You are currently browsing the monthly archive for desember, 2007.
Da er det på tide å publisere oversikten over årets 10 beste filmer (filmene som havnet fra nummer 20 til 11 ligger her). Og for øvrig vil jeg benytte anledningen til å ønske de få som leser dette et riktig godt nytt år! Så krysser vi sammen fingrene for at neste år blir like rikt på god film som dette…
Andrea Arnolds dristige og prisvinnende debutfilm er sterk kost; et kompromissløst psykologisk studie av et ruinert menneskeliv fortapt i bunnløs sorg som får utløp i desperate og destruktive handlinger. Hvorfor får vi ikke vite før et stykke ut i filmen, som for øvrig også fungerer som en kommentar til et et ekstremt britisk overvåkningssamfunn og trussel mot personvernet. Red Road holder et lavt tempo, men er så fascinerende realistisk at den aldri er i nærheten av å bli kjedelig. Filmen er første del i en planlagt trilogi med handling lagt til Skottland og om samme karakterer (spilt av de samme skuespillerne). Red Road er en meget god begynnelse.
En alternativ biografi om legenden Bob Dylan. Filmen er like spesiell og krevende som artisten den portretterer, der den finner sin helt særegne stil i Todd Haynes‘ eksperimenterende regi. Seks forskjellige skuespillere benyttes for å tolke Dylans dynamiske personlighet i ulike faser av livet. Vi har med andre ord å gjøre med en dypt konvensjonsbrytende biografi som bryter ut av sjangerens dramaturgiske tvangstrøye som begrenset Ray og Walk the Line. Dette er et altoppslukende puslespill av en film. Nydelig foto og fantastisk musikk. Kan det bli bedre?
Med en pistol pressende mot tinningen, blir en russisk sjømann tvunget av nazistene til å likvidere en alliert under 2. verdenskrig. Historien hopper deretter 30 år frem i tid, og til en ortodoks menighet som utgjør et øde øysamfunn. Der bor fader Anatoly, utstøtt fra de andre munkene ved klosteret, og sliter med å bearbeide skyldfølelsen fra fortiden for å finne fred og tilgivelse i seg selv. Samtidig besøkes han stadig av syke tilreisende som anser ham som synsk og med helbredende evner. Til tross for spirituelle sidespor, er Ostrov først og fremst en jordnær film om tro og frelse i et bergtagende og hypnotiserende vakkert karakterstudie. En film som (for meg) kom fra ingenting og står igjen som årets mest overveldende, positive overraskelse.
7. Letters from Iwo Jima (Brev fra Iwo Jima)
Andre del i Clint Eastwoods todelte filmprosjekt som tar for seg det strategisk viktige slaget om den japanske stillehavsøya Iwo Jima under 2. verdenskrig, er et stillferdig og praktfull mesterverk av et karakterdrevet krigsdrama. Her er blendende vakkert foto i et konstant gråskjær som fjerner ethvert snev av håp. Filmen er bunnsolid i alt fra de spektakulære, men brutalt realistiske krigsscenene, og til de dvelende og nærgående skildringene av enkeltskjebnene. Eastwood er i ferd med å bygge opp en imponerende portefølje også som regissør, men jeg tror Letters from Iwo Jima har vokst til å bli min favoritt!
Hvis jeg skriver at Inland Empire er noen minutter for lang, så blir det kun en ubetydelig bemerkning om et trollbindende nesten-mesterverk. Som jeg skrev her på Speilet da filmen fikk norsk kinopremiere i høst: dette er nærmere tre timer med intenst marerittaktige bilder som terroriserer netthinnen. Laura Dern leverer sin livs prestasjon for en David Lynch som trekker surrealismen til bristepunktet. Les hele anmeldelsen her.
Shane Meadows gjorde seg sterkt bemerket med Dead Man’s Shoes og har nå virkelig satt seg på kartet med This Is England. En fullendt oppvekstfilm om 12 år gamle Shaun som manipuleres inn i en omgangskrets av høyreradikale nasjonalister i 1970-årenes England. Filmen byr på gråtung og sterkt overbevisende britisk sosialrealisme, regissert med et brennende engasjement og med skuespillere i besittelse av naturlig nærvær foran kamera. Det er usminket og hjerteskjærende, aldri banalt og forenklet, og en film som har noe substansielt å formidle. Les mer om hvorfor dette er en film du må se i den tidligere skrevne anmeldelsen.
Anton Corbijns film om Ian Curtis, frontfiguren i det legendariske britiske rockebandet Joy Division, står igjen som årets sterkeste symbiose av film og musikk. Soundtracket er fantastisk. Filmen er fotografert i stemningsfullt svart/hvitt og oser av rock, 70-tallet og England. Sam Riley leverer en av årets prestasjoner som Ian Curtis, mens Samantha Morton nesten er like fremragende som hans etter hvert fortapte kone. Og ved siden av at filmen er utrolig god, så gir den fortjent oppmerksomhet til den arven som Curtis og Joy Division har etterlatt oss. Se her for utfyllende anmeldelse.
Langsomt. Poetisk. Vakkert. Ord som beskriver tiårets westernfilm. En film der man glemmer at Brad Pitt spiller tittelrollen. En film som tilhører Andrew Dominiks regi og enda mer Roger Deakins‘ cinematografi. Og en film der Casey Affleck med sin innsats foran kamera i rollen som den feige og patetiske Robert Ford, fortjener å bli overøst med det som er av filmpriser. Flere superlativer finner du i anmeldelsen.
2. Der freie wille (Den frie vilje)
Hva er fri vilje? Og er mennesket i besittelse av en fri vilje, eller er vi styrt av determnistiske krefter? Det er spørsmålene Matthias Glasner stiller i denne ufattelig sterke filmen om en trippeldømt voldtektsforbryter som etter 9 år i isolasjon slipper ut i den vanskelige friheten. Vil han klare å tilpasse seg det vanlige livet han ønsker, eller kommer den tikkende bomben i ham til å eksplodere igjen? Filmen varer i nesten tre uhyggelige timer, og jeg ble sittende med hjertet konstant i halsen, totalt oppslukt av Jürgen Vogels ubeskrivelige innsats i hovedrollen. En film som har gjort uslettelig inntrykk. Jeg ble så mentalt utladet at jeg hadde store problemer med å sove den påfølgende natten.
Årets beste film er David Finchers beste film. Årets beste film er Zodiac.
En ekstremt stemningsfull, velspilt og intens spenningsfilm som berører alle sansene. Filmen undervurderer aldri publikum, byr på en helt unik balanse av tørrvittige dialoglevering, spennende mordgåte og et portrett av den psykiske utmattelsen og besettelsen under den endeløse jakten på Zodiac-morderen. Regien er teknisk uovertruffen og med en enorm detaljrikdom i både filmspråk og innhold. Jeg vet jeg kommer til å vende tilbake til denne filmen mange ganger i årene som kommer.
Som jeg har skrevet flere ganger tidligere: 2007 har vært et filmår av sjeldent god årgang. Utfordringen blir da enda større når listen over høydepunktene skal settes opp, og jeg har tenkt og fundert mye frem og tilbake før jeg nå har landet på den endeliste rangeringen. Dessuten så jeg meg nødt til å ta med 20 filmer, og selv da har jeg måtte unnlate noen godbiter (Og som alltid: selv om jeg ser mye film, så er det helt sikkert flere filmer jeg ikke har sett ennå som kunne sneket seg inn på listen).
Jeg begynner å telle ned fra 20. plass til 11. plass i denne posten, mens topp 10 kommer enda litt nærmere nyttår:
Lavmælt og flott om to menn i 30-årene som reiser ut på biltur, inn i skogen, om et vennskap som ikke lenger er der, om forhold, om livet, om skog og natur. Fortalt med en antydende og subtil tone. Dessuten: jeg skulle ønske flere filmskapere hadde mot til å strippe en film ned til godt under halvannen time. Alt trenger ikke å strekke seg opp mot og over to timer. Denne vidunderlige filmen bruker 1 time og 10 minutter på å fortelle noe unikt. PS! Will Oldham er et multitalent.
Stilsikker krim fra et forblåst Island med et frodig karaktergalleri og en intrikat historie som hele tiden sørger for å holde spenningen oppe. De særegne omgivelsene på Island er den perfekte ramme for en kaldblodig og ytterst stemningsfull krimgåte, der regissør Baltasar Kormákur også viser at han er en eminent historieforteller. Historien er sammensatt med mange forgreininger, men formidlingen er sjeldent stødig og presis. En av årets beste spenningsfilmer.
Basert på en sann historie fra Tyskland i 1970 årene: et rystende portrett av en ung kvinne som i oppveksten sliter med epileptiske anfall, før hun i ungdomstiden reiser hjemmefra for å studere pedagogikk på universitetet. Hun knytter både vennskaps- og kjærlighetsbånd, men de psykiske lidelsene blir stadig mer fremtredende. Filmen sprer en foruroligende stemning av stille desperasjon, formidlet av Sandra Hüller i en skremmende troverdig tolkning uten antydninger til teatralsk overspill. Er hun virkelig besatt av djevelen?
17. 4 luni, 3 saptamani si 2 zile (4 måneder, 3 uker, 2 dager)
Mer mørk, europeisk sosialrealisme. Dette rumenske dramaet om illegal abort fra Ceausescus Romania i 1980-årene, er så opprivende og skittent at opplevelsen av å se den ikke er annen enn vond og provoserende. To studentvenninner tar inn på et hotellrom der en fremmed mann skal utføre den ulovlige og farlige aborten, og filmen tegner med stor realisme et grimt bilde av dette samfunnet og hvordan det har virket inn på menneskene. Kamera står ofte i ro og gir oss tid til å føle stemningen på kroppen. En viktig politisk film om nær fortid. Temaet er dessuten fortsatt aktuelt i andre deler av verden.
16. Little Children (Som små barn)
Todd Field følger opp det Oscar-nominerte dramaet In the Bedroom med en ny sterk film i samme ånd. Little Children er et sammensatt psykologisk forstadsdrama om mennesker i krevende livsfaser og i møte med store, personlige utfordringer. Filmen får frem det beste i skuespillerne; med nyanserte tolkninger fremstår karakterene som troverdige selv om situasjonene ofte beveger seg mot det ekstreme. Et følelesesladd drama som blander det dypt tragiske med det rørende og hjertevarme, med en samfunnskritisk mørk røst. I samme gate som Happiness og American Beauty.
En velkomponert og farlig fengende spenningsfilm som bruker 2. verdenskrig, kampen mellom nazistene og motstandsbevegelsen i Nederland, som bakteppe. I hovedrollen finner vi den fremragende Carice van Houten, og bak kamera viser Paul Verhoeven at han fungerer på sitt absolutt beste når han er hjemme i Nederland. En av årets mest imponerende og best gjennomførte storproduksjoner.
Blodsbånd kunne fort blitt som en hvilken som helst sentimental oppvekstfilm. Men Marius Holst har isteden regissert en ektefølt og usminket film om 15 år gamle Mirush som reiser fra Kosovo til Norge for å oppsøke sin ukjente far. Oppdagelsen av Nazif Muarremi er et funn, og hans prestasjon alene gjør dette til en sterk opplevelse. Filmen er nydelig fotografert av John Andreas Andersen som fanger et mørkt og annerledes Oslo, regien er akkurat passe stram, og manuset innbyr både til ytre spenning og et psykologisk drama om familie og relasjoner. En film som fortjener stor oppmerksomhet, både i innland og utland.
13. The Good Shepherd (Den innerste sirkel)
The Good Shepherd er historien om CIAs opprinnelse og startfase, sett gjennom øynene til en av organisasjonens grunnleggere, og fortalt på film i nesten episke dimensjoner. Regissøren Robert De Niro bretter ut Eric Roths komplekse og innholdsrike manus over nærmere tre timer, og har samtidig et rikt og spennende ensemble å hvile seg på (inkludert seg selv), og ikke minst et uhyre interessant tema. Og det er nettopp den kombinasjonen som er filmens store styrke. Historien og tematikken er fascinerende inn til de minste detaljer. Etterrettelighet har kanskje gått på bekostning av dramaturgi, men slik resultatet er blitt, er det en korrekt prioritering. En mektig film man aldri blir ferdig. Må sees minst to ganger.
David Cronenberg byr på en av sine mest tilgjengelige filmer, men uten at det har gått på bekostning av kvalitet. Filmen når ikke helt samme nivå som A History of Violence (hans beste film). Men dette er fortsatt stilsikkert til fingerspissene, og Londons underverden av russiske gangstere innbyr til hardkokt uhygge. Cronenberg gjør dette bedre enn de fleste, og passer samtidig på å inkludere det som må være årets mest minneverdige enkeltscene. De som har sett filmen vil forstå. Nevnes må også Viggo Mortensen og Vincent Cassel som begge er fremragende.
Ridley Scott gjenskaper et grått og skittent Harlem fra slutten av 60-årene og inn i 70-årene, i et ambisiøst gangsterportrett som favner bredt. En mektig, velspilt og vellaget film med masse driv og energi. Den filmen som best forener kommersiell suksess med filmatisk kvalitet i år. Solid over hele linja.
I et år som vil bli husket for et sjeldent stort antall filmperler, er det den filmen jeg kanskje på forhånd hadde høyest forventninger til som vil stå igjen som den store skuffelsen. Jeg snakker om Grindhouse.
Filmen som tente mine forventninger med årets desidert tøffeste trailer, i det som skulle være to filmer «back-to-back» i en kreativ hyllest til 70-tallets mest ekstreme b-filmer (som ble vist nettopp «back-to-back» på amerikanske drive-in-kinoer med en ung Quentin Tarantino som oppslukt tilskuer) ble i post-produksjonen maltraktert og sendt ut på det europeiske markedet som to separate filmer. Hele tanken med prosjektet, å forene to filmer i én og gjøre det på en grindhouse-autentisk måte, ble forkastet til fordel for den økonomiske gevinsten som lå i å selge det som var blitt en altfor lang film som to filmer. Man hadde jo tross alt nok materiale…
Problemet er at Rodriguez og Tarantino har sittet med for mye materiale. Den opprinnelige tanken var at de hver for seg skulle lage en film på om lag 45 minutter, for deretter å smelte det sammen til en helaftens grindhouse-film sammen med et utvalg fiktive grindhouse-aktige filmtrailere i midtdelen. Men Rodriguez og Tarantino har åpenbart hatt det så morsomt med dette konseptet at de rett og slett har spilt inn for mye. Filmene ble for lange, og selv etter at de ble kuttet ned til beinet og sendt ut på kino som én Grindhouse-film i statene, så ble det altfor langt — og i tillegg (hvis vi ser på publikumsoppmøtet) altfor dårlig.
I kjølevannet av alt dette mistet jeg litt interessen et godt stykke før filmene etter hvert ble satt opp på norske kinoer, hvor for seg, gjennom sommermånedene. Det tok litt tid før jeg i det hele tatt orket å se filmene. Først ut var Quentin Tarantinos Death Proof — en film som viste seg å være en altfor lang road-move om ingenting. Siden jeg ikke deler Tarantinos åpenbare fotfetisj eller synes vulgært jentepjatt i godt over en halvannen time (skrevet med sjeldent ujevn Tarantino-kvalitet) er veldig spennende, så ble dette sjokkerende tamt tatt i betraktning hvem som er regissør. Kurt Russell er kul. Det samme er biljaktsscenen. Men det holder ikke. Filmen er ganske enkelt kjedelig.
Rodriguez’ zombie-bidrag, Planet Terror, viste seg heldigvis å være langt mer underholdende og inneholdt alt det jeg så for meg at en Grindhouse-film burde inneholde (men også den litt for lang). Egentlig overraskende ulik Tarantinos film — og nettopp derfor mener jeg at disse to filmene utfyller hverandre og kunne blitt dynamitt sammen, hvis de hadde holdt seg til den opprinnelige ideen; lage historier som glir inn på 40-45 minutter hver, legge inn 2-3 fiktive trailere, og ende opp med en tettpakket, underholdende Grindhouse-film på 90-100 minutter.
Det ville blitt noe ganske annerledes enn den 190 minutter lange versjonen som ble sluppet på amerikanske kinoer. Eller de to forlengede filmene vi fikk oppleve i Norge.
Som stor tilhenger av Jerry Seinfelds skarpe observasjoner og humor, både som stand-up-artist, men først og fremst gjennom den ubeskrivelig gode tv-serien som bærer hans eget navn, skal jeg ikke legge skjul på at jeg gikk til Bee Movie (Biefilmen) med litt større forventninger enn hva jeg ville gjort til en hvilken som helst annen ny amerikanskprodusert animasjonsfilm. Sannheten er vel egentlig at jeg har et ganske avslappet forhold til disse filmene, enten det er Disney/Pixar eller DreamWorks som står bak.
Ettersom “alle” har trykket Ratatouille til sitt bryst og omtalt den som en av årets beste filmer (og i hvert fall beste animasjonsfilm), er det kanskje mange som vil riste oppgitt på hodet når jeg vil hevde å foretrekke Bee Movie (som faktisk har fått ganske lunken mottakelse!). Hvorfor? Der Ratatouille er en sjarmerende og sympatisk film med et stort hjerte, savner den etter min mening brodd og humor til å bli noe mer enn lettere underholdning. Bee Movie er friskere og med en humor som er forfriskende tøffere i kantene. Brodden sitter ikke bare på biene i Seinfelds film. Det kan virke som Bee Movie kanskje henvender seg til et smalere og mer voksent publikum enn Ratatouille.
En annen grunn til at jeg satt mer pris på Bee Movie enn Ratatouille og andre Pixar- og DreamWorks-produksjoner fra de senere årene, er den ekstremt tydelige Seinfeld-humoren i dialogene som gjennomsyrer filmen og skaper et miljø og karakterer som gjør at den skiller seg positivt fra den store mengden sammenlignbare animasjonsfilmer (selv om Bee Movie forsåvidt kan minne en del om Antz, en av de bedre filmene i denne sjangeren).
Da jeg satt i kinosalen merket jeg at humoren og satiren ikke alltid traff like bredt, og av og til var det helt stille og null respons i de sekvensene jeg syntes var morsomst. Men det hindret ikke meg i å ha det svært fornøyelig. Selv om de virkelig klassiske øyeblikkene uteblir, og en gjennomsnittlig Seinfeld-episode fortsatt er å foretrekke, så føler jeg at Bee Movie absolutt innfrir som en skarpsindig animert komedie — og endelig en animasjonsfilm som virkelig appellerer til meg.
Ved siden av The Simpsons Movie (og til dels Futurama: Bender’s Big Score!) vil Bee Movie stå igjen som årets animerte høydepunkt for min del. Det er et stykke fra å være perfekt, men det er muligens det nærmeste en slik film har kommet siden jeg ble overveldet av Toy Story på kino i 1996…
Vurdering:
(sterk)
Det er på høy tid å fortsette nedtellingen og presentere de 10 filmplakatene jeg fant mest tiltrekkende i 2007…
10. Control
Enkelt og pent i svart/hvitt. Anton Corbijns portrett av Joy Division-frontfigur Ian Curtis er dessuten blant årets absolutt beste filmer (men det er en annen kåring).
9. Persepolis
Denne franske, kritikerroste animasjonsfilmen fikk jeg dessverre ikke med meg på kino. Men det var i hvert fall ikke på grunn av filmplakaten. Egentlig ikke helt min stil, men jeg liker den likevel veldig godt.
8. Breach
Politiske filmer har av en eller annen grunn ofte gode filmplakater. Breach er intet unntak; en stilren poster med god fargebruk og motiv som formidler troverdighet.
7. Youth Without Youth
Det er noe ved den internasjonale posteren for Francis Ford Coppolas Youth Without Youth som appellerer til meg. Plakaten er tiltrekkende klassisk, med et europeisk, noir-aktig preg ved seg. Og et stemningsfullt motiv med mannen i frakk som vandrer nedover den mørklagte brosteinsgata.
6. Gardener of Eden
En film jeg utelukkende ble oppmerksom på fordi filmplakaten fanget min interesse.
5. Zodiac
En tidlig plakat for David Finchers film som gjemmer San Francisco (der handlingen i filmen finner sted) bak et mystisk slør av tåke og den berømte Golden Gate Bridge. Dessuten et glimrende eksempel på en flott, ansiktsløs filmplakat.
4. Margot at the Wedding
Jeg elsker denne plakaten. Et lite stykke kunst. Samtidig er det en plakat som åpenbart kjenner sin målgruppe og som kompromissløst henvender seg til dem — og langt på vei utelukker massene.
3. The Savages
Kreativ og særdeles smakfull plakat. Animasjonen er fantastisk. Risikoen er naturligvis at den kan villede intetanende kinogjengere til å tro det faktisk er en animasjonsfilm. Men nok et bevis på at en filmplakat kan fungere som uavhengig, vellykket kunst. Jeg applauderer.
2. El camino de los ingleses (Summer Rain)
Filmen — et oppvektdrama regissert av Antonio Banderas — er kanskje ikke blant årets mest interessante. Men det er definitivt den nostalgiosende filmplakaten som jeg ikke ville hatt noen betenkeligheter med å spikre på veggen!
1. Planet Terror
Førsteplassen går egentlig til hele plakatkampanjen som ble brukt i promoteringen av Grindhouse, men spesielt Robert Rodriguez’ halvdel (som både hadde de feteste posterene og den klart beste filmen av de to). Filmplakatene og trailerne var det visuelle startskuddet på et fantastisk konsept som bygde opp til å bli noe vanvittig stort, men som dessverre bleknet en del når filmene ble sendt ut på kino — hver for seg — og vi fikk se resultatet. Men plakatene står uansett igjen som årets tøffeste…
Romjulstid er listetid. Filmåret må oppsummeres og godbitene trekkes frem, herunder også de lekreste posterne. Siden det viste seg å være så mye bra å velge i, har jeg valgt å gå for en Topp 20-liste. Nedre del kommer her — topp 10 publiseres senere i romjulen.
20. The Brave One
Det er kanskje ikke noe ekstraordinært ved denne posteren, men jeg liker den veldig godt; fargebruken, “tonen”, oppsettet og Jodie Foster. Det ser bra ut. Må få sett filmen etter hvert.
19. Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street
Ingen overraskelse at Tim Burtons filmatisering om den syngende drapsmannen Sweeney Todd skulle få en gjennomført stilig poster. Mørk og veldig Burton. Det ble for øvrig lansert en annen poster like etter som har en litt ulik profil, men som er minst like tiltrekkende.
18. Rovdyr
Rovdyr er noe så oppsiktsvekkende som en norsk horrorfilm, tydelig 70-tallsinspirert, som blant annet på grunn av sin poster allerede har vært gjenstand for til dels massiv internasjonal oppmerksomhet. Poster og trailer har tegnet et bilde av en kompromissløs sjangerfilm, og når Medietilsynet følger opp med å gi filmen en 18 års aldersgrense, kan det virke som posteren holder hva den antyder. Det liker jeg.
17. El Orfanato
Spansk horror som har fått ganske positiv mottakelse. Her med en flott retro-plakat.
16. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford
En av årets aller beste og definitivt vakreste filmer. Posteren er også meget fint, særlig fordi den forteller mye om det som er sentralt i filmen: forholdet mellom Robert Ford og Jesse James.
15. Vacancy
Filmen viste seg å ikke være all verden, men posteren hadde i hvert fall den effekt på meg at jeg ville se den.
14. This is England
Meget god film som gjerne kunne fått litt mer oppmerksomhet i disse prisutdelingstider. Med en poster som beskriver filmen godt.
13. Black Snake Moan
Filmen levde ikke helt opp til forventningene (selv om den absolutt er høyst severdig), men posteren gir et klart bilde av det visuelle uttrykket som Craig Brewer er tro mot gjennom hele filmen. Og det likte jeg veldig godt! Sexy og skitten estetikk så det holder.
12. I’m Not There
En mystisk og alternativ film om Bob Dylan. Stilren poster i svart/hvitt, som selges vågalt med Cate Blanchett som Dylan.
11. No End in Sight
Dokumentar om Bush-administrasjonens håndtering av Irak siden 2003. En film jeg definitivt skal få med meg. Posteren er fantastisk.
I lys av å være tidenes dyreste nordiske filmproduksjon, har det naturlig vært mye oppmerksomhet og høye forventninger knyttet til filmatiseringen av Jan Guillous populære bøker om korsfareren Arn Magnussoon. Nå er den første av de to filmene klar for kinolansering.
Historien tar oss med tilbake til midten av 1100-tallet der unge Arn vokser opp på Arnäs gård i Västra Götaland. I tenårene møter og forelsker han seg i den vakre Cecilia fra en rivaliserende slekt. Det hele utvikler seg til et kjærlighetsforhold som spesielt kirken setter svært lite pris på. Som straff sendes Cecilia til et kloster, mens Arn sendes til Det Hellige Land som tempelridder.
Jeg har ikke lest Arn-bøkene og er således et levende eksempel på at det ikke er en nødvendighet for å sette pris på filmversjonen. For til forskjell fra en lettere lunken mottakelse i både norsk og svensk filmpresse, og sammen med en litt forsiktig forventning, koste jeg meg i kinosalen. Særlig er den første timen strålende i sin karakter- og miljøetablering, riktignok med unntak av en litt unødig overforklarende fortellerstemme, men det forsvinner raskt. Bildene er mektige med mye flott foto. Skuespillet er også bedre enn ventet.
Historien mister dessverre litt driv og spenning underveis, sannsynligvis som følge av det store tidsperspektivet som skivses inn på filmens to timer og tyve minutter. Men den stilsikre produksjonen og den storslåtte historiske skildringen skygger over filmens mindre svakheter. Arn - tempelridderen har så mange kvaliteter, så mye fint å hvile øynene på, at den absolutt bør oppleves på kino.
Vurdering:
Danielle og Dominique ble født som siamesiske tvillinger. Etter mange år ble de endelig atskilt og kunne starte sine egne liv - hver for seg.
Vi møter først Danielle som treffer på Phillip via deres deltakelse i et slags skjult kamera-program på tv. De finner tonen og Phillip blir med Danielle hjem. Det liker derimot verken Danielles eks-mann eller Dominique, som er på besøk for å feire deres felles bursdag, spesielt godt.
Det hele ender med et aldri så lite blodbad, og i en leilighet like ved mener avisjournalisten Grace å ha sett hva som har foregått i naboleiligheten. Hun påkaller politiet, men før de ankommer er sporene forsvunnet, og Grace sin troverdighet trekkes i tvil hos politimennene. Det ender med at Grace selv tar initiativ til å løse saken.
Brian De Palma er en av mine favorittregissører, og Sisters er utvilsomt av hans beste og mest interessante verk. Filmen som virkelig stadfester De Palma som en Alfred Hitchcock-hyllende og inspirert filmskaper. Sisters er krydret med referanser og lånte ideer fra blant andre Psycho, Rear Window og The Birds. Samtidig er De Palma en regissør som med en noe “nerdete” tilnærming til filmmediet og kunnskap om filmhistorien, bruker insikten til inspirasjon som absolutt har gitt ham en særegen signatur.
Linken til Hitchcock kan videre spores i at selveste Bernard Herrmann (Citizen Kane, Vertigo, Psycho, Taxi Driver, Cape Fear (begge) etc.) er hyret inn som komponist. Han har tilført en rekke filmer det lille ekstra med sine toner, og gjør også det i Sisters. Musikken som bygger seg opp ved filmens første drap, er av det virkelig minneverdige slaget, og definitivt medvirkende til at dette er blitt en enkeltscene som blir sittende igjen på netthinnen en stund (ikke ulikt den berømte dusjscenen i Psycho). Dessverre er det sjeldent å høre musikk av denne typen i nyere skrekkfilmer.
