Daily Archive

Vurdering:

Alternativ tittel: I Call First
USA 1967
Spilletid: 90 min
Regi: Martin Scorsese

I 1967 banket Martin Scorsese på døra for første gang. Who’s That Knocking at My Door var mesterregissørens aller første film. Dette er et personlig og religiøst stykke film. For Marty begynnelsen på en stor karriere, og det skal ikke legges skjul på at filmen først og fremst er interessant i dag nettopp fordi det er Scorsese sin første. Den rent filmhistoriske betydningen bør alene være grunn nok til å se Who’s That Knocking at My Door.

Scorsese har et tydelig fokus på stil og stemning fremfor å utvikle et engasjerende plott. Det er heller ikke vanskelig å se likheter med hans første mesterverk, Mean Streets, som kom seks år senere. Der har han beholdt stilen fra denne filmen og bygger tildels videre på samme type miljø, men samtidig videreutviklet og gjort selve historien mer dynamisk og interessant. I Who’s That Knocking at My Door blir det litt statisk og kjedelig.

Scorsese har i ettertid selv sagt seg mer eller mindre mellomfornøyd med sluttresultatet, og innrømmer også på kommentarsporet til DVD’en at, ja, filmen er i perioder kjedelig. Likevel har han på en måte klart å visualisere en særegen stil filmteknisk. Men valget ved nærmest å viske bort plottutvikling, til fordel for utelukkende å skape en stemning, gjør det automatisk noe statisk, og kanskje en smule filmskole-pretensiøst.

Filmen markerte også begynnelsen på samarbeidet mellom Scorsese og Harvey Keitel. Dette var samtidig også Keitels første filmrolle, og han portretterer karakteren J.R. i hovedrollen fremragende. J.R. fungerer som et slags alter-ego for Marty selv.

For alle som elsker film generelt, og Martin Scorsese spesielt, bør dette være obligatorisk. Andre kan nok greit styre unna, for noe mesterverk i seg selv er det slett ikke. Da kan man heller hoppe rett over på Mean Streets.