Monthly Archive

Under et ferieopphold blir Peter Sandzas sønn, som har noen bemerkelsesverdige psykokinetiske evner, kidnappet av en hemmelig organisasjon og utsatt for massive hjerneeksperimenter. Den aldrende agenten og faren Peter tar opp jakten på skurkene, sammen med en synsk jente, i et håp om å redde sin sønn.

The Fury markerer på ingen måte noe karrierehøydepunkt for verken Brian De Palma, Kirk Douglas eller John Cassavetes (men så samtlige tre også noen fantastiske karrierer å se tilbake på). På den andre siden er The Fury langt i fra noen dårlig film. Tidvis faktisk en elegant og medrivende spion-thriller.

Filmen er for øvrig en slags tematisk oppfølger til Carrie som to år i forveien gjorde stor suksess på amerikanske kinoer. Amy Irving er også med her. Det var derfor stor spenning knyttet til The Fury da den kom ut i 1978. Kunne den lovende filmskaperen Brian De Palma følge opp sin kommersielle gjennombruddsfilm? Svaret på det spørsmålet er “nei”.

Likevel byr The Fury på underholdning av helt greit kaliber. Jeg synes Roger Ebert gav en passende beskrivelse i anmeldelsen han forfattet etter kinopremieren på 70-tallet:

“The Fury” is a stylish entertainment, fast-paced, and acted with great energy. I’m not quite sure it makes a lot of sense, but that’s the sort of criticism you only make after it’s over. During the movie, too much else is happening.”

Det som er problemet til The Fury, er at den sammenlignet med De Palmas beste filmer ikke har det lille ekstra ved seg som gjør at den stikker seg ut i mengden. Foruten en eksplosiv, ganske spesiell scene helt på slutten, og en nydelig slow motion-sekvens akkompagnert av John Williams‘ mektige musikk, så klarer ikke The Fury å formidle noe som blir sittende i deg etter at rulleteksten er ferdig. Det fungerer ganske bra mens det pågår, men filmen klarer ikke å skape begeistring eller entusiasme hos seeren. Ikke minst når du ser tilbake på filmen i ettertid, og erkjenner at det er fint lite som egentlig har festet seg.

Vurdering:

Noe er galt i USA…

…. mener Paul Haggis som i ekspressfart har etablert seg som en slags «flinkis» i Hollywood. Allerede elsket og hatet etter Oscar-vinneren Crash, og for manusene til de senere Clint Eastwood-filmene (Million Dollar Baby, Letters from Iwo Jima, Flags of Our Fathers). Haggis skrev også manus til Casino Royale, den beste Bond-filmen på evigheter, og fikk oppdraget med å skrive Quantum of Solace. Og parallellt med dette skapte han den høyt elskede tv-serien The Black Donnellys om irsk-amerikanske gangstere i New Yorks underverden (serien er nå nedlagt).

Paul Haggis tar oss her med til USA anno 2004. Den pensjonerte Vietnam-veteranen Hank Deerfield (Tommy Lee Jones) får beskjed om at sønnen, Mike, har forsvunnet fra militærbasen i New Mexico etter å ha kommet hjem fra Irak. Hank var ikke engang klar over at sønnen var kommet tilbake fra oppdraget i Irak, og reiser umiddelbart til militærbasen for å forhøre seg om den mystiske forsvinningen. Kort tid etter finner det lokale politiet et forbrent og avkappet lik i nærheten.

Tittelen peker til historien om David og Goliat i Bibelen. Og budskapet gjenspeiles fint i de slagene som utkjempes i filmen, kanskje best illustrert i Hanks tilsynelatende umulige søken etter realitetene og det store bildet, uansett hvor vondt det vil være. Den pensjonerte veteranen står opp i mot et ugjennomtrengelig byråkrati og apparat i Forsvaret og politiet, som sammen gjør alt for å dysse ned en morbid drapshandling som potensielt skjuler et enda mer alarmerende trekk med et samfunn i krig.

In the Valley of Elah er en film med et klart politisk budskap, selv om den nok er mer emosjonell enn den er intellektuell. Men samtidig klarer Haggis her å skildre en samfunnskritisk virkelighet med langt mer nyanse og subtilitet enn han gjorde med raseproblematikken i Crash. Men så er også dette i struktur det stikk motsatte av Crash. Det fragmentariske fortellerperspektivet er forlatt til fordel for et mer fokusert karakterstudie. Da er det også godt å ha en perfekt castet Tommy Lee Jones som hovedpersonen til stede i hver bilderamme, fortjent nominert til Oscar.

Charlize Theron, Jason Patric og Susan Sarandon leverer også overbevisende spill i en film som imponerer mest når den ligger tett på karakterene. Haggis antyder hva et opphold i krig kan gjøre med ens personlighet og hvordan det kan endre ens liv og verdier. Det er noe usentimentalt og sterkt over historien. Det føles ekte.

Litt mindre god er filmen når den forsøker å gjøre etterforskningen til en thriller. Det er naturligvis ikke sånn at en film må være enten det ene eller det andre. Men de som går til In the Valley of Elah i håp om å se en spenningsfilm, vil bli skuffet.

Dette er et psykologisk karaterstudie spunnet rundt en mordgåte med forgreininger til Irak-krigen. Og la det ikke være noen tvil om at Paul Haggis får frem sitt politiske budskap underveis, og aller tydeligst i en sluttscene som mange nok vil korsfeste som et pompøst og overtydelig symbolsk bilde. Men personlig fikk jeg en overraskende fin følelse av det. Historien får på mange måter en presis konklusjon. Både i forhold til hovedkarakteren, og i hvordan Haggis understreker den politiske relevansen i dag, selv om det blir med to streker under svaret.

Vurdering:

Repulsion er Roman Polanskis andre spillefilm og hans første engelskspråklige. Det er også den første filmen i det man kan kalle en trilogi med handling i en leilighet. Rosemary’s Baby og Le Locataire er naturligvis de to andre.

I hovedrollen møter vi Catherine Deneuve som Carol, en negledesigner som bor sammen med sin eldre søster Helen i London. Carol er den uskyldige og jomfruelige med lite til overs for sin søsters stønnende aktivitet sammen med en gift mann i naborommet på sen kveldstid. Når Helen og hennes elsker drar på ferie, får imidlertid Carol rikelig med tid til å utforske sitt indre. Det ender med at hun til slutt blir fanget i sine egne hallusinasjoner, og konfronteres med sine største frykter.

Repulsion er en psykologisk thriller med Polanski i sitt ess. Med sitt særegne surrealistiske filmspråk skaper han en ekkel og klam atmosfære, der leiligheten blir en like viktig stemningsskapende karakter som Carol. Deneuves forskrekkelse som en person i mentalt sammenbrudd virker totalt autentisk, noe som også kan ha sin naturlige forklaring i at Polanski angivelig trakasserte den franske skuespillerinnen under hele innspillingen for å true frem en ektefølt galskap. Han lyktes.

Filmen er ikke bare surrealistisk. Polanski bruker, slik han har for vane å gjøre, god tid innledningsvis til å bygge opp karakterene og relasjonene. Filmens første del er utelukkende realistisk med flere flotte scener fra ulike London-locations. Det er først den siste halvtimen surrealismen tar over for å bringe historien fremover. Da befinner vi oss inne i leiligheten, eller kanskje mer beskrivende; inne i Carols hode.

Mange vil oppfatte Repulsion som unødig langsom. Det er forståelig, men den tålmodige seer vil belønnes — og etter å ha sett filmen ferdig er det vanskelig å se hvordan Polanski kunne gjort det annerledes, uten samtidig å frata filmen visse kvaliteter. Men foruten sin dvelende fasong, er ikke Repulsion noen spesielt krevende film. Polanski er ingen stor tilhenger av metaforer eller andre skjulte meninger, og er her mer opptatt av å få oss i en forstyrret stemning med en distinkt visuell regi.

Det er heller ikke mangelvare på sjokkerende, effektive scener etter horrorsjangerens konvensjoner. Selv om det for det meste er den gyselige og klaustrofobiske stemningen som råder, utagerer det etter hvert også voldelig. Men det er hovedkarakterens transformasjon som skremmer absolutt mest. Og her hviler filmen på Catherine Deneuve, som hvis det var tvil byr på en imponerende tolkning av karakteren Carol.

Vurdering:

Kenji har lagt Osaka og Japan bak seg. Nå har han bosatt seg i Thailands hovedstad, Bangkok. Arbeidsplassen er et bibliotek hvor Kenji utfører sine arbeidsoppgaver med høyeste grad av presisjon og perfeksjon. Privat er han tilbakeholden og tilsynelatende depressiv. Hjemmet er ryddet og organisert perfeksjonistisk på alle mulige måter.

Men en dag, mens Kenji står med begge beina på en bunke bøker og en løkke rundt halsen, ringer det plutselig på døra. Det er broren som kommer, og Kenji innhentes snart av fortidens gufs. Redningen blir møtet med en kvinne.

Egentlig burde den usedvanlig stilige posteren være grunn nok til å se den thailandsk/japanske Last Life in the Universe (Ruang rak noi nid mahasan). Men hvis du fortsatt ikke er overbevist, kan jeg gjerne gi deg flere grunner…

Likte du Lost in Translation? Selvsagt gjorde du det (hvem gjorde ikke?) Langt på vei kan Last Life in the Universe ses som en slags asiatisk versjon av nevnte film. Denne er imidlertid hakket mer dempet, innesluttet og drømmeaktig. Filmen kan betegnes både som en romantisk komedie og tragedie – avhengig av hvordan man tolker de ulike partiene. Virkelighet og fantasi glir tvetydig over i hverandre.

Pen-Ek Ratanaruang har krydret filmen både med svart humor, men også passet på å fryde oss med mer hverdagslige finurligheter. Det er i det hele tatt mye å le av, men enda mer å tenke over. Gåtefullt.

Tadanobu Asano (Zatôichi, 2003) står hele tiden i sentrum av filmen i rollen som Kenji. Asano er blant de desidert mest spennende skuespillerne i Japan, og mange vil helt sikkert også dra kjensel på ham fra Takashi Miikes omstridte kultfilm Ichi the Killer. Miike har for øvrig selv fått en birolle som en Yakuza (en komisk sådan) her. Legg samtidig merke til kamera som i et sekund stanser og fokuserer på posteren av Ichi the Killer som henger på biblioteket hvor Kenji jobber. Litt trivia.

I tillegg har vi Sinitta Boonyasak som Noi. Jenta som er Kenjis rake motsetning. Men som vi vet har motsetninger en tendens til å bli tiltrukket av hverandre, og det er dette spenningsfeltet filmen etter hvert utforsker. Boonyasak er både god og ikke minst sjarmerende og sensuell som Noi. Gradvis utvikler det seg også noe magisk i dette samspillet.

Noe magisk føler man også at det er over fotoarbeidet til legendariske Christopher Doyle. Det sies gjerne at et bilde sier mer enn tusen i ord. Doyles bilder sier mye mer enn det. Og det er Ratanaruang også fullstendig klar over — noe som har resultert i en lavmælt film hvor kun det helt essensielle blir sagt. Uten at det betyr at filmen ikke har noe på hjertet, snarere tvert i mot.

En praktfull film.

Vurdering:

Robert Bressons første film i farger er en Fjodor Dostojevskij-filmatisering, der Bresson tar i bruk sitt klassiske formspråk som han ti år tidligere hadde perfeksjonert i Pickpocket.

En annen grunn til å få med seg Une femme douce, ligger i at dette er Dominique Sandas debut. Én av de som lot seg begeistre var Bernardo Bertolucci, som etter å ha sett filmen ønsket Sanda fremfor Brigitte Bardot i den forførende kvinnerollen i Il Conformista (1970).

Filmen bygger på Dostojevskiji-novellen A Gentle Creature, skrevet mot slutten av hans forfatterskap i 1876 og omhandler forholdet mellom en pantelåner og en kvinnelig kunde som ender opp som hans kone. Et fundamentalt kjærlighetsløst ekteskap.

Historien åpner med at den kvinnelige hovedpersonen, Elle (Dominique Sanda), har begått selvmord ved å kaste seg utfor balkongen. Hennes hvite slør virvler etter i vinden før det lander på bakken. Som Bresson effektivt demonstrerte i Pickpocket, unnlater han å vise de dramatiske handlingene – i dette tilfellet det suicidale fallet – og fokuserer isteden på sekundene før og etter.

Ved tilbakeblikk blir vi kjent med forhistorien som skal gi oss informasjon om bakgrunnen for selvmordshandlingen. Alt starter i møtet mellom Elle og pantlåneren Luc (Guy Frangin). Han forføres ved første øyekast og overtaler henne til å bli hans hustru ved å reklamere for et lykkelig liv der hun kan vinke farvel til alle økonomiske bekymringer. Hun takker ja.

Ekteskapet er fra første dag betegnet av alt annet enn gjensidig respekt, omsorg og kjærlighet. Det er et dypt dysfunksjonelt forhold. Et psykologisk relasjonsdrama om følelsesfravær, bearbeiding av sinnslidelser og bunnløs depresjon.

Det spesielle, og det som gjør filmen interessant, er Bressons tilbakeskuende fortellerstruktur. Og hvordan tematikken forsterkes ved å unngå visualiseringer av kjernesituasjoner.

Ved å vise hennes ansikt som død, mens han vandrer rundt og forsøker å resonnere seg frem til hennes motiv for handlingen, tegnes et bilde av en person som endelig har fått en ro over ansiktet hun manglet mens hun var i live. Bresson viser oss dødens befriende ansikt.

Som et slags filmet teater hviler mye ansvar på skuespillerne. Guy Frangin er litt for robotaktig som den usympatiske Luc blottet for selvinnsikt, en karakter det er svært vanskelig å engasjere seg i. At dette ble Frangins første og siste krediterte filmopptreden overrasker ikke. Dominique Sanda fikk imidlertid en strålende karriere senere, med roller som langt overgår denne.

Jeg er ingen stor tilhenger av verken Pickpocket og L’Argent, foruten at jeg kan la meg imponere over det filmtekniske formspråket. Pickpocket i særdeleshet byr på et par store cineastiske øyeblikk, selv om helheten ikke hadde samme effekt på meg. Bresson har samme tilnærming i Une femme douce, og jeg sliter med å leve meg inn i det og se forbi den stilistiske formen. Jeg føler at jeg stenges ute. For meg blir dette mer en film om apatiske karakterer med tomme blikk som åpner og lukker dører, enn det blir en reise inn i Dostojevskijs univers. Bresson stenger i hvert fall meg ute fra historiens eksistensialistiske spørsmål.

På den andre siden: jeg innser jeg at dette er en film som vil appellere nettopp til de som lar seg begeistre av filmer som Pickpocket og L’Argent. Selv om dette på ingen måte kan måle seg med noen av dem, eller er i nærheten av å være blant Bressons beste. Une femme douce er i beste fall interessant, men mest på grunn av det andre filmskaperen har gjort.

Vurdering:

Det må nesten være litt krutt i filmen som blir anmeldelse nummer 100 på Speilet…

Der Freie Wille (Den frie vilje) er et nesten tre timer langt gjennomgående ubehagelig stykke tysk sosialrealisme. Filmen setter umiddelbart en støkk i deg med en åpningssekvens (tenk voldtektsscenen i Irréversible); så bister og kvalm at man allerede da spør seg hvorfor man skal utsette seg for dette. Antakelig har den lovende filmskaperen, Matthias Glasner, med sin kompromissløse realisme frastøtet store deler av publikum innen filmen har bikket over et kvarter.

Det sier seg selv at det er en utfordring å anbefale en slik film. Men jeg skal gjøre mitt beste.

Filmen åpner med at hovedpersonen, Theo (Jürgen Vogel), begår en grov voldtekt. Men når han skal forlate åstedet, er det noen som oppdager ham. Theo dømmes for til sammen tre voldtekter, og sendes til lukket behandling i de neste 9 årene. Før han en dag slippes ut i samfunnet igjen.

Desillusjonert og usikker på om han vil klare å holde driftene og sinnet under kontroll, forsøker Theo å tilpasse seg virkeligheten med et ønske om å leve et “normalt liv”. Fristelsene er mange. Hver dag møter han nye situasjoner og utfordringer, der han stilles overfor handlingsalternativer som setter ham på prøve. Men da han treffer og innleder et forhold til en ung og vakker kvinne, ser det ut som det sakte går den rette veien. Det vi ser, men som de tier i hjel, er imidlertid to dypt ulykksalige sjeler med hver sin brokete fortid som har funnet sammen

Gjenspeilet i filmens tittel, stiller Matthias Glasner spørsmålet: Hva er fri vilje? Og har mennesket en ubetinget fri vilje, eller er vi fundamentalt bundet av erfaringer og arv?

Der Freie Wille er den type film som vil vikre provoserende på mange fordi den menneskeliggjør en overgriper. Det finnes øyeblikk der vi tvinges til å symaptisere med ham. Filmen provoserer også fordi den peker på en iboende drift som potensiell årsaksforklaring på overgrepene. Det er disse kreftene, når de ikke holdes under kontroll — enten det er av fri vilje, eller forutbestemt av erfaringer og miljø — som skaper monsteret i mennesket.

Jürgen Vogel står bak den kanskje sterkeste rolletolkningen jeg har sett på flere år. Han er også hovedårsaken til at man gripes så sterkt og genuint av karakteren og historien, lenge før Glasner rekker å etablere hva som egentlig er filmens visjon. Vogel, som også er oppført som produsent og manusforfatter, ble belønnet med Sølvbjørnen i Berlin ‘06 for sitt kunstneriske bidrag.

Filmen antyder gjennom Theos skjebne en smertefull determinisme, og gjennom det at han muligens ikke er moralsk ansvarlig for egne handlinger (en utbredt filosofisk slutning). Det kan være vanskelig å akseptere, både for oss og Theo.

Der Freie Wille er tre timer med krevende utfordringer og sterke inntrykk. Glasner gir oss et dyptstikkende indre portrett av en voldtektsmann. Et karakterstudie så ektefølende og nyansert håndtert at det psykologiske aspektet — hva som foregår i hodet på Theo — blir enda sterkere og vondere enn de faktiske overgrepene som skildres med en forferdelig detaljert realisme.

Det er nesten litt skremmende å oppleve hvor sterkt og dypt en film kan sette spor i deg. Jeg er ganske sikker på at Der Freie Wille vil fortsette å hjemsøke meg i lang tid. Kanskje blir jeg aldri helt ferdig med den.

Men jeg ville (på en eller annen pervers måte) ikke vært det foruten.

Vurdering:

Vredens dag er i regi av Carl Theodor Dreyer (skaperen av den høyt elskede stumfilmen, Le Passion de Jeanne d’Arc, fra 1928) er et mørkt stilistisk dansk drama om hekseforfølgelse i 1600-tallets Danmark.

I en liten landsby blir en gammel dame anklaget for å være heks, torturert til tilståelse av den lokale presten, før hun til slutt kastes på bålet og brennes til døde. Men i sine siste ord sverger hun en forbannelse over presten som urettmessig har dømt henne til døden.

Presten, Absalon, har nylig inngått sitt andre ekteskap med den unge og vakre Anne, som også er yngre enn prestens egen sønn, Martin, fra det første ekteskapet. Når Martin kommer hjem på besøk kort tid etter den gamle damens død, endres familiedynamikken. Anne og Martin trekkes mot hverandre i felles ungdommelighet, mens forholdet til Absalon avdekkes som følelsesløst fra begges sider. Men forholdet hun innleder med Martin skal vise seg å få skremmende konsekvenser.

Vredens dag er en absolutt nydelig film, sjeldent pent fotografert med lite lysbruk, der et dunkelt visuelt uttrykk gjenspeiler det håpløst mørke innholdet. Portrettene av den følelsesmessig og seksuelt undertrykte Anne, og den pietistiske mørkemannen Absalon, er ekstremt presise uten å bli karikerte. Særlig Lisbeth Movin i rollen som Anne utstråler en helt unik tilstedeværelse og sensualitet i øynene, lengtende etter en frihet og kjærlighet hun ikke kjenner til. En rolletolkning som er like forførende effektiv i dag.

Dreyer spilte inn filmen under okkupasjonstiden i 1940-årene, og tidsperioden gjorde nok sitt til at filmen gjerne er blitt tolket inn i rammene av en anti-nazistisk allegori. Det er definitivt mulig å tolke historien i lys av datidens hendelser, det gir den bare en ekstra dimensjon. Men samtidig er det noe tidløst både over innhold og ikke minst filmuttrykk, noe som gjør at Vredens dag ikke bare har en filmhistorisk verdi. Filmen oppleves fortsatt som et medrivende og til tider trollbindende psykologisk drama.

Vurdering:

Jeg hadde i lang tid gledet meg til å se den Guillermo del Toro-produserte spøkelsesfilmen The Orphanage (El Orfanato) på kino. Og da spiller det egentlig liten rolle at filmen, litt uforståelig for meg, blir forsøkt gjemt bort på lille Felix kino i Oslo. Jeg var uansett på plass nå i åpningshelgen, med nokså høye forventninger.

Filmen handler om Laura (Belén Rueda) som sammen med mann og sønn flytter inn i et hus som tidligere var et barnehjem. Samme barnehjem som Laura vokste opp før hun ble adoptert bort. Nå er planen hennes å pusse opp stedet og drive et eget minibarnehjem for seg selv.

Men kort tid etter at de har flyttet inn, oppdager hun at sønnen begynner å dikte opp usynlige venner som han leker med. Når sønnen en dag sporløst forsvinner, og det går flere måneder uten at noen finner spor etter ham, begynner moren å spekulere i om de usynlige vennene faktisk fantes, og om de kan ha noe med forsvinningen å gjøre.

Jeg skal ikke legge skjul på det: dette er en klassisk sjangerfilm med knirking i dører og dunkel belysning i et gammelt hus der mystiske ting skjer. Men filmen har både en visuell eleganse og et fortellergrep som faktisk gjør dette spennende, og ikke så klisjéfullt som det fort kunne blitt i andres hender. Bli ikke forundret om dette blir regissør Juan Antonio Bayonas døråpner til Hollywood.

The Orphanage blander den visuelle eventyrstilen i Pan’s Labyrinth med den spøkelsesaktige horrorsettingen i Alejandro Amenábars The Others. Men mest av alt minner jo dette utvilsomt mest om The Devil’s Backbone (El Espinazo del diablo), som ble regissert av nettopp Guillermo del Toro. En spansktalende spøkelsesfilm om barnehjemsbarn (jepp!) som jeg fikk med meg på kino i 2002 og likte ganske godt.

The Orphanage er nok mer ubehagelig i form av stemning enn den er skremmende i form av skvettescener. Men for all del, filmen er heller ikke kjemisk fri for «hoppe-i-stolen-øyeblikk». Men jeg ble altså mer imponert over hvor fengslende dette faktisk er, med tanke på hvor tradisjonell historien og virkemidlene strengt tatt er. Kanskje har jeg bare sett for mange masete og skrekkelig dårlige horrorfilmer den siste tiden. The Orphanage gir deg anledning til å puste ut, tenke og bli forført av behagelige kamerabevegelser. Filmen er rett og slett fin å se på, samtidig som historien avdekkes lag for lag i et komfortabelt tempo.

En seanse med Geraldine Chaplin som medium er et eksempel på noe som gjerne kunne vært klipt bort, men utover det er historien imponerende komponert der den bygger seg opp mot en overraskende god slutt som elegant samler sammen de løse trådene. Belén Rueda leverer også overbevisende skuespill i hovedrollen, og sånt hjelper alltid.

Jeg liker faktisk denne filmen mer enn alt jeg har sett Guillermo del Toro regissere. Og da blir det en sterk 7er på karakterskalaen.

Vurdering:

9 Songs velter seg i sex, blandet med konsertopptak fra flere av nåtidens fremste rockeband, og fremstår som en lavbudsjetts eksperimentsfilm som det egentlig blir vanskelig å forstå seg på. Historien, i den grad det eksisterer en historie, tar utgangspunkt i karakteren Matt – som fra Antarktis – ser tilbake på opplevelser han har delt med Lisa. Det vil si opplevelser knyttet til sex og musikk.

Filmen er regissert av den alltid like interessante Michael Winterbottom.

Jeg har sjeldent opplevd å se så mye god musikk i en film, og like sjeldent har jeg sett så store mengder av eksplisitte sexscener. Det høres kanskje ut som en bra ting, men utrolig nok blir det kjedelig ganske fort. Filmen er like blottet for ytre handling som de to hovedrolleinnehaverne konstant er blottet for klær. Mens tre fjerdedeler av filmen går med til sengegymnastikk i ulike varianter, fordeler den siste fjerdedelen seg noenlunde likt mellom diverse konsertopptak og tilsynelatende improvisert tåkeprat mellom de to skuespillerne filmen hviler på.

Da er det ikke spesielt gunstig at verken Kieran O’Brien eller Margo Stilley på noen måte er Guds gave til filmverden. Spesielt sliter sistnevnte noe voldsomt, og noen øyeblikk blir direkte pinlige.

Min motivasjon for å se filmen var tro det eller ei ikke det seksualiserte innholdet, men det faktum at jeg er stor tilhenger av opptil flere av bandene som opptrer. Spesielt The Dandy Warhols, men i høyeste grad også Black Rebel Motorcycle Club, Franz Ferdinand, The Von Bondies og ikke minst Super Furry Animals.

Da filmen sluttet, gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Men det var kun fordi BRMC fikk siste ordet med gromlåta “Love Burns”.

For filmen i seg selv var absolutt intet å bli begeistret over. Jeg er fryktelig usikker på hva som har vært Winterbottoms intensjon. Om han har hatt et budskap, noe han vil fortelle, på en eller annen måte. Jeg fanget det hvert fall ikke. Isteden kjedet jeg meg. Foruten konsertopptakene som jeg bokstavelig talt smilte meg gjennom.

Derfor blir 9 Songs en uvanlig vanskelig film å vurdere. Rett og slett fordi den er så… uvanlig. Og dessverre på en ganske uengasjerende måte.

Vurdering:

The Believer bygger, urovekkende nok, på virkelige hendelser fra 60-tallets New York. Ryan Gosling spiller hovedrollen som jøden Daniel Balint som vender ryggen til sin egen religion. Og som et overbevisende, veltalende og intelligent individ, blir Daniel fort respektert innen fascistiske og nynazistiske bevegelser.

Dette er sterkt og kontroversielt. Filmen slår hardt fra seg allerede fra første klipp. Vi møter Daniel på undergrunnsbanen hvor han får øye på en ung jødisk elev, som han trakasserer, forfølger og til slutt slår og sparker til han ligger tilsynelatende livløs på bakken. Deretter går Daniel rolig avsted. Alt dette skjer glimtvis mens kredittlisten går sin gang. Fra første sekund har vi vært vitne til denne drivende ondskapen av blind vold, motivert av syke, forvridde, rasistiske ideer. Vi kan overhodet ikke spore sympati med Daniel Balint, kun hat, der han går av sted, snauklipt og ikledd en t-trøye med et slående symbol av et hakekors. Det føles som vi får et hardt slag i magen der vi sitter passivt og observerer det bedrøvelige, dessverre realistiske scenarioet, og det er her filmen begynner…

Idet filmen skrider fremover blir vi mer kjent med personen Daniel Balint, spesielt gjennom tilbakeblikk ser vi hvordan han allerede som veldig ung stilte spørsmål og var opprørsk til sin egen religion. Han havner til stadighet i intense diskusjoner med sine religionslærere. Hvorfor måtte Abraham ofre sønnen Isak? Hvilken Gud ville kreve noe slikt? Regissør Henry Bean har skapt en nyansert fremstilling av filmens hovedperson. Bean er selv konservativ jøde, noe som føles verdt å nevne når man tenker på hvordan han angriper religionen og stiller flere subtile og legitime spørsmål gjennom den velartikulerte Daniel Balint-karakteren. Likevel er det ingen tvil om at Balint er preget av vrangforestillinger og benektelse i forhold til jødedommen, dette til tross for at flere av hans resonnementer altså er faretruende overbevisende.

Filmen er overraskende kontroversiell, og det tok da også lang tid før man fant noen distributør som var villig til å stå bak filmen. Det skapte også debatt da The Believer vant Grand Jury Prize ved Sundance. Filmen har også vunnet en rekke andre priser ved internasjonale filmfestivaler.

Ryan Goslings tolkning av Danny Balint som en intelligent person preget av indre konflikter, er mildt sagt overbevisende. Dette er filmen som for alvor satte Gosling på kartet. Summer Phoenix, Theresa Russell og Billy Zane er også solide, selv om deres roller er mindre og langt mer stereotypiske.

The Believer er en type film det er verdt sette seg ned for å snakke om i ettertid. Budskapet kan tolkes flere veier og spesielt slutten gir rom for diskusjoner.

Vurdering:

Bud Clay (Vincent Gallo) deltar på et motorsykkelrace i New Hampshire før han setter seg i bilen og kjører over store deler av landet for å komme til Los Angeles. Til et nytt motorsykkelrace. På veien møter han diverse kvinner og kjemper med sine følelser, før han til slutt får et siste besøk av sin kjære Daisy (Chloë Sevigny) på et motellrom…

Vincent Gallo må ha et rimelig oppblåst ego for å tro det er interessant for publikum å se han kjøre langs landeveien i en drøy time, for til slutt å ta inn på et billig motellrom og motta oralsex av Chloë Sevigny.

Jeg skulle gjerne likt å være flue på veggen når “mannen i gata” intetanende plukker med seg The Brown Bunny med hjem fra den lokale videosjappa en søndagskveld. For det er ikke til å legge skjul på at dette er ganske, eller strengt tatt veldig, spesielt.

Vincent Gallo (Buffalo ‘66) er da heller ikke kjent for å bevege seg i oppgått terreng. Med The Brown Bunny har han hatt fullstendig frihet til å gjøre hva han vil på hvilken måte han vil. Det holder å ta en kikk på rulleteksten, og du vil se navnet hans gå igjen på de aller fleste områder; regi, manus, hovedrolle, produsent, klipping, foto, casting, make-up…

Det hjelper ikke at filmen av en eller annen merkverdig grunn ble nominert til Gullpalmen i Cannes, ei heller at slutten gjør at man tenker tilbake på det man har sett i et nytt lys og ting begynner faktisk å gi mening. For det koker uansett ned til det faktum at dette er grusomt kjedelig og meningsløst svada. Gallo er en OK skuespiller, men dette blir bare påtatt kunstnerisk og fullstendig tomt.

