Daily Archive

Jeg hadde i lang tid gledet meg til å se den Guillermo del Toro-produserte spøkelsesfilmen The Orphanage (El Orfanato) på kino. Og da spiller det egentlig liten rolle at filmen, litt uforståelig for meg, blir forsøkt gjemt bort på lille Felix kino i Oslo. Jeg var uansett på plass nå i åpningshelgen, med nokså høye forventninger.

Filmen handler om Laura (Belén Rueda) som sammen med mann og sønn flytter inn i et hus som tidligere var et barnehjem. Samme barnehjem som Laura vokste opp før hun ble adoptert bort. Nå er planen hennes å pusse opp stedet og drive et eget minibarnehjem for seg selv.

Men kort tid etter at de har flyttet inn, oppdager hun at sønnen begynner å dikte opp usynlige venner som han leker med. Når sønnen en dag sporløst forsvinner, og det går flere måneder uten at noen finner spor etter ham, begynner moren å spekulere i om de usynlige vennene faktisk fantes, og om de kan ha noe med forsvinningen å gjøre.

Jeg skal ikke legge skjul på det: dette er en klassisk sjangerfilm med knirking i dører og dunkel belysning i et gammelt hus der mystiske ting skjer. Men filmen har både en visuell eleganse og et fortellergrep som faktisk gjør dette spennende, og ikke så klisjéfullt som det fort kunne blitt i andres hender. Bli ikke forundret om dette blir regissør Juan Antonio Bayonas døråpner til Hollywood.

The Orphanage blander den visuelle eventyrstilen i Pan’s Labyrinth med den spøkelsesaktige horrorsettingen i Alejandro Amenábars The Others. Men mest av alt minner jo dette utvilsomt mest om The Devil’s Backbone (El Espinazo del diablo), som ble regissert av nettopp Guillermo del Toro. En spansktalende spøkelsesfilm om barnehjemsbarn (jepp!) som jeg fikk med meg på kino i 2002 og likte ganske godt.

The Orphanage er nok mer ubehagelig i form av stemning enn den er skremmende i form av skvettescener. Men for all del, filmen er heller ikke kjemisk fri for «hoppe-i-stolen-øyeblikk». Men jeg ble altså mer imponert over hvor fengslende dette faktisk er, med tanke på hvor tradisjonell historien og virkemidlene strengt tatt er. Kanskje har jeg bare sett for mange masete og skrekkelig dårlige horrorfilmer den siste tiden. The Orphanage gir deg anledning til å puste ut, tenke og bli forført av behagelige kamerabevegelser. Filmen er rett og slett fin å se på, samtidig som historien avdekkes lag for lag i et komfortabelt tempo.

En seanse med Geraldine Chaplin som medium er et eksempel på noe som gjerne kunne vært klipt bort, men utover det er historien imponerende komponert der den bygger seg opp mot en overraskende god slutt som elegant samler sammen de løse trådene. Belén Rueda leverer også overbevisende skuespill i hovedrollen, og sånt hjelper alltid.

Jeg liker faktisk denne filmen mer enn alt jeg har sett Guillermo del Toro regissere. Og da blir det en sterk 7er på karakterskalaen.

Vurdering:

9 Songs velter seg i sex, blandet med konsertopptak fra flere av nåtidens fremste rockeband, og fremstår som en lavbudsjetts eksperimentsfilm som det egentlig blir vanskelig å forstå seg på. Historien, i den grad det eksisterer en historie, tar utgangspunkt i karakteren Matt – som fra Antarktis – ser tilbake på opplevelser han har delt med Lisa. Det vil si opplevelser knyttet til sex og musikk.

Filmen er regissert av den alltid like interessante Michael Winterbottom.

Jeg har sjeldent opplevd å se så mye god musikk i en film, og like sjeldent har jeg sett så store mengder av eksplisitte sexscener. Det høres kanskje ut som en bra ting, men utrolig nok blir det kjedelig ganske fort. Filmen er like blottet for ytre handling som de to hovedrolleinnehaverne konstant er blottet for klær. Mens tre fjerdedeler av filmen går med til sengegymnastikk i ulike varianter, fordeler den siste fjerdedelen seg noenlunde likt mellom diverse konsertopptak og tilsynelatende improvisert tåkeprat mellom de to skuespillerne filmen hviler på.

Da er det ikke spesielt gunstig at verken Kieran O’Brien eller Margo Stilley på noen måte er Guds gave til filmverden. Spesielt sliter sistnevnte noe voldsomt, og noen øyeblikk blir direkte pinlige.

Min motivasjon for å se filmen var tro det eller ei ikke det seksualiserte innholdet, men det faktum at jeg er stor tilhenger av opptil flere av bandene som opptrer. Spesielt The Dandy Warhols, men i høyeste grad også Black Rebel Motorcycle Club, Franz Ferdinand, The Von Bondies og ikke minst Super Furry Animals.

Da filmen sluttet, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Men det var kun fordi BRMC fikk siste ordet med gromlåta “Love Burns”.

For filmen i seg selv var absolutt intet å bli begeistret over. Jeg er fryktelig usikker på hva som har vært Winterbottoms intensjon. Om han har hatt et budskap, noe han vil fortelle, på en eller annen måte. Jeg fanget det hvert fall ikke. Isteden kjedet jeg meg. Foruten konsertopptakene som jeg bokstavelig talt smilte meg gjennom.

Derfor blir 9 Songs en uvanlig vanskelig film å vurdere. Rett og slett fordi den er så… uvanlig. Og dessverre på en ganske uengasjerende måte.

Vurdering: