You are currently browsing the daily archive for desember 5th, 2007.
Mørket er i ferd med å legge seg over et lite og øde bysamfunn på Alaska. I 30 solløse dager er innbyggerne totalt isolert fra omverden. Noen velger å sette seg på siste fly ut fra Alaska før solnedgang, mens andre trosser mørketiden og blir værende i sine hjem.
De som blir værende denne gang skal raskt komme til å angre. For ved mørkets frembrudd våkner ukjente og blodtørstige krefter til live. Da Josh Hartnett (som byens sheriff) med familie og venner endelig innser at byen faktisk er beleiret av vampyrer som har til hensikt å utradere hele befolkningsgrunnlaget, legges en plan for å komme seg levende gjennom mørketiden, slik at de ubudne gjestene i god vampyrtradisjon kan grilles levende når solen endelig stikker frem igjen.
Den Sam Raimi-produserte 30 Days of Night føyer seg inn i rekken av filmer basert på «graphic novels» som etter hvert har blitt en ny Hollywood-trend. I dette tilfellet så var jeg faktisk ikke klar over det på forhånd, og tenkte heller ikke på det underveis, ergo bør det ikke være til uro for de som av en eller annen grunn er skeptiske til slike adapsjoner. De som derimot bør være skeptiske er de som ikke klarer å nyte bilder av avkappede kroppsdeler, litervis av blod, lyden av kroppsdeler som knekkes, barn som blir halshugd og pappfigurer med dødsangst som jaktes av et titalls gyselige vesener med huggtenner.
Regissør David Slade har brukt samme fotograf, Jo Willems, som han gjorde i spillefilmdebuten Hard Candy (en film som jeg i ettertid husker best nettopp for cinematografien). I 30 Days of Night skaper han på nytt et visuelt stilrent uttrykk som definitivt tar seg bra ut foran et konstant mørkt bakteppe. Øyet mitt likte hva det så. I tillegg har David Slade brukbar kontroll på de etter hvert mange actionscenene. Derimot er ikke historie- og karakteroppbygning like overbevisende. Ok, folk går kanskje ikke til en film som 30 Days of Night for å se god karakterutvikling. Men det er aldri til en films fordel at man ikke klarer å engasjere seg i personene som står i fare for å miste livet.
Dessuten er det en frustrerende sjangernødvendighet at personene er nødt for å foreta de mest stupide valg underveis slik at plottet kan få sin konvensjonelle fremdrift. Filmen byr da heller ikke på noen overraskelser og er skuffende lik det meste jeg har sett i sjangeren før. Det som er nytt er settingen; ideen med å la vampyrene få utfolde seg over tid gjennom en 30 dager lang mørketid er faktisk ganske god. På den andre siden har dette premisset skapt problemer som ikke er veldig overbevisende løst. Vi hopper fra dag 4 til dag 17 som om ingenting har skjedd og sitter egentlig igjen som et eneste stort spørsmålstegn. Når filmen er over har man ingen følelse av at handlingen har strukket seg over 30 dager.
I tillegg rundes historien av på en skuffende lettvint og lite original måte, selv om avslutningsscenen i seg selv er ganske fin.
Konklusjon: Dette er simpel vampyrfilmunderholdning av forfriskende voldelig merke, men som ikke tilfører sjangeren særlig mer enn et par nye blodflekker. En uke etter at jeg så den er det meste allerede glemt (men der og da funket det ganske bra).
Vurdering:
Jeg leser på db.no at Filmplaneten som startet opp på NRK 3 i høst med Siril Heyerdahl som programleder legges ned. Jeg kan ikke si jeg er overrasket.
NRK og filmmagasiner har vært en merkelig historie i mange år. Mange ulike konsepter og programledere har forsøkt seg, men levetiden for de fleste har vært kort. Alt fra Pål Bang Hansen via Anne Hoff, Lars Gudmestad, Brita Møystad Engseth, Mikael Olsen Lerøen og Siril Heyerdahl har vært i ilden. Med vekslende hell.
Men ingen har vært så uheldig som Siril Heyerdahl og høstens utgave av Filmplaneten. Et intetsigende program sydd over samme lest som Petter Schjervens språkmagasin som senere tydeligvis har blitt formelen for alle magasiner.
Der den dresskledde Mikael Olsen Lerøen hadde et tydelig hjerte for film og stod bak flere gode og interessante programmer, har konseptendringen i høst påvirket Filmplaneten negativt med mer fokus på fancy klipping og overganger i kombinasjon med kjedelige temaer og intervjuobjekter. Filmplaneten slik det fremstod høsten 2007 var ikke lenger et program for filminteresserte, og hadde derfor ikke livets rett. Der den forrige versjonen av Filmplaneten, under Mikael Olsen Lerøen, i det minste appellerte til et filminteressert publikum, har høstens programserie åpenbart hatt en helt annen tilnærming.
Programmet har i håp om å nå et bredere publikum skjøvet fra seg kjernen av filminteresserte, rett og slett fordi innholdet ikke holder mål, og da har det heller ikke livets rett som filmmagasin.
Nå er det på tide at NRK igjen ser viktigheten av å ta film på alvor. Se gjerne til SVTs Filmkrönikan som med et mindre ressurskrevende konsept har klart å lage en programserie med høy kvalitet over tid. Gå tilbake til det enkle, NRK! Man kommer langt med kunnskapsrike programledere som man kan plassere i et studio for å diskutere og informere om aktuelle filmer og andre utvalgte og interessante temaer knyttet til film, krydret med diverse filmklipp og intervjuer med interessante personligheter. Det burde ikke være veldig vanskelig?
Og ikke engang la meg begynne med NRKs behandling av Oscar-utdelingen…
Siste kommentarer