Monthly Archive

Jeg har skrevet det før, men gjentar det gjerne; jeg har aldri vært særlig begeistret for filmmusikaler. Men etter først å ha blitt overrumplet av den ganske så praktfulle Beatles-musikalen Across the Universe, og nå den britiske sjarmbomben Once, så er jeg kanskje nødt for å revurdere preferansene mine. Dette er nemlig særdeles bra!

Antakelig liker jeg den så godt fordi Once ikke er noen tradisjonell musikal. Det er enkelt og nedstrippet med melodiøs singer/songwriter-musikk, nært og ekte fortalt, uten skuespillere som plutselig bryter ut i fjollete sang og dans i store arrangementer og med tåpelige kostymer.

En gatemusikant treffer ei jente, de begynner å snakke, blir kjent med hverandre, spiller musikk og utvikler et helt spesielt forhold. Så enkel er historien. Og det funker akkurat så godt som det kan gjøre. Den lavmælte regien lar de to karakterene og musikken få all oppmerksomhet. Glen Hansard, vokalist i det irske indierock-bandet The Frames, spiller den mannlige hovedrollen. Markéta Irglová har den kvinnelige rollen. Kjemien er upåklagelig, og musikalsk er de uslåelig komplementære. Regissør John Carney, tidligere bassist i nettopp The Frames, kunne valgt dyktige skuespillere som også kan synge, eller dyktige musikere som også kan spille. Han valgte heldigvis det siste.

At filmen er fotografert som om det skulle være en dokumentar, bidrar også til dens jordnære atmosfære og fjerner press fra de uerfarne skuespillerne. De gjør overhodet ingen dårlige tolkninger, men det er gjennom musikken — hele tiden naturlig integrert som en del av handlingen — de virkelig stråler.

Dette er åpenbart en smule alternativt. Og filmen forutsetter at man er glad i singer/songwriter-musikk av høy kvalitet. Men for min del så må det gjerne lages flere slike filmer.

Se filmen — og plukk for all del opp soundtracket.

Vurdering:

En kort notis: Alt tyder nå på at meksikaneren Guillermo del Toro får oppdraget med å regissere de to Hobbiten-filmene som skal produseres av Peter Jackson. Og da burde jo prosjektet være i de beste hender! Les mer om detaljene hos The Hollywood Reporter.

Egentlig føles det bare naturlig at det er seks forskjellige skuespillere som i I’m Not There portretterer det levende musikkikonet Bob Dylan. Kanskje bare da vil man klare å fange kompleksiteten i Dylans fragmentariske og myteomspunnede personlighet. Det har Todd Haynes langt på vei klart i sin eksperimentelle regi som følger et utradisjonelt mønster.

Jeg har i hvert fall aldri sett et lignende konsept før, og det er egentlig ganske befriende å se en slik «biografi» som bryter med den tradisjonelle dramaturgien som begrenset både Ray og Walk the Line om henholdsvis Ray Charles og Johnny Cash. Det er for all del gode filmer, spesielt sistnevnte, men det er flott å se at noen forsøker å gjøre ting på en annen og ny måte. All honnør til Todd Haynes for det, som åpenbart har sett både sin Godard og Fellini.

Det er altså seks forskjellige skuespillere som gir ansikt til Bob Dylans mangesidige personlighet i ulike faser av hans dynamiske liv, uten at noen av karakterene i filmen bærer hans navn. Ikke alle har noen slående fysisk likhet med Dylan heller. Som den 11 år gamle Marcus Carl Franklin i rollen som en svart guttunge av en omstreifer ved navn Woody Guthrie (i virkeligheten Dylans forbilde). Den ukjente unggutten er likevel den som imponerer mest, sammen med Oscar-favoritt Cate Blanchett som andre allerede har skrevet side opp og side ned om. Ja, hun tar Dylan på kornet og er mektig god. Hun har også den rollen der det er størst mulighet for å briljere.

Nylig avdøde Heath Ledger, Ben Whishaw (han som spilte hovedrollen i Parfymen) og Christian Bale gjør også solide tolkninger. Litt mer problemer har jeg imidlertid med Richard Gere som Billy (the Kid) med referanse til Pat Garrett & Billy the Kid. De sekvensene av filmen sitter ikke alltid like godt.

Det er også en fare for at I’m Not There kan bli litt for fragmentarisk og utflytende. Mest utbytte får du nok om du allerede har et forhold til musikken og personen Bob Dylan. Kjenner litt til de ulike epokene. For dette er en film om gåten Bob Dylan, der mytene blandes med dokumenterte hendelser. Ting sklir over i hverandre, mens bildene veksler mellom farger og svart/hvitt.

Kan jeg anbefale å se den fremragende Martin Scorsese-regisserte dokumentaren No Direction Home: Bob Dylan som oppvarming?

I’m Not There går i skrivende stund på norske kinoer. Er du interessert i Bob Dylan, er dette noe du må få med deg. Da er det bare å sette seg til rette og nyte lydsporet. Selve filmen fordrer noe mer innsats for å få tak på.

Vurdering:

Mathieu Kassovitz byr på et sterkt og eksplosivt portrett av et ungdomsmiljø, preget av konflikt og hat overfor politiet, som er minst like aktuelt i dag som da filmen kom ut i 1995. Tittelen er direkte oversatt til Hatet på norsk.

Handlingen i La Haine er lagt til en Paris-forstad, hvor forholdet mellom ungdommene og politiet stadig settes på prøve. Kassovitz stiller krasse spørsmål og det er liten tvil om hvilken side han tar i saken. Filmen blir derimot aldri unyansert. De tre hovedpersonene fremstilles ikke som sympatiske; det viktige er å forstå dem og hvorfor de handler som de gjør. Situasjonen er uholdbar.

Årsaken til de tre hovedpersonenes vrede i La Haine, er politiets brutale oppførsel og mishandling av en 16 år gammel gutt under et opprør. Gutten havner på sykehuset, alvorlig skadet, og i fare for å dø. I filmen følger vi tre ungdommer, med ulik bakgrunn, men som forenes i sitt altoverskyggende hat mot systemet. Lojaliteten stikker dypt. Det gjør ikke tiltroen til politiet. Bakgrunnen er i det hele tatt skremmende lik den vi så i 2005, hvor to ungdommer døde etter angivelig å ha blitt jaget av politiet, med påfølgende langvarige opptøyer i Paris’ forsteder. Men problemene stikker samtidig dypere enn slike enkeltepisoder, som kun må bli sett på som utløsende årsaker av typen “skuddene i Sarajevo”. I de forstedene hvor arbeidsledigheten, fattigdommen og segregasjonen gjør seg mest gjeldende, er også tilstanden på det mest håpløse. Ungdommene tar kontrollen over gatebildet, mens politiet på den andre siden nærmest blir som en rivaliserende gjeng.

I La Haine brukes ordtaket “So far so good” som en metafor på den betente situasjonen i disse områdene. Det kan eksplodere når som helst. De sosialpolitiske forholdene er som en tikkende bombe, med en aggressiv ungdomskultur med vilje og evne til å handle. Kanskje ligger det i det franske blodet, inspirert av deres revolusjonistiske forfedre. “Frihet, likhet, brorskap” nevnes da også mot filmens slutt som et nikk tilbake i tid.

Filmteknisk er dette også en sann nytelse, tydelig inspirert av blant annet Mean Streets i sin skildring av gatebildet. Kamera følger de tre hovedpersonene på en nær og nesten semi-dokumentarisk måte. Bildene kommer dessuten i svart/hvitt. Kassovitz ønsker at publikum skal legge sine egne farger på det man ser.

Kassovitz konkluderer aldri. Han presenterer ingen entydige svar på problematikken han reiser. Men så finnes det neppe enkle svar på disse sammensatte samfunnsproblemene. Kassovitz lykkes derimot å sette viktige spørsmål på dagsorden. Det er bare synd at det fremdeles er like brennaktuelt som i 1995.

Vurdering:

Filmatiseringen av Dennis Lehane-romanen Shutter Island, med Martin Scorsese i registolen, har fått ny tittel: Ashecliffe.

Kan ikke si jeg er veldig begeistret for valget, men det rokker ikke ved at filmprosjektet fortsatt pirrer min nysgjerrighet…

The Girl Next Door, produsert i 2007, må absolutt ikke forveksles med den langt mer lystbetonte filmen med samme tittel fra 2004. Du vet, der Elisha Cuthbert spiller pornostjernen som flytter inn i nabohuset til Emile Hirsch.

Denne filmen er basert på en roman av Jack Ketchum og inspirert av virkelige hendelser. Ganske groteske sådan.

På 1950-tallet i en amerikansk forstad holder Ruth Chandler dørene åpne for nabolagets barn. Med en væremåte som skiller seg radikalt fra de mer tradisjonelle husmødrene, går ikke Ruth av veien for å servere ungene øl mens hun fremfører sine friske meninger om kvinnesyn, horer og sex. Hennes tre sønner og deres venner følger alltid like interessert med.

Etter hvert flytter også to foreldreløse jenter inn: den 16 år gamle Meg og hennes poliolidende lillesøster på krykker. Meg blir raskt kjent med nabogutten David, og det er gjennom hans øyne vi gradvis blir kjent med hva som egentlig foregår mellom nabohusets fire vegger. Det skal bli rimelig voldsomt.

Jeg kjenner ikke til om filmen forholder seg tro mot de virkelige hendelsene den hevder å være inspirert av, men jeg vil ikke bli sjokkert. Dette er for all del drøy kost, men verden var tross alt syk også på 50-tallet.

