You are currently browsing the monthly archive for februar, 2008.
Coen-brødrene har i manges øyne ligget nede for telling i noen år. I så fall har de nå reist seg opp og slått knock-out på skeptikerne.
No Country for Old Men er nemlig deres beste film — og dermed en umiddelbar klassiker.
Og det slo meg under Oscar-utdelingen at vi nok (etter min mening) må helt tilbake til 70-tallet for å finne en like sterk vinner i kategorien beste film.
Filmen baserer seg på en bok av Cormac McCarthy som er høyt elsket av mange. Llewelyn Moss (Josh Brolin) snubler nærmest over en mislykket narkohandel i den amerikanske ødemarken, der det ikke er et menneske med puls å se på mils omkrets. Flere blodige lik vitner om at mye har stått på spill, og i en lastebil oppdager den cowboyaktige Moss en koffert som viser seg å inneholde ikke mindre enn to millioner dollar i kontanter. Han bestemmer seg for å stikke av gårde med pengene – på det tidspunktet uvitende om at den psykopatiske drapsmannen Anton Chigurh (spilt av Oscar-vinner Javier Bardem) er på en nådeløs jakt etter samme utbytte.
Året er forresten 1980.
No Country for Old Men ankommer altså Norge med fire ferske Oscar-statuetter i bagasjen, i tillegg til lovord og superlativer om at dette skal være det beste de genierklærte brødrene har gjort noensinne. Det burde egentlig være umulig å leve opp til slike forventninger, men neida. Dette er akkurat så bra som de mest entusiastiske kritikerne skal ha det til. Minst!
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, men la oss ta cinematografien; Roger Deakins (The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford) demonstrer igjen stort kunst bak kamera, og seiler i hvert fall opp som 2007-2008s ledende filmfotograf (han har også foto på In the Valley of Elah). Bildene av de tomme ørkenslettene fanges på en måte som gjør de til mer enn bare kulisser.
Videre lot jeg meg spesielt begeistre over lydbruken; det som vanligvis er umerkbare detaljer i lydbildet, fremheves her og blir en vital del av filmens fortelling. Istedenfor å ty til musikk, brukes naturlige lyder på en uvant fremtredende måte som er særlig effektivt i scenene med sitrende spenning.
Enda mer fremtredende er Javier Bardem. I rollen som Anton Chigurh personifiserer han ondskapen, eller kanskje Døden, med en så skremmende karisma at hårene reiser seg i frydefull skrekk over en karakter som allerede er blitt et ikon. Bardem gjør rollen med et iskaldt psykotisk drag over seg, og får frem en frysningsfremkallende indre mystikk og ondskap i en mimikkløs tolkning som vil skrive seg inn i filmhistoriebøkene. Samtidig fyller både Josh Brolin og Tommy Lee Jones lerretet med troverdighet i de to andre sentrale rollene.
Den særegne, mørke coenske humoren finner også sin plass her, selv om den nok ikke er like åpenbar som i for eksempel Fargo, kanskje den Coen-filmen No Country for Old Men har mest til felles med. Men veldig like er de ikke. Den skandinaviske varmen og humoren fra Fargo er det vanskelig å se her. Og egentlig føles det som Coen-brødrene har distansert seg overraskende mye fra det de har gjort tidligere, noe som forsterkes i skuespillervalgene. Her er ingen Steve Buscemi, John Turturro, Frances McDormand, John Goodman eller andre berømte Coen-gjengangere å se foran kamera. Ganske sikkert et bevisst valg.
Se gjerne No Country for Old Men som en mørk fabel, en moderne westernfilm med eksistensialistisk tilsnitt, svart komikk, eller en spenningsfilm som vil gi deg hjertebank (jeg fikk antydninger)… Coen-brødrene krysser sjangere, leker med konvensjoner og forventninger. Det gjør det vanskelig å kategorisere filmen. Oppfordringen er uansett den samme: Dette må du se!
Og apropos egenart; det er noe befriende anti-hollywoodsk over hvordan historien ender. Noen vil kanskje si ufullendt, jeg vil si reflekterende og litterært (antakelig i tråd med boka?). En mer konvensjonell slutt ville ikke passet med filmens ukonvensjonelle stil. Slik filmen forløper, føles den omstride slutten så perfekt som overhodet mulig.
For dette er perfekt!
Som filmelsker blir jeg regelrett glad over å tenke på at Coen-brødrene fortsatt er unge og vitale, forhåpentligvis med mange år og filmer foran seg.
Vurdering:
Veteranregissør Sidney Lumet har ikke laget film på dette nivået siden The Verdict i 1982.
To brødre (Ethan Hawke og Philip Seymour Hoffman) sliter hver for seg med økonomiske problemer og bestemmer seg for å rane foreldrenes smykkebutikk for å komme ut av elendigheten. Det legges en plan som skal sikre at ingen kommer til skade. Og siden foreldrene er forsikret, vil de heller ikke få noe økonomisk tap.
Men på ransdagen går ting forferdelig galt. Under en serie av uheldige hendelser og tilfeldigheter, ender det opp med at moren blir skutt og brødrene får ikke med seg et eneste smykke fra butikken.
Lumet åpner filmen med en overraskende heftig sexscene med Philip Seymour Hoffman og Marisa Tomei. I det øyeblikket har vi ikke rukket å bli kjent med karakterene eller deres forhold. Og det er akkurat det Lumet utnytter i åpningsscenen. Etter at de begynner å snakke sammen, forstår vi at de er gift.
Filmen følger videre brødreparets økonomiske problemer som leder an til planlegging og gjennomføring av ranet, og ikke minst de påfølgende konsekvensene. Dette skjer ved at kronologien stokkes om. Først etter at vi har sett ranet blir vi for eksempel kjent med hvorfor og hvordan brødrene går til det drastiske skrittet. Og hvorfor det går så galt som det gjør.
Som ransfilm kan Before the Devil Knows You’re Dead i begynnelsen minne om en litt mindre hensynsløs utgave av Reservoir Dogs. Men etter at vi har ristet av oss den voldsomme åpningen, blir det mer og mer tydelig at Sidney Lumets film har en dypere psykologisk side, der den avdekker en dysfunksjonell familedynamikk og hvilken drivkraft og moral vi finner i brødrene.
Etter hvert som vi ser helheten i historien, blir dette bare vondere og vondere. Ikke ulikt en gresk tragedie. Problemene blir gradvis større og mer fundamentale. Legg spesielt merke til hvordan musikken hele tiden brukes for å underbygge karakterens sterke desperasjon. Det er en smertefull opplevelse å se Ethan Hawke og Philip Seymour Hoffman, både fordi karakterene tar så håpløse valg, men også fordi begge spiller så ekstremt overbevisende i to krevende roller. Albert Finney er om mulig enda bedre i farsrollen, som får en mer sentral plass utover i filmen.
Kanskje dreper flashbackene litt av spenningen underveis, men samtidig er det tydelig den ytre spenningen ikke har vært prioritert i Kelly Mastersons manus eller Sidney Lumets regi. Dette er en mektig historie med flere lag, lagt i hendene til en regissør som vet å forvalte det. Og ikke minst med tre skuespillere som leverer jevngodt med de fleste av årets Oscar-nominerte.
Vurdering:
Det er kanskje litt vanskelig å forstå dette hvis du ikke allerede er kjent med: (i) forholdet mellom talk show-vert Jimmy Kimmel og komiker Sarah Silverman (de har vært sammen i flere år), (ii) at Kimmel i lang tid har kjørt en “mobbekampanje” mot Matt Damon i “Jimmy Kimmel Live!”, og (iii) at Sarah Silverman og Matt Damon sammen spilte inn en musikkvideo som ble brukt som hevn mot Jimmy Kimmel da Silverman var gjest i talk showet tidligere i år.
Se først video av Matt Damon få gjennomgå av Jimmy Kimmel her. Og få for all del med deg hevnen til Damon/Silverman: “I’m fucking Matt Damon”. Hysterisk morsomt!
Og nå er Kimmels stjernespekkede, musikalske respons her. Den ble vist på ABC i går og er allerede å finne på Youtube: “I’m fucking Ben Affleck”. Ikke like morsom som Damon-videoen, men for all del, det er imponerende saker… og en barnslig morsom feide til glede for oss i den popkulturelle Youtube-generasjonen!
En presis oppsummering av årets Oscar-utdeling:
Det slår meg et døgn etter utdelingen hvor pregløs det hele egentlig var. Jon Stewart er god på det han gjør, men showet som helhet ble litt for strømlinjeformet og strikt, ble det ikke? Litt lite krydder og uventet sprell. Er det egentlig noe foruten vinnerne vi vil huske fra utdelingen i ettertid? Noe ekstraordinært morsomt eller minneverdig av opptredener, taler, overraskende vinnere eller absurde hendelser som skriver seg inn i historiebøkene? Jeg kan ikke helt se hva det skulle være. Alt ble liksom veldig riktig. Til og med den beste filmen vant…
Dette derimot (legg merke til David Nivens elegangte håndtering av situasjonen)…
05:52 - Som ventet: ingen store overraskelser og No Country for Old Men ble den store vinneren til slutt. Og all den tid Zodiac ikke var nominert, så klager jeg absolutt ikke på valget. Coen-brødrenes film er en umiddelbar klassiker og etter min mening brødreparets beste film (og jeg er en stor fan). Da kan det egentlig ikke bli mer fortjent. Dette har de fortjent… (og jeg har fortjent litt søvn - god natt)
05:48 - Oscar-utdelingen er over: NO COUNTRY FOR OLD MEN er utropt som beste film!
05:43 - Coen-brødrene tar beste regi! Gi dem beste film med en gang!
05:34 - Daniel Day-Lewis vinner for There Will Be Blood. En god taler og begavet skuespiller. En skandale om han ikke hadde vunnet.
05:25 - Diablo Cody tar originalmanus for Juno. Forjent og forventet (og første riktige for Jon Selås…)
05:17 - Taxi to the Dark Side beste dokumentarfilm. Michael Moore går hjem? Jeg tippet for øvrig på No End in Sight.
05:14 - Freehold (kjenner ikke til den) vant beste kortdokumentar. Og i år får de lov til å komme helt opp på scenen!
05:10 - Original score… her burde naturligvis Jonny Greenwood ha vunnet for There Will Be Blood. Men det fikk han av absurde grunner aldri lov til. Og da var det fri bane for Dario Marianelli (Atonement) som fikk en favorittseier.
05:05 - Den tradisjonelle hyllesten til de som har gått bort… Fra Antonioni og Bergman til Heath Ledger.
05:00 - Robert Elswit tar Oscar for beste foto. Et tegn på hva som skal komme i kampen mellom There Will Be Blood og No Country for Old Men…?
04:58 - Marketa Irglova tilbake på scenen for å holde takketalen hun ikke fikk tid til… fin gest.
04:52 - “Oh, that guy is so arrogant!” :-)
04:51 - Publikum vil ha Once. Jeg vil ha Once. John Travolta utroper Once til vinneren av beste sang. Det vil si Glen Hansard og Marketa Irglova med “Falling Slowly”. Mer fortjent kan det ikke bli. Salen var åpenbart enig.
04:47 - Mer musikk fra Enchanted. Tror dette er siste…
04:44 - Facorittseier i kategorien for beste fremmedspråklige film: østerrikske The Counterfeiters. Visstnok landets første.
04:37 - Æresoscar til Robert F. Boyle. Mannen snakker sakte…
04:29 - Tredje Oscar til The Bourne Ultimatum. Denne gang for klipp.
04:23 - Jack Nicholson. Det er ikke hva han sier, men hvem han er og hvordan han sier det… Jack Nicholson er fantastisk. Nå presenterer han en montasje over tidligere vinner av beste film.
04:20 - Oscar-utdelingens musikalse høydepunkt: Glen Hansard og Marketa Irglova fremfører “Falling Slowly” fra den oversette musikalperlen Once.
04:13 - En skjelvende Marion Cotillard tok beste kvinnelige hovedrolle foran en forsmådd Julie Christie.
04:07 - The Bourne Ultimatum tar både beste lyd og lydredigering… Og jeg må pinlig erkjenne at jeg faktisk ikke har sett filmen ennå.
03:53 - Mer musikk fra Enchanted og jeg føler plutselig en trang til et nytt dobesøk.
03:50 - Etter mye moro med Jack Nicholson (Oscar uten han blir liksom ikke det samme) gikk det som alle - utenom VGs Jon Selås - allerede visste: Coen-brødrene vant prisen for beste adapterte manus. Vel fortjent!
03:39 - TILDA SWINTON!
03:34 - Owen Wilson deler ut prisen for beste kortfilm til franske Les Mozard des pickpockets. Jeg har ikke sett noen av de nominerte. Og Jerry Seinfeld som bien fra The Bie Movie gir Peter and the Wolf prisen for beste animerte kortfilm (og gir norske aviser noe å skrive om).
03:25 - (Kjedelig) musikk fra August Rush, etter at Jon Stewart nok en gang har gjort noen vitser ut av manusstreiken… Jeg henter påfyll med mat og drikke.
03:21 - Nå er spørsmålet om Cate Blanchett også innfrir favorittstemplet… Jeg håper fortsatt på en overraskelse!
03:20 - Beste spesialeffekter: The Golden Compass (jeg tippet feil…). Beste scenografi: Sweeney Todd (jeg tippet feil - igjen). Og beste mannlige birolle går til… JAVIER BARDEM. Første storfavoritt innfrir!
03:05 - Nå kommer vel birollene etter reklamepausen… Blir det favorittseier for Bardem? Eller kommer Tom Wilkinson og snapper den? Eventuelt Casey Affleck, min personlige favoritt… Det blir nok en av de to førstnevnte. Jeg er svak for “overraskelser” så satser på Wilkinson.
02:59 - Favorittseier for Ratatouille som beste animasjonsfilm. Beste makeup gikk til La Vie en rose. Før det: en montasje “80 years of Oscar” som jeg ikke helt forstod poenget med. I hvert fall ikke når man legger lyden av Celine Dion over bildene… jeg som akkurat hadde kommet over hvordan hun voldtok Ennio Morricone i fjor. Arg. Og nå skal Amy Adams synge en av de nominerte låtene fra Enchanted…
02:44 - Første reklamepause. Jon Stewart får godkjent for åpningsmonologen. Forutsigbart og småmorsomt om manusforfatterstreik (”welcome to the make-up sex”), litt politikk og nominerte skuespillere og filmer… Dessuten er første pris utdelt, presentert av Jennifer Garner. Elizabeth - The Golden Age vant for beste kostyme. Ingen god start for meg som tippet Atonement… Men talen var fin. Det vil si akkurat så kort som det skal gjøres når ingen egentlig er interessert…
02:29 - Det settes over til det som ifølge Sky er “the greatest show on earth”… Endelig!
02:16 - Regis Philbin er en slitsom mann.
02:13 - Zzzzzzz.
01:46 - James McAvoy er tydeligvis kommet over skuffelsen over ikke å bli nominert for Atonement. Hvis ikke skjuler han det godt. Det mest livlige intervjuobjektet på red carpet så langt.
01:35 - Tror jeg har bestemt meg for at Tilda Swinton tar birolle-statuetten fra storfavoritt Cate Blanchett. Bare for å gjøre tipsene mine litt mindre forutsigbare. Magefølelsen min er også litt usikker på om ikke Tom Wilkinson slår ut Javier Bardem…
01:25 - Diablo Cody vinner red carpet, lett.
01:21 - Headeren over er ikke ment som reklame for Ford, men et symbol på min støtte til No Country for Old Men i natt… (jeg publiserer min anmeldelse av filmen om et par dager)
01:17 - ABC har hatt seerundersøkelse: 35 % mener George Clooney bør vinne for beste mannlige hovedrolle. Daniel Day-Lewis får ikke mer enn 20 %. For beste kvinnelige hovedrolle tror 30 % at Cate Blanchett vinner for I’m Not There, men 29 % holder en knapp på Ellen Page. Forhåndsfavorittene Julie Christie og Marion Cotillard er det bare henholdsvis 16 % og 7 % som har tro på.
01:15 - Hvor kan vi få overraskelsene i natt? Kan Ellen Page snappe statuetten foran favorittene Cotillard eller Christie? Jeg har allerede tatt en sjanse og tippet at Julian Schnabel tar beste regi foran nesa på Coen-brødrene og Paul Thomas Anderson. En tredje mulig overraskelse som begynner å vokse i meg er at Tom Wilkinson kan snappe prisen for beste birolle…
01:10 - Jeg begynner å miste litt interessen for kjoler og mote. Tenker isteden på å revurdere noen av forhåndstipsene mine…
00:56 - Rødt er visst tema for kjolene i år.
00:32 - Jeg har allerede postet hvem jeg tror vinner. Men hvem bør vinne? No Country for Old Men er beste film og Coen-gutta bør ha både regi og manus. Hovedroller: Daniel Day-Lewis (uten konkurranse) og Ellen Page. Biroller: Casey Affleck og… Tilda Swinton, Cate Blanchett eller Amy Ryan. Alle er like gode og jeg blir uansett fornøyd. Diablo Cody (Juno) bør ha skrevet seg til prisen for beste originalmanus. Roger Deakins for beste foto (The Assassination…). Og Glen Hansard og Marketa Irglova er nødt for å vinne prisen for beste sang med praktfulle “Falling Slowly” til praktfulle Once. Hele soundtracket er fantastisk. Og det er vel de kategoriene jeg har sterkest følelser for.
23:54 - Det ble visst ikke film likevel. Sitter isteden og kikker på kultfigurene i Reel Geezers gå gjennom Oscar-nominasjonene på Youtube (to deler). Fornøyelige saker:
23:07 - Nå er det bare noen timer igjen, og jeg har plantet meg i godstolen med en lang og deilig Oscar-natt foran meg. Cola, pizza og potetgull er innen rekkevide. Sky har allerede begynt å diskutere i studio. Men jeg tenkte kanskje å varme opp med en film isteden… Planen er uansett å komme tilbake med oppdateringer utover natta når ting drar seg til. Stay tuned.
Det er kort tid igjen til Oscar-utdelingen, og selv om jeg har for vane å ombestemme meg på forhåndstipsene inntil minuttet før konvoluttene åpnes, så skal jeg gjøre et heroisk forsøk på å spå utfallet allerede nå. Ganske nøyaktig 48 timer før Jon Stewart gjør siste finpuss på monologen som åpner det som forhåpentligvis blir noen underholdende timer fra Kodak Theatre, Los Angeles. Og som jeg forhåpentligvis får med meg direkte på fjernsyn eller nett, uten at jeg for øyeblikket ser hvordan jeg skal få til det. Men det skal jeg gjøre mitt for å finne ut av.
Så over til forhåndstipsene…
Når det gjelder beste film enes etter hvert de fleste om at det vil stå mellom There Will Be Blood og No Country for Old Men. Hvis en av disse to filmene får prisen, og det er det minst 90 % sjanse for, må vi tilbake til 70-tallet for å finne en like sterk vinner (Deer Hunter som vant i 1979). Den sympatiske og veldig gode Juno ligger antakelig best an blant de tre siste kandidatene. Og siden There Will Be Blood og No Country for Old Men er to filmer som appellerer til omtrent samme medlemsmasse i Akademiet, er det faktisk en ørliten mulighet for at de to filmene vil stjele så mange stemmer fra hverandre at det åpner for en overraskelse. Og da holder jeg altså Juno som fremste outsider. Vel vitende om at både Michael Clayton og Atonement kan sanke bra med stemmer blant den konservative medlemsmassen, som jo er ganske stor. Men når alt kommer til alt er det nok bare teori som kan stikke kjepper i hjulene for forhåndsfavorittene. Hvilken av de to som trekker det lengste strået er vanskelig å spå, men jeg holder en knapp på PGA-vinner No Country for Old Men.
Vi hopper elegant videre til beste regi, og igjen føles det naturlig med en duell: Paul Thomas Anderson (There Will Be Blood) vs. Coen-brødrene (No Country for Old Men). Ingen av de har vunnet Oscar for beste regi tidligere. Coen-brødrene har kanskje et slags favorittstempel. Men det er kjedelig å bare å peke ut favorittene. Jeg velger derfor å tippe at Akademiet her benytter anledningen til å vise sin kjærlighet for Julian Schnabel og hans The Diving Bell and the Butterfly. Det vil være en hyggelig overraskelse, vel vitende om at Schnabel vant Golden Globe for beste regi.
Det betyr at Coen-brødrene (No Country for Old Men) må ta til takke med prisen for beste adapterte manus, mens Diablo Cody (Juno) får en gullmann får beste originalmanus.
Daniel Day-Lewis (There Will Be Blood) er uten reell konkurranse i kategorien beste mannlige hovedrolle. De andre nominerte blir å regne som statister. Da er det litt mer spenning knyttet til beste kvinnelige hovedrolle, hvor det har vært et sjeldent godt år. Julie Christie (Away from Her) må tåle et visst favorittstempel, men se også opp for unge Ellen Page (Juno) som seiler i medvind og kan stikke kjepper i hjulene for veteranfavoritten (som vant denne prisen så tidlig som i 1966). Marion Cotillard (La Vie en rose) er i høyeste grad også med i kampen. Jeg tror likevel Julie Christie drar dette i land.
Det er mange veldig gode kandidater som slåss om å bli beste mannlige birolle. Som vanlig er dette utdelingens kanskje mest spennende kategori med mye kvalitet. Casey Affleck hadde riktignok en slags hovedrolle i The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, men er altså plassert i kategorien for biroller. Affleck har antakelig den mest krevende rollen av de nominerte, og etter min mening gjør han også den mest imponerende prestasjonen. Men selv om han ikke er uten vinnersjanser, så er det Javier Bardem (No Country for Old Men) som i lys av tidligere utdelinger er den store favoritten. Samtidig har vi en outsider i populære Tom Wilkinson (Michael Clayton) som mange nok vil mene fortjener heder og ære. Jeg er imidlertid i det feige hjørnet og setter pengene på Javier Bardem.
Mindre åpen er kampen om beste kvinnelige birolle. Cate Blanchett som Bob Dylan i I’m Not There er storfavoritt og er også mitt forutsigbare tips. På den andre siden er det stadig flere som trekker fram Tilda Swinton som en potensiell vinner for rollen i Michael Clayton. Etter min mening et vel så bra valg. Men den som virkelig fortjener prisen er Amy Ryan (Gone Baby Gone).
Resten av tipsene kommer i en oppsummert listeform:
Film: No Country for Old Men
Regi: Julian Schnabel, The Diving Bell and the Butterfly
Adapterte manus: Coen-brødrene, No Country for Old Men
Originalmanus: Diablo Cody, Juno
Mannlige hovedrolle: Daniel Day-Lewis, There Will Be Blood
Kvinnelige hovedrolle: Julie Christie, Away from Her
Mannlige birolle: Javier Bardem, No Country for Old Men
Kvinnelige birolle: Cate Blanchett, I’m Not There
Animasjonsfilm: Ratatouille
Dokumentar: No End in Sight
Ikke-engelskspråklige film: The Counterfeiters
Foto: Roger Deakins, The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Original filmmusikk: Dario Marianelli, Atonement
Originalsang: Glen Hansard og Marketa Irglova - “Falling Slowly”, Once
Scenografi: Sarah Greenwood og Katie Spencer, Atonement
Kostymer: Jacqueline Durran, Atonement
Klipp: Christopher Rouse, The Bourne Ultimatum
Lyd: Scott Millan, David Parker og Kirk Francis, The Bourne Ultimatum
Lydredigering: Matthew Wood, There Will Be Blood
Spesialeffekter: John Knoll, Hal T. Hickel, Charlie Gibson og John Frazier, Pirates of the Caribbean: At World’s End
Kategoriene “kortfilm”, “animerte kortfilm” og “kortdokumentar” lar jeg være i fred.
Intelligent og dempet advokat-thriller av den gamle skolen. Oscar-nominerte Michael Clayton er velkomponert og velsmurt i alle ledd, stødig regissert av debutant Tony Gilroy som tidligere har gjort seg bemerket med sterke manus til filmer som The Devil’s Advocate og Dolores Claiborne. I tillegg til Jason Bourne-filmserien. Absolutt en «one to watch» i Hollywood.
Det slo meg faktisk underveis at Michael Clayton i sin oppbygning og stil minnet litt om spenningsfilmene til Sydney Pollack, enten det er 70-tallsklassikeren Three Days of the Condor, 90-tallets beste John Grisham-filmatisering i The Firm, eller den litt mer haltende politiske thrilleren The Interpreter (Tolken) fra 2005. Og likheten med disse filmene slo meg faktisk før jeg oppdaget at nettopp Sidney Pollack spiller en langt fra uviktig birolle i Michael Clayton. Senere fant jeg også ut at han har produsert filmen.
At Pollack har hvisket noen veloverveide ord i øret på Gilroy virker således plausibelt. Men samtidig ville ikke dette blitt halvparten så bra hvis det ikke hadde vært for ensemblet foran kamera:
George Clooney gestalter tittelrollen med sedvanlig autoritet. Men enda mer imponerende er et par av birollene: Tom Wilkinson er forstyrrende god som forsvarsadvokaten som flipper ut i absurd oppførsel. Mens Tilda Swinton er fremragende i rollen som desperat og karrierefokusert rådgiver for det saksøkte firmaet. At hele trekløveret er tildelt hver sine Oscar-nominasjoner, er det faktisk fint lite å si på.
Fortellingen er akkurat passe intrikat og intelligent, og i hendene på mindre begavede filmskapere kunne dette blitt litt av en røre. Men det er det ikke. Gilroy behersker fortellerkunsten til det fulle. Nesten. Jeg er for eksempel litt usikker på hvor heldig det var å vise bruddstykker fra historiens slutt tidlig i filmen. Selv om disse scenene er praktfulle og velgjort til fingerspissene.
Oppsummert: Michael Clayton er klassisk Hollywood-spenning på sitt absolutt beste.
Vurdering:
Så er den her: den svært etterlengtede filmversjonen av Sweeney Todd i Tim Burtons stilsikre regi.
Historien er basert på den berømte Broadway-musikalen om barbereren Benjamin Barker. Det er 15 år siden en dommer sendte ham uskyldig i eksil slik at han kunne kaste seg over barbererens vakre og gravide kone. Når Benjamin Barker kommer tilbake til London, har han endret identitet til Sweeney Todd og har slipet barberkniven for en hevn av det blodige slaget.
Sweeney Todd byr på klassisk Burton-estetikk; dunkelt og fantasifullt i en gjennomført karikert verden, men samtidig med et bankende hjerte under den mørke overflaten. Johnny Depp stråler i hovedrollen som syngende barberer på blodig hevntokt. Ubarmhjertig, men karismatisk. Da en skute kommer seilende langs Themsen i filmens første scene, må jeg innrømme at jeg følte en viss lettelse over at det var med Sweeney Todd ombord. Ikke Jack Sparrow.
For øvrig var jeg på forhånd litt spent på hvor musikalsk filmen ville være. Markedsføringen hadde vært litt tvetydig på akkurat det. Vel, filmen viste seg å inneholde overraskende mye musikk. La det være helt klart: dette er en gjennomført filmmusikal. Handlingen bæres frem av musikk. Karakterene formidler følelser gjennom musikk. De store konfliktene skjer gjennom musikk.
Men når musikken glir i ett med Burtons mørke og stilfulle stemningsbilde, er det bare med på å forsterke filmens fortreffelige særpreg. Etter hvert lever også filmen opp til sitt forhåndsrykte som en morbid og blodig affære, men Burton holder det hele tiden smakfullt. Selv nærbilder av blodig strupekutting blir på et vis eventyrisk vakkert her (noen vil nok være uenig og likevel velge å se bort).
Dette er rett og slett svært fornøyelige saker, og absolutt en av Burtons beste verk. Som alltid fra den kanten; visuelt storslagent og interessant. Men her også med en fornøyelig historie og fremragende skuespillere. Se blant annet opp for Sacha Baron Cohen som gjør en ustyrtelig morsom gjesteopptreden. Den alltid like fremragende Alan Rickman, Burton-gjengangeren Helena Bonham Carter og den imponerende barneskuespilleren Ed Sanders utfyller Johnny Depp i et perfekt castet ensemble.
En mørk og velsmurt filmmusikal som må oppleves på kino.
Vurdering:
Sommerhuset er noe så spesielt som en novellefilm. Med sine 40 minutter er den lenger enn en typisk kortfilm, men kortere enn en typisk spillefilm. Men uansett varighet: nå er den Ole Giæver-regisserte filmen å se på kino. Premiere førstkommende fredag.
For å gi publikum følelsen av litt valuta for pengene, er den prisvinnende 10 minutter lange kortfilmen Tommy av samme regissør plassert før Sommerhuset som en forfilm:
På fjellet treffer Arild (Anders Baasmo Christiansen) ved en tilfeldighet på faren (Bjørn Sundquist) til en gammel klassekamerat fra barneskolen. Filmen skildrer en nær og ubehagelig konfrontasjon mellom to mennesker i en samtale som trekker ut i det absurd morsomme. Dialogen og skuespillet er presist og herlig orientert rundt detaljer som gjør at vi kan trekke overraskende mye ut av disse to karakterne i løpet av den 10 minutter lange samtalen.
Men over til hovedfilmen: Sommerhuset. Søstrene Renate og Hedda har nylig mistet moren sin. De bor nå sammen i en leilighet i Oslo, men forholdet er ikke lenger det samme etter at moren døde. Mens Hedda åpenbart har vært gjennom en sorgprosess og snakket ut om det som har skjedd, har Renate fortrengt de vonde følelsene bak en fasade, som om ingenting har skjedd. Men når hun reiser tilbake til familiens sommerhus i Nord-Norge, klarer hun ikke lenger å holde følelsene skjult.
Det er en følelsesmessig påkjenning å se Sommerhuset. Den forferdelig ubehagelige stemningen blir voldsomt konsentrert, og det gjør vondt å følge hovedkarakteren Renate, som tvinger seg selv til å handle som en tvers gjennom usymaptisk person fordi hun nekter å forholde seg til virkeligheten. Som et melankolsk karakterportrett er Sommerhuset presist observerende, og Giæver har funnet mange interessante detaljer for å vise karakterenes sårbare sider.
Likevel blir dette litt anstrengt om et tungt og vanskelig materiale, der Giæver smører litt for tykt på etter min smak.
Vurdering:
Skrekkfilm eller psykologisk thriller fra tidlig på 70-tallet: Don’t Look Now har funnet sin naturlige plass i filmhistoriebøkene.
Nicolas Roeg har visuelt gangsyn så det holder. Kamerabevegelsene, bildene, fargebruken (rødt spiller en hovedrolle) og hvordan han bruker Venezias vakre kulisser for hva det er verdt, er det som i første rekke gjør Don’t Look Now til en høyst interessant og god film som på flere punkter forsvarer klassikerstemplet.
Filmen er basert på en novelle av Daphne du Maurier (som for øvrig også skrev Fuglene), og store deler av beretningen er altså lokalisert til romantikkens by, Venezia, selv om det er lite romantikk å spore i denne filmen. Det hele starter imidlertid i et langt mer grått og høstkaldt England. Her møter vi foreldreparet Laura og John, mesterlig portrettert av henholdsvis Julie Christie og Donald Sutherland. Mens de sysler med sitt innendørs, leker deres datter utenfor. Plutselig, idet John velter et glass vann over noen malerier, får han en skrekkelig fornemmelse om at noe er galt. Med datteren. Han stormer ut av huset, men kommer for sent fram til dammen – hvor datteren allerede har druknet, og hans forsøk på å gjenopplive henne er forgjeves.
Denne delen av filmen, åpningen, er glimrende regissert og klarte hvert fall å rive tak i meg. Om litt flyttes handlingen til Venezia, og vi skjønner at Laura og John har flyttet for å legge det vonde bak seg og starte på nytt i nye omgivelser. De har åpenbart, forståelig nok, problemer med å la sorgen slippe, og det tar ikke lang tid før minner og inntrykk fra fortiden innhenter dem i de nye omgivelsene. Ikke minst etter at Laura treffer på to eldre søsken, hvorav den ene angivelig er synsk og hevder å ha sett deres datter – i live. Laura blir først oppildnet når hun får høre dette, mens John er avvisende. Men om ikke lenge får han til stadighet øye på en ung kvinne som løper rundt i Venezias gater i en rød kåpe, ikke ulik den deres datter hadde på seg da hun døde.
Jeg vil plukke frem fire bestanddeler av Don’t Look Now som virkelig begeistrer. Filmens åpningssekvens er allerede nevnt. Deretter skuespillerparet, Christie og Sutherland, som begge er overbevisende bærere av bunnløs sorg, og etter hvert får de problemer med å skille den virkelige verden fra det som foregår i deres egne tanker. Hver på sin måte.
Det visuelle, som også er nevnt, er filmens tredje store kvalitet. Det fjerde og siste er slutten. Og da snakker jeg om den definitive slutten: Sluttscenen som, ved hjelp av regi, musikk og skuespillerkunst, blir et fantastisk klimaks av en aha-opplevelse.
Men jeg har likevel en ganske stor innvending. I enhver film finnes det et midtparti, indrefileten som skal binde sammen starten med slutten. Og her klarte jeg dessverre aldri å bli veldig engasjert i mellompartiet, filmens kjerne. Roeg gjør det, som allerede nevnt, interessant med sin visuelle stil, men det holder ikke helt. Historien blir omstendelig og man sitter med følelsen av at Roeg kanskje har forelsket seg såpass i sin visuelle egenart at det går litt på bekostning av historiens progresjon.
Derfor når ikke Don’t Look Now helt opp i toppsjiktet av 70-tallets skrekkfilmer, selv om den visuelt er helt uovertruffen.
PS! Det skal til slutt sies at jeg kun har sett filmen på DVD, utekstet (gjelder også den italienske dialogen), med plagsom dårlig lydkvalitet, slik at jeg flere steder fikk problemer med å få med meg hva som ble sagt.
Vurdering:
Veteranen Mike Nichols har regissert (han begynte karrieren helt tilbake i 1966 med Who’s Afraid of Virginia Woolf?) og Aaron Sorkins skarpe penn har skrevet manus (hjernen bak tv-serien The West Wing) til det som er blitt en stjernespekket politisk satire og biografi: Charlie Wilson’s War.
Tom Hanks spiller den fargerike kongressmannen fra Texas, Charlie Wilson, som etter et besøk i det sovjetisk invaderte Afghanistan tidlig i 1980-årene starter opp en operasjon for å hjelpe afghanerne til å beseire Sovjet. Med seg på laget får han den vakre og rike Joanne Herring (Julia Roberts) og en slu rev av en CIA-agent med gresk opphav i Gust Avrakotos (Philip Seymour Hoffman). Ved hjelp av viktige allierte i Midt-Østen, klarte Wilson & co. å samle inn penger nok til å forsyne afghanske frihetskjempere med tilstrekkelig våpen slik at de sovjetiske styrkene i 1989 trakk seg ut av landet.
Mot slutten understrekes imidlertid konsekvensene av dette, som peker frem til dagens situasjon med Taliban. For mens Charlie Wilson’s War i første rekke er en finurlig miks av et historisk spenningsdrama og en fengslende moderne biografi, er den også en satirisk oppvekker som både antyder og peker på hvilke feil som er blitt gjort, og som amerikanerne er i ferd med å gjøre igjen i Afghanistan.
Med manus skrevet av Aaron Sorkin får jeg automatisk forventninger til rask og smart dialogveksling med en lang rekke fornøyelig formulerte observasjoner. De som har sett The West Wing (eller for så vidt også Studio 60 on the Sunset Strip) kjenner stilen, vel vitende om at dette er en adapsjon av den avdøde fjernsynsdokumentaristen George Criles beretninger i boks form.
Det er altså i dialogen Sorkins ekspertise ligger, og den er også (til tider) knakende god i Charlie Wilson’s War. Men Nichols klarer bare delvis å binde det sammen til en film med et klart uttrykk. Det er underholdende å se Tom Hanks portrettere en Charlie Wilson som en karismastisk kvinnebårer med høy sigarføring på hjemmebane i filmens første akt. Men etter hvert som filmen skrider frem, skifter stemningsbildet frem og tilbake; fra det sarkastiske, til det pompøse, til det manipulerende, til det moraliserende. Samtidig klarer jeg ikke å se noen karakterdybde bak den vittige dialogen, som i en film som dette blir nødvendig for at jeg skal kunne bry meg om det som blir uttrykt utover den rene underholdningsverdien.
Filmen blir kanskje litt for kort (ca 95 minutter) der den hopper av sted fra scene til scene, fra sted til sted, fra stemning til stemning. Det går fort i svingene. Historien om Charlie Wilson, som jeg på forhånd kjente veldig lite til, viser seg jo å være såpass fascinerende at man gjerne kunne brukt mer tid på den når den først blir filmatisert.
Det er absolutt mye bra å hente her, og den stjernespekkede trioen foran kamera leverer som ventet varene (Hoffman er Oscar-nominert). Men jeg føler ikke at filmen henger så godt sammen som den burde, og det er alltid litt skuffende å se en film som ikke helt klarer å oppfylle sitt potensial.
Vurdering:
En familie på fire reiser til et avsidesliggende hus. Familiefarens barndomshjem på landet. Og foruten noen få og korte avstikkere, foregår hele handlingen (i den grad filmen har en ytre handling) i disse erketypiske russiske omgivelsene. Det er her mannen får høre fra sin kone (spilt av Maria Bonnevie) at hun venter barn. Og at han er ikke faren.
Fire år etter mesterverket Vozvrashcheniye (Tilbake) klyver Andrei Zvyagintsev tilbake i registolen. Det er en begivenhet i seg selv. Vozvrashcheniye er tross alt en av mine store favoritter fra denne siden av tusenårsskiftet.
Med Izgnanie (Forvist) har han på nytt laget et dvelendes stykke symbolladet drama. I fokus: vakre bilder, lite dialog, lange tagninger og karakterer med flakkende blikk og indre uro.
Maria Bonnevie spiller mot Konstantin Lavronenko (han spilte også farskarakteren i Vozvrashcheniye) som begge bærer på en ukomfortabel tomhet i et distansert samliv. Dette er interaksjon og reaksjon man, forhåpentligvis, ikke vil finne igjen i den virkelige verden. Det virker da også noe teatralsk. Kommunikasjonsproblemene understrekes stadig med rød penn (lange tagninger). Zvyagintsev gir oss tid til å tyde all symbolikken som trer frem i stillheten.
Men jeg savner foretellerkraften og magien fra Vozvrashcheniye. Dette er langt mer innesluttet og mindre medrivende. Zvyagintsev tar på den andre siden enda tydligere opp arven etter Tarkovsky i de mektige landskapsbildene i Izgnanie. Et traust russisk høstlandskap, med bekker og vått gress, fremstår som noe mystisk og vakkert i de stemningsfulle og lange tagningene. Lydsporet er dunkelt og høres ut som døden. Dette er ikke akkurat oppløftende saker. Men det er virkningsfullt.
Bildene har et tungt gråskjær, det regner, karakterene er stive og utstråler resignasjon og håpløshet. De kommuniserer like lite med kamera som de gjør med hverandre. I 2 timer og 30 minutter kan det bli en prøvelse å holde interessen oppe. Dette er filmen der du kan gå på do og komme tilbake noen minutter senere, bare for å oppdage at filmen fortsatt befinner seg i samme scene uten at et ord er sagt.
Det er imidlertid den billedlige poesien som opphøyer Izgnanie til å bli et blendene vakkert og sterkt verk det er verdt å investere to og en halv time i. Man kjenner stemningene fylle magen. I den siste halvtimen får dessuten handlingen puls, og gir oss en presis avslutning på en mektig indre reise i overdådige naturomgivelser.
Vurdering:
Mens muren faller i Berlin, er det helt andre ting som forårsaker søvnløse netter og identitetskrise for den unge Stavanger-gutten Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen). Han er forelsket og sammen med den perfekte jenta, Katrine (Ida Elise Broch). Men når den tennisspillende og synthpoplyttende Yngve (Ole Christoffer Ertvaag) begynner som ny i klassen på videregående, blir Jarle forvirret over følelsene som dukker opp i ham. Han blir forelsket.
Midt opp i alt dette må Jarle øve med bandet sitt, Mattias Rust Band, som har fått en spillejobb på Folken, samtidig som han gjør alt for skjule sine nye følelser.
Mannen som elsket Yngve åpner som en komedie, hvor det hele tiden understrekes at handlingen foregår på 80-tallet. Alt det er mulig å gjøre narr av med 80-tallet får gjennomgå. Og det er jo mye. Men også morsomt. Foruten åpningssekvensen, der Jarle snakker direkte til kamera og jeg merker at jeg er på grensen til å bli litt flau på filmens vegne, har jeg bare positive ting å si om hvordan debutantregissør Stian Kristiansen etablerer filmens stemning i de viktige åpningsminuttene. Her er det glimt i øyet, treffende dialog, mye god musikk og ungdomsskuespillere som vet hva de driver med.
Rolf Kristian Larsen var et sjeldent lysglimt i Fritt vilt, og viser her at han også mestrer oppgavene når han må tolke en tredimensjonal karakter. Ida Elise Broch og de andre unge og ukjente skuespillernavnene fyller også rollene sine bra. Av etablerte skuespillere dukker Jørgen Langhelle opp i en mindre rolle som Jarles far, mens Kristoffer Joner gjør en fantastisk morsom cameo som eksentrisk frisør.
Mannen som elsket Yngve er særdeles underholdende og morsom, dog alltid med en alvorlig undertone. Og det ligger i kortene, selv for en som ikke er kjent med boka av Tore Renberg (som filmen bygger på), at handlingen etter hvert vil innhentes av det underliggende alvoret. Disse sceneskiftene foregår helt naturlig. Stian Kristiansen balanserer historiens ulike lag på fortreffelig måte.
Jeg sitter i det hele tatt med en følelse av at dette faktisk ikke kunne ha vært gjort bedre…
Og enhver film som sender meg inn i rulleteksten med Love Will Tear Us Apart av Joy Division, vil automatisk få et bonuspoeng.
Vurdering:
Kanskje bør jeg bebreide meg selv fremfor Paul Thomas Anderson for at There Will Be Blood ikke innfridde alle mine forventninger. Filmen er god. Veldig god. Men dette er ingen ny Citizen Kane eller The Godfather, slik enkelte villeder en til å tro.
Daniel Day-Lewis portretterer en grådig og målrettet oljemagnat som slår seg opp i USA på begynnelsen av forrige århundre. Daniel Plainview. Sammen med sin sønn reiser han rundt på jakt etter steder der de kan borre etter olje og gjøre seg selv og samfunnet rike. Etter å ha blitt oppsøkt av en gutt som forteller at olje pipler opp fra overflaten like utenfor familiens hjem i det lille samfunnet Little Boston i California, tar Daniel med sønnen og reiser til stedet for å overtale landeierne om å selge tomtene til ham.
Det viser seg nemlig å være et hav av olje under jordoverflaten, og Daniel Plainview tilbyr sin ekspertise for å borre opp oljen slik at samfunnet kan berikes med alle de godene som vil komme i kjølevannet. Konfrontasjonen står i første rekke mellom Daniel og den unge evangelistiske predikanten, Eli Sunday (Paul Dano), som krever en donasjon på $10,000 til den lokale kirken på forhånd.
Sett bort i fra første akt, er det imidlertid ikke den ytre handlingen som står i fokus for Paul Thomas Anderson. Bundet sammen av olje, familie og religion, er There Will Be Blood et mørkt karakterstudie. Til overflaten kommer grådighet, bedrageri, svik og ære — alt personifisert og vokst frem i Daniel Plainviews uberegnelige personlighet.
Åpningen er et stykke cineastisk kunstverk. En usannsynlig vellaget, dialogløs prolog på 10-15 minutter skyter filmen i gang. En kompromissløs, sterk og stemningsfull presentasjon av Daniel Plainviews indre og ytre, dirrende akkompagnert av Radiohead-gitarist Jonny Greenwoods hjemsøkende musikkspor. Det er sjeldent man opplever musikk gripe så sterkt inn i en film som her. Greenwood er til stede fra første til siste scene, og er med på å gjøre There Will Be Blood til en mektig filmopplevelse.
Men dessverre kan jeg ikke helt omfavne There Will Be Blood som et ubetinget mesterverk, selv om det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det. Men jeg opplevde aldri den helt store begeistringen for filmens siste 30-40 minutter. Det er da Anderson virkelig sneverer inn på Daniel Plainviews brokete indre, og selv om Daniel Day-Lewis gjør en monumental tolkning, så engasjerer ikke utviklingen veldig sterkt.
Samtidig satt jeg hele tiden og var fryktelig usikker på Paul Dano i rollen som den fryktinngytende predikanten, Eli Sunday, som etter hvert får en svært sentral rolle. Enten gjør Paul Dano denne rollen helt perfekt og er genial, eller så er han fryktelig feilplassert og opptrer på grensen til det parodisk svake. At jeg ikke klarte å bli enig med meg selv om det, skapte en slags underlig uro i meg som jeg ikke likte.
Jeg skal forsøke å konkludere. Men det må bli med forbehold. For en så mektig film, og et så komplekst karakterstudie, gjør det vanskelig å fordøye inntrykkene. Kanskje må det gå noen uker eller måneder før jeg virkelig vet hva synes om filmen og bedre kan sette ord på det. Antakelig må jeg se den minst en gang til også.
Jeg husker da jeg så min første Paul Thomas Anderson-film, Magnolia, og satt umiddelbart igjen med følelser jeg ikke klarte å forstå. Det tok et par år før det gikk opp for meg at dette jo var veldig bra eller interessant, og jeg måtte se filmen på nytt. Da slo storheten mot meg, og siden har jeg sett filmen enda en gang og blitt totalt oppslukt.
Kanskje vil det samme skje med There Will Be Blood. Jeg vet ikke. Til det er opplevelsen fortsatt for nær i tid.
Vurdering:
Mange har et veldig sterkt forhold til boka av Khaled Hosseini. Jeg ser stadig folk lese den på t-bane eller buss rundt om i sentrum. Til og med min mor har lest boka. Og alle har positive ting å si, både om den sterke historien og det språklige innholdet.
Selv har jeg imidlertid bare bladd raskt gjennom noen sider, kikket på omslaget og lagt den fra meg.
Med andre ord vurderer jeg her hvorvidt The Kite Runner (Drageløperen) står støtt som film på egne bein, uavhengig av boka.
Historien tar oss med til Afghanistan. Det vil si; når filmen starter befinner en voksen Amir seg i USA. Men etter at telefonen plutselig ringer, er det noe i den andre enden som gjør at fortiden innhenter Amir. Ved hjelp av hans minner tas vi med tilbake til oppveksten hans i Afghanistan på 1970-tallet. Sammen med sin bestevenn, tjenersønnen Hassan, gjør de stor suksess i en lokal drageturnering. Men plutselig skjer det noe forferdelig med Hassen og vennskapet blir aldri helt det samme igjen. Og kort tid etter, under den sovjetiske invasjonen, rømmer Amir til USA sammen med faren, uten å si farvel til vennen.
Marc Forster (Monster’s Ball, Finding Neverland, Stranger Than Fiction) har kastet seg over sterk historie om vennskap og svik. En historie som fortalt i en Hollywood-film fort kunne blitt ubehagelig sentimental. Forster beveger seg riktignok litt vinglete på en syltynn linje mellom det glattpolerte og en mer skitten realisme, men jeg ble positivt overrasket over at han konsekvent har holdt seg unna de mest sentimentale triksene. De som har sett Finding Neverland vet jo at han kjenner til knepene, selv om det fungerte godt i den fortellingen.
Når det er sagt; jeg synes likevel ting går en anelse for fort og for enkelt i The Kite Runner. Filmen møter litt av de samme problemene som jeg så i kinoaktuelle Atonement. En film med et klart tematisk likhetstrekk: det å leve med og bearbeide et svik gjort i fortiden. Det er ambisiøst og strekker seg over et stort tidsperspektiv, men det fører også til at det kuttes for mye i svingene. Det blir ikke tilstrekkelig motstand. Litt overfladisk. Jeg begynte å tenke: er dette alt?
Jeg likte likevel The Kite Runner bedre enn Atonement. For dette er en god film. Skildringene fra oppveksten og vennskapet mellom Amir og Hassan er sterke. Marc Forster klarer å pirke borti noe som treffer en. Noe tidløst og universelt. Og samtidig får vi et innsiktsfullt innblikk i en annen kultur, og bare takket være en så liten detalj som språket (det brukes ikke amerikanske skuespillere med gebrokken engelsk i de afghanske rollene), blir det enklere å oppfatte rammene som autentiske. Da blir også inntrykkene sterkere.
Scenografien er god, historien er sterk, barneskuespillerne er flinke… For en som ikke har lest boka, er The Kite Runner absolutt en film verdt kinobilletten. Som melodrama er dette gjennomført solid, pent å se på og vondt å tenke på. Men jeg ser absolutt at det kunne vært gjort bedre; fått grusomheten enda litt mer frem, kanskje snevret litt inn på fokus og trengt dypere inn i sjelen til Amir.
Men Marc Forster har på sine premisser laget en velfungerende og god film. La det ikke være noen tvil om det.
Vurdering:
For noen år siden lagde Clint Eastwood film av Dennis Lehane-romanen Mystic River. En av de absolutt beste filmene jeg så fra 2003. Om noen år kommer Martin Scorsese med sin versjon av Shutter Island som er ført i pennen av samme forfatter. Og i mellomtiden kan vi gå på kino for å se Gone Baby Gone, skrevet av Dennis Lehane, og regissert av Ben Affleck…
En liten jente blir kidnappet fra sin white trash-familie i Boston, og to privatdetektiver (spilt av Casey Affleck og Michelle Monaghan) hentes inn for å bistå i etterforskningen som fra politiets side ledes av Remy Bressant (Ed Harris). De to privatdetektivene kjenner lokalsamfunnet godt og får snart snusen i et motiv som setter fart i etterforskningen.
En fin trailer og flotte lovord gjorde meg tidlig nysgjerrig på Gone Baby Gone. Jeg liker også det jeg har sett og lest av Lehane tidligere.
Jeg tar det positive først. Ben Afflecks regi er overraskende stødig og tegner et stemningsfullt bilde av Boston. Cinenatografien og miljøet minner en god del om nettopp Mystic River. Jeg likte åpningen veldig godt.
Etter hvert blir vi også kjent med skuespillerne som gjemmer seg bak de viktigste karakterene, og jeg blir enda mer imponert. Casey Affleck har jeg likt siden jeg så ham første gang (uten at jeg husker hvilken film det var) og han er knakende dyktig her også, dog ikke like imponerende som i The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford som han rettmessig er blitt Oscar-nominert for. Det som er helt sikkert er at filmåret 2007 vil bli stående igjen som hans store gjennombruddsår der han rykket opp i a-klassen av Hollywood-skuespillere. Og forbi sin bror.
Det er likevel Amy Ryan som imponerer mest, der hun gir liv til den bortførte jentas mor, og er belønnet med Oscar-nominasjon for. Mindre overraskende er det at Ed Harris nok en gang briljerer, men han er faktisk så bra her at jeg tok meg i å mene at dette må være hans beste prestasjon på lang tid. Morgan Freeman er også med. Som vanlig er han stødig, men har ikke veldig mye å spille på. På minussiden er Michelle Monaghan dessverre tildelt en rolle så ubetydelig og slurvete skrevet at jeg neppe ville lagt merke til det om hun hadde blitt digitalt fjernet. Selv om rollen er nokså stor, så har hun rett og slett ingen funksjon i filmen som jeg kan se.
Gone Baby Gone er et medrivende stykke krim som ser bra ut og er uvanlig velspilt. Filmen gir oss også noen spennende moralske problemstillinger vi må ta stilling til sammen med hovedkarakteren (Casey Affleck). Dessverre blir den i perioder litt overtydelig. I enkelte segmenter kunne man gjerne stolt litt mer på publikums evne til å fange opp de viktige detaljene og antydningene fremfør å gjøre sterke understrekninger. Filmen er klart best når den er nedtonet og subtil. Og heldigvis er den det ganske ofte. Sluttscenen er et fint eksempel.
Jeg vet ikke helt om filmen er så fabelaktig som mange skal ha det til. Som krim/thriller mangler den evnen til å bli virkelig spennende, og som et samfunnsdrama blir den nok en smule enkel. Men at filmen er solid laget og ikke minst spilt, er det fint liten tvil om. Og kjedelig hadde jeg det ikke.
Vurdering:
Thank You for Smoking var så smart og morsom at jeg med en gang noterte meg navnet på regissøren: Jason Reitman. For øvrig sønnen til Ghost Busters-skaper Ivan Reitman. Filmen var genuint god på en måte som gjorde meg trygg på at vi ikke hadde å gjøre med en one-hit-wonder-regissør.
Og to år senere er jammen Reitman nominert til Oscar for Juno.
Filmen handler om tenåringsjenta Juno (Ellen Page) som til sin store forbauselse oppdager at hun er blitt gravid med bestevennen Paulie Bleeker (Michael Cera). Hun bestemmer seg for å bære frem barnet for deretter å adoptere det bort til et ungt par i etableringsfasen (spilt av Jason Bateman og Jennifer Garner) som har lagt ut annonse i en avis.
Juno følger på sett og vis en slags formel som er brukt flere ganger de siste årene i en ny strøm av amerikanske indie-filmer. Det er gjerne litt skjevt og underfundig, småsært og alternativt, men samtidig ikke altfor smalt. Målgruppen: unge og urbane mennesker fra 16 til 30 år som er litt over middels interessert i både film og musikk (min definisjon). Mens “indierock” for lengst har funnet sin posisjon i musikken, så føler jeg på mange måter at det har bygd seg opp en slags tilsvarende greie i amerikansk film nå de senere årene (tilfeldigvis bruker disse filmene stort sett indierock på soundtracket). Jeg nevner i fleng: Garden State, I Heart Huckabees, Thumbsucker, Little Miss Sunshine, Igby Goes Down osv.
Hvis det finnes en slik bølge i amerikansk film for tiden, så er Juno definitivt en del av den. Men for de som tror jeg skal bruke det til noe negativt: Juno må være umulig å mislike! Dette er verken utstudert, kalkulert eller påtatt. Her er det varme. Her er det humor. Her er det fantastisk velskrevne karakterer og manus. Og her er skuespillere det lyser av!
Juno slår knock-out på fjorårets Oscar-nominerte komedie Little Miss Sunshine og står frem som noe av det mest vittige jeg har sett av ny amerikansk film på flere år. Ellen Page er et lykketreff i hovedrollen med en enestående sjarm, utstråling og komisk timing som hun balanserer fint og nedtoner når øyeblikkene krever mer substans. Hun imponerte meg i Hard Candy og er nå allerede etablert som Hollywood-stjerne. Det slår heller ikke feil med Michael Cera som er som skapt for rollen som den nerdete, men sjarmerende langdistanseløperen Bleeker. Cera har en komisk timing av en annen verden. Jeg vil også trekke frem J.K. Simmons, som mange glemmer i dette ensemblet. I rollen som Junos far bringer han mye varme inn i historien.
Dette er intelligent, underholdende og sjarmerende. Og ta det med ro: på tross av temaet unngår Juno å falle i alt som er av politiske fallgruver. Filmen er like ufarlig som den er morsom. En må-se-film.
Vurdering:
Jeg tror Ang Lee må være den filmskaperen i verden akkurat nå som best kan hoppe fra sjanger til sjanger, og samtidig tviholde på sin integritet og urokkelige kvalitet som den hinsides begavede regissøren han er uansett hva han velger å gjøre (kanskje med unntak av Hulk som jeg ikke har sett).
Du har kanskje allerede forstått at jeg har latt meg imponere også av hans siste verk, den mye omtalte Lust, Caution (Se, jie). En sensuell spionthriller som når alt kommer til alt egentlig er mer et komplekst karakterdrevet drama. Filmen er satt til det japanskokkuperte Kina i 1940-årene. Den unge studentjenta Wong Chia Chi (Tang Wei) blir med i en teatergruppe bestående av hardbarka patrioter og idealister som er villig til å strekke seg langt for å kneble de som samarbeider med de japanske styresmaktene. Studentene bestemmer seg for å bringe teateret ut i den virkelige verden, som en motstandsgruppe, der den sjenerte Wong Chia Chi får den forførende hovedrollen. Oppdraget hennes er ganske enkelt å komme så tett innpå den høytstående politikeren Mr. Yee (Tony Leung) som mulig, før de skal lokke ham inn i en felle og ta livet hans.
Filmen har klare likhetstrekk med hollandske Zwartboek; en kvinnelig hovedperson som under 2. verdenskrig infiltrerer fienden for en motstandsgruppe, og bruker sex som et manipulerende virkemiddel for å oppnå målet sitt. Forskjellen er at Ang Lee har en ganske annerledes stil over regien kontra Paul Verhoeven. Der Zwartboek er en forholdsvis actionspekket og handlingsdrevet spenningsfilm, er Ang Lee langt mer dvelende og har et klarere karakterdrevet fokus. Filmene skiller seg dessuten visuelt og foregår i to vidt forskjellige kulturer.
Lust, Caution har fått mye oppmerksomhet for sitt dristige seksuelle innhold, og er også straffet/belønet med en sjelden NC-17-rating i USA. I Kina slapp ikke den svært seksuelt eksplisitte originalversjonen engang gjennom sensuren. Og filmen har utvilsomt et par uvanlig sterke sexscener. Men disse scenene forteller enormt mye om karakterene. Det er nettopp i sexscenene karakterens indre avdekkes, og det kommer ubeskrivelig sterkt frem. Filmen ville uten disse scenene, det er to stykker, mistet en betydelig dimensjon. Scenene forteller alt om henne, alt om han, og alt de to har sammen.
Som Wong Chia Chi reflekterer i filmen: han vil ikke bare inn i kroppen hennes. Han beveger seg som en orm inn i hjertet, og hun er slaven som tillater ham det. Han får henne til å blø og gråte i angst inntil han er tilfredsstilt. Det er den eneste måten han kan føle seg i live.
Tang Wei er et ubeskrevet blad og debutant, men gjør en fremragende og modig tolkning i hovedrollen som den skjøre, men sterke og uberegnelige Wong Chia Chi. På den andre siden lever Tony Leung opp til sin stjernestatus som hennes motspiller.
Oppbygningen av karakterer og handling er langsom og krever en viss tålmodighet. Men den smellvakre produksjonen med en slags udefinerbar underliggende stemning av sensuell mystikk, sørger stadig for å pirre nysgjerrigheten. Og når man underveis oppdager kompleksiteten som ulmer under den ytre handlingen som alene er spennende og verdt en kinobillett, vokser dette til å bli noe større enn ved første øyekast.
Man kan også lure på hvorfor Focus Features ikke har gjort mer for å få Lust, Caution inn i Oscar-sirkuset. Distribusjonsselskapet har tydeligvis prioritert å kjøre frem den langt blekere Atonement, og glemt at de har har sittet på en enda sterkere perle i Lust, Caution. All ære til juryen i Venezia som gav Ang Lee Gulløven.
Vurdering:
Hvor nevrotisk er det mulig å bli på film?
Svaret får vi nå som Woody Allen skal instruere Larry David (skaperen av legendariske Seinfeld og fantastiske Curb Your Enthusiasm der han også spiller hovedrollen) i sin neste film, foreløpig uten tittel, der Evan Rachel Wood (sist sett og hørt i Across the Universe) ifølge Hollywood Insider også skal spille en ledende rolle. Utover det er det fint lite informasjon å hente om prosjektet foreløpig, som for eksempel hva filmen skal handle om…
Men det er egentlig sekundært når man har nyheten om at hjernene til Woody Allen og Larry David skal utveksle ideer. Dette er dømt til å bli interessant — og morsomt!
Som de fleste gutter hadde også jeg et forhold til Rambo-filmene i oppveksten. Alle tre filmene ble sett i smug på slitte VHS-kassetter, mens John Rambo vokste til å bli et fenomen som filmverdens tøffeste action- og krigshelt.
First Blood har jeg sett flere ganger også senere, og jeg innrømmer gjerne at det er så godt som den perfekte actionfilm. De to oppfølgerne som kom noen år etter på 80-tallet, er nok ikke av samme kaliber når jeg ser tilbake på dem nå.
Litt skeptisk har jeg nok vært etter at det ble kjent at Sylvester Stallone ville gjøre alvor av ideen om å lage en fjerde film om John Rambo. Men etter å ha sett en vellykket Rocky Balboa i fjor, så fikk jeg troen tilbake. Stallone har heller ikke nøyet seg med bare å spille hovedrollen, men har i tillegg skrevet manus og har regi.
Dette er med andre ord fullt og helt Stallones verk. Og til forskjell fra en annen amerikansk actionhelt som nylig har gjort comeback på filmduken (Bruce Willis som John McClane i den skuffende Live Free or Die Hard), er det tydeligvis ikke inngått kompromisser her når det kommer til vold og blod. Dette er underholdningsvold på sitt beste, eller verste, alt avhengig av innstillingen din. Jeg storkoste meg.
Jeg kan faktisk ikke huske at de andre Rambo-filmene har inneholdt så mye ekstrem vold som vi får servert her. De siste 20-30 minuttene er som en kreativ og herlig pompøs voldsopera. Spekulativt, ja, kanskje også forkastelig. Men det her er ikke mat for moralister eller sarte sjeler. Stallone har ikke anstrengt seg nevneverdig for å lage en bred underholdningsfilm eller fri til filmkritikerne. Han har isteden konsentrert seg om å dyrke det som gjør Rambo til Rambo. Dette er 100 % for fansen.
John Rambo er en mann av få ord, og når han først åpner kjeften så blir det fort veldig pompøst. Her hjelper også den svulstige musikken i bakgrunn godt til. Men det er fint. Det er sånn Rambo skal være. Og det blir aldri selvhøytidelig.
De andre karakterene er dessverre jevnt over uinteressante og kjedelige. Skuespillerne imponerer heller ikke. Det gjør heller ikke historien som er like småkjedelig som den er teit.
Men etter en litt nølende start det første kvarteret, blir Rambo akkurat så deilig underholdende og voldelig som man kunne ønske. Dette er moro. Men 80 minutter er nok. Og det vet Stallone. Han gir seg i tide.
Og vi kan gå lettet ut av kinosalen.
Vurdering:
Cloverfield har allerede satt rekord i USA. Aldri før har noen film tjent inn mer i løpet av en premierehelg på amerikanske kinoer. Produsert av Lost-skaper J.J. Abrams, var Cloverfield et fenomen (på internett) allerede før kinolansering. I kombinasjon med en sjeldent smart og vellykket markedsføring, har dette blitt en film som tydeligvis alle må se.
Nå har jeg også sett den.
Cloverfield har fått amerikanske kinogjengere til å spy i kvalme og svimmelhet i et omfang de ikke har gjort siden The Blair Witch Project tilbake i 1999. Årsak: et ristende, håndholdt kamera i simulert amatøropptak for å gjøre en ubehagelig historie så autentisk som mulig.
En ung og vellykket amerikaner skal reise til Japan, og hans unge og vellykkede venner holder en overraskelsesfest for ham i en leilighet på Manhattan kvelden før avreise. En av vennene dokumenterer festen med et videokamera. Vi ser alt gjennom dette kameraet. Hele tiden.
På et tidspunkt får festen en brå slutt, og vennenes trivielle problemstillinger blir endret til noe større og viktigere. Det de først mistenker er et jordskjelv, eller i verste fall terrorisme, viser seg å være et gigantisk monster som trasker rundt over Manhattans skyskrapere. Og videokameraet dokumenterer, stadig mer ristende…
Cloverfield bygger forsåvidt på en spennende idé og presenterer et interessant konsept, men det betyr ikke automatisk at filmen er god eller spennende. Det er den nemlig ikke.
Sjeldent har jeg opplevd mer irriterende eller intetsigende hovedkarakterer i en film. Man legger knapt merke til når de dør. Nå vet jeg naturligvis ikke hvordan jeg eller andre ville reagert dersom vi faktisk ble angrepet av et slikt monster, men du får meg ikke til å tro at reaksjonene ville vært i nærheten av hva vi får se i Cloverfield. Dialogen er et kapittel for seg selv.
Noen av de ristende og ubehagelige sekvensene er i seg selv imponerende utført, og ubehaget får en ekstra dimensjon når assosiasjonene til 9/11 i noen av bildene blir tvunget frem.
Jeg kan også like at filmen er 100 % kompromissløs når det kommer til perspektiv. Vi vet aldri mer enn det karakterne vi følger vet. Og det er ikke mye. Vi får ingen forklaringer, knapt noen hint om hva som foregår og hvorfor. Vi blir en del av kaoset og sitter igjen som frustrerte spørsmålstegn. Men det er ikke noe i veien med det.
Problemet er at Cloverfield følger en gruppe umåtelig dumme ungdommer det er umulig å bry seg om, oppbygningen er uutholdelig og meningsløs, mens resten av filmen - den siste timen - er både kjedelig, dum OG ekstremt slitsom.
At markedsføringen er mer interessant enn filmen, er neppe et veldig godt tegn. Men så følte jeg også akkurat det samme med The Blair Witch Project. Mange likte jo den - og etter hva jeg har forstått så liker veldig mange Cloverfield også.
Og min lunkne omtale er neppe i stand til å stikke kjepper i hjulene for en suksessfull lansering også på norske kinoer…
Vurdering
Jeg synes dette virker ganske lovende: en teaser for den kommende M. Night Shyamalan-filmen The Happening (for vi som ikke har gitt ham opp). Ingen YouTube for øyeblikket, men ta en titt her.
Ivan’s Childhood (Ivanovo detstvo) er Andrei Tarkovskys første langfilm. Et prosjekt han tok over etter at det opprinnelige forsøket på å filmatisere Vladimir Bogomolovs novelle ble skrinlagt halvveis ut i innspillingen. Tarkovsky ble tilbudt prosjektet, og sammen med Bogomolov skrev han om på manuset, introduserte nye karakterer, hyret inn nye skuespillere og laget i det hele tatt en helt ny film, finansiert med restene fra det opprinnelige budsjettet.
Styresmaktene i Sovjetunionen hadde imidlertid lite til overs for innholdet i Tarkovskys debutfilm. Kommunistleder Nikita Khrushchev, som overtok makten i Sovjet etter Josef Stalin, gikk til det skritt å bannlyse filmen. Portrettet av en 12 år gammel gutt som ble brukt som spion ved fronten under 2. verdenskrig, var noe man heller ønsket å dysse ned fremfor å kringkaste til omverdenen. Kunstnerisk storhet har imidlertid sin egen evne til å overleve sensurtiltak, og etter at filmen ble tildelt Gulløven i Venezia, ble det ikke lenger mulig å skjerme den fra resten av verden.
Ivan’s Childhood, filmatisert i 1962, handler om den 12 år gamle Ivan som mistet sine foreldre under tyskernes invasjon av Sovjet i 1941. Gjennom tilbakeblikk i form av drømmer, tas vi med til minner av normale, idylliske barndomsøyeblikk. Men ganske symptomatisk er de eneste harmoniske bildene i Ivan’s Childhood nettopp ubevisste drømmesekvenser. Historien er like grå som Vadim Yusovs fotografi, og vi ser en steinhard 12 år gammel gutt, naturlig motivert av hat mot nazistene, som med jernvilje selv tar initiativ til å assistere den russiske hæren som spion ved fronten. Samtidig innser hæren at Ivan kan være et viktig verktøy, fordi han med sin størrelse og smidighet kan gjøre rekognoseringsarbeid som voksne menn ikke er i stand til å gjennomføre.
Da nazistene tok livet av Ivans foreldre, så tok de på sett og vis også livet av Ivan. Selv om han blir nødt for å leve videre. De skapte et monster, men også en helt, slik Jean Paul Sartre formulerte det i et brev til avisa L’Unita i 1963. Ivan’s Childhood tar for seg krigens psykologiske innvirkninger på mennesket, både emosjonelt og fysisk. Kamera ligger ofte tett på ansiktene, i særdeleshet Ivan, og Tarkovsky viser tydelig at det er karakterene han er mest opptatt av. Regien hviler på stemningsskapende bilder og symbolikk på bekostning av narrativ fremdrift.
Ivan’s Childhood er et poetisk og vakkert portrett av smerte – skrevet inn i historiebøkene for evig tid, og introduserte oss for den store filmkunstneren Andrei Tarkovsky.
Vurdering:
Siste kommentarer