Daily Archive

Kim Ji-woon representerer den nye generasjonen av unge, fremadstormende og eminente sør-koreanske filmskapere som har lagt grunnlaget for en bølge av kvalitetstunge koreanske filmer. Med vestlig produksjonstrekk, i kombinasjon med et særegent visuelt uttrykk og kreativitet, av den typen man ikke finner andre steder enn i asiatisk film, har de vitalisert den estetiske filmen.

På veldig mange måter minner A Bittersweet Life (Dalkomhan insaeng) om Park Chan-wooks mye omtalte filmsensasjon Oldboy (2003). Den mørke atmosfæren, den dystre settingen, en hovedpersons rådvillhet, og en tematikk som også her trekker veksler på hevn. Men først og fremst er den visuelle fremtoningen slående lik. Spørsmålet er om A Bittersweet Life er blitt en like god film?

Vel, det er den ikke. Der Oldboy scorer totalt både på stil og substans, mangler A Bittersweet Life noe punch i mansuet. Innpakningen er upåklagelig, men storyen evnet ikke å gi meg bakoversveis. Filmen har verken uforutsigbarheten eller den filosofiske dybden til Oldboy. Historien er også mindre kompleks enn hva Kim Ji-woon sydde sammen til A Tale of Two Sisters i 2003 (kanskje den vakreste horrorfilmen jeg noen gang har sett).

I hovedrollen er Lee Byung-hun (Joint Security Area) overbevisende. De øvrige skuespillerne virker også å være med på notene. Min manglende forståelse for det koreanske språket begrenser imidlertid muligheten for å vurdere skuespillerprestasjonene i detalj.

Jeg så A Bittersweet Life med skyhøye forventninger første gang i 2005. Jeg hadde fulgt utviklingen tett på nettet i flere måneder; slukt enhver nyhet med interesse, sett bilder, musikkvideoer og trailere. Og latt meg imponere voldsomt. Ble forventningene innfridd?

Jeg mistet ikke pusten og hårene reiste seg bare et par ganger. Men jeg er ikke i tvil om at dette er en knallfilm. Utrolig lekker å se på. Masse flotte detaljer. En fengende story. En karismatisk hovedperson. Nydelig foto. Fantastisk musikk (soundtracket bestilte jeg dagen etter fra asiatisk nettbutikk og er blitt spilt mye). Og en film jeg helt sikkert vil trekke frem av hylla med jevne mellomrom. “Eye candy” er sterkt undervurdert.

Vurdering:

Blowup av Michelangelo Antonioni er et ubestridt mesterverk. The Conversation av Francis Ford Coppola er nesten like mesterlig. Med andre ord la Brian De Palma lista hensynsløst høyt da han inspirert av disse filmene laget Blow Out i 1981. Men så er det også få filmskapere foruten nettopp De Palma som er så god til å blande sine egne tanker i gryten av filmatiske referanser; han er en auteur som alltid klarer å gjøre et verk til sitt eget, selv om utgangspunktet nesten lukter av plagiat. Blow Out er dessuten av hans mest personlige filmer. Det er en etterlevning av noe stort, som også har fått verdi i seg selv.

Der Blowup definitivt er en mer varig film, som kryper under huden din og plager hjernen til videre refleksjon i lang tid, så er De Palmas film i første rekke ren og skjær underholdning, og en oppvisning i visuell eleganse. Det er en konvensjonell spenningsfilm, men krydret med De Palmas kreativitet. Åpningen er en fem minutter lang sexploitation-lignende sekvens, før vi introduseres for hovedpersonen spilt av John Travolta, hvis jobb er å lage lydeffekter til diverse lugubre b-filmer. Samtidig går det opp for oss at den sjokkerende starten på filmen nettopp er en av disse filmene som Travolta har laget lydeffektene til. En klassisk De Palma-åpning som viser “filmen i filmen”.

Handlingen i Blow Out skyter fart i det øyeblikk Travoltas karakter mener å oppdage noe mistenkelig i et lydopptak han tilfeldigvis gjorde idet øyeblikk en bil kjører utfor et stup og ned i en elv. Som øyevitne til hendelsen klarer han å redde den kvinnelige passasjeren, men det viser seg i ettertid at sjåføren druknet; en guvernør med ambisjoner om å bli president. Men hva var det som skjedde før bilen mistet kontrollen og kjørte i elva? Kan man høre lyden av skudd i lydopptaket? Var det en ulykke, eller et mord? Slik starter filmen, og mysteriet, Blow Out.

Tema: Er det vi sanser virkelig, eller noe vi konstruerer for oss selv? Antonioni hadde samme utgangspunkt i Blowup; en fotograf som mener å ha oppdaget et mord i et av sine bilder. De Palma bruker isteden lyd for å formidle sin historie, både inspirert av The Conversation, men også sin egen oppvekst. Som liten gutt gikk han i flere dager rundt og avlyttet sin egen far — som moren mente bedro henne med en annen.

Hovedrollen bekles som nevnt av John Travolta, som noen år i forveien spilte en mindre rolle i De Palma-gjennombruddet Carrie. Blow Out ble imidlertid hans første hovedrolle i en stor film (hvis vi ser bort i fra musikalene Grease og Saturday Night Fever, og det gjør jeg glatt), og det var også etter denne filmen at hans gigantiske karrierenedtur startet — før Blow Out-entusiast Quentin Tarantino igjen gjorde ham til stjerne med Pulp Fiction mange år senere.

Travolta gjør en flott innsats, ingen tvil om den saken. De Palma-favorittene John Lithgow og Dennis Franz er også solide i sine biroller. Derimot er Nancy Allen mest til irritasjon, litt overraskende siden hun klarte seg greit i forgjengeren Dressed to Kill. Det er blitt en klisjé, men det er sjeldent skuespillerne som gjør at De Palmas-filmer blir interessante. Og dette er også en type film hvor regien overskygger skuespillet. Det er en sann fryd å se hvordan det lekes med kameravinkler og ingen detaljer virker overlatt til tilfeldighetene. De Palma er ikke nødvendigvis mest opptatt av hvordan plottet skal flyte mest mulig knirkefritt og effektivt fremover. Hans ambisjon synes å være mer teknisk motivert; å bruke historien på en måte slik at han naturlig kan benytte seg av ulike visuelle virkemidler. Noen vil kanskje hevde Blow Out er “over-regissert”, en generell kritikk De Palma ofte møter (også her er det split-screen, slow motion o.l.). Kritikerne kan ha et poeng, men til slutt står det hele og faller på smak.

En innvending, som er litt paradoksal, er filmens bruk av musikk. Det er paradoksalt fordi det er et område De Palma alltid er ekstremt opptatt av, noe han perfeksjonerer, enten det er i samarbeid med Ennio Morricone, Bernard Herrmann eller Pino Donaggio som er tilfelle her. Men dessverre fungerer musikken sjeldent optimalt i Blow Out, mye føles malplassert.

Den pompøse slutten er kanskje heller ikke optimal. Likevel er Blow Out en fantastisk deilig visuell oppvisning og samtidig en farlig medrivende og underholdende spenningsfilm — med John Travolta, og ikke minst Brian De Palma — veldig nær sitt beste.

Vurdering: