Voces inocentes (2004)

Etter 12 år med sammenhengende borgerkrig i El Salvador mellom geriljagrupperinger og regjeringsstyrker, ble en fredsavtale endelig underskrevet i 1992. 75 000 mennesker døde og over én million ble drevet bort fra hjemmene sine i løpet av de tolv vonde årene.

Voces inocentes (Uskyldig offer) beveger seg ikke inn i den historiske og politiske bakgrunnen for krigsutbruddet. Filmskaperne er heller ikke opptatt av å velge side i konflikten, selv om sympatien med geriljaen ikke er veldig godt skjult. Men filmen manøvrerer i det store og det hele unna de store spørsmålene. Isteden personifiseres katastrofen ved at vi får oppleve krigens lidelser og grusomme skjebner gjennom opplevelsene til en 11 år gammel gutt og hans familie.

Manus bygger på Oscar Orlando Torres’ personlige opplevelser fra sin barndom i en landsby i El Salvador under krigens utbrudd. Den 11 år gamle gutten Chava må forsørge sin mor og sine småsøsken etter at faren har flyktet til USA. Samtidig ligger hjemmet midt i krigssonen. Kulene flyer over hodene deres. Og neste gang Chava har bursdag og fyller 12 år, vil han bli rekruttert av regjeringsstyrkene for å kjempe på deres side mot geriljaen.

Om filmen kanskje ikke er hundre prosent historisk korrekt i alle sine skildringer, er dette likevel en historie som har relevans langt utover El Salvador på 80-tallet. Dette er, skremmende nok, en historie som kunne foregått i ethvert land hvor barn rekrutteres som soldater, får sine liv ødelagt og hvor menneskerettigheter tråkkes på.

Regissør Luis Mandoki har tidligere laget intetsigende, amerikansk søtsuppe i When a Man Loves a Woman og Message in a Bottle. Det finnes naturligvis sentimentalitet i Voces inocentes også, men det kommer aldri i veien for den viktige historien. Ingenting føles påtatt – det er tvert i mot tydelig at Mandoki og Torres vil noe utover å få oss til å gråte. Til tross for at filmen for all del spiller på følelser, så er det noe ukalkulert og genuint over det hele. En oversett liten perle fra de senere årene.

Vurdering:

Tape (2001)

Det tar litt tid før jeg blir ordentlig komfortabel med Robert Sean Leonard, mens Ethan Hawke på sin side setter standarden fra første sekund. Til dags dato kanskje hans beste skuespillerprestasjon.

Richard Linklater lar oss være flue på veggen i et motellrom og kaster inn tre personer som for 10 år siden gikk ut av High School sammen. Først Vince (Hawke) og John (Leonard) som tydeligvis har vokst fra hverandre i svært ulike retninger, men som først likevel finner tilbake til tonen fra ungdomsårene og trives i hverandres selskap. Det tar imidlertid ikke lang tid før John, en strebende filmskaper, viser prov på en nedlatende holdning gjennom elitistisk væremåte der han velartikulerende og kvasi-intellektuelt harselerer over Vince sin enkelhet. Vince er et enkelt bytte for John der han bokstavelig talt krabber rundt på motellrommet i boksershots mens han tar en stripe kokain eller røyker en joint.

Vince har imidlertid sin agenda for gjenforeningen. Det er han som ut av det blå har invitert sin gamle venn til det nedslitte motellrommet. Anledningen er at John er i byen for å vise sin debutfilm på den lokale filmfestivalen. Straks Vince begynner sitt «spill», blir rollene byttet om. John havner i forsvarsposisjon når han intetanende blir konfrontert med noe som skjedde for 10 år siden. Tonen endres og John får problemer med å redegjøre for seg når han presses opp i et hjørne av sin tidligere venn. Hva er det han vil frem til? Og hvorfor?

Jeg vil nødig røpe for mye av det velkomponerte og intrikate plottet. Men det kommer etter hvert en tredje person (spilt av Uma Thurman) inn i rommet som kommer til å spille en vesentlig rolle når sannheten endelig tvinges frem. Det siste kvarteret av Tape er eksemplarisk; et ubeskrivelig forløsende klimaks av en historie, energisk fortalt. Det til tross for at hele handlingen foregår i ett rom, med kun to eller tre personer til stede. All honnør til trekløveret foran kamera – og ikke minst Richard Linklater (bak kamera).

Tape er fra start til slutt utelukkende en dialogdrevet film, derav hviler også uvanlig mye ansvar på manusforfatter, ved siden av skuespillernes egenskaper i forhold til å formidle dialogene, naturligvis. Jeg er dypt imponert over hvor medrivende den naturlige ordevekslingen blir. Tiden flyr veldig fort. Manusforfatter Stephen Belber, som har bearbeidet det som opprinnelig var et teaterstykke (som han også selv skrev), har gjort et fantastisk stykke arbeid.

Richard Linklaters sterkeste film? Jeg mener det (og vet mange er uenig).

Vurdering:

Filmarkivet

Har opprettet et filmarkiv på bloggen, sånn at at du og jeg lettere kan finne frem i jungelen av filmanmeldelser (se link i headeren). Litt mindre kaotisk enn kategori-systemet.

I tiden fremover kommer jeg til å fylle opp arkivet med en del tidligere skrevne anmeldelser. Og da spesielt ting jeg gjennom mange år har skrevet for FilmListen.no (som legges ned i disse dager og fordufter fra nett). Totalt 244 anmeldelser ble det. Planen er at et utvalg av disse anmeldelsene nå skal overføres til Speilets filmarkiv. Det innebærer også at disse anmeldelsene i tiden fremover kommer til å dukke opp som nye poster på forsiden når jeg ikke har noe annet nytt å skrive om. Siden mye av dette er skrevet langt tilbake i tid, kommer jeg nok også til å benytte anledningen til å redigere litt tekst (og kanskje til og med karakter) på noen av filmene.

PS! Jeg vil samtidig fortsette med å skrive og poste nye anmeldelser og andre tekster fremover. Det blir med andre ord lett blanding og mange oppdateringer!