På forhånd hadde jeg lest og hørt en rekke advarsler om skrekkelige og sjokkerende torturscener og en tvers gjennom ubehagelig film. Da får man jo selvsagt lyst til å se filmen. Og nå sitter jeg her og føler meg litt snytt. Var dette alt? Jeg må tydeligvis ha sett så mye film at jeg på et eller annet punkt er blitt følelsesmessig avstumpet og immun mot grafisk filmvold.

Jeg går med på at plottet er foruroligende og ubehagelig i seg selv, men utførelsen av scenene som for alvor skal illustrere dette, fungerer dessverre ikke veldig effektivt.

De ukjente skuespillerne svinger dessuten fra det akseptable til prestasjoner under middels i en produksjon som for så vidt gjør det samme.

Filmen er for all del helt grei, med et fint nostalgisk stemningsbilde av det amerikanske 50-tallet og med noen interessante karakterer, men den klarer aldri helt å komme over kneiken for å bli noe mer enn en uinspirert tidtrøyte. Og middelmådighet blir som kjent ofte kjedelig.

Vurdering:

Det har vært stille her inne noen dager. Mer enn jeg sitter pris på. Men grunnen er enkel: jeg har jobbet dobbelt, morgen og kveld, hele denne uka. Og da har jeg ganske enkelt ikke hatt energi nok til å skrive noe i løpet av de to timene med fri hjemme før jeg har måtte krype til køys. Og slik har dagene gått…

Men det skal det bli en endring på nå. Fra og med i kveld bør ting normalisere seg igjen med oppdateringer…

Bare til informasjon. Liker dårlig å ha en blogg som ikke oppdateres.

Jeg har naturligvis registrert at Oscar-nominasjonene nå er offentliggjort, men i en hektisk hverdag har jeg ikke fått tid til å reflektere og skrive om det.

Men er det egentlig så veldig mye å mene som andre ikke allerede har påpekt? Siden overraskelsene som ventet glimret med sitt fravær, er det fint lite spennende å skrive om. Det var jo til og med ventet at årets beste film, Zodiac, endte opp med 0 nominasjoner.

No Country for Old Men og There Will Be Blood sanket flest nominasjoner med åtte hver. IMDb har en fin oversikt over samtlige nominasjoner her.

Til tross for få eller ingen store overraskelse, har jeg nok truffet bedre med spådommene mine før. Men alle favorittene er med videre. No Country for Old Men vinner for beste film. Coen-brødrene tar regi. Day Lewis blir beste mannlige hovedrolle. Cotillard den kvinnelige. Bardem og Blanchett tar birollene.

For øvrig henviser jeg til analysen av nominasjonene på Rush Blogg som jeg stort sett kan stå inne for.

Tirsdag ettermiddag offentliggjøres årets Oscar-nominasjoner i det som må karakteriseres som et sjeldent godt filmår. Det betyr at mange svært gode kandidater vil bli oversett, og selv om det allerede finnes klare favoritter og noen sikre kort, er det alltid rom for et par overraskelser. Spennende blir det uansett.

Siden jeg de par siste årene har truffet bemerkelsesverdig godt med mine forhåndstips, tenkte jeg å legge ut nominasjonstipsene til allmenn beskuelse her på Speilet i år. Har plukket ut de kategoriene der jeg mener å ha litt oversikt. De andre lar jeg ligge.

Beste film
There Will Be Blood
No Country for Old Men
Into the Wild
Juno
Atonement

Kommentar: Coen-brødrenes No Country for Old Men er i øyeblikket favoritt. Nominasjonen er kun en formalitet. There Will Be Blood er kanskje den fremste utfordreren. Juno blir årets komedie som sniker seg med, men som neppe har mulighet til å vinne. Atonement var en tidlig favoritt, men har mistet litt vind i seilene den siste tiden (til tross for Golden Globe-suksess). Har likevel på følelsen at den kommer med — i likhet med Sean Penns Into the Wild.

Ellers merkes det spesielt godt i denne kategorien at det har vært et sterkt år. Ingenting er avgjort. American Gangster har lykkes både kommersielt og blant kritikere, og er en film som fort kan få en nominasjon. Michael Clayton stiller også sterkt, mens franske The Diving Bell and the Butterfly heller ikke må avskrives. Til slutt har vi Sweeney Todd som en potensiell outsider.

Det bør jo også nevnes at Zodiac og The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford ikke engang er med i diskusjonen. Til tross for at det er de to beste filmene…

Mannlige hovedrolle
Johnny Depp for Sweeney Todd
Daniel Day Lews for There Will Be Blood
Viggo Mortensen, Eastern Promises
George Clooney, Michael Clayton
Emile Hirsch, Into the Wild

Kommentar: Day Lewis er sikker. Johnny Depp og George Clooney er godt likt. Viggo Mortensen er oversett tidligere. Det rettes på i år. Emile Hirsch er up-and-coming og vil få den siste plassen på bekostning av Ryan Gosling (Lars and the Real Girl) siden sistnevnte var nominert så sent som i fjor. Uansett vet alle at Daniel Day Lews vil vinne.

Men se også opp for Denzel Washington som et tradisjonelt og kjedelig valg for prestasjonen i American Gangster (for ikke å snakke om Tom Hanks i Charlie Wilson’s War). James McAvoy (Atonement) er også i høyeste grad med i kampen om en nominasjon (uten at jeg helt ser hvorfor). Andre utfordrere verdt å nevne er Josh Brolin (No Country for Old Men), Benicio Del Toro (Things We Lost in the Fire), Tommy Lee Jones (In the Valley of Elah) og Frank Langella (Starting Out in the Evening). Philip Seymour Hoffman er aktuell med både Before the Devil Knows You’re Dead og The Savages. Og selv om han skal være særdeles god i begge (ikke veldig uventet), så skal det nok mye til for at han får sjansen igjen allerede i år. Antakelig har han større muligheter for birollen i Charlie Wilson’s War.

Personlig skulle jeg gjerne sett Jake Gyllenhaal bli nominert for Zodiac og Chris Cooper for Breach. Kanskje de to ledende rolletolkningene jeg har satt mest pris på i år. For ikke å glemme Sam Riley som Ian Curtis i Control. I tillegg mener jeg at Casey Affleck burde vært et naturlig valg for The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford, men mye tyder på at han isteden nomineres i kategorien for beste birolle…

Kvinnelige hovedrolle
Ellen Page, Juno
Marion Cotillard, La vie en Rose
Julie Christie, Away from Here
Keira Knightley, Atonement
Angelina Jolie, A Mighty Heart

Kommentar: En interessant blanding her. De tre førstnevnte er alle sikre kort. Med Julie Christie som knapp favoritt foran Marion Cotillard. De to siste plassene tildeles antakelig Knightley og Jolie slik at vi får litt stjernefaktor på den røde løperen. Cate Blanchett er kanskje heteste utfordrer med Elizabeth: The Golden Age, men faren er stor for at hun isteden sanker stemmene for en annen flm i en annen kategori. Amy Adams (Enchanted) kan være et tips for de som liker å ta sjanser, mens evig populære Jodie Foster (The Brave One) aldri kan avskrives. Det kan heller ikke den alltid gode Laura Linney (The Savages).

Mannlige birolle
Casey Affleck, The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Hal Holbrook, Into the Wild
Javier Bardem, No Country for Old Men
Tom Wilkinson, Michael Clayton
Tommy Lee Jones, There Will Be Blood

Kommentar: Kjedelige valg, men jeg blir overrasket om noen av disse ikke kommer med. Et interessant spørsmål er hvordan stemmene fordeler seg mellom Tommy Lee Jones og Paul Dano i birollene i There Will Be Blood. Lee Jones er også en aktuell kandidat i hovedrollekategorien. For øvrig er jeg litt fristet til å legge inn et friskt tips på Max von Sydow (The Diving Bell and the Butterfly). Da muligens på bekostning av Lee Jones eller Hal Holbrook. De andre kandidatene virker for sikre.

Dessuten: Philip Seymour Hoffman hatt et aktivt år i kjølevannet av Capote-suksessen, og vil gjerne ha et ord med i laget her også med Charlie Wilson’s War.

Kvinnelige birolle
Amy Ryan, Gone Baby Gone
Tilda Swinton, Michael Clayton
Cate Blanchett, I’m Not There
Kelly MacDonald, No Country for Old Men
Saoirse Ronan, Atonement

Kommentar: Amy Ryan er selvskreven. Det er også Cate Blanchett. Antakelig Tilda Swinton også. Unge Saoirse Ronan var best i Atonement. Det bør holde til en nominasjon. Kelly MacDonald får den siste plassen for No Country for Old Men. Men i bakgrunn lurer Vanessa Redgrave for sin korte, men sterke opptreden i Atonement. Ruby Dee vil heller ikke være et sjokkerende valg for American Gangster, mens Samantha Morton fortjener all mulig heder og ære for Control. Jeg håper hun når opp. Catherine Keener (Into the Wild), med to tidligere nominasjoner, er også med i racet.

Vanessa Redgrave og Ruby Dee er nok de to som mest sannsynlig kan vippe ut Ronan/MacDonald. Her er det faktisk litt åpent.

Regi
Sean Penn, Into the Wild
Joel og Ethan Coen, No Country for Old Men
Paul Thomas Anderson, There Will Be Blood
Julian Schnabel, The Diving Bell and the Butterfly
Tim Burton, Sweeney Todd

Kommentar: Coen-brødrene trenger ingen diskusjon. Heller ikke Paul Thomas Anderson. Forholdene ligger dessuten til rette for at både Tim Burton og Sean Penn begge får sine første Oscar-nominasjoner — som regissører. Julian Schnabel er, til tross for den overraskende seieren under Golden Globe (som ikke trenger å bety veldig mye), et mer usikkert tips. Likevel tror jeg han kaprer den siste plassen rett foran nesa på Ridley Scott (American Gangster).

Sidney Lumet skal absolutt ikke utelukkes for Before the Devil Knows You’re Dead. Det ville jo vært fantastisk om han ble nominert 50 år etter 12 Angry Men. Paul Greengrass har også en mulighet med The Bourne Ultimatum, men det skal holde hardt. Spesielt ettersom han ble nominert i denne klassen så sent som for to år siden (United 93). Tony Gilroy (Michael Clayton), Jason Reitman (Juno), David Cronenberg (Eastern Promises) og Joe Wright (Atonement) er de fire siste navnene som må nevnes. At David Fincher overses for Zodiac er en skandale, men dessverre et faktum.

De øvrige tipsene i enkel listeform…

Originalmanus
Tony Gilroy for Michael Clayton
Diablo Cody for Juno
Nancy Oliver for Lars and the Real Girl
Steven Zaillian for American Gangster
Brad Bird for Ratatouille

Adapterte manus
Paul Thomas Anderson for There Will Be Blood
Joel og Ethan Coen for No Country for Old Men
Ronald Harwood for The Diving Bell and the Butterfly
Sean Penn for Into the Wild
Christopher Hampton for Atonement

(Her har James Vanderbilt og Aaron Sorkin gode muligheter for å snike seg inn for henholdsvis Zodiac og Charlie Wilson’s War. Selv ikke David Benioff for The Kite Runner kan utelukkes helt. Eller Ben Affleck og Aaron Stockard for Gone Baby Gone. Sterk kategori i år).

Foto
Roger Deakins for The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
Roger Deakins for No Country for Old Men
Seamus McGarvey for Atonement
Robert Elswit for There Will Be Blood
Janusz Kaminski for The Diving Bell and the Butterfly

(Zodiac, Into the Wild og American Gangster er fremste utfordrere)

Animasjonsfilm
Ratatouille
Persepolis
The Simpsons Movie

Ikke-engelskspråklige film
Days of Darkness (Canada)
The Counterfeiters (Østerrike)
The Trap (Serbia)
The Unknown (Italia)
The Year My Parents Went on Vacation (Brasil)

(denne kategorien er jo uansett blitt redusert til en vits…)

Og det var de kategoriene jeg ville mene noe om i år. På tirsdag får vi fasiten.

Jeg skrev på slutten av fjoråret en liten sak om Choke, den nye Chuck Palahniuk-filmatiseringen (han som skrev Fight Club), som regisseres av debutanten Clark Gregg og har dyktige Sam Rockwell i hovedrollen.

Vel, i dag fant jeg til min store glede de første levende bildene fra filmen (via Ropeofsilicon.com). Det er en snutt på nærmere 2 minutter der Clark Gregg først forteller veldig kort om filmen, før vi får se de første klippene med Sam Rockwell som hovedpersonen Victor Mancini hjemme sammen med romkameraten, på restaurant og i møte med andre sexavhengige. Jeg likte det jeg så veldig godt, og bare fra de få sekundene klarte jeg å kjenne igjen den særegne Palahniuk-satiren.

Vurderer fortsatt om jeg skal sette av tid til å lese boka først, som jeg også er blitt anbefalt i en tidligere kommentar her på bloggen.

Klippet ser du her.

Filmen vises for første gang under Sundance nå i disse dager…

For kort tid siden vant Atonement (Om forlatelse) prisen for beste dramafilm under Golden Globe, og snart blir den sannsynligvis nominert i en håndfull Oscar-kategorier. Filmen er hyllet av både kritikere og publikum.

Hva er det de ser som jeg ikke ser?

For meg ble dette, et britisk drama som utspiller seg over flere tidsplan i det tjuende årehundre, akkurat det antiklimakset jeg på forhånd fryktet. Ikke fordi filmen er dårlig, men fordi jeg forventet mer. Regissør Joe Wright gjør noen spennende fortellergrep, og filmen er praktfull å se på. Men det er fortsatt bare begynnelsen og slutten som virkelig engasjerer. Det lange mellompartiet er rett ut kjedelig.

Ved den velstående Tallis-familiens viktorianske herskapsbolig, utvikles i mellomkrigsårene et kjærlighetsforhold mellom Cecilia (Keira Knightley) og tjenersønnen Robbie (James McAvoy). Da Cecilias yngre søster, den 13 år gamle Briony (Saoirse Ronan), glimtvis oppdager søsterens ungdomsromanse med Robbie, innledes en serie av misforståelser og feiltolkninger som til slutt fører til en ulykksalig hendelse – noe som vil få skjebneavgjørende betydning for livene til alle tre.

Filmen åpner fremragende, både fotografisk og med en rask og underholdende dialog. Vi blir raskt kjent med det alternative fortellergrepet, der vi opplever samme hendelser ut fra to forskjellige perspektiver. Keira Knightley og James McAvoy gjør fine rolletolkninger, men noe utenom det vanlige er det ikke. Mer imponerende er faktisk den unge og mer ukjente Saoirse Ronan som den 13 år gamle Briony.

Etter en god åpning som strekker seg over drøye halvtimen, mister imidlertid filmen flyt og klarer ikke å holde på interessen min når historien forflytter seg i tid og rom. Jeg måtte flere ganger se på klokka.

Filmen henter seg inn igjen mot slutten. Da er Atonement nesten så god som mange skal ha det til. Særlig etter at Vanessa Redgrave gjør sin entré. I en reflekterende avslutning klarer Joe Wright å skape et visst engasjement rundt filmens tema, som jeg underveis mente hadde blitt behandlet lettere banalt og overfladisk. Dét tente en liten gnist i meg – men da var jo filmen bare minutter unna rulleteksten…

Vurdering:

Jeg var blant de som virkelig elsket The Squid and the Whale. Filmen som for to år siden introduserte meg for Noah Baumbach. En drivende god film, med selvbiografiske trekk, der dialogen er kunst og handlingen blander samfunnssatire og kullsvart komikk på en helt særegen måte. Smalt, men treffsikkert.

Siden jeg langt i fra var alene om min begeistring for The Squid and the Whale, har vi vært mange som nysgjerrig og utålmodig har ventet på Baumbachs neste film, Margot at the Wedding, som fra første stund har virket som en forlokkende idé. Nok en gang utforsker han dysfunksjonelle familieforhold, som var kjernen i The Squid and the Whale, og castingen er også spennende: Nicole Kidman, Jennifer Jason Leigh og Jack Black (John Turturro skal også ha en mindre rolle). Den nydelige filmplakaten (blant fjorårets beste) og annet promo-materiale har også pekt i en veldig positiv retning.

Ganske enkelt var Margot at the Wedding en av de filmene det ble snakket mest om i fjor. En film mange hadde store forventninger til. Kanskje en Oscar-film…

Men hva har skjedd? De siste par månedene, etter at filmen ble lansert på det nordamerikanske kinomarkedet tidlig på høsten, har vi hørt mindre og mindre om Baumbachs film. Filmanmelderne har stort sett rynket på nesen, og publikum har vært uinteressert i Baumbachs familiære iakttakelser. Filmen er rett og slett blitt en flopp.

Ifølge Filmweb.no er norsk kinopremiere nå satt til 22. mai. Men jeg er fortsatt såpass nysgjerrig at jeg ikke kommer til å vente så lenge. For et par dager siden ble det nemlig kjent at filmen lanseres på det amerikanske DVD-markedet (sone 1) allerede 19. februar. Det er en mulighet jeg kommer til å benytte meg av. For filmen kan vel umulig være så dårlig?

Mer om detaljene hos DVD Times.

Via Cinematical (som henter saken fra det troverdige bransjemagasinet Variety) ble jeg i dag endelig kjent med det neste Dario Argento-prosjektet.

Den italienske estetikeren og skrekkmesteren, som i fjor slapp La Terza madre (Mother of Tears: The Third Mother) til nokså blandet kritikk (men blant fansen er det ganske stor enighet om at filmen i hvert fall er hans beste siden Opera fra 1987), har lettet på sløret rundt sin neste film. Argento har allerede castet Ray Liotta, Vincent Gallo og sin velutrustede datter Asia Argento i det som beskrives som en engelskspråklig giallo-homagé!

I god giallo-ånd rapporteres det at filmen vil ta for seg diverse blodige nedslaktninger av attraktive utgaver av det kvinnelige kjønn. Liotta skal spille politietterforskeren som vikles inn i en «katt og mus-lek» med den psykopatiske gjerningsmannen spilt av Vincent Gallo. Variety omtaler filmen ganske enkelt under tittelen Giallo.

Som stor beundrer av Argento ser jeg naturligvis frem til dette med stor entusiasme, vel vitende om at han egentlig ikke har laget et ordentlig mesterverk siden året jeg ble født (Tenebre). Men vi som kjenner ham best mister aldri helt troen. Vi vet jo så godt hva han kan…

I kjølevannet av den pussige shortlist’en til beste ikke-engelskspråklige film (se forrige post), har Academy Awards brukt dagen på å presentere det som er nødt for å være den mest smakløse offisielle Oscar-posteren jeg har sett.

Dette lukter gutterom, Photoshop på lavt nivå, dårlig smak og tidlig 90-tall. Mens fjorårets poster var enkel og fin, er dette synet vi møter i år:

I dag kom listen over hvilke filmer som fortsatt er kandidater til å bli nominert til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film. Noen store overraskelser: Verken rumenske 4 måneder, 3 uker og 2 dager, franske Persepolis eller tyske The Edge of Heaven er å finne på listen! Det er for øvrig heller ikke norske Tatt av kvinnen. Men det var heller ikke ventet.

Disse ni filmene slåss nå om nominasjonene (hentet fra hollywood-elsewhere):

The Counterfeiters, The Year My Parents Went on Vacation, Days of Darkness, Beaufort,, The Unknown, Mongol, Katyn, 12 og The Trap.

Carrie forteller en trollbindende, men tragisk historie. Et psykologisk drama og en effektiv horror. Og med en sjokkerende, effektiv avslutning som brenner seg fast i publikums sinn. Filmen er dessuten, foruten å være den aller første, blant de absolutt beste Stephen King-filmatiseringene som er gjort.

Vi introduseres for den unge og uskyldige Carrie White (Sissy Spacek) som mobbes på skolen fordi hun er annerledes, og plages på hjemmebane av sin fanatisk religiøse mor (Piper Laurie). Da hun oppdager sin første menstruasjon i dusjen etter en gymtime, skjønner hun ikke hva det er, og situasjonen blir ikke bedre av at medelevene gjør narr av henne. Det er også lite forståelse å hente hjemme. Moren forklarer at menstruasjonen er et symbol på seksuell utvikling og Guds straff for hennes skitne sinn. Carrie er fortvilt, men snart begynner ting å se litt lysere ut. En av de kjekkeste guttene på skolen ber henne med på det kommende skoleballet, og Carries selvfølelse stiger. Samtidig er hun i ferd med å oppdage og erkjenne at hun er i besittelse av noen ganske unike egenskaper - som kan komme til nytte…

Dette er kanskje den filmen hvor regissør Brian De Palma bedre enn noen gang før eller siden virkelig har tatt seg tid til å bygge opp en karakter og holde fokus. For vi kommer virkelig under huden på Carrie; vi forstår henne, hva hun føler og tenker i forskjellige situasjoner og hvorfor hun handler som hun gjør. Carrie er nok De Palmas beste karakterdrama, men samtidig finnes det steder i filmen der han sjokkerer og utforsker sine filmatiske muligheter slik vi tross alt kjenner ham best. Det er ingen tvil om at Carrie er en typisk De Palma-film. Filmen inneholder også en lang rekke med svært minneverdige sekvenser. Åpningen kan jeg for eksempel se alene, gang etter gang, kun for pur nytelse.

Carrie er både et drama og en horrorfilm. Men det er ikke før mot slutten at filmen “eksploderer”. Alt før den tid handler nesten utelukkende om å etablere en historie, skape en spesiell stemning og gjøre oss kjent med hovedpersonene. Da i særdeleshet Carrie. De Palma tar seg god tid til dette, men belønningen er at avslutningen blir så uendelig mye mer effektiv.

For vi skjønner hele veien at Carrie bygger seg opp mot et uunngåelig klimaks; vi vet at noe forferdelig kan komme til å skje, men likevel klamrer vi oss til håpet om at det på en eller annen måte skal ende bra. Sympatien vi får for Carrie gjennom filmens første time gjør oss emosjonelt knyttet til historien og den unge, tilbaketrukne jenta – som endelig har begynt å stråle og øyne håp. Vi vil henne bra. Men aner samtidig at King og De Palma har andre intensjoner.

Carrie er derfor kanskje mer en melankolsk og vond film snarere enn spesielt skremmende. Det er jo også slik at Stephen Kings historier oftest blir mest vellykket på film de gangene det handler om mennesker og virkelige relasjoner, og ikke nødvendigvis er overlesset med overnaturlige elementer. I Carrie spiller det overnaturlige kun en birolle - det er det hverdagslige i historien, det lett gjenkjennelige som vi identifiserer oss med, som trekker oss inn i historien.

En annen viktig årsak til filmens suksess er åpenbart Sissy Spaceks overveldende prestasjon i hovedrollen, og for så vidt også Piper Laurie som hennes mor. Begge ble nominert til Oscar (det ble ikke John Travolta som dukker opp i en mindre rolle før sitt gjennombrudd). Filmen er praktfullt fotografert, har nydelig musikk og en behagelig regi av Brian De Palma i sin definitive gjennombruddsfilm. Carrie ble en stor kommersiell suksess, og den er like fantastisk over 30 år senere.

Vurdering:

Jeg fant denne videoen via Awards Daily: En hyllest til filmåret 2007 i form av en fin liten videomontasje. Musikken er hentet fra den nydelige Once, fremført av Glen Hansard. Ganske enkelt, ganske flott:

Phantom of the Paradise er en vanskelig film å anmelde (fordi den er så særegen, og jeg har få referansepunkter). Kronologisk plasserer den seg året etter Sisters og to år før Carrie i Brian De Palmas karriere. Med andre ord midt i en tid hvor De Palma var i ferd med å etablere seg som en betydelig filmskaper. Med Phantom of the Paradise har han laget en av sine mest utfordrende filmer. Den er original, og vekselvis både typisk og atypisk for ham. Filmen er visuelt prangende, for ikke å si glorete, men fullt ut fornøyelig i sin eksperimentelle entusiasme og forfriskende blanding av sjangere.

Phantom of the Paradise låner både fra horror-, fantasy- og musikalsjangeren - i et miljø med overdose av deilig, pompøs glam-rock, og heftig bruk av sterke farger og effekter som gjør at det hele faktisk smaker mer av 80-tallet enn 70-tallet (filmen er produsert i 1974). For øvrig er dette ett av ytterst få tilfeller hvor det 80-tallsaktige faktisk smaker ganske utsøkt. Filmen har holdt seg overraskende bra og unngår å fremstå som totalt latterlig, slik andre musikalfilmer fra 70- og 80-tallet gjerne gjør for ettertiden. Det hjelper selvsagt at manuset har en del ekstremt vittige poenger.

Filmens fantom, hovedkarakteren, er en ung og ukjent musiker ved navn Winslow Leach (William Finley). Winslow er et lysende musikalsk talent, og har akkurat komponert melodi og skrevet tekst til et stort musikalsk verk, bare for å bli lurt av den ondskapsfulle og selvsentrerte produsenten Swan (Paul Williams). Winslow takker ja til det han tror er et redelig samarbeid med Swan, men finner etter hvert ut at han overhodet ikke er med i produsentens storslåtte planer.

En tragisk historie til tross; visuelt er filmen som et storslagent fyrverkeri festet til film. Sjangerblandingen tillater De Palma å være på sitt mest kreative, og resultatet er en energisk film som bobler over av cineastiske krumspring i alle retninger. De Palma skaper en “virkelighet” der absolutt alt er tillatt. Akkurat som alt annet ved filmen, er både William Finley og Paul Williams’ spill “over the top” og vel så det. Ergo gjør de nytte for seg, selv om de drukner i de praktfulle kulissene og musikken. Phantom of the Paradise er et visuelt eventyr, med en tragisk og følsom historie som bakteppe. En kultfilm som bør være til glede for langt flere enn den innerste krets av regissørens tilhengere.

Vurdering:

Etter å ha svingt seg rundt i Hollywood siden 80-tallet med høyst vekslende hell, markerer Zwartboek (Black Book) en viktig retur til røttene for den hollandske filmskaperen Paul Verhoeven.

For det var for sitt tidlige arbeid i tulipanens hjemland, på 70-tallet, han først ble lagt merke til for sin filmatiske begavelse og vitalitet. Ikke minst hadde Verhoeven et fruktbart samarbeid med Rutger Hauer, som nådde sitt definitive høydepunkt med krigsdramaet Soldaat van Oranje i 1977. Med som manusforfatter var Gerard Soeteman, og det var allerede under innspillingen av nettopp Soldaat van Oranje at Verhoeven og Soeteman diskuterte alternative handlingsforløp som de ikke fikk plass til, men som altså endte med innspillingen av Zwartboek 20 år senere.

Fundamentalt sett handler Zwartboek om den menneskelige drivkraften som setter inn i krisesituasjoner: Vi strekker oss så langt som mulig, og enda litt lenger, for å overleve. Verhoeven sier selv han hentet inspirasjon til Zwartboek fra å se krigsdokumentarer og holdt bevisst avstand fra å se fiksjonsfilmenes krigsskildringer. Og selv om filmen har et naturlig og realistisk tilsnitt, er det hevet over enhver tvil om at dette først og fremst er en underholdningsfilm. En thriller.

Krigens herjinger blir sett gjennom øynene til en kabaretsyngende og vakker jødisk kvinne fra Nederland, portrettert av hollandske Carice van Houten. Hun ser sin familie og andre familier bli myrdet og nedslaktet av nazister om bord på en båt, men selv slipper hun som eneste overlevende unna den grufulle opplevelsen med livet i behold, dog med et uslettelig grimt minne. Tilbake i trygghet velger hun å alliere seg med en hollandsk motstandsgruppe, og med hjelp av sine kvinnelige fortrinn (hun er vakker) forfører og manipulerer hun en høytstående nazist, og kommer dermed i en stilling hvor hun får sjansen til å infiltrere det nazistiske hovedkvarteret fra innsiden for motstandsbevegelsen.

Den fremste styrken til Zwartboek, ved siden av at det er en velprodusert spenningsfilm, er dens karakterskildringer. Det er ingen dikotomi mellom det gode og onde her, og man er aldri helt sikker på hva de forskjellige personene kan foreta seg. Alle har et grått slør over seg, og svært lite er enten svart eller hvitt.

Zwartboek er som antydet ingen krigsfilm i tradisjonell forstand. Det er dypest sett heller ingen tristesse, selv om historien helt klart omgir seg med tragiske skjebner. Det er selvsagt melankolske partier her, men det dveles ikke med tragediene. Isteden må dette sies å være en thriller som kun bruker krigen som et bakteppe for å fortelle en fengslende, neglebitende historie. I samme ånd som for eksempel John Frankenheimers glemte mesterverk The Train (1964).

Det er imidlertid snakk om en forholdsvis kompleks spenningsfilm. Fokuset hviler på samspillet mellom karakterene, og hele tiden med Ellis i sentrum, hvor Carice van tolker den krevende hovedrollen til fingerspissene fortreffelig. Filmen avhenger av at hun klarer å bringe troverdighet inn i karakteren og fengsle publikum, siden hun så å si befinner seg i sentrum av enhver scene. Men det blir aldri noe problem. Ellis er langt i fra noen statisk karakter, men van Houten mestrer karakterutviklingen til det fulle. Sebastian Koch må også fremheves i rollen som nazioffiseren Muntze som innleder et tett forhold til Ellie. Muntze er i kraft av sin stilling ondskapens ansikt, både for Ellis og oss, men som person lærer vi ham å kjenne som dypt ambivalent. Han fremstår som lettlikelig, ja, nesten varm og omtenksom. I den grad at Ellis’ manipulasjon slår tilbake på henne selv. Hun blendes av personen Muntze, som på ingen måte fremstår som krigens personifiserende ondskap, snarere tvert i mot: Han er selve symbolet på at svært lite i verden, selv under krigens faenskap, er entydig svart/hvitt. Samspillet mellom van Houten og Koch er dynamisk, og blir etter hvert filmens motor.

Zwartboek varer i to og en halv time, men føles aldri så lang. Det er alltid en god attest. Det er samtidig en tydelig påkostet film av uvante europeiske dimensjoner. Men når man ser resultatet, så ser man også at det er vel anvendte penger. Alt er spilt inn på location, med autentisk gjengivelse og imponerende kostymearbeid. Den lettere pompøse bakgrunnsmusikken kler dessuten Verhoevens storslåtte visjon særdeles godt.

Et av høydepunktene fra 2006.

Vurdering:

En barriere er brutt: torsdag kveld, antakelig da bloggforfatteren var opptatt med å humre seg gjennom Uti vår hage 2 på NRK 1, vippet besøksstatistikken på Speilet for første gang over 100 treff. Den nye rekorden: 108 unike treff i løpet av døgnets 24 timer. Anmeldelsen av Rovdyr har vært spesielt godt lest, men uten en naken Natalie Portman i Hotel Chevalier ville ikke hundregrensen blitt overskredet. Det er tydeligvis populært å søke på sånt.

Jaja. Da er det vel på tide å sette seg noen andre mål. Som for eksempel å få seg en jobb?

Jeg har sett bemerkelsesverdig lite dårlig film i det siste. Derfor føltes det nesten godt endelig å snuble over et nesten-makkverk som The Flock skulle vise seg å være. Jeg burde kanskje fornemmet katastrofen da jeg oppdaget navnet til Avril Lavigne på rollelisten.

Det var dog et annet navn som gjorde at jeg først ble tiltrukket til denne filmen. The Flock er nemlig regissert av Andrew Lau som står bak den glitrende Infernal Affairs-trilogien (især den første filmen). Og selv om det finnes nok av dårlige eksempler på dyktige asiatiske regissører som overhodet ikke har taklet overgangen til amerikansk filmproduksjon, så var nysgjerrigheten min i dette tilfellet såpass sterk at jeg valgte å ta sjansen. På tross av dårlige anmeldelser (og Avril Lavigne).

Filmen åpner med en plakat som forteller oss at det er over en halv million sexforbrytere. De som er blitt tatt og registrert. Man kan bare forestille seg mørketallene…

Richard Gere spiller Erroll Babbage som jobber med å holde kontroll på et utvalg av om lag tusen av landets sexforbrytere. En jobb som har slukt ham levende, inntil han får beskjed av sin sjef om å gå av med pensjon. I en overgangsperiode henter han inn en ung kvinnelig erstatter i Allison Laurie (Claire Danes). I de neste ukene skal hun bli opplært av Erroll Babbage som ser muligheten til å forme henne etter egne ideer, og ikke la hun bli lik hans kolleger som mangler den rette innstillingen og ærgjerrigheten til arbeidet, i Erroll Babbages øyne.

The Flock har en tradisjonell oppbygning med den snart pensjonerte etterforskeren som avløses av yngre idealisme og pågangsmot i form av en vakker utgave av det motsatte kjønn. Sammen skal de løse en forsvinningssak som bringer dem ned i en underverden av tvilsomme mennesker som dyrker alt annet enn sex i misjonærstillingen i mørke kjellere, og sosiale avvik med trang til å forgripe seg på jenter i ulovlig ung alder. Miljøet er ikke veldig ulikt 8MM med Nicolas Cage, selv om Joel Schumachers film er hakket mørkere. Og bedre. Uten at det gjør den til en veldig god film.

Jeg har en forestilling av Richard Gere som en av Hollywoods kjedeligste «leading men». Det var lite her som overbeviste meg om at jeg har tatt feil. Claire Danes er flink, men lider under å være feil kvinne i feil film. Avril Lavigne har bare to-tre minutter på skjermen.

Filmens store problem er imidlertid at den både blir like kjedelig som Richard Gere (finnes ikke snev av nerve og spenning) og like irriterende som Avril Lavigne (slitsom redigering og dårlige musikkvalg). Hva har skjedd med Andrew Lau som med Infernal Affairs har laget en av de beste thrillerne som er gjort på denne siden av tusenårsskiftet?

Etter å ha snust litt rundt på nettet, oppdaget jeg at både Andrew Lau og den opprinnelige klipperen fikk sparken fordi produsentene ønsket en annen (mer moderne) «look» på filmen. Derfor ble Niels Mueller (han som for noen år siden gjorde seg bemerket den meget gode The Assassination of Richard Nixon, men som det siden har vært veldig stille rundt) hyret inn for å gjøre «reshoots», og en annen klipper ansatt til å gjøre om hele uttrykket til en «kul» Tony Scott/MTV-greie.

Når et intetsigende manus, skrevet av duoen som har Anaconda, Komodo og Anacondas: The Hunt for the Blood Orchid som høydepunkter på CVen, i tillegg får en heslig teknisk renovering, så er det blitt lite av verdi igjen i denne filmen. Lær av meg og bruk tiden på noe annet.

Vurdering:

Norgespremieren på No Country for Old Men (årets høydepunkt kommer tidlig i år også?) nærmer seg med stormskritt. Coen-brødrenes kanskje mest bejublede film, og i øyeblikket årets heteste Oscar-kandidat, er den typen film som jeg plutselig kan ta meg selv i å glede meg til i hverdagen. Det er en god følelse. Selv om det også er litt skummelt. Tenk om de ikke innfrir?

Jeg er opp gjennom årene blitt en stor tilhenger av brødreparets produksjoner (hvem er ikke?). Det er noe helt spesielt med en Coen-film, i hvert fall de fleste av dem. Med totalt 12 spillefilmer bak seg, skulle det bare mangle om det ikke fantes små feilskjær. Men det beste er bra. Veldig bra!

Mens jeg sitter her og venter på brødrenes siste, tenkte jeg å lage en liste. En liste der jeg rangerer de 11 Coen-filmene forut for No Country for Old Men etter hvor godt jeg liker dem. Sofie vil kanskje påstå hun hadde et vanskeligere valg, men tro meg: dette blir ikke lett…

Jeg har naturligvis sett alle 11 filmene. Kun tre har jeg bare sett én gang, andre har jeg sett to ganger, og flere har jeg sett både tre og fire ganger. De beste Coen-filmene blir man aldri mett på.

Men la oss begynne i bunn og jobbe oss oppover:

11) The Ladykillers (2004)
Det som hele tiden virket som en dårlig idé, viste seg dessverre å være nettopp dét. Tre-fire år etter er det bemerkelsesverdig lite jeg husker fra denne høyst unødvendige remaken. Det er ikke slik jeg kjenner Coen-brødrene.

10) Raising Arizona (1987)
Brødrenes andre film involverer Nicolas Cage i en stor rolle, og allerede der får jeg litt problemer. Litt masete er den også, ikke ulikt The Ladykillers. Noen gode ideer, men uforløst. Jeg tror aldri jeg kommer til å se den igjen.

9) Intolerable Cruelty (2003)
Et lite sprang opp fra Raising Arizona. Stjernespekket og et tydelig forsøk på å treffe et bredere publikum. Men jeg synes brødrene har klart å bevare mye særpreg likevel. Clooney er dessuten mektig god. Flere hysterisk morsomme scener, men en anelse ujevn.

8) The Man Who Wasn’t There (2001)
Dempet noir stilsikkert fotografert i svart/hvitt med en enestående Billy Bob Thornton. Likte den veldig godt første gang, men syntes den ble litt treg andre gang. Men fortsatt like praktfull å se på.

7) The Hudsucker Proxy (1994)
Jeg tror dette var mitt første møte med Coen, uten at jeg tror jeg var klar over hvem det var da. Men jeg likte filmen veldig godt, og siden har jeg sett den både to og tre ganger. En smart og alternativ komedie med en strålende Tim Robbins. Mye bra dialog.

6) Blood Simple (1984)
Debutfilmen. Mørkt og spennende krimdrama. Sett denne to eller tre ganger.

5) Barton Fink (1991)
John Turturro er Coen-brødrenes fremste trumf-kort og aldri har han vært bedre. Herlig skrudd og tvetydig surrealisme med Coen-særpreg over hele seg, uten egentlig å være veldig lik noen av deres andre filmer.

4) O Brother, Where Art Thou? (2000)
Har jeg noen gang hatt det mer morsomt på kino? Har jeg noen gang hørt en kinosal le så mye, så høyt og så lenge før? Jeg tror ikke det. En umiddelbar klassiker. Den Coen-filmen jeg har sett flest ganger (aner ikke hvor mange, den går jo relativt ofte på tv).

3) The Big Lebowski (1998)
Eller har jeg kanskje sett denne enda flere ganger? Jeg har ikke oversikten, men det kan godt hende. The Dude er tidløs.

2) Fargo (1996)
Ikke den førse Coen-filmen jeg så (det tror jeg fortsatt må ha vært The Hudsucker Proxy). Men definitivt den filmen som gjorde meg oppmerksom på brødrene. Jeg husker den lokale videoutleieren kun hadde ett VHS-eksemplar av filmen alle plutselig skulle se, og jeg måtte stå på venteliste i flere uker før det ble min tur. Det var verdt ventetiden.

1) Miller’s Crossing (1990)
90-tallets beste film? Coen-brødrenes beste film? Magefølelsen er i øyeblikket bekreftende.

Hva er din Coen-favoritt?

Fire unge og urbane mennesker, to søsken og et kjærestepar, har satt seg i bilen på vei til det som skal være en avslappende langhelg på en hytte langt inn i de norske skoger.

Når de stanser for å spise på en avsidesliggende veikro et godt stykke på vei bort fra sivilisasjonen og treffer på de første lokale innslagene, fikk jeg den første følelsen av Deliverance (Picnic med døden). På samme veikro sitter en skjelvende nervøs ung jente som de, etter litt temperamentsfull diskusjon, ender opp med å gi skyss siden de skal i samme retning. At noe åpenbart er veldig, veldig galt er det tydeligvis bare vi i kinosalen som fornemmer.

Få minutter etter må bilen stoppe på veien som sniker seg mellom det massive skogsområdet. Så går de ut av bilen… og filmen begynner umiddelbart å leve opp til sin tittel: Rovdyr.

Jeg har egentlig aldri vært noen stor fan av slashere, og det vil være en overdrivelse å si at jeg er godt bevandret i subsjangeren. Men jeg kjenner til klassikerne. Og det er ikke veldig vanskelig å se at Patrik Syversen & co. har vært svært genrebevisste med Rovdyr. For å si det sånn: det er neppe tilfeldig eller kun praktiske årsaker at handlingen utspiller seg midt på 70-tallet. Tiåret da slasherfilmer som The Hills Have Eyes, I Spit On Your Grave og The Texas Chain Saw Massacre blomstret i USA. Rovdyr er som en homage til disse filmene, samtidig som den låner omgivelsene fra nevnte Deliverance (også fra 70-tallet). Handlingen derimot, minner meg kanskje best om Surviving the Game fra 1994 med Rutger Hauer i hovedrollen.

Det jeg likte kanskje best med Rovdyr er at den fremstår som en tvers gjennom sjangertro og befriende enkel film. Den forsøker aldri å være unødvendig smart eller tildekke sin fordummende handling, men fokuserer heller på å være akkurat så smal og kompromissløs som en slik sjangerfilm må være for å lykkes og tiltrekke seg sitt rette publikum. Det er spekulativt og perverst hele veien, men med en klar visjon for stemningsbildet. I norsk sammenheng er Rovdyr langt mer vellykket enn den mer familievennlige Fritt vilt.

Men noen innvendinger har jeg. Kamera holdes unødvendig urolig i faser av filmen hvor det har null hensikt, som i begynnelsen. Det blir et irritasjonsmoment å se stillestående scener på bakkeplan bli filmet med en skjelvende hånd som stadig kutter skuespillernes ansikter og mister fokus. Jeg kjøper effekten av håndholdt og ristende kamera når ungdommene jages i dødsangst gjennom skogen. Men i de få partiene av filmen som faktisk er rolige, så oppleves kameraføringen som unødvendig slitsom.

Når det gjelder skuespillerne så gjør tre av fire en brukbar jobb. Den fjerde dør heldigvis først. Henriette Bruusgaard klarer seg overraskende greit i det som må sies å være en slags hovedrolle. Man krever riktignok ikke mye av blondiner i slashere, men jeg var på forhånd litt skeptisk til castingen av den tidligere tv-programlederen. Men hun gjorde jobben sin.

Dialogen er som ventet en smule klisjépreget, men for det meste synes jeg samtalene satt naturlig og fint. Skuespillerne sliter mer når de skal spille ut de store følelsene i filmens mange ekstreme situasjoner; raseri, redsel og smerte. Her føler jeg at man ikke får frem desperasjonen sterkt nok.

Men jeg har få problemer med å anbefale Rovdyr. Kanskje ikke på generell basis, men til de som er like genrebevisste som filmskaperne. For Rovdyr holder det den lover (den er ekstremt blodig og voldelig), og er et friskt pust inn i den norske filmfloraen. Dessuten en ny norsk film med internasjonal potensial, om enn i en litt smal målgruppe. Her hjemme vil jeg anta at filmen blir møtt med en god del motbør, både fra vanlige kinogjengere og moralister som finner en anledning til å stikke frem nesa. For ikke å glemme bøndene som vandret i korstog mot den fordomsfulle fremstillingen av utkant-Norge i 1732 Høtten (for øvrig en undervurdert film i norsk sammenheng).

Jeg håper de har vett nok til å holde seg unna Rovdyr (men de har sikkert en mening om den uansett). Filmen er ikke for dem.

Vurdering:

I 1975, da filmen ble spilt inn, var Al Pacino allerede rukket å bli en superstjerne. Ikke minst takket være de to første Gudfaren-filmene, men også gjennom hovedrollen i den meget gode politifilmen Serpico av Sidney Lumet. I Dog Day Afternoon gjenopptok han samarbeidet med Lumet, og resultatet ble tidenes beste gisselfilm. Pacino sitt rollevalg, i lys av sin stjernestatus, er også modig. Uten at jeg vil avsløre hvorfor.

Filmen åpner med en bildemontasje fra New York en het ettermiddag (filmen er i Norge også kjent under nettopp tittelen Het ettermiddag). Så klippes det over til Al Pacino som klyver ut av en bil. Der og da begynner handlingen.

Én dag. Én lokasjon. Én het ettermiddag.

Historien er basert på en virkelig hendelse; et bankran i New York i 1972 hvor en ung mann ved navn Sonny Wortzik (i filmen portrettert av Al Pacino) og hans venn Sal (herlig spilt av legendariske John Cazale som du kan se på bildet nedenfor) foretar et heller mislykket bankran, og ender opp med å holde de ansatte som gisler, mens banken etter hvert blir omringet av politi, media og sivile tilskuere i hopetall. Det utarter seg nærmest til et sirkus, hvor Sonny blir hyllet som en rockestjerne av menneskemassene, og politiet på sin side sliter med å kontrollere og holde de nysgjerrige og engasjerte tilskuerne - og ikke minst media - på avstand.

Det er flere ting som gjør at Dog Day Afternoon stikker seg ut i mengden og ikke føles utdatert, snarere tvert i mot. Viktigst er kanskje Al Pacino som virkelig får frem Sonny-karakterens kompleksitet. Det gjør personen Sonny usedvanlig interessant. Hans motiver og personlighet er ikke slik man først tror. Det er hovedsaklig når en tredjeperson, et viktig menneske i Sonnys liv, trer inn i handlingen, at ny og avdekkende informasjon kommer frem om Sonny; både hans motiver og verdier som menneske blir sett i nytt lys. Ikke bare av oss som tilskuere, men også de karakterene som må forholde seg til Sonny i filmen. Her er Al Pacino sin innsats ubeskrivelig, og jeg vil anbefale en titt på DVDens ekstramateriale hvor Sidney Lumet blant annet snakker om Pacinos prestasjon under den følelsesladde telefonsamtalen omtrent midtveis i filmen.

I en annen uforglemmelig scene, får vi se en annen side av Sonny; idet han løper frem og tilbake utenfor banken mens han gestikulerer og roper Attica! Attica! - oppildnet av jubelen fra folket som har strømmet til. Han fremstår som en anti-helt og tar nytte av situasjonen da han oppdager sin uvante maktstatus midt i begivenhetens sentrum. Han blir en annen person enn den han er til vanlig. For å forstå reaksjonene rundt denne scenen, må man samtidig forstå den samfunnsmessige konteksten; Attica henspeiler på et fengslesopprør året i forveien hvor politiet tok livet av mange uskyldige mennesker og hadde derfor i denne tiden ingen dyp tillit i folket.

Sidney Lumet skal selvfølgelig også ha sin del av æren for at dette er blitt en så detaljrik, men likevel distinkt film. Den er både samfunnskritisk, vittig og underholdende. Lumet har dessuten klart å utnytte det ene stedet hvor filmen primært foregår (inne i banken) til det maksimale, nesten like enestående som han gjorde i sitt første mesterverk, 12 Angry Men. Med utgangspunkt i et smart manus, har han åpenbart klart å instruere sine skuespillere til å yte det lille ekstra, slik at man faktisk glemmer at det meste av handlingen foregår innenfor fire vegger.

Mange har latt seg inspirere av Dog Day Afternoon. Men Sidney Lumets film er fremdeles den beste ransfilmen som er gjort.

Vurdering:

Nesten ti år etter at Werner Herzog lagde dokumentarfilmen Little Dieter Needs to Fly om den tysk-amerikanske flygeren Dieter Dengler som ble tatt til fange i Laos under Vietnam-krigen, har den tyske regissørkjempen nå brukt den imponerende historien som utgangspunkt for spillefilmen Rescue Dawn. I rollen som Dieter Dengler: Christian Bale.

Les gjerne mer om dokumentarfilmen i omtalen min av Little Dieter Needs to Fly.

Dieter Dengler skal ut på sitt første oppdrag som pilot for de amerikanske styrkene under Vietnam-krigen; et hemmelig oppdrag som skal ta ham over grensen mot Laos.

Men kort tid etter at Dengler flyr inn i det krigsfiendtlige luftrommet over Laos, fyres det av skudd mot flyet hans. Flyet styrter, men Dengler klarer å unnslippe før flammene for alvor tar tak i flyrestene. Plutselig befinner Dieter Dengler seg på bakken i et jungelområde, i fiendens land, overlatt til seg selv. Han er i realiteten sjanseløs, og det er bare et tidsspørsmål før han fanges.

Filmen har ikke vart mange minuttene før asiaterne finner Dieter Dengler og kaster ham inn i en primitiv fangeleir, der det allerede befinner seg en håndfull likesinnede som har kjempet på amerikansk side.

I Rescue Dawn har Werner Herzog valgt å se bort fra Denglers bakgrunnshistorie. Sånn sett mister filmen en dimensjon sammenlignet med Little Dieter Needs to Fly. Men så er det også snakk om to forskjellige sjangere. Det er historien i jungelen og fangeleieren Herzog vil fortelle.

Etter en litt treg åpning, og med en flykrasj som lukter av b-film, tar det seg kraftig opp når vi blir kjent med karakterene og miljøet innenfor fangeleieren. I bakhodet svirrer hele tiden historiene Dengler fortalte i dokumentarfilmen. Samtidig tilfører Herzog historien litt ekstra med sine skjeve observasjoner og særegne humor. Det han likevel ikke klarer er å dramatisere historien like sterkt som Dengler fortalte den i Little Dieter Needs to Fly. Men så blir det også litt som først å lese en bok og deretter se filmen.

Herzog faller også litt mellom to stoler når han på den ene siden forsøker å gjøre en Hollywood-film om en helteskikkelse, samtidig som han virker å ha en slags metodisk tilnærming til historien som gjør at effektive dramaturgiske grep langt på vei havner i andre rekke. Spesielt i filmens første halvdel.

Herzog har imidlertid vist tidligere at han er i sitt rette element når han beveger seg inn i jungelen, og for all del, han har også her puttet inn mange gode og vittige sekvenser. Skuespillerne er også solide. Christian Bale er flink til å gå ned mange kilo på kort tid, og selv om dette ikke er like ekstremt som i The Machinist, så ser man at han igjen har gått dedikert inn for oppgaven. Han gjør for øvrig rollen rimelig bra, selv om det nok ville blitt mer autentisk om man hadde funnet en tysk-amerikansk skuespiller til rollen med rett aksent. Faktisk tok jeg meg selv i å bli mer imponert over Steve Zahn i rollen som rømningsvenn Duane Martin (også han har gått ned mange kilo). Zahn kan mer enn å være sidekick i samlebåndskomedier.

Jeg skulle ønske Werner Herzog hadde klart å formidle den smerten og det faenskapet Dieter Dengler og de andre fangene var gjennom langt sterkere. At Herzog velger å gjøre historien, som ble langt mer nøkternt fortalt i dokumentarfilmen, om til en tradisjonell Hollywood-historie, har jeg mindre problemer med. Også at han har pyntet en del på historien, i Denglers favør, for å la ham fremstå som den udiskutable helten i fangeflokken. Unødvendig fordi Dieter Dengler allerede hadde utrettet mer enn nok til å sikre heltestatus, men kanskje nødvendig når Herzog tydeligvis ville gjøre historien til en utpreget Hollywood-greie.

Jeg foretrekker dokumentaren, og jeg tror ikke det bare er fordi jeg så den først. Rescue Dawn er også god, men det er til forskjell fra Little Dieter Needs to Fly en type film som ikke klarer å skille seg ut og som heller ikke vil bli husket veldig lenge.

Vurdering:

Fra han tidlig i barndommen opplevde å se sin tyske hjemby bli angrepet av allierte fly under 2. verdenskrig, bestemte Dieter Dengler seg for hva han ville gjøre med livet. Han ville fly.

Da krigen var over, reiste en 18 år gammel Dieter til USA for å bli en del av US Air Force. Men muligheten for å fly meldte seg aldri. Ikke før han meldte seg inn i marinen, der han fikk den nødvendige opptreningen, og kort tid etter ble sendt av gårde til Vietnam.

Tidlig under oppdraget i Vietnam blir Dieters fly skutt ned, og etter kort tid på bakken blir han tatt til fange av soldater i Laos og plassert i en fangeleir sammen med andre krigsfanger. Der utsettes han for tortur og sulter nesten i hjel før han bestemmer seg for å rømme, barbeint gjennom en endeløs jungel i regntiden.

Siden det er Dieter Dengler som selv forteller historien i denne dokumentaren fra 1997, så er det ingen hemmelighet at han utrolig nok kommer unna med livet i behold (bildet nedenfor viser hvilken forfatning han var i da han ble reddet).

Filmen er regissert av Werner Herzog, som har en egen nese for å finne grensesprengende fascinerende personer og plassere de foran kamera, enten det er fiksjon eller fakta. Her overlater han scenen til Dieter Dengler som i en alder av 60 år ser tilbake på det han beskriver som sin beste periode i livet. Med stor innlevelse, entusiasme og øye for detaljer er han en eminent historieforteller av natur, slik at Herzog klokt trekker seg selv ut av historien. Man merker at enkelte sekvenser kanskje er mer regissert enn nødvendig, men det er den sterke historien, i all sin enkelhet formidlet av Dieter Dengler, som gjør sterkest inntrykk. Både bakgrunnen; måten han forteller og gir eksempler fra sin fattige oppvekst i det krigsherjede Tyskland, hvordan han klarer å uttrykke drømmen om å fly som vokser frem, og hvordan han tenkte og handlet etter at han ble tatt til krigsfange i Laos.

Werner Herzog innleder filmen med å besøke Dieter Denglers bopel i USA. De ser på bilder, snakker sammen og vi får en følelse av hvem han er, og hva han har vært gjennom. De reiser til den tyske småbyen Wildberg hvor Dieter forteller om egen oppvekst i fattige kår. Filmens hoveddel foregår imidlertid i Laos, og det er en sterkt preget Dieter som ankommer stedet han ble holdt til fange.

Ved hjelp av lokale amatørskuespillere, iscenesetter Herzog ulike situasjoner med Dieter; hvordan han ble behandlet og torturert i fangenskap, hvordan han lirket seg fri fra håndjern, hvordan han på frifot skapte ild osv. Dieter forteller også at han rømte fra leieren sammen med en annen amerikansk fange, Duane W. Martin, og om deres forhold som vokste raskt og sterkt i et felles skjebnefellesskap, inntil Duane ble halshugget av en machete kort tid før et amerikansk helekopter kom og sikret livet til Dieter Dengler.

I 80 engasjerende minutter, forteller Little Dieter Needs to Fly en sterk heltehistorie i et testament på et unikt, enestående liv. I filmen forteller riktignok Dieter at det kun er de som døde so er helter. Ikke han.

Få år etter at dokumentaren ble spilt inn, døde Dieter Dengler.

PS! Werner Herzog har nylig regissert en spillefilm basert på Dieter Dengler sine opplevelser i Laos (Rescue Dawn). Den filmen skal jeg ta for meg i løpet av de nærmeste dagene.

Vurdering:

Michael Courtland (Cliff Robertson) er en fremgangsrik forretningsmann som ved filmens begynnelse feirer bryllupsdag med sin kone, Elizabeth (Geneviève Bujold), i et bekymringsfritt og vellykket ekteskap. Men samme kveld blir både kona og deres lille datter kidnappet. Tilbake henger kun en lapp som forteller Michael om kidnappernes krav: En halv million dollar i bytte mot kona og dattera. Michael bestemmer seg først for å følge kidnappernes oppfordring, men etter litt velger han isteden å koble inn politiet. Men når politiet forsøker å løse opp i saken, så går alt veldig galt. Både kona og dattera omkommer.

Filmen hopper etter dette 16 år frem i tid. Michael er nå en enda mer vellykket forretningsmann. Sammen med sin gode kollega Robert Lasalle (John Lithgow) reiser han til Italia, der han blant annet besøker kirken hvor han møtte sin avdøde kone for aller første gang. Kort tid etter begynner underlige ting å skje…

Obsession er Brian De Palmas mest undervurdete film – en vakker, melankolsk og medrivende historie som kuliminerer i et herlig klimaks som faktisk overgår det meste av hva hans store inspirasjonskilde, Alfred Hitchcock, utrettet på sitt beste.

Cliff Robertson er ypperlig i hovedrollen, selv om hans skuespillerteknikk er svært klassisk, og han kan fremstå ganske flat og kjedelig. Men i denne rollen, som en desillusjonert og mentalt fraværende karakter, passer han perfekt. Mer dynamisk er John Lithgow i en viktig birolle, likeså er Geneviève Bujold fremragende i sin dobbeltrolle.

Det er likevel ikke skuespillerne som løfter Obsession opp til de store høyder. Det er Paul Schrader (Raging Bull, Taxi Driver) sitt velskrevne og intelligente manus, i kombinasjon med Brian De Palmas alltid stilsikre regi og komponist Bernard Herrmann (Psycho, Taxi Driver) overdådig, perfekte musikk som han for øvrig ble Oscar-nominert for. Dessuten er filmens siste 20-30 minutter en regelrett oppvisning i hvordan man skal avslutte en story på magisk vis. Storartet og minneverdig.

Den første timen har et dvelende tempo med liten grad av spenning på overflaten, men alt gjøres med en hensikt, og det er vanskelig ikke å la seg forføre av hvordan filmen flyter fremover i full harmoni med Herrmanns musikk, før filmen i andre halvdel presenterer plot-twister som er ekstremt intelligent og delikat utført.

Gjør deg klar til å bli besatt…

Vurdering:

Rian Johnson skal ha brukt over sju år på å realisere sin første spillefilm, Brick. Han var 31 år da filmen hadde premiere på Sundance Film Festival. Der vant han juryens spesialpris for “originality of vision”. Og det var startskuddet for fenomenet Brick. Ryktet spredde seg som ild i tørt gress om dette unikumet av en ung amerikansk filmskaper som med sitt grensesprengende talent hadde regissert en uvanlig intelligent og stilsikker lavbudsjettsfilm. Det ble visket om likhetene til Richard Kelly og hans Donnie Darko.

Og det er mange likheter. Både Rian Johnson og Richard Kelly hadde arbeidet lenge med sine prosjekter, før de endelig fikk realisert ideene sine ved hjelp av beskjedne budsjetter. Begge filmene har et intrikat plott, det er gåtefullt med alternative handlingsforløp, mørkt, presentert med en visuell tilnærming som sammenblander frisk ungdommelig entusiasme med et nøkternt øye som kan trekke grensene. Brick blir aldri overstilisert, selv om den flørter med sine karikaturer. Det kommer tydelig frem at Rian Johnson ikke bare er et teknisk filmskapertalent, men også en dyktig historieforteller, der han bretter ut et komplekst plott på imponerende vis. Samtidig har mange latt seg begeistre av et uttall med referanser til filmer fra film noir-sjangeren, som nok for det vanlige publikum vil være godt skjult i filmens svært raske og intrikate replikkvekslinger. Her er det mange ord og uttrykk som kan gå en stakkars norsk filmtitter hus forbi.

Tilbake til utgangspunktet. Det er med litt blandende følelser jeg setter meg ned for å se en film som har vært gjenstand for en så massiv hype som Brick. På den ene siden sitrer man av høye forventninger, og er tett opp mot bristepunktet når man endelig får muligheten til å oppleve det man har lest og hørt om i flere måneder. På den andre siden forsøker man å tvinge seg selv til å senke forventningene, nullstille seg. Sånn sett skulle jeg likt å ha det samme utgangspunktet som forfatter Erlend Loe, som i sin filmblogg skriver om hvordan han var lykkelig uvitende om hva han gikk til da Brick omfavnet han for første gang.

Det er ingen tvil om at Brick er en flott film, som elegant plasserer film noir-elementer i en helt ny og moderne setting. Filmspråket, sjangerens karakteristiske trekk og persongalleri moderniseres, da handlingen lokaliseres til nåtid og et high school-miljø. Hovedpersonen, det som i en tradisjonell film noir typisk ville vært en middelaldrende detektiv, er her en tenåringsgutt og skoleelev. Han vikles inn i et mysterium, et nett av tvilsomme mennesker, gangstere og femme fatales i jakten på vedkommende som tok livet av hans ekskjæreste. Stjerneskuddet Joseph Gordon-Levitt overbeviser stort i hovedrollen, slik han gjorde i fjorårets fabelaktige Mysterious Skin.

Brick er på mange måter en del av en ny nostalgibølge som skyller over amerikansk film, en fascinasjon av den store film noir-epokens filmspråk som hadde sin glansperiode rundt midten av forrige århundre. De steintøffe karakterene, det intrikate plottet, femme fatales, bruk av lys og skygge, de mørke omgivelsene? alt er her. Det som imidlertid gjør Brick ekstra interessant er den helt spesielle dialogen. Den er så spesiell, og krevende, at det nok er den som avgjør om du kommer til å lovprise filmen eller ei.

Rian Johnson skyter nok over hodet på de fleste med dialogen og alle referansene. Men alt er gjort med stil og kløkt, i en hårfin balanse mellom det spesielle og spiselige, som vil appellere heftig både til de intellektuelle og kvasi-intellektuelle indie-frelste. Ikke ulikt Donnie Darko, altså.

Selv havner jeg litt i mellomposisjon, kanskje på grunn av forventningene. Jeg elsker filmens form, og alt det Rian Johnson har fått ut av sin spenstige idé. Alle detaljene, både de jeg oppdaget og ikke oppdaget, og selvsagt Joseph Gordon-Levitt. Dessuten er jeg nødt for å nevne musikken, den er strålende. På den andre siden føler jeg ikke filmen er fullkommen. Historien er en smule uengasjerende og enkelte ting blir i overkant kunstig og karikert. Et eksempel er karakteren spilt av Lukas Haas, som selv om det ligger i sjangerens konvensjon, blir en anelse “over the top”.

Men Brick er altså en flott film, dog kanskje mest for feinschmeckere?

Vurdering:

Det er snart fire uker siden jeg så 3:10 to Yuma (ordinær kinopremere førstkommende fredag), og selv om jeg husker at de to timene i kinosalen var hyggelige, så har jeg tenkt bemerkelsesverdig lite på den i ettertid. Filmen er omtrent kjemisk fri for virkelig minneverdige øyeblikk. Det er solid håndverk, men vil aldri bli noen klassiker.

Filmen er derimot basert på en klassiker. En westernfilm med samme tittel fra 1957 basert på noe Elmore Leonard har skrevet. Men den har jeg ikke sett og skal derfor ikke dvele mer med det.

Min fremste motivasjon for å oppsøke 3:10 to Yuma var James Mangold; regissøren som stod bak den “urbane westernfilmen” Cop Land fra 1997 (en av det tiårets mest undervurderte filmer) og det stødige Johnny Cash-portrettet Walk the Line i 2005.

Handlingen er veldig grei: Christian Bale spiller den fattige rancheieren og familiefaren Dan Evans som med 200 dollar i belønning melder seg som frivillig til et høyrisikabelt oppdrag i den ville vesten: å frakte den farlige banditten Ben Wade (Russell Crowe) til en togstasjonen som skal frakte ham til fengslet i Yuma. Avgang er klokka ti over tre.

Selv om Dan Evans ikke er alene på turen, er det ingen hemmelighet at Ben Wade og hans gjeng ønsker å sette kjepper i hjulene for transporten. Ergo blir det en god dose kruttrøyk i det som utvikler seg til en ganske klassisk western.

Christian Bale og Russell Crowe gjør sine roller stødig uten å anstrenge seg veldig, mens Ben Foster er effektiv som karikert bad-guy og Peter Fonda skaper en fornøyelig birolle ut av veldig lite. Men det er den enkle historien, det gode mot det onde, i en film med snevert fokus og klar fremdrift som er underholdningsverdien. At filmen er en smule pregløs er både dens svakhet og styrke. Dette virker å være et verk av en regissør som vet hva han driver med. Innenfor de rammene er 3:10 to Yuma perfefkt, og komplementerer dessuten The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford for et kinopublikum sultefôret på kvalitet-western i klassisk format. Men i motsetning til sistnevnte, er jeg redd 3:10 to Yuma ikke er den typen film man vil snakke om i klassikervendinger om ti år.

Vurdering:

103 innlegg, 93 kommentarer og 52 filmanmeldelser er postet på Speilet siden den litt impulsive oppstarten 9. september. Det må jeg si meg ganske fornøyd med.

Antall treff har kanskje ikke vært ekstremt imponerende, men sånt er jo noe man må gjøre seg fortjent til — over tid. Men tendensen peker den rette veien. Faktisk var 30. desember Speilets best besøkte dag. Da telte WordPress 90 “unike” treff (man regnes som “unik” når det er minst 1 time siden sist man var innom siden, i tillegg telles ikke mine treff i statistikken). Årslistene trakk overraskende bra med besøk.

Best besøkt har imidlertid kortfilmanmeldelsen av Hotel Chevalier vært. Kombinasjonen av ordene “Natalie Portman” og “naken” var den åpenbare suksessoppskriften, viste det seg. Pussig nok kom de fleste av alle disse treffene samme dag som VG.no og andre tabloidaviser på nett hadde store oppslag om at Natalie Portman kastet klærne i en ny kortfilm.

Litt usikker på om det er den typen lesere jeg ønsker…

Vel, nå er 2007 uansett historie. På tide å se fremover. Jeg er ingen spåmann, men mye tyder på at jeg får mindre tid til å se og skrive om film i det nye året. I fjor så jeg 256 forskjellige filmer (ja, jeg fører statistikk på det også). Men målsettingen på vegne av Speilet er likevel å opprettholde dagens aktivitetsnivå. Og så håper jeg at de 30-40 “unike” som i snitt besøker siden hver dag finner veien tilbake også i det nye året!