Men så er også De Palma en av de aller fremste filmskaperne når det kommer til å lage minneverdige enkeltscener som stikker seg ut visuelt. Derimot halter det av og til litt når scenene som er flotte hver for seg skal flettes sammen til en velfungerende helhet. Dermed er det gjerne slik at man husker spesielle scener fra De Palmas filmer, snarere enn at filmene hans i sin helhet huskes som fullendte mesterverk.
Jeg må likevel tilstå at jeg simpelthen elsker stilen til De Palma. Mange anklager ham for å kopiere villt og hemningsløst fra Hitchcock, spesielt i sin tidlige karriere og kanskje aller mest nettopp i Sisters, og at filmene hans på den måten blir meningsløse blåkopier. Jeg er uenig. De Palma er en intelligent filmskaper som låner, ikke stjeler, fra de beste – men likevel klarer å implementere egne ideer og lage noe minneverdig og særegent. Og hva er galt med å benytte seg av en velfungerende formel når man får et godt resultat?
Sisters er en visuell maktdemonstrasjon. Bruk av split-screen har for eksempel sjeldent eller aldri (?) blitt brukt bedre. Dessuten: i mine øyner er Sisters samtidig særdeles vellykket og undervurdert som en underholdende, effektiv psykologisk thriller – som også inneholder et par overraskende vendinger og publikumsutfordringer. Gode skuespillere finner vi også. Både Margot Kidder og Jennifer Salt er strålende castet.
Noen komiske elementer, gjerne i form av mindre bikarakterer, er også gjemt inn i filmen og fungerer som kjærkomne avbrekk fra filmens fokus, uten at det tar overhånd og skader filmens stemning.
Sisters har ganske enkelt alt det jeg elsker ved de paranoide psykologiske thrillerne/skrekkfilmene fra 70-tallet.
PS! Fjorårets remake var allerede en vits på idéstadiet, og bør naturligvis overses av alle. Heldigvis kan det se ut som de fleste har skjønt det.
Vurdering:
Like sikkert som at det blir jul i år også, har vi beveget oss inn i den tiden av året der alle som mener om film presenterer sine lister over årets beste filmer. Mest tyngde har definitivt den amerikanske Pulitzer Prize-vinnende filmkritikeren Roger Ebert. Dette er hans topp 10-liste for 2007:
1. Juno
2. No Country for Old Men
3. Before the Devil Knows You’re Dead
4. Atonement
5. The Kite Runner
6. Away from Her
7. Across the Universe
8. La vie en rose
9. The Great Debaters
10. Into the Wild
Les mer utfyllende om Eberts betraktninger om filmåret her.
Men hva kan man si om Eberts liste? Juno på topp er kanskje et litt overraskende valg, men det er en film det tydeligvis er vanskelig ikke å like. Jeg har ikke sett den selv ennå. Jeg er videre litt skuffet på Eberts vegne over at Zodiac er utelatt. Det samme gjelder egentlig også The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford. Men nå har jeg ganske sikkert kun sett en ubetydelig brøkdel av årets filmer sammenlignet med Ebert. I tillegg kommer vi jo aldri bort i fra at dette er subjektiv synsing på høyt plan, Pulitzer Prize eller ikke.
Min liste kommer etter planen rett før nyttår. Jeg har et par filmer til jeg gjerne vil se først…
Jeg har opp gjennom årene sett mange veldig gode krigsskildringer på film, skildret gjennom uskyldige barneøyne. John Boormans (Deliverance) Oscar-nominerte Hope and Glory (1987) er dessverre ikke blant de virkelig gode.
Filmen skal være basert på Boormans egen oppvekst i det krigsherjede London på 40-tallet, og man skulle derfor tro at han mer enn noen annen burde være i stand til å by på noe mer enn et høyst mediokert melodrama. For ordens skyld: Det har han faktisk ikke klart.
Jeg fant Hope and Glory jevnt over fascinerende lite engasjerende. Og jeg antar, siden historien dels er selvbiografisk, at dette virkelig er en historie som betyr mye for Boorman. Det klarer han dessverre ikke å vise så godt som jeg kunne ønske.
For det første virker kulissene – ruinene etter bomberegnet over London – altfor åpenbart iscenesatt og frarøver filmen nødvendig troverdighet. Settingen virker ikke veldig autentisk. I kombinasjon med til tider svært vaklende skuespill, både av barn og voksne, føltes alt på et tidlig tidspunkt overmåtes teatralsk. Fremstillingen av krigen er dessuten urovekkende pen og pyntelig. Selv ikke de mest tragiske skildringene av krigens konsekvenser formidles på en måte som skaper sterke følelser. En krigsfilm må ha skitt under neglene. Det har ikke Hope and Glory.
Nå er jeg riktignok klar over at Boorman ikke utelukkende sikter seg inn på en krigsskildring i realismens ånd, men tydelig også har andre motiver med filmen. Det er en lystbetont film som beskriver at både håp og glede selv kan spores under krigens herjinger (derav tittelen). Av og til er Hope and Glory mer å regne som en komedie.