Jeg er tilhenger av at filmer kan la bildene fortelle historien fremfor dialog, dersom bildene faktisk klarer å formidle stemninger på en god måte. I The Brown Bunny forteller stillheten meg imidlertid nada. Ingenting. Det er bare stille. Altfor lange og altfor meningsløse scener, uten snev av substans, som gjør at filmen føles som en usammenhengende hjemmevideo av en kåt, ensom og deprimert person på amerikansk bilferie.

The Brown Bunny forblir en pretensiøs liten film, men som likevel vil bli husket for den famøse scenen med oralsex i motellrommet.

Vurdering:

Med The Shawshank Redemption og The Green Mile under beltet, er det vanskelig ikke å ha forventninger når Frank Darabont på nytt kaster seg over noe Stephen King har forfattet. For etter en lang pause er regissøren nå tilbake og forsøker seg med The Mist.

Tett tåke siver nedover fjellsiden og legger seg spøkelsesaktig over innsjøen ved en amerikansk småby. Familiefaren Dave Drayton (Thomas Jane) tenker ikke særlig over det. Sammen med sønnen kjører han til det lokale supermarkedet for å handle inn noe utstyr til å fikse opp i skadene etter en storm som har herjet. Alt foregår som normalt, inntil en blodig mann kommer løpende mot butikkens glassfasade skrikende i dødsangst om at tåken er alt annet enn harmløs.

Så lenge Darabont klarer å beholde mystikken rundt hva som skjuler seg i tåken, er The Mist en fremragende film. Men når han ganske tidlig i historien velger å vise oss monsteret (eller i hvert fall deler av monsteret) får jeg noen uheldige assosiasjoner til tullefilmen Eight Legged Freaks. En fornøyelig film, for all del, men neppe den stemningen Darabont er ute etter å skape i The Mist. Jeg blir litt forvirret over hva slags film Darabont egentlig sikter seg inn på, og det gjør dette til en litt rar filmopplevelse.

Filmen er best og på sitt mest skremmende når den skildrer menneskelivet i supermarkedet, og antyder at de virkelige monsterne finnes her inne og ikke ute i tåken. Selve kampen mot monstrene blir litt for mye komedie og halvdårlige effekter. Darabont burde hatt fokus på menneskene, og samtidig gjort trusselen utenfor mer mystisk og mindre synlig.

Jeg spådde Thomas Jane en stor fremtid etter å ha sett ham i Stander for noen år siden, men han klarte aldri å engasjere meg veldig i hovedrollen her. Det er isteden Marcia Gay Harden som stjeler showet som et dommedagsprofeterende og irriterende kvinnemenneske som får menneskemassene i supermarkedet med seg i en skrudd kristen retorikk. Darabont har også tatt med seg William Sadler som han brukte i både The Shawshank Redemption og The Green Mile. Sadler gjør som alltid en god jobb.

Darabont avslutter historien på en kontroversiell måte som har skapt debatt, og ikke bare fordi den bryter med Stephen Kings versjon. Men det er nettopp den kjølige slutten som for meg blir stående igjen som høydepunktet i The Mist. Det sies også at Stephen King skal ha vært så imponert over filmens slutt at han gjerne ville brukt den i boka, hvis han bare hadde kommet på den…

Vurdering:

Mens den lenge omtalte Oldboy-remaken virker å være lagt på is, stod jeg i dag opp til den uventede overskriften om at Charlize Theron skal produsere og spille hovedrollen i en remake av Sympathy for Lady Vengeance. Altså, den siste av filmene i hevntrilogien til Park Chan-wook. Nyheten stammer fra et intervju i The Boston Globe.

Originalen er ikke like fantastisk som de to første, men fortsatt en praktfull film. Og siden de tre originalfilmene til Chan-wook har fint lite med hverandre å gjøre foruten at de deler hevntemaet, så spiller det jo heller ingen rolle om Hollywood har mest lyst til å lage remake av nummer tre først.

Det skal uansett bli interessant å se hvordan dette vil utarte seg.

Shutter føyer seg inn i en (altfor) lang rekke av nye og populære asiatiske sjangerfilmer, hvor mange allerede har rukket å bli amerikanisert. Hollywood-remaken av Shutter dukker opp på norske kinoer rett over påske.

Dette er klassisk grøss. Her er spøkelser, knirkende dører, skvettescener og skumle unge piker med halvlangt hår. En oppskrift som fort kan ende opp i et småkjedelig sluttprodukt, hvis ikke utførelsen er over snittet god. Shutter byr aldri på banebrytende horror. Men historien har et par overraskende vendinger, og filmen som helhet gjennomsyres av en ekkel og klam stemning.

Det handler om en ung fotograf, Tun, og hans kjæreste, Jane, som i et uaktsomt øyeblikk kjører på en ung kvinne som faller momentant i bakken og blir liggende helt i ro på asfalten. I sjokk velger kjæresteparet å kjøre videre, uten å sjekke om kvinnen faktisk er død eller ikke.

Kort tid etter ulykken begynner merkelige ting å skje rundt Tun og Jane. Ikke minst dukker uforklarlige skikkelser opp i Tuns fotografier. Er det en sjel som hjemsøker dem? Er det kvinnen de kjørte på? Og hvem er hun, og hvorfor hjemsøker hun Tun og Jane?

Samtidig begår flere av Tuns venner selvmord i løpet av kort tid, uten at noen forstår hvorfor. Tun og Jane tvinges til å starte sin egen etterforskning for å finne ut av sannheten rundt kvinnen de kjørte på. Problemet er at det ikke er rapportert om ulykken noe sted. Det tar derfor tid før de faktisk finner ut hvem personen er, og det er først når de finner ut av det at svarene begynner å komme. Ubehagelige svar.

Shutter er på sitt beste deilig skremmende. Spøkelser som gir seg til kjenne gjennom fotografier er alltid litt nifst, med en gjennomgående creepy stemning. Ulikt en del nyere asiatiske horrorfilmer, så starter også Shutter rett på sak. Her er det ytterst lite karakteroppbygging.

I første halvdel er løsningene kanskje litt for enkle og man savner kreativitet. Mot slutten byr imidlertid filmen på et par friske vendinger, og ikke minst en slutt som er både underfundig, smart og skremmende effektiv.

Absolutt severdig, men jeg føler ikke noe stort behov for å se den amerikanske versjonen.

Vurdering:

Kim Ji-woon representerer den nye generasjonen av unge, fremadstormende og eminente sør-koreanske filmskapere som har lagt grunnlaget for en bølge av kvalitetstunge koreanske filmer. Med vestlig produksjonstrekk, i kombinasjon med et særegent visuelt uttrykk og kreativitet, av den typen man ikke finner andre steder enn i asiatisk film, har de vitalisert den estetiske filmen.

På veldig mange måter minner A Bittersweet Life (Dalkomhan insaeng) om Park Chan-wooks mye omtalte filmsensasjon Oldboy (2003). Den mørke atmosfæren, den dystre settingen, en hovedpersons rådvillhet, og en tematikk som også her trekker veksler på hevn. Men først og fremst er den visuelle fremtoningen slående lik. Spørsmålet er om A Bittersweet Life er blitt en like god film?

Vel, det er den ikke. Der Oldboy scorer totalt både på stil og substans, mangler A Bittersweet Life noe punch i mansuet. Innpakningen er upåklagelig, men storyen evnet ikke å gi meg bakoversveis. Filmen har verken uforutsigbarheten eller den filosofiske dybden til Oldboy. Historien er også mindre kompleks enn hva Kim Ji-woon sydde sammen til A Tale of Two Sisters i 2003 (kanskje den vakreste horrorfilmen jeg noen gang har sett).

I hovedrollen er Lee Byung-hun (Joint Security Area) overbevisende. De øvrige skuespillerne virker også å være med på notene. Min manglende forståelse for det koreanske språket begrenser imidlertid muligheten for å vurdere skuespillerprestasjonene i detalj.

Jeg så A Bittersweet Life med skyhøye forventninger første gang i 2005. Jeg hadde fulgt utviklingen tett på nettet i flere måneder; slukt enhver nyhet med interesse, sett bilder, musikkvideoer og trailere. Og latt meg imponere voldsomt. Ble forventningene innfridd?

Jeg mistet ikke pusten og hårene reiste seg bare et par ganger. Men jeg er ikke i tvil om at dette er en knallfilm. Utrolig lekker å se på. Masse flotte detaljer. En fengende story. En karismatisk hovedperson. Nydelig foto. Fantastisk musikk (soundtracket bestilte jeg dagen etter fra asiatisk nettbutikk og er blitt spilt mye). Og en film jeg helt sikkert vil trekke frem av hylla med jevne mellomrom. “Eye candy” er sterkt undervurdert.

Vurdering:

Blowup av Michelangelo Antonioni er et ubestridt mesterverk. The Conversation av Francis Ford Coppola er nesten like mesterlig. Med andre ord la Brian De Palma lista hensynsløst høyt da han inspirert av disse filmene laget Blow Out i 1981. Men så er det også få filmskapere foruten nettopp De Palma som er så god til å blande sine egne tanker i gryten av filmatiske referanser; han er en auteur som alltid klarer å gjøre et verk til sitt eget, selv om utgangspunktet nesten lukter av plagiat. Blow Out er dessuten av hans mest personlige filmer. Det er en etterlevning av noe stort, som også har fått verdi i seg selv.

Der Blowup definitivt er en mer varig film, som kryper under huden din og plager hjernen til videre refleksjon i lang tid, så er De Palmas film i første rekke ren og skjær underholdning, og en oppvisning i visuell eleganse. Det er en konvensjonell spenningsfilm, men krydret med De Palmas kreativitet. Åpningen er en fem minutter lang sexploitation-lignende sekvens, før vi introduseres for hovedpersonen spilt av John Travolta, hvis jobb er å lage lydeffekter til diverse lugubre b-filmer. Samtidig går det opp for oss at den sjokkerende starten på filmen nettopp er en av disse filmene som Travolta har laget lydeffektene til. En klassisk De Palma-åpning som viser “filmen i filmen”.

Handlingen i Blow Out skyter fart i det øyeblikk Travoltas karakter mener å oppdage noe mistenkelig i et lydopptak han tilfeldigvis gjorde idet øyeblikk en bil kjører utfor et stup og ned i en elv. Som øyevitne til hendelsen klarer han å redde den kvinnelige passasjeren, men det viser seg i ettertid at sjåføren druknet; en guvernør med ambisjoner om å bli president. Men hva var det som skjedde før bilen mistet kontrollen og kjørte i elva? Kan man høre lyden av skudd i lydopptaket? Var det en ulykke, eller et mord? Slik starter filmen, og mysteriet, Blow Out.

Tema: Er det vi sanser virkelig, eller noe vi konstruerer for oss selv? Antonioni hadde samme utgangspunkt i Blowup; en fotograf som mener å ha oppdaget et mord i et av sine bilder. De Palma bruker isteden lyd for å formidle sin historie, både inspirert av The Conversation, men også sin egen oppvekst. Som liten gutt gikk han i flere dager rundt og avlyttet sin egen far — som moren mente bedro henne med en annen.

Hovedrollen bekles som nevnt av John Travolta, som noen år i forveien spilte en mindre rolle i De Palma-gjennombruddet Carrie. Blow Out ble imidlertid hans første hovedrolle i en stor film (hvis vi ser bort i fra musikalene Grease og Saturday Night Fever, og det gjør jeg glatt), og det var også etter denne filmen at hans gigantiske karrierenedtur startet — før Blow Out-entusiast Quentin Tarantino igjen gjorde ham til stjerne med Pulp Fiction mange år senere.

Travolta gjør en flott innsats, ingen tvil om den saken. De Palma-favorittene John Lithgow og Dennis Franz er også solide i sine biroller. Derimot er Nancy Allen mest til irritasjon, litt overraskende siden hun klarte seg greit i forgjengeren Dressed to Kill. Det er blitt en klisjé, men det er sjeldent skuespillerne som gjør at De Palmas-filmer blir interessante. Og dette er også en type film hvor regien overskygger skuespillet. Det er en sann fryd å se hvordan det lekes med kameravinkler og ingen detaljer virker overlatt til tilfeldighetene. De Palma er ikke nødvendigvis mest opptatt av hvordan plottet skal flyte mest mulig knirkefritt og effektivt fremover. Hans ambisjon synes å være mer teknisk motivert; å bruke historien på en måte slik at han naturlig kan benytte seg av ulike visuelle virkemidler. Noen vil kanskje hevde Blow Out er “over-regissert”, en generell kritikk De Palma ofte møter (også her er det split-screen, slow motion o.l.). Kritikerne kan ha et poeng, men til slutt står det hele og faller på smak.

En innvending, som er litt paradoksal, er filmens bruk av musikk. Det er paradoksalt fordi det er et område De Palma alltid er ekstremt opptatt av, noe han perfeksjonerer, enten det er i samarbeid med Ennio Morricone, Bernard Herrmann eller Pino Donaggio som er tilfelle her. Men dessverre fungerer musikken sjeldent optimalt i Blow Out, mye føles malplassert.

Den pompøse slutten er kanskje heller ikke optimal. Likevel er Blow Out en fantastisk deilig visuell oppvisning og samtidig en farlig medrivende og underholdende spenningsfilm — med John Travolta, og ikke minst Brian De Palma — veldig nær sitt beste.

Vurdering:

Til Pino Donaggios vakre toner og et kamera som zoomer inn på en naken kvinnekropp som såper seg inn i dusjen, åpner Dressed to Kill på en måte som minner svært mye om Carrie. Musikken er nærmest identisk, det samme er kameraføringene og den tilsynelatende harmoniske situasjonen. Men de som kjenner regissør Brian De Palma vil ikke bli sjokkert når scenen drastisk endres til det makabre. Filmskaperen titulerer seg tross alt som “the master of the macabre”.

Dressed to Kill er en film som, hvis den hadde vært italiensk, ville blitt kategorisert som en giallo. Filmen har alle de basale ingrediensene, og dette er den De Palma-filmen hvor Dario Argento og Mario Bavas innflytelse kommer tydeligst frem. Vi har en maskert morder med svarte skinnhansker som dreper unge kvinner med barberkniv, vi har en privatperson som forsøker å løse mysteriet, og en morder som ikke blir avslørt før helt mot slutten. Alle velkjente giallo-trekk; den italienske subsjangeren som blomstret opp på 70-tallet. I tillegg er det naturligvis drøssevis av referanser til Alfred Hitchcock her.

I hovedrollen treffer vi Kate Miller spilt av Angie Dickinson som fikk jobben etter at Liv Ullmann (!) angivelig først takket nei. Dickinson klarer seg greit. Det samme gjør faktisk Nancy Allen, på denne tiden De Palmas kone. Dennis Franz, mest kjent fra tv-serien NYPD Blue, er også med. Det er likevel, og kanskje ikke så fryktelig overraskende, Michael Caine som står bak filmens mest minneverdige opptreden.

Men som det gjerne er med De Palmas filmer, er det ikke skuespillernes prestasjoner som gjør at man husker filmen etter så mange år; at den har en tiltrekningskraft på deg som gjør at du kan se den igjen og igjen. Det som er så forlokkende med Dressed to Kill og som gjør den til en uforglemmelig psykologisk thriller, er blandingen av De Palmas elegante og særegne regi og det skitne, sleazy innholdet. For ikke å snakke om hans mesterlige bruk av split-screen. I tillegg blir vi servert noen deilige, forbløffende plot-twister underveis, og ikke minst mot slutten.

Historien, hva Dressed to Kill handler om, bør det ikke sies for mye om. Men den tar utgangspunkt i karakteren Kate som overfor sin psykolog forklarer sin frustrasjon over ektemannens manglende evne til å tilfredsstille henne seksuelt. Psykologen, spilt av Michael Caine, reagerer imidlertid på en uventet måte. Han tilbyr seg å gå til sengs med henne. En brydd Kate takker nei til det uventede forslaget.

Litt senere besøker Kate et museum. I en klassisk, langvarig De Palma-scene med kamera i bevegelse og uten klipp, ser vi hun oppdage og faller for en mystisk mann som besøker samme museum. Hun bestemmer seg for å bli med mannen hjem…

Som nevnt er Dressed to Kill nydelig regissert. Fra den dristige, men vakre åpningen til den nervepirrende slutten. Drapsscenene er et utsøkt stykke regissert filmkunst. Den berømte heisscenen står i særklasse, og det er en sann nytelse å se De Palmas lekre utsnitt. Legg merke til den geniale bruken av speil.

Dressed to Kill er en fabelaktig blanding av stilsikker filmestetikk og sitrende spenning. Anbefales sterkt.

Vurdering:

Sean Penn viste en dragning mot naturen i den fremragende spenningsfilmen The Pledge for noen år siden. Og med Into the Wild går han enda dypere og mer ambisiøst til verks i utforskningen av mennesket og naturen.

Filmen er basert på en bestselgerbok ført i pennen av Jon Krakauer, og tar for seg den lovende studenten Christopher McCandless (Emile Hirsch) som på 90-tallet plutselig bestemmer seg for å flykte fra foreldrenes klør og materialismens verden for å søke en indre ro i de mest ekstreme naturomgivelser. Målet er Alaska.

Christopher reiser alene, men på veien møter han en rekke personer på forskjellige steder. Mennesker som berører ham, kanskje mer enn han berører dem. Store deler av Into the Wild går med på å skildre denne reisen mot naturen, som like mye er en indre reise. Men Sean Penn gjør samtidig hyppige avstikkere i tid, både tilbakeblikk som gir oss informasjon om fortiden geleidet av søsterens (Jena Malone) fortellerstemme, og pek fremover mot Christophers endelige destinasjon.

Filmen har en ambisiøs struktur, men historien er også av den typen som fortelles best i omstokket kronologi. Sean Penn mister heller aldri fokus, og man får følelsen av å se en stramt regissert film som vet hva den vil i hver eneste scene, til tross for at den strekker seg utover nesten to og en halv time. Det føles aldri for langt.

Det som imidlertid plager meg litt er at Sean Penn har en tendens til å gjøre noen forenklinger, kanskje mest synlig i Christophers motivasjon. At han skal begi seg ut på det som i realiteten er en eksistensialistisk reise utelukkende fordi han fascineres av Jack London, foreldrene krangler og han vil ta avstand fra materialismen som omgir ham, føles noe lettvint. Kanskje blir Penn også litt for sympatisk på Christophers vegne, og det fratar ham en del mystikk og dybde som kunne gjort dette enda mer interessant. Sier jeg som ikke har lest boka eller har en fjerneste anelse om hvordan virkelighetens Christopher var…

Når det er sagt: Emile Hirsch gjør en fremragende tolkning som Christopher. Det begynner å bli en del år siden jeg “oppdaget” ham i The Dangerous Lives of Altar Boys, hvor han ut av intet imponerte vettet av meg. Siden har jeg ventet på det store gjennombruddet. Vel, her er det.

For å oppsummere:

Into the Wild er billedlig naturskjønn med imponerende skuespillere og en fascinerende historie. Likevel er det et eller annet som gjør at jeg ikke klarer å engasjere meg så mye som jeg kunne ønske i Christophers skjebne. Jeg forlot derfor Into the Wild med en litt betinget entusiasme: en veldig god film med et enda større potensial…

Vurdering:

Respekt er et friskt norsk filmeksperiment: 12 ungdommer utgjør en skoleklasse. 6 av dem er skuespillere. 6 tror de er med i reality-tv. På 48 timer var innspillingen unnagjort.

Det hele startet med en teaterforestilling satt opp av elever på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo, som en moderne vri på stykket Klassefiende av Nigel Williams. Forestillingen ble en stor suksess og Nordisk Film tente på ideen om å gjøre det til en spillefilm. Regien er ved Johannes Joner.

Filmen åpner med å introdusere seks av karakterene i løpet av noen sekunder mens de er på vei til første time i det som er en såkalt problemklasse. Når det ikke dukker opp noen lærer, bestemmer elevene seg for å holde undervisningen selv. På egne premisser.

Dessverre blir Respekt litt for enkel og ensidig i formen. Og selv om filmen springer ut av et høyinteressant konsept, er det lite innholdsmessig nytt å hente ut av historien og karakterene. Det er innpakningen som er mest spennende.

Men når det er sagt: det finnes samtidig sporadiske tilløp til magiske øyeblikk i klasserommet, ting man selv husker fra ungdomsårene (nå høres jeg gammel ut). I den improvisatoriske dialogen og samhandlingen, skildres situasjoner med en presis autensitet som man sjeldent klarer å fange i en vanlig spillefilm. Det er de små øyeblikkene som redder Respekt. Da river den tak i deg, fordi du kjenner deg igjen.

Som helhet faller imidlertid prosjektet sammen som lite fengende. Det blir for mange begrensninger, og selv med en spilletid på 1 time og 15 minutter føles filmen noe seig. Et par av de mest sentrale skuespillerne overbeviser heller ikke i sine roller, mens andre derimot tar rollene — eller seg selv — på kornet.

Men jeg applauderer det friske forsøket, og dette er langt i fra en verdiløs film. Som kommentar til den norske skolen, har den også mer å fare med enn Margareth Olins dokumentarfilm Ungdommens råskap.

Men det spørs nok om ikke budskapet likevel blekner noe på det store kinolerretet. Jeg er ganske sikker på at dette var langt sterkere fra teaterscenen.

Vurdering:

Hehe.

Mens remaken av The Birds befinner seg i post-produksjon, har Michael Bay og hans Platinum Dunes staket ut den videre kursen. Og den går i retning av Rosemary’s Baby. Det melder i hvert fall det som er av filmnettsider i dag.

Selv har jeg ikke energi til å kommentere det noe ytterligere akkurat nå. Roman Polanskis versjon av Ira Levin-romanen er faktisk en av mine absolutt fremste filmfavoritter, uansett sjanger. Og det er bare noen uker siden jeg så den sist og slo fast hvor tidløs den er.

Vel, tydeligvis ikke.

PS! Den observante leser vil legge merke til at Speilet også er pusset opp nå. Tiden vil vise hva jeg synes om det.

Lars (Ryan Gosling) er en enkel og innesluttet sjel i en amerikansk småby. Han bor for seg selv i en garasje omgjort til leilighet ved siden av huset til sin bror og hans kone. Der holder han seg gjerne for seg selv, foruten når han pliktoppfyllende reiser til kontorjobben sin. Og det er på jobben en internettsurfende kollega tipser ham om et nettsted som selger såkalte anatomisk korrekt sexdukker. Lars spiller uinteressert, men en stund etter kommer det en stor pakke på døren.

Kort tid etter banker en oppspilt Lars på døra til sin bror og svigerinne, før han presenterer dem for sitt nye kvinnelige bekjentskap: Bianca. Der alle andre kun ser en dukke, er Bianca et levende menneske for Lars. Et menneske han ønsker å innlede et meningsfullt forhold til.

Lars and the Real Girl er en sjarmerende smal film om det å være annerledes. Om solidaritet og samhold som blomstrer i et lite samfunn. En herlig feel good-film med enestående spill av Ryan Gosling i den vanskelige hovedrollen. Hadde det ikke vært for at Gosling ble Oscar-nominert så sent som i fjor (for Half Nelson) ville han fått en nominasjon i år. Det er jeg ganske sikker på.

Lars er som karakter lett å like, en klassisk outsider. Vi lever oss inn i hans verden og forstår ham. Derfor forstår vi også hvordan hele lokalsamfunnet etter hvert omfavner Lars og Bianca med all mulig varme og forståelse. Alle ønsker Lars sitt beste.

Regissør Craig Gillespie finner en fin balanse mellom alvor og komedie. Jeg ble positivt overrasket over hvor nyansert og solid dette fungerer som drama, tatt historiens absurditet i betraktning. Samtidig er ikke historien verre enn at man humrer seg gjennom flere av sekvensene. Gillespie får god hjelp av skuespillerne: Ryan Gosling er allerede nevnt, men også Paul Schneider og Emily Mortimer bringer presis realisme inn i rollene som henholdsvis bror og svigerinne.

Historien trekkes ørlite for langt de siste 20 minuttene; det blir i overkant dramatisk, og man kjenner at det er ting som plutselig bryter med det som opp til da har vært en virkelighetsnær fortelling, tross alt.

Men etterpå er det ikke de få feilskjærene som huskes best fra filmen. Det er tankene om at man har fått oppleve noe genuint varmt og morsomt. En annerledes historie, fortalt med hjertet på rett plass.

Vurdering:

Det er mye god film å se på kino om dagen. Delirious er ikke en av dem.

En paparazzifotograf utstyrt med tvilsom moral (finnes det noe annet?) inviterer i et svakt øyeblikk en ung uteligger opp til leiligheten der han kan sove over én natt. Men uteliggeren viser seg å ha praktiske egenskaper som paparazzifotografen setter pris på. Etter hvert kommer de til enighet om en avtale: uteliggeren får bli boende i leiligheten mot at han blir paparazzifotografens assistent, både privat og i arbeid.

Paparazzifotografren spilles av Steve Buscemi. Uteliggeren spilles av Michael Pitt.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til her. Men alle liker jo Steve Buscemi, og jeg er intet unntak. Med han på rollelisten blir det liksom aldri helt verdiløst?

Når filmen dessuten åpner med å spille den flotte (men riktignok overspilte) Bohemian Like You av Dandy Warhols, blir jeg virkelig i godt humør. Og i cirka 20 minutter klarer filmen å holde seg noenlunde frisk og interessant.

Men gradvis går det opp for meg at dette jo ikke er noe annet enn en kjedelig og banal historie om en kynisk og empatimanglende paparazzifotograf skildret med all tenkelige klisjeer og selvfølgeligheter. Steve Buscemi spiller en variant av den rollen han pleier å gjøre, og selv om han i dette tilfellet spiller en irriterende Michael Pitt av banen, så klarer han ikke alene å gjøre filmen verdt en kinobillett. Det hjelper heller ikke at Elvis Costello dukker opp som seg selv i en cameo.

Samtidig satt jeg hele tiden og var litt usikker på om jeg skulle ta dette alvorlig eller ikke…

Som komedie feiler den fordi den ikke er morsom. Og som en samfunnskritisk film som ønsker å peke på et overfladisk kjendishysteri, blir den altfor enkel med en tøvete og urealistisk handling spekket med billige poenger.

Nei, se heller Steve Buscemi i Theo van Gogh-remaken Interview som tar opp noe av samme tematikk, men på en uendelig mye bedre måte.

Vurdering:

Red Road er britiske Andrea Arnolds dristige, prisvinnende regidebut. Et kompromissløst psykologisk studie av et ruinert menneskeliv.

Jackie jobber som CCTV-operatør i Glasgow. Det vil si: hun har i oppgave å overvåke et belastet nabostrøk fra et kontrollrom. På monitorer kan hun se og zoome inn på alt som foregår innenfor de mange overvåkningskameraenes rekkevidde – og det er det meste. Hvis hun oppdager noe mistenkelig, skal hun kontakte politiet.

Red Road er opplagt et innspill i debatten om overvåkningssamfunnet vs. personvern. Historien tar utgangspunkt i det som er et vanlig argument i mot overvåkning av det offentlige rom: hva om personene som har tilgang på overvåkningsmaterialet misbruker informasjonen de får tilgang til?

En kveldsvakt oppdager filmens hovedperson, Jackie, en kjent mannsskikkelse på en av monitorene. Hun begynner instinktivt å forfølge ham med alle kameraene, i private ærend og på jobb. Filmen forteller ingenting om hvem han er eller hvordan Jackie kjenner ham. Men når hun også begynner å forfølge ham i virkeligheten, etter å ha hentet ut informasjon om hvor han bor og jobber, forstår vi at beveggrunnene er motivert av hat omkring en dyster bakgrunn. En bakgrunn som ikke blir avslørt før i siste akt.

Red Road er laget av en kvinne og handler om en kvinne, og har sånn sett allerede en positiv verdi gjennom å ha et perspektiv vi altfor sjeldent får oppleve på kino. At filmen i tillegg er et sterkt medrivende sosialrealistisk spenningsdrama, ispedd en presis samfunnskritisk brodd, gjør det hele enda bedre.

Filmen kan for så vidt oppleves som noe tung, både i innhold og ved et senket tempo. Men Andrea Arnold gjør fortellergrep som hele tiden skaper nysgjerrighet, mens voyeurisme i seg selv alltid er fengende tematikk. Og rundt dette maler Arnold en gjennomgående foruroligende stemning som kjennes dypt i magen. Selv om filmen er stillfarende, er innholdet så sterkt og direkte at det er umulig å forholde seg passiv.

Det handler om en kvinne fortapt i bunnløs sorg som etter hvert får utløp for dette i desperate og destruktive handlinger. Det er den motivasjonen som driver handlingen fremover.

Men samtidig fungerer altså filmen som en slags kommentar til hvordan samfunnet i økende grad blir gjenstand for overvåkning, og hvordan dette kan brukes og misbrukes av de som har tilgang til det. Storbritannia har angivelig hele 4.2 millioner slike kameraer, noe som tilsvarer ca 20 % av all verdens overvåkningskameraer (CCTV) eller ett kamera per fjortende innbygger. Da jeg så filmen tenkte jeg at overvåkningen i Glasgow umulig kan være så omfattende som vist i denne filmen, men etterpå har jeg lest meg til at det faktisk er reelt. Det er både imponerende og skremmende å se hvor detaljert man går til verks for å overvåke hva du til enhver tid gjør og hvem du er sammen med…

Likevel er det historien om hovedpersonen, Jackie, som gjør sterkest inntrykk; hvilke valg hun tar underveis, og hva hun er villig til å ofre. Ukjente Kate Dickie gjør her en fremragende tolkning.

Filmen er sosialrealistisk mørk og sterk, men samtidig med en slags poetisk side. Spørsmål stilles og blir svevende i luften, det er opp til deg å besvare dem. Regi og foto er tett på karakterene, omtrent som en dokumentar, og tankene mine fløy i så henseende til Dead Man’s Shoes (2004). Det er noe erkebritisk og brutalt realistisk over reisen Andrea Arnold tar oss med på.

Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av de to planlagte filmene som skal handle om samme karakterer (som er skapt av danske Lone Scherfig og Anders Thomas Jensen) som skal lages av andre debutantregissører i tiden som kommer. Et spennende prosjekt, der Lars von Trier og hans Zentropa er blant arkitektene.

Red Road er i skrivende stund å se på norske kinoer. Anbefales sterkt.

Vurdering: