Monthly Archive

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 102 min
Regi: Terry George

På vei hjem fra en baseballkamp kjører helgepappaen Dwight (Mark Ruffalo) ved et uhell på en 10 år gammel gutt som har forvillet seg ut i veibanen ved en bensinstasjon. Uten å være helt sikker på hva han treff, velger Dwight å kjøre videre med sønnen i passasjersetet.

Kort tid etter hører Dwight på nyhetene om en fatal «hit-and-run»-ulykke i nærområdet. Først da går det for alvor opp for ham hva han har gjort. Filmen følger både hvordan Dwight takler hverdagen etter den tragiske hendelsen, samtidig som vi opplever hvordan livet snus opp ned for familien til den omkomne gutten.

Med Hotel Rwanda-regissør Terry George bak spakene, ligger Reservation Road og vingler på grensen til tv-filmformatets simple melodramatiske grep. Hadde det ikke vært for skuespillerensemblet, ville dette trolig havnet rett på kabel-tv som lettkjøpt mat for husmødre en tilfeldig onsdagskveld. Det er lett å bli grepet av historien om den unge gutten som dør, og de store følelsene av sorg, sinne og avmakt som kommer til overflaten når tragedien inntreffer den ordinære familiehverdagen.

Selv om historien er enkel å gjennomskue, klisjeene kommer vandrende og tilfeldighetene man må forholde seg til blir for opplagt konstruerte, så må jeg faktisk innrømme at jeg ofte ble emosjonelt revet inn i disse menneskeskjebnene. I tillegg maler Terry George frem en sjelfull underliggende stemning som stort sett er fraværende i lignende dusinvarefilmer produsert for tv.

Her får han også nyttig drahjelp av nevnte skuespillerensemble. Mark Ruffalo viste med Zodiac at det bor en stor karakterskuespiller i ham, og gjør her en sterk innsats i filmens skyldtyngede rolle. Jennifer Connelly og Joaquin Phoenix spiller foreldreparet som slites i en uutholdelig sorgbearbeidelse. Begge bretter ut voldsomme følelser av skyld, sorg og hevntanker i et imponerende nyansert spill, hvor Phoenix nok har et fortrinn gjennom sin forhistorie i det personlige liv. Lille Elle Fanning viser dessuten at talent ligger i genene.

Filmen varierer mellom å fremstå som et psykologisk drama og ren spenningsfilm, men blir en smule for overfladisk til å lykkes fullt ut med det første, og mangler noe driv og intensitet i handling og regi til å bli en god thriller. Til slutt er det skuespillerne som sørger for at jeg tidvis engasjeres, og direkte dårlig blir det aldri.

Vurdering:

Norsk tittel: Den man elsker
Sverige 2007
Spilletid: 92 min
Regi: Åke Sandgren

Den man älskar fungerer som et filmatisk innspill i debatten om vold i hjemmet, formidlet med autentisk karakterdybde og dirrende ubehag.

Lena (Sofia Ledarp) lever i et harmonisk forhold med den joviale og noe eldre Alf (Rolf Lassgård). Men når den voldsdømte eksmannen, Hannes (Jonas Karlsson), slipper ut av fengsel, endres igjen livet for Lena.

På den ene siden har Lena gått videre i livet. På den andre siden er det en del av henne som fortsatt ikke er helt ferdig med Hannes. Kort tid etter løslatelsen mottar hun et brev, der han forteller at han gjennom terapi har blitt et bedre menneske. Men har han det, eller vil han falle tilbake til gamle synder når muligheten åpenbarer seg?

Den man älskar tar for seg kjærlighetens mørkeste skyggesider. I tone og tema minner det en hel del om det tyske mesterverket Der Freie Wille. Men i motsetning til Matthias Glasners filosofisk fundamenterte drama, sirkler Den man älskar mer på overflaten som en samfunnskommentar uten at det er like lett å fange opp hva filmen egentlig vil fortelle oss. Kanskje begrenses målsettingen til å sette spørsmålene på dagsorden: hva får en kvinne til å gå tilbake til mannen som nærmest har slått henne til døde? Kan en mishandler «helbredes» eller vil driften mot vold alltid ligge latent i ham? Er det håp for Lena og Hannes?

Vi vet at det som foregår på lerretet er som hentet fra virkeligheten, men likevel er det vanskelig å forstå historiens kompliserte psykologi, sett utenfra. Gjennom Lenas handlinger provoseres vi, fordi det er umulig å akseptere valgene hun tar, uten at det bemerkes hva som ligger bak den irrasjonelle menneskelige kraften.

Den man älskar unngår naturligvis å svare på spørsmålene den reiser, fordi ethvert entydig svar vil være for enkelt, for banalt og for kontroversielt.

Filmens styrke ligger snarere i den objektive skildringen, fortellingen, som har en gjennomført ubehagelig oppriktighet over seg. Dessuten er skuespillerne fremragende, med Sofia Ledarp som historiens midtpunkt. Manuset kunne gjerne rendyrket hennes perspektiv, som er filmens kjerne, enda mer. Rolf Lassgård er riktignok stødig som den maktesløse partneren som blir tilskuer til Lenas følelsesmessige transformasjon, men filmen er klart mest interessant når den fokuserer på forholdet mellom Lena og Hannes. Forsøket med å presentere historien gjennom tre ulike perspektiv er prisverdig, men likevel i overkant ambisiøst med knappe 90 minutter til rådighet.

Strukturmessig føles det også som et feilgrep å servere oss slutten i første scene: Alf står ved stedet der asken etter Lena er spredd, før han med en monolog tar oss med tilbake i tid. Vi vet med andre ord hvor reisen ender. Og underveis antydes det hva som vil føre oss dit, før historien mot slutten tar en annen retning. Det fungerer godt, men ville vært enda bedre i en kronologisk struktur. Da hadde man heller ikke hatt behov for fortellerstemmen.

Men viktigst er det at Den man älskar evner å holde på en realistisk grunntone, med en gjennomgående ubehagelig stemning, og med et innhold som kjennes dypt i magen. En film som vil få deg til å reflektere over menneskets natur. Og selv om det for meg resulterte i en slags utilfredsstillende tomhetsfølelse, setter jeg likevel stor pris på filmen.

Vurdering:

Norsk tittel: Innen familien
USA 2007
Spilletid: 114 min
Regi: Tamara Jenkins

Et av fjorårets sterkeste manus, kombinert med Philip Seymour Hoffman og Laura Linney i hovedrollene – i et karakterdrevet drama – det kan vel egentlig ikke bli annet enn veldig bra?

Originaltittelen – The Savages – henspeiler på den dysfunksjonelle Savage-familien; når deres aldrende far (Philip Bosco) utvikler demens og er ute av stand til å ta vare på seg selv, tvinges det akademiske søskenparet, universitetslæreren Jon (Philip Seymour Hoffman) og den nevrotiske dramatikerspiren Wendy (Laura Linney), å finne pleie for en far de aldri har hatt en sterk tilknytning til.

Samtidig tydeliggjøres det at de to heller ikke har delt så mye tid de senere årene, der de er bosatt på hver sin side av landet. Jon er travelt opptatt med å forfatte en omfattende bok om Bertolt Brecht, mens Wendy strever mot et gjennombrudd som lar vente på seg, samtidig som hun dyrker et følelsesløst (fra hennes side) seksuelt forhold med en middelaldrende gift mann. I en overgangsperiode, mens de sammen må finne en løsning for deres far, må imidlertid karrierene vike til fordel for omsorgsplikt i grå og ukjent hverdag. Og ikke minst må de endelig forholde seg til hverandre, under stressende og vanskelige omstendigheter. Hun flytter inn hos ham, og motsetningene presses mot overflaten. Ut av det kommer muligens en erkjennelse om eget liv, det å bli voksen og hva en familie innebærer?

For dette er et familiedrama, et lite komfortabelt sådan, men likevel ikke blottet for en underliggende svart komikk. Manuset er skreddersydd for nyanserte rolletolkninger av Hoffman og Linney, som sammen tilfører filmen en helt nødvendig karakterdybde. Begge er selvdestruktive, selvrealiserende individualister av en frustrert fortid. Av personlighet er de både like og ulike, og i møte med de nye situasjonene avdekker de en felles menneskelighet, hvor humor og smerte møtes som en glidelås.

Muligens er det noen unødvendige øyeblikk i The Savages der de komiske elementene blir for synlige og fjerner fokus fra det alvorstyngede familiedramaet. Filmen fungerer tross alt best når den med troverdighet påminner oss på hva livet innebærer, på godt og vondt. Der er The Savages tilnærmet uslåelig.

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 111 min
Regi: Michael Haneke

Da jeg så den østerrikske Funny Games (1997) en eller annen gang sent på 90-tallet, var det mitt første møte med Michael Haneke. Senere har den tyskfødte filmskaperen vokst til å bli en av mine store favoritter, med nevnte Funny Games i tillegg til Benny’s Video, La Pianiste og Caché som største utropstegn.

Jeg kan si veldig mye fint om Haneke, men han lager ikke filmer man nødvendigvis ønsker å utsette seg for mange ganger. Å se Hanekes filmer er som regel en tøff påkjenning, og jeg følte aldri for å se Funny Games én gang til, uansett hvor horribel mesterlig jeg mente den var. Caché er eneste Haneke-film jeg har klart å se mer enn én gang.

Men nysgjerrigheten er en sterk drift. Og når Michael Haneke nå er klar med den amerikanske versjonen, filmet bilde-for-bilde som originalen, klarte jeg ikke å holde meg unna. Både ønsket om å sammenligne filmene, samt å se om Haneke har klart å gjenskape originalens stemning, trigget meg såpass at jeg valgte å utsette meg for historiens forskrudde, psykopatiske univers for andre gang.

Samtidig føler jeg å ha fått såpass distanse fra originalfilmen, det har nesten gått ti år, at jeg i hvert fall delvis er i stand til å oppleve Funny Games U.S. med friske øyne. For dette er jo tross alt en film som er lagd for de som ikke har sett den tyskspråklige filmen.

Historien bør nå være kjent, og den er enkel å forholde seg til: George (Tim Roth) og Anna (Naomi Watts) reiser til sitt idylliske feriested sammen med sønnen (Devon Gearhart). Kort tid etter at de har kommet frem, oppsøkes familien av to unge menn (Michael Pitt og Brady Corbet) som hevder de kommer for å låne egg. Men uten helt at man kan sette fingeren på hva det er, oppfatter både vi og Anna at noe er galt. Det skapes en ubehagelig stemning.

Michael Haneke tviholder på den vonde stemningen hele veien, mens vi blir sittende å observere psykopatenes perverse spill mot den uskyldige familien. Den særegne skildringen av ondskapens og voldens uglamorøse vesen, stikker dypt i oss. Med jevne mellomrom sørger imidlertid Haneke for å minne oss på at det vi ser er fiksjon. Skuespillerne vender seg mot kamera og regissøren bryter inn i filmen for å spole tilbake en scene og kjøre den på nytt. Haneke manipulerer publikum, og understreker at dette mer er en samfunnskommentar enn en handlingsdrevet film. Voldsbruken finner stort sett sted utenfor kamera. Det er det vi sanser, og den uhyggelige atmosfæren i volden, som provoserer og forarger. Haneke velger for eksempel å filme tv-apparatet i stua mens en ekstrem voldelig handling foregår utenfor kameraets vinkel. Det minner oss på Hanekes stadig tilbakevendende budskap: hvordan vi lever gjennom mediene og eksponeres for vold i hverdagen (Benny’s Video anbefales sterkt for de som vil se mer).

Haneke skyr underholdningsfilmens bruk av vold, og mener den beste måten å vise vold på film er slik Pier Paolo Pasolini gjorde det i Salò o le 120 giornate di Sodoma. Med andre ord: så avskyelig og lte kult som mulig. Selv balanserer imidlertid Haneke på en knivsegg mellom finesse og realisme i Funny Games U.S., kanskje enda mer enn i Funny Games (1997). Michael Pitt og Brady Corbet som hvitkledde psykopater i vittig dialogveksling, gjør at noen kanskje vil oppleve Funny Games U.S. som en «cool» film i en Tarantino-aktig ironiserende voldstradisjon, noe Haneke ville sett på som en katastrofe. Men akkurat som Stanley Kubrick gjorde det i A Clockwork Orange, klarer også Haneke å rive tak i oss med en uhyggelig stemning det ikke er til å ta feil av. Dette er anti-voldsfilm på sitt beste, og mest virkningsfulle.

Siden de to filmene er identiske, bilde for bilde, var det skuespillerne jeg kanskje var mest spent på i møte med Funny Games U.S. Etter min mening er castingen så godt som perfekt, og det blir aldri noe problem at skuespillerne fra de to filmene ikke har noen slående likhet som karakterer. Det er uvesentlig for filmen. Skuespillerne i Funny Games U.S gjør rollene til sine egne med eminent skuespill. Særlig imponerer Naomi Watts.

Cinematografien ved Darius Khondji (Delicatessen, Se7en, Evita) er også fullt på høyde med den østerrikske filmen.

Om Michael Hanekes historie vil vekke like stor oppsikt i 2008 som for ti år siden, er usikkert, til tross for at han denne gang vil treffe et større publikum (som også er intensjonen med å gjøre filmen på nytt med engelsk språk). Temaet virker imidlertid minst like aktuelt i dag. Med bølgen av grafiske torturfilmer i Saw- og Hostel-serien, som gjør stor kommersiell suksess, er vi neppe blitt noe mindre følelsesmessig avstumpet i forhold til medialisert vold enn for ti år siden. Funny Games U.S. kan forhåpentligvis fylle rommet som en viktig motvekt.

Det er ikke så viktig hvilken av de to filmene du ser. Men det er viktig at du ser én av dem.

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Gus Van Sant

Jeg kan forstå de som vil hate denne filmen hardt og intenst. Men for meg ble Paranoid Park en tidvis gåsehudfremkallende filmopplevelse.

Gus Van Sant har gjort en karriere i skjæringspunktet mellom amerikansk kommersiell og alternativ film. Som en «auteur» har han beveget seg modig i terrenget og skapt sitt helt særegne uttrykk. I sine beste øyeblikk er han blant USAs mest spennende regissører; når han har gitt oss filmer som Drugstore Cowboy, My Own Private Idaho, Elephant og nå Paranoid Park. Da blir man til og med villig til å tilgi ham den famøse Psycho-remaken.

Paranoid Park handler om en ung tenåringsgutt og skater, Alex (Gabe Nevins), som var til stede ved en skateboardpark i Portland samme kveld som en sikkerhetsvakt blir funnet død like i nærheten.

Siden Gus Van Sant benytter seg av en ikke-kronologisk fortellerstruktur, vet vi ikke helt hvordan Alex har vært innblandet i den fatale hendelsen. Men vi forstår at han skjuler noe. Det at vi hele tiden ligger i etterkant i forhold til å forstå hovedpersonens følelser, skaper forvirring, men får samtidig en slags suggerende effekt, særlig i kombinasjon med det poetiske bildespråket som brukes minst like virkningsfullt her som i Elephant.

Filmen har dessuten noen nydelige skildringer av ungdom og skatemiljø, og det urbane Portland er blendende vakkert fotografert, som ventet av Christopher Doyle. Filmen bruker mye slow-motion, legger på stemningsskapende musikk som trenger inn i bildene, og skaper en forførende audiovisuell opplevelse.

Foran kamera gjør debutant Gabe Nevins en overbevisende tolkning i hovedrollen som den billedskjønne amerikanske tenåringsgutten som bærer på en tung hemmelighet. Kamera ligger hele tiden tett på Nevins ansikt som utstråler en slags apati og likegyldighet til det som foregår rundt ham. Han slites mellom en cheerleader-kjæreste han egentlig ikke er interessert i, vonde familieforhold og uklare vennskapsbånd. Før det skjer noe i livet som bare forsterker alle problemene og tvinger ham til å ta noen fundamentale valg.

Dilemmaene er tydelige og enkle å forholde seg til, men Van Sant formidler historien (basert på en bok) på en måte som vil skuffe mange, men som samtidig gir filmen en helt ny dimensjon. Samme historie fortalt av en mer konvensjonell regissør, ville antakelig resultert i en høyst ordinær film.

Paranoid Park er et stykke dvelende og melankolsk visuell poesi. I bunn ligger et sterkt og håndgripelig oppvekstdrama, men regien er kunstnerisk modig og gjør filmen til noe som uunngåelig vil dele publikum. Selv satt jeg nærmest hypnotisert til lerretet, og tok innover meg alle følelsene filmen formidler, både innholdsmessig og visuelt.

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 101 min
Regi: Michel Gondry

Jeg hadde gledet meg en god stund til denne. Og det til tross for at jeg ikke betrakter meg selv som noen spesielt stor fan av Michel Gondrys tidligere bejublede filmer; Eternal Sunshine of the Spotless Mind og La Science des rêves.

Men Be Kind Rewind har virket herlig forlokkende hele veien, kanskje mest på grunn av et smågenialt konsept som burde kle lekenheten til Michel Gondry bak kamera og energien til Jack Black foran.

Elroy (Danny Glover) driver en nedslitt videosjappe på et gatehjørne i Passaic, New Jersey. Stedet trues av nedleggelse, hvis da ikke Elroy klarer å skaffe til veie midlene som skal til for å fikse det falleferdige taket i løpet av noen få uker. Kundene har ikke akkurat løpt ned dørene den siste tiden. I håp om å finne en løsning på de økonomiske utfordringene, reiser den aldrende innehaveren utenbys og overlater butikken til medhjelperen Mike (Mos Def).

Problemet er at Mike er venn med den utagerende originalen Jerry (Jack Black) som bor i en campigvogn ved siden av et kraftverk like rundt hjørnet. Etter et mislykket sabotasjeforsøk ved kraftverket, kommer han tilbake til butikken og begynner å romstere i hyllene med videofilmer (her snakker vi VHS). Det han ikke vet er at kraftverket har magnetisert ham, og at han akkurat har slettet innholdet på samtlige videokassetter.

Det er da ideen kommer til Jerry: hvorfor kan de ikke spille inn sine egne versjoner av filmene de leier ut med seg selv i hovedrollene? Ideen realiseres først med 80-tallsklassikeren Ghost Busters — til stor suksess — og så har snøballen begynt å rulle…

Det tar derimot litt for lang tid før Be Kind Rewind kommer til de morsomme poengene (det vil si når de begynner å spille inn filmene). I den første tredjedelen sitter jeg ubekvemt i kinosetet og ser en film som urovekkende nok er direkte umorsom. Gondry forsøker å etablere en alvorlig undertone tidlig i historien; om kampen mellom kapitalismen og kunstnerisk skaperkraft, men klarer ikke å utnytte temaet til komediens fordel. Det er et eller annet aspekt ved denne filmen som bare blir svevende i lufta uten at Gondry tar ordentlig tak i det.

På den andre siden klarer Gondry å gjøre Be Kind Rewind til en kjærlighetserklæring… til filmen!

Det er noen fine, varme øyeblikk i Be Kind Rewind, samtidig som Gondry også får uttrykt seg som en visuell regissør. Historien åpner haltende, men kommer seg etter hvert. Da blir filmen også tidvis morsom, ja, i perioder veldig morsom. Men dessverre hviler altfor mye av det komiske ansvaret på Jack Blacks brede skuldre. Karakterene og skuespillerne rundt ham imponerer lite. Mos Def, i særdeleshet, faller helt gjennom i den andre store rollen.

Konseptet er strålende, og alt ligger til rette for en fest av en film. Men av en eller annen grunn så har man ikke fått så mye ut av det som jeg hadde håpet. Det føles litt forknytt.

Redningen blir Jack Black i noen hysterisk morsomme øyeblikk, den nostalgiske VHS-hyllesten, Gondrys tidvis finurlige visuelle påfunn, og den sentimentale Frank Capra-aktige slutten som i munn smakte overraskende godt.

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 122 min
Regi: Martin Scorsese

Av en eller annen grunn har jeg aldri latt meg begeistre så veldig av The Rolling Stones. Nå levde jeg verken på 60- eller 70-tallet, men som litt over middels musikkinteressert har man jo likevel et visst forhold til denne revolusjonære brytningstiden i britisk rock. Men for mitt vedkommende er det i første rekke The Who, en del The Kinks og litt The Beatles som har funnet veien inn i mine platehyller fra denne perioden. For all del, Mick Jagger & co. har gjort mye bra, men det har aldri truffet meg like sterkt.

Kanskje har det også noe å gjøre med at jeg er blitt eksponert for dagens aldrende utgave av bandet. For meg er rock synonymt med ungdommelig vitalitet og energisk skaperkraft som vanskelig overføres til 60 årsalderen, selv om jeg overhodet ikke har noe å utsette på hvordan bandet i energi og tilstedeværelse fremstår fra scenekanten over 60 år gamle. Snarere tvert i mot. Med en beundringsverdig stayerevne slutter The Rolling Stones tilsynelatende aldri å imponere live. Men for meg er det likevel noe som skurrer, både musikalsk og visuelt. Jeg finner ikke noe særlig glede i å se skjelettversjonen av The Rolling Stones på scenen 40 år etter de var på høyden (Sier jeg som storkoste meg på konsert med de jevngamle legendene i Iggy & the Stooges i fjor sommer).

Og det var bakgrunnen for at jeg gikk til Shine a Light med blandede forventninger.

Filmen åpner med en morsom seanse i kulissene før konsertstart. Med regissør Martin Scorsese foran kamera i diskusjoner med Mick Jagger og andre involverte. Om rigging av scene, lysforhold, kameraplasseringer og hva som blir endelig setlist. Ting blir såpass kaotisk at man litt for lett forstår at dette er mer regi enn dokumentar. Likevel er det morsomt og underholdende. Og etter at bandet har hilst på Bill Clinton med følge, er det endelig duket for det filmen egentlig handler om: konsert med The Rolling Stones i Beacon Theatre i New York (det er gjort opptak fra to kvelder høsten 2006).

Ballet åpner kruttsterkt med Jumpin’ Jack Flash som er som skapt for å være åpningslåt. Til sammen spiller Stones seg gjennom respektable 22 låter. Variasjonen i låtmaterialet er god, med en fin blanding av kjente og ikke fullt så kjente låter, men tydelig tilpasset hvor Stones befinner seg i karrieren med et tydelig bluesfokus.

I et åpenbart forsøk på å fri til den yngre generasjon hives både Christina Aguilera og Jack White (bra fyr) inn på scenen til hver sin duett med Jagger. Det føles bare rart. Høydepunktet kommer isteden med blueskongen Buddy Guys gjesteopptreden på Champagne and Reefer. Buddy Guy har en like fantastisk tilstedeværelse som han har stemme, og i noen minutter så glemmer man at Jagger fortsatt står på scenen.

Martin Scorsese har valgt å putte inn arkivbilder fra gamle intervjuer som pusterom mellom slagene, noe jeg personlig skulle sett enda mer av. Men 90 % av Shine a Light foregår inne på scenen i Bacon Theatre. Scorsese er klar på at dette først og fremst er en konsertfilm. Ikke en dokumentar.

Mye står derfor og faller på hvordan produksjonen klarer å formidle energien fra scenen over til lerretet, og naturligvis hvordan The Rolling Stones leverer.

Det første som slo meg rett etter å ha sett filmen, var at jeg ble litt sliten av de mange nærbildene. Det blir litt for få bilder i vidvinkel som fanger hele bandets opptreden og samspill på scenen i samme bilderamme. Isteden er det mye fokus på Mick Jagger, som ventet, og en god del på Keith Richards sitt slitne ansikt. Men for en film som er laget for fansen burde kanskje trommis Charlie Watts og gitarist Ron Wood fått litt mer oppmerksomhet av Scorsese?

Utover det ble jeg faktisk positivt overasket over hvor levende og dynamisk konserten(e) er overført til lerretet, og Scorsese lykkes med å fange live-energien ved hjelp av 18 kameraer i alle tenkelige posisjoner. Redigeringen må ha vært utfordrende, men David Tedeschi har ikke falt for fristelen til å klippe i stykker konsertopplevelsen. Jeg hadde som sagt satt pris på noen flere avstandsbilder, med hele bandet, men rytmen i klippingen er overraskende rolig og behagelig, uten at man mister den forrykende energien fra scenen. Scorsese har også fått assistanse fra så eminente filmfotografer som John Toll (The Thin Red Line, Braveheart, Almost Famous), Robert Richardson (Kill Bill-filmene, Casino, Bringing Out the Dead, The Aviator) og Albert Maysles som regisserte Stones-filmen Gimme Shelter i 1970. Bildene er praktfulle å se på og kommer med en enorm detaljrikdom.

Filmen begeistrer øynene like mye som ørene (lyden er tilnærmet perfekt i mine ører), og er sikkert enda mer spektakulær for de som har muilghet for å nyte den i IMAX.

Men mest av alt er dette en film for fansen.

For meg ble to timer i meste laget. Mens den første timen oppleves som frisk og holdes oppe av en imponerende produksjon, ble jeg etter hvert mettet både på musikken og bildene. Jeg tror det vil skje for de fleste som ikke har noen sterk tilknytning til bandet. Det er da jeg også starter å tenke over irriterende småting. Som hvor falskt og malplassert det er å plassere en masse unge modelljenter foran ved scenen. Uten å ha vært på Stones-konsert før, så kan jeg ikke helt forestille meg at disse er noe annet enn innleide statister. Hele settingen rundt konserten virker i det hele tatt en smule stiv og polert, samtidig som man innimellom ser de mange kameraene som sveiper rundt inne i den pompøse hallen man ikke akkurat forbinder med et rufsete rockeband i England på 60-tallet.

Likevel er det morsomt å observere det nesten magiske gitarsamspillet mellom Keith Richards og Ron Wood, høre de rytmiske trommeslagene fra Charlie Watts (bandets kuleste medlem) og oppleve en energisk Mick Jagger som om han fortsatt skulle vært i 20-årene. Hvis vi da ser bort fra vokalprestasjonen, den er ikke veldig imponerende lenger. Spesielt Richards og Watts ser også ut til å slite formmessig med å holde tempoet oppe hele veien.

For Martin Scorseses del vil nok Shine a Light aldri få samme status som The Last Waltz. Til det er filmen minst 30 år for sent ute. Dette blir mer en hyggelig opplevelse enn en musikkhistorisk viktig eller spennende dokumentasjon.

Og jeg tror vel heller ingen andre enn Stones-nostalgikere vil ha særlig glede av dette. Men de er det jo til gjengjeld mange av…

Vurdering:

Norsk tittel: Vannliljer
Frankrike 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Céline Sciamma

Dette er fransk film med stor F. En oppvekstfilm elegant innpakket som europeisk kunstfilm. Pretensiøst. Kvasi-intellektuelt. Ingen handling. Lite dialog. Poetisk. Lange tagninger.

Naissance des pieuvres svarer til alle de tankene altfor mange har om fransk film. Det er synd om dette blir filmen som bekrefter fordommene, og får publikum til kategorisk å vende “fransk film” ryggen, som om det var en sjanger i seg selv.

Filmen handler om tre 15 år gamle jenter som alle er aktive i synkronsvømming (av alle ting). Men når vi møter dem er det andre ting i livet som er viktigere. Som for eksempel gutter, kanskje jenter, men i hvert fall sex. Eller det å passe inn i normalen. Kort sagt en film om seksuell oppvåkning, og de følelser og lyster som følger med den tidlige ungdomstiden. Alt har sitt utspring i den sterkeste av av alle driftene: nysgjerrigheten.

Det som imidlertid, ved første øyekast, gjør Naissance des pieuvres interessant, er den visuelle tonen i bildene (tenk Sofia Coppola). Dette er også regissert av en kvinne; debutfilmen til Céline Sciamma. Og det er en klar feminin touch her, og det spørs også om en mannlig regissør ville kommet unna med en lignende tilnærming til seksualitet og 15 år gamle jenter. Vel, filmen er sensuell, men aldri spekulativ eller seksuell eksplisitt. Bildene er pene, men harmløse.

Men skinnet bedrar. Historien og karakterene er ikke noe mer spennende enn hva man finner i de tematisk beslektede Hollywood-filmene. I trekløveret foran kamera finner vi den vakre, men usympatiske jenta som er lederen på laget, den småtjukke outsideren med dårlig selvbilde, og den uskyldige hovedpersonen. Og alle ender naturligvis opp i samsvar med våre forventninger. Fordi vi har sett det før.

På den positive siden: filmen har en innsiktsfull følsomhet som skaper en ektefølt nærhet i øyeblikkene. For det er de små øyeblikkene som virkelig fungerer i Naissance des pieuvres. Da viser også de unge skuespillerne hvorfor de er castet som uskyldige og usikre tenåringsjenter. Skuespillet er presist.

Men når man legger alle de vakre scenene sammen, blir man sittende igjen med en følelse av tomhet. Manuset er i bestefall middelmådig. Man blir aldri engasjert, på ordentlig, i hva og hvorfor de unge jentene føler, tenker og handler som de gjør. Den distinkt visuelle tilnærmingen, som isolert er filmens styrke, blir på den andre siden med på å forsterke en distanse til realismen i historien.

På knappe 85 minutter er det likevel fullt mulig å sette pris på dette som visuell filmkunst. Som en fortellende oppvekstfilm derimot…

Vurdering:

Norsk tittel: Nå eller aldri
USA 2007
Spilletid: 97 min
Regi: Rob Reiner

Dette er faktisk en aldri så liten katastrofe av en film.

En eldre bilmekaniker, enkel og jordnær, får en alvorlig kreftdiagnose og legges inn på sykehus. Kort tid etter rulles en ny pasient inn på samme sykehusrom: den eksentriske sykehuseieren og mangemillionæren som er blitt tilsvarende syk. Førstnevnte spilles av Morgan Freeman. Sistnevnte av Jack Nicholson. Og karakterne er like forskjellig som vi kjenner skuespillerne.

Likevel finner den sindige bilmekanikeren etter hvert tonen med den høylytte sykehuseieren. Etter at de får dødsdommen brutalt slått i ansiktet, bestemmer de seg for å skrive seg ut av sykehuset og reise verden rundt for å få det meste ut av tiden de har igjen. De setter opp en liste med punkter over ting de ønsker å oppleve. Penger er ikke noe problem.

Jeg blir regelrett innvendig trist av å se storheter som Jack Nicholson og Morgan Freeman nedverdige seg selv i en så til de grader uinspirert film. For med Nicholson og Freeman på plass, har man tydeligvis ikke brydd seg om å lage en god film (det vil jo uansett bli en publikumssuksess), samtidig som dette er det endelige beviset på at Rob Reiner for alvoret har mistet grepet som regissør. Nicholson og Freeman har satt på autopiloten, det finnes ikke noen gnist i samspillet, manuset oppsøker alle de klisjeer man kan se for seg at en film med et slikt handlingsforløp kan inneholde, og for å være drama/komedie er dette foruroligende lite morsomt eller gripende.

Isteden er dette sjelløst venstrehåndsarbeid på sitt verste. Med tanke på hvem som befinner seg foran og bak kamera, er dette så unødvendig dårlig at jeg nesten blir provosert. Mer orker jeg ikke å skrive.

Vurdering:

Storbritannia 1966
Spilletid: 113 min
Regi: Roman Polanski

En gangster på rømmen søker sammen med sin døende partner et sted å holde ly, og de oppdager straks et avsidesliggende slott. Mens den døende blir igjen i bilen et stykke unna, bryter den andre seg inn i slottet og tvinger seg på eierne, en flintskallet og eksentrisk brite og hans skjønne franske hustru. Richard, som er kjeltringens navn, er dog intetanende om at tidevannet er i ferd med å skylle hans døende venn ut i havet, da han er oppatt av å tilpasse seg de nye omgivelsene og personene. De tre ulike mennesketypene har nemlig en unik påvirkningskraft på hverandre, og spesielt etter at nye gjester tar inn på slottet, oppstår de mest absurde situasjoner.

Som i Nóz w wodzie, tar Roman Polanski også i Cul-de-sac utgangspunkt i et drama som utspiller som mellom tre personer i én setting. Ikke like ekstremt som i debutfilmen, og etter hvert også med innslag av andre karakterer, men likhetene er slående. Det handler om to personer, en mann og en kvinne, som får “besøk” av en utenfra. Den mest markante forskjellen fra Nóz w wodzie kommer når Polanski leker med sjangerne. Cul-de-sac virker ved første øyekast som en spenningsfilm, eventuelt horror, men bikker etter hvert over i en slags makaber, stilsikker og underholdende komedie. En liten smakebit på hva vi hadde i vente av regissøren året etter gjennom Dance of the Vampires (eller… de er ganske ulike når alt kommer til alt).

Polanski har blitt sitert på at Cul-de-sac er hans personlige favoritt blant egne filmer. Selv om jeg ikke deler den oppfatningen, kan jeg kanskje se hvorfor han mener det. Dette kan meget vel sees på som en slags “oppsummering” av Polanskis karriere, paradoksalt nok allerede i hans tredje spillefilm. Cul-de-sac har mange elementer i seg man kan kjenne igjen fra de fleste av hans andre filmer, men markerer likevel en ny retning i forhold til de psykologiske thrillerne Nóz w wodzie og Repulsion. Når alt kommer til alt så er Cul-de-sac en mørk komedie, satirisk og absurd. Men likefullt med en håndgripelig spenningshistorie og trekantdrama som utgangspunkt.

Med sitt noe spesielle utseende og særegne stemme utpreget Donald Pleasence seg mest i karikerte biroller på film og tv helt frem til sin død midt på 90-tallet. I Cul-de-sac fikk han for en gangs skyld utløp for sitt komiske talent og energiske opptreden i en hovedrolle. Her er han utkledd som “drag queen” i det ene øyeblikket og en gal, halvnaken mann i det neste (seg selv). Hans forhold til sin bedre halvdel, vakre Theresa, er et mysterium og føyer seg inn i rekken av bisarre poenger.

Cul-de-sac er kunstnerisk uhyre fascinerende. Visuelt er det nesten like strålende som Repulsion. Her har vi dessuten meget gode kameraføringer og valget av svart/hvitt er nok en gang et vellykket trekk. Filmen er også kjent for en scene som strekker seg utover hele 7 minutter, filmet på en strand, uten klipp. Godt hjulpet av fotograf Gilbert Taylor (Repulsion, Star Wars, The Omen, Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb) ser det også virkelig bra ut.

Cul-de-sac er først og fremst en vittig og vellaget film. Men også velspilt. Donald Pleasence er allerede nevnt som det definitive høydepunktet. Men både Lionel Stander og Françoise Dorléac gjør sitt til at det skapes en herlig dynamikk mellom de tre personene. Dorléac var for øvrig søster av mer kjente Catherine Deneuve som spilte hovedrolen i Repulsion. Dessverre omkom Dorléac i en bilulykke allerede året etter Cul-de-sac.

Ja, dette er kanskje en såkalt sær film. Men enhver Polanski-film bør ses med åpent sinn og mange vil helt sikkert more seg over de komiske situasjonene og muligens også la seg imponere over filmens kunstneriske og filmtekniske høye standard.

Vurdering:

Alternativ tittel: I Call First
USA 1967
Spilletid: 90 min
Regi: Martin Scorsese

I 1967 banket Martin Scorsese på døra for første gang. Who’s That Knocking at My Door var mesterregissørens aller første film. Dette er et personlig og religiøst stykke film. For Marty begynnelsen på en stor karriere, og det skal ikke legges skjul på at filmen først og fremst er interessant i dag nettopp fordi det er Scorsese sin første. Den rent filmhistoriske betydningen bør alene være grunn nok til å se Who’s That Knocking at My Door.

Scorsese har et tydelig fokus på stil og stemning fremfor å utvikle et engasjerende plott. Det er heller ikke vanskelig å se likheter med hans første mesterverk, Mean Streets, som kom seks år senere. Der har han beholdt stilen fra denne filmen og bygger tildels videre på samme type miljø, men samtidig videreutviklet og gjort selve historien mer dynamisk og interessant. I Who’s That Knocking at My Door blir det litt statisk og kjedelig.

Scorsese har i ettertid selv sagt seg mer eller mindre mellomfornøyd med sluttresultatet, og innrømmer også på kommentarsporet til DVD’en at, ja, filmen er i perioder kjedelig. Likevel har han på en måte klart å visualisere en særegen stil filmteknisk. Men valget ved nærmest å viske bort plottutvikling, til fordel for utelukkende å skape en stemning, gjør det automatisk noe statisk, og kanskje en smule filmskole-pretensiøst.

Filmen markerte også begynnelsen på samarbeidet mellom Scorsese og Harvey Keitel. Dette var samtidig også Keitels første filmrolle, og han portretterer karakteren J.R. i hovedrollen fremragende. J.R. fungerer som et slags alter-ego for Marty selv.

For alle som elsker film generelt, og Martin Scorsese spesielt, bør dette være obligatorisk. Andre kan nok greit styre unna, for noe mesterverk i seg selv er det slett ikke. Da kan man heller hoppe rett over på Mean Streets.

PS! Denne anmeldelsen ble opprinnelig skrevet for FilmListen.no etter visning ved Oslo Internasjonale Filmfestival høsten 2005. Utdrag fra anmeldelsen er sitert foran på coveret av den norske DVD-versjonen.

Edmond er basert på et teaterstykke av ingen ringere enn David Mamet og kan i hovedrollen skimte med den alltid eminente William H. Macy som en person i moralsk forfall og selvransakelse. En film jeg hadde store forhåpninger til.

Og jeg ble ikke skuffet. Filmen åpner stillferdig; en bisarr krangel mellom Macy og hans kone på deres soverom ender med at han går fra henne på stedet. Og allerede i de første replikkvekslingene fanger man opp den særegne Mamet-dialogen, og følelsen av å se et teaterstykke fremfor spillefilm er påtrengende, uten at det er negativt ment. Historien gjør seg godt på lerretet!

Tematisk fortoner Edmond seg noenlunde lik Fight Club. Det handler om en persons søken etter en mening med tilværelsen. Ikke nødvendigvis meningen med livet, men hvordan han bør leve livet for å komme i harmoni med seg selv. Hva skal til for at han føler seg tilfreds? I filmen beveger Macys karakter seg ut av et ekteskap som lenge har skrantet, uten at han har gitt til uttrykk for det. Han legger tryggheten bak seg og oppsøker New Yorks undergrunn, der han møter på fremmede mennesker og miljøer som gjør at han lærer seg selv å kjenne og utforsker etter hvert sine grenser, sin moral og utvider horisonten. Han føler seg fri til å gjøre ting han aldri før engang hadde tenkt på. Og han kjenner at han lever. Virkelig lever. Men er det til det gode? Er han fornøyd med denne tilværelsen, eller er det fortsatt noe som mangler?

Første del av filmen er preget av dysterhet (dog ikke uten en dose svart humor), før vi som publikum for første gang bevitner en brutal og sjokkerende vending. En allerede guffen stemningen forverres. Filmen blir stadig mer provokativ, men virkemidlene overdøver aldri den substansielle meningen til Mamet og regissør Stuart Gordon. Sistnevnte er en rutinert regissør fra horrorgenren, men viser med Edmond at han er mer allsidig enn som så.

Allsidig er også William H. Macy som skuespiller. Det tilhører sjeldenhetene at han får lov til å bære en film på egne skuldre. I Edmond hviler imidlertid så å si alt på ham. Men vær ikke redd, det er faktisk en underdrivelse å hevde at Macy gjør denne vanskelige rollen mesterlig. Kombinasjonen av hans karakteristiske ansikt i filmens mest absurde scener kunne fort gjort dette mer morsomt enn intensjonen. Men Macy klarer å formidle den alvorstyngede stemningen og trekker aldri komedien for langt.

Gode karakterer – og skuespillere – dukker dessuten opp i bitte små biroller. Den beste er Joe Mantegna som gir Macy velmente råd over noen glass whisky i en bar som er like mørk som filmen i seg selv. Julia Stiles, som uvøren og naiv servitør, er også flott. Mer kuriøs er Denise Richards’ opptreden, som heldigvis er så knapp at hun ikke får anledning til å avsløre sitt manglende talent.

Svakhetene finner man primært i første akt, der noen scener ender opp med å repetere de foregående, i forkant av det første klimakset. Dessuten kunne slutten vært kortet inn; den siste strekningen på vei mot sluttpoenget føles litt for lang.

Men det er likevel ingen tvil: David Mamet byr på sterke saker i Edmond.

Vurdering:

Tobarnsmoren Audrey Burke (Halle Berry) får en kveld uventet besøk på døra av to politimenn. De tar av seg luene og forteller at mannen hennes, Brian (David Duchovny), er omkommet. I et forsøk på å roe ned en voldelig mann som oppfører seg aggressivt overfor sin kvinnelige partner, blir Brian regelrett skutt ned og drept på åpen gate etter at mannen plutselig trekker frem en pistol.

Things We Lost in the Fire er en type film som beveger seg frem og tilbake i tid, med handling både før og etter den fatale insidenten. Men brorparten av historien er lagt til sorgbearbeidelsen, som er filmens bærende tema: hvordan den unge enken takler en ny og krevende hverdag. Etter mannens død.

Benicio Del Toro spiller mannens narkomane barndomsvenn som etter hvert flytter inn hos familien og blir en viktig støttespiller i den vanskelige tiden. Del Toro er også filmens sterkeste kort, og den energiske skuespilleren holder nesten alene liv i det som utvikler seg til et seigt og forutsigbart drama. For å være en film som skal formidle sterke følelser, føles dette bemerkelsesverdig tomt.

Den danske filmskaperen Susanne Bier klarer ikke å få ut potensialet av et manus med åpenbare kvaliteter. Men så går heller ikke europeisk talent alltid hånd i hanske med amerikansk produksjon. Her blir det i overkant mye close-up og manipulerende føleri. Filmen klarer aldri å kjennes så vond og vanskelig som den higer etter. Å skildre indre smerte må være blant det mest krevende på film. Den kunsten finner jeg ikke i Things We Lost in the Fire.

Vurdering:

Bernardo Bertoluccis grandiose epos fra 1976 er så mektig og vakker at ord ikke alltid strekker til for å gjengi opplevelsen av å se filmen for første (eller andre) gang. Det er rett og slett overveldende. Mange inntrykk. Filmen, som er delt inn i to akter, strekker seg over til sammen fem timer. Det kan høres fryktinngytende ut, men tro meg – er du i den rette stemningen, så vil tiden fly av sted på mirakuløst vis.

Filmen innehar en fortryllende atmosfære som omfavner en gripende og spennende historie, interessante skildringer av sosiale, politiske forhold som utvikles over tid, troverdige karakterer vi klarer å komme innpå. Konflikter, kjærlighet, vennskap, svik. 1900 har det meste. Uovertruffent, Bertolucci!

Jeg elsker i grunn 1900 mye av samme grunn som jeg elsker landsmann Sergio Leones episke Once Upon a Time in America; herlige tilbakeblikk til barndommen, spekket med elskverdig nostalgi, glimrende barneskuespillere, og hvordan vi opplever hovedpersonens transformasjon fra barn til voksen, uten egentlig å ha endret seg så mye, og som ofte søker tilbake til de evigvarende, uslettlige minnene fra en uskyldig barndom. Leone og Bertolucci skildrer dette med klare fellestrekk, med en tone som er poetisk dvelende, med lange tagninger av enkeltøyeblikk i barndommen. De øyeblikkene man husker for alltid og symboliserer vennskap og kjærlighet. Lange sekvenser viser naturen og landskapet. Og etter en stund skifter vi tid (samtidig som barndommen hele tiden brukes som referanse og trekkes opp igjen utover i historien). At Robert De Niro i begge filmene har en hovedrolle, mens musikken i begge filmene er komponert av Ennio Morricone, er nok mest av alt tilfeldig – men gjør likevel sammenligningen enda mer uunngåelig. Morricone sin musikk, som alltid er like nydelig, preger likevel ikke denne filmen like mye som i Once Upon a Time in America, hvor hovedtemaet virkelig er bærende i et omfang man kanskje ikke finner i noen annen film før eller siden.

Selv om fem timer naturligvis i seg selv er lang tid på film, så er det likevel kanskje litt for begrenset til å redegjøre for de italienske forholdene og samfunnsomveltningene fra 1900 til 1950 ispedd menneskelige relasjoner i de italienske storfamiliene. Og filmen lider nok ørlite av å være så til de grader omfattende. Kanskje ville det vært til filmens fordel om man utvidet med én akt, slik at vi kunne blitt enda mer fortrolig med karakterene (det blir etter hvert mange å forholde seg til) og fått sett de store sosiale og politiske omveltningene Italia går gjennom i en mer nyansert fremtoning (i den grad Bertolucci er i stand til det, rent politisk). Det blir mye å fordøye, selv på fem timer. Bertolucci brenner åpenlyst for temaet og skildrer enhver scene med en pasjon som smitter sterkt fra lerretet, samtidig som det virker som han vil enda mer enn han får mulighet til innenfor rammene av de fem timene. Kanskje skulle han gjort som Rainer Werner Fassbinder gjorde med mesterverket Berlin Alexanderplatz? Gi faen, bryte konvensjonene for alvor og rulle historien utover lerretet i seksten fulle timer?

Jeg vet ikke… Men uansett vil jeg alltid være i stand til å storkose meg i fem timer hver gang jeg setter meg ned for å se 1900. Det vet jeg.

Vurdering: