Daily Archive

Hehe.

Mens remaken av The Birds befinner seg i post-produksjon, har Michael Bay og hans Platinum Dunes staket ut den videre kursen. Og den går i retning av Rosemary’s Baby. Det melder i hvert fall det som er av filmnettsider i dag.

Selv har jeg ikke energi til å kommentere det noe ytterligere akkurat nå. Roman Polanskis versjon av Ira Levin-romanen er faktisk en av mine absolutt fremste filmfavoritter, uansett sjanger. Og det er bare noen uker siden jeg så den sist og slo fast hvor tidløs den er.

Vel, tydeligvis ikke.

PS! Den observante leser vil legge merke til at Speilet også er pusset opp nå. Tiden vil vise hva jeg synes om det.

Lars (Ryan Gosling) er en enkel og innesluttet sjel i en amerikansk småby. Han bor for seg selv i en garasje omgjort til leilighet ved siden av huset til sin bror og hans kone. Der holder han seg gjerne for seg selv, foruten når han pliktoppfyllende reiser til kontorjobben sin. Og det er på jobben en internettsurfende kollega tipser ham om et nettsted som selger såkalte anatomisk korrekt sexdukker. Lars spiller uinteressert, men en stund etter kommer det en stor pakke på døren.

Kort tid etter banker en oppspilt Lars på døra til sin bror og svigerinne, før han presenterer dem for sitt nye kvinnelige bekjentskap: Bianca. Der alle andre kun ser en dukke, er Bianca et levende menneske for Lars. Et menneske han ønsker å innlede et meningsfullt forhold til.

Lars and the Real Girl er en sjarmerende smal film om det å være annerledes. Om solidaritet og samhold som blomstrer i et lite samfunn. En herlig feel good-film med enestående spill av Ryan Gosling i den vanskelige hovedrollen. Hadde det ikke vært for at Gosling ble Oscar-nominert så sent som i fjor (for Half Nelson) ville han fått en nominasjon i år. Det er jeg ganske sikker på.

Lars er som karakter lett å like, en klassisk outsider. Vi lever oss inn i hans verden og forstår ham. Derfor forstår vi også hvordan hele lokalsamfunnet etter hvert omfavner Lars og Bianca med all mulig varme og forståelse. Alle ønsker Lars sitt beste.

Regissør Craig Gillespie finner en fin balanse mellom alvor og komedie. Jeg ble positivt overrasket over hvor nyansert og solid dette fungerer som drama, tatt historiens absurditet i betraktning. Samtidig er ikke historien verre enn at man humrer seg gjennom flere av sekvensene. Gillespie får god hjelp av skuespillerne: Ryan Gosling er allerede nevnt, men også Paul Schneider og Emily Mortimer bringer presis realisme inn i rollene som henholdsvis bror og svigerinne.

Historien trekkes ørlite for langt de siste 20 minuttene; det blir i overkant dramatisk, og man kjenner at det er ting som plutselig bryter med det som opp til da har vært en virkelighetsnær fortelling, tross alt.

Men etterpå er det ikke de få feilskjærene som huskes best fra filmen. Det er tankene om at man har fått oppleve noe genuint varmt og morsomt. En annerledes historie, fortalt med hjertet på rett plass.

Vurdering:

Det er mye god film å se på kino om dagen. Delirious er ikke en av dem.

En paparazzifotograf utstyrt med tvilsom moral (finnes det noe annet?) inviterer i et svakt øyeblikk en ung uteligger opp til leiligheten der han kan sove over én natt. Men uteliggeren viser seg å ha praktiske egenskaper som paparazzifotografen setter pris på. Etter hvert kommer de til enighet om en avtale: uteliggeren får bli boende i leiligheten mot at han blir paparazzifotografens assistent, både privat og i arbeid.

Paparazzifotografren spilles av Steve Buscemi. Uteliggeren spilles av Michael Pitt.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til her. Men alle liker jo Steve Buscemi, og jeg er intet unntak. Med han på rollelisten blir det liksom aldri helt verdiløst?

Når filmen dessuten åpner med å spille den flotte (men riktignok overspilte) Bohemian Like You av Dandy Warhols, blir jeg virkelig i godt humør. Og i cirka 20 minutter klarer filmen å holde seg noenlunde frisk og interessant.

Men gradvis går det opp for meg at dette jo ikke er noe annet enn en kjedelig og banal historie om en kynisk og empatimanglende paparazzifotograf skildret med all tenkelige klisjeer og selvfølgeligheter. Steve Buscemi spiller en variant av den rollen han pleier å gjøre, og selv om han i dette tilfellet spiller en irriterende Michael Pitt av banen, så klarer han ikke alene å gjøre filmen verdt en kinobillett. Det hjelper heller ikke at Elvis Costello dukker opp som seg selv i en cameo.

Samtidig satt jeg hele tiden og var litt usikker på om jeg skulle ta dette alvorlig eller ikke…

Som komedie feiler den fordi den ikke er morsom. Og som en samfunnskritisk film som ønsker å peke på et overfladisk kjendishysteri, blir den altfor enkel med en tøvete og urealistisk handling spekket med billige poenger.

Nei, se heller Steve Buscemi i Theo van Gogh-remaken Interview som tar opp noe av samme tematikk, men på en uendelig mye bedre måte.

Vurdering: