europeisk kunstfilm” er, og at det er synd dersom “Vannliljer” (som etter min mening er en helt OK film) på en måte skal bekrefte denne forforståelsen slik at fordommene forsterkes.
Jeg er enig med deg i at det ikke gir noen mening å omtale “Vannliljer” som f.eks. kvasi-intellektuell, eller anklage den for å være uten handling. Det er, som du også skriver, direkte feilaktig.
Legger meg flat for denne sk(r)ivebommen i første avsnitt.
Men resten av anmeldelsen står jeg for.
Visuelt veldig behagelig, men innholdsmessig tamt og tomt.
april 12, 2008 kl. 6:34 pm
Karsten
Now, that makes sense! Trond forblir blant mine favorittkritikere i den norske filmoffentlighet. :)