Problemet er at Boorman og hans skuespillere ikke klarer å formidle de sterke følelsene som er forbundet med «håp og glede», kanskje fordi han ikke først evner å skildre krigens faenskap. Hvis jeg ikke først kan gråte av smerte, kan jeg heller ikke felle en tåre av glede etterpå.
Hope and Glory er en småsøt, men ufarlig og småkjedelig historie fra krigens dager i London opplevd som barn. Fem Oscar-nominasjoner vitner om mange kvaliteter, men jeg ble aldri like overbevist.
Vurdering:
Jeg hadde et hyggelig gjensyn med den tidløse klassikeren 12 Angry Men her om dagen. Regissert av Sidney Lumet i 1957.
Det fikk meg til å tenke på hvor imponerende det er at Sidney Lumet fortsatt er med i “gamet”. Og ikke bare det, han er nå aktuell med det som etter sigende skal være blant årets aller sterkeste filmer: Before the Devil’s Knows You’re Dead. Verdt å nevne er det også at Lumet så sent som i fjor regisserte den meget gode, men dessverre feilpromoterte og undervurderte Find Me Guilty.
Men det som plutselig slo meg etter at jeg hadde sett filmen, var et ikke helt utenkelig scenario der Sidney Lumet mottar en Oscar-nominasjon for beste regi nøyaktig 50 år etter han med 12 Angry Men tapte for David Lean (The Bridge on the River Kwai) og tre år etter at han mottok æres-Oscaren (2005).
Rett over nyttår starter 83 år gamle Lumet innspillingen av Getting Out…
Det er vanskelig ikke å bli imponert og fylt av beundring for mennesker som langt forbi vanlig pensjonsalder, og etter å ha oppnådd mer enn de fleste kan drømme om, fortsatt har en iboende kraft til å skape mer. Hvor får de kreftene, vitaliteten og motivasjonen fra? Sidney Lumet laget på 50-tallet en film som i dag er rangert som en av tidenes beste amerikanske filmer. Hvordan er det mulig å være sulten på mer et halvt århundre senere? Det må ha noe å gjøre med Lumets ubetingede kjærlighet for film, som han erklærte i den minneverdige Oscar-talen fra 2005.
Jeg spurte således meg selv: Hvor vanlig eller uvanlig er det at regissører holder det gående så langt opp i årene?
I fjor døde Robert Altman samme år som han lanserte sin siste film. A Prairie Home Companion ble et verdig farvel med en stor filmskaper som utøvde yrket han elsket helt til det siste. Altman ble 81 år.
Litt lenger tilbake i tid huskes Akira Kurosawa som gjorde sin siste film, Madadayo, 83 år gammel i 1993. Kurosawa døde i 1998. En annen filmhistorisk gigant, Alfred Hitchcock, holdt koken frem til Family Plot (1976) som ble hans siste film i en alder av 77 år. Fire år senere døde han.
Tidligere i år gikk to av filmhistoriens fremste regissører bort på samme dag. Både Ingmar Bergman og Michelangelo Antonioni var aktive inntil det siste. 85 år gamle Bergman regisserte tv-filmen Saraband (2003) med Liv Ullmann i det alle visste ville bli hans siste film. Antonioni avsluttet på sin side en lang og innholdsrik karriere med å regissere én av de tre kortfilmene som utgjorde Eros i 2004 (Kar Wai Wong og Steven Soderbergh regisserte de to andre kortfilmene). Antonioni var da 92 år gammel.
Men hvem er den eldste aktive filmskaperen i dag?
Mange trekker frem 77 år gamle Clint Eastwood som et unikt eksempel på en aldrende regissør, men som vi allerede har sett mangler han noen år på Sidney Lumet. Det er kanskje likevel rom for å hevde at Clint Eastwood er den nålevende filmskaperen med mest suksess på sine eldre dager: Oscar-vinner med Million Dollar Baby i 2005 og en rekke nominasjoner for Letters from Iwo Jima i 2007. Eastwood er allerede godt i gang med sin neste film: The Changeling (ikke en remake av 70-tallsgrøsseren, heldigvis).
Jeg vil også nevne det litt mindre kjente navnet Joseph Sargent som har spesialisert seg på kvalitetsfilmer for TV. I år er han i en alder av 82 år aktuell med dramaet Sybil med Jessica Lange i hovedrollen. For to år siden regisserte han Kenneth Branagh som Franklin D. Roosevelt i den meget gode Warm Springs om den tidligere presidentens poliolidelser. Anbefales.
Richard Attenborough holder seg også godt. Den adlede briten har rukket å runde 84 år, uten at det hindrer ham i å lage film. Det romantiske dramaet Closing the Ring har kinopremiere i Storbritannia denne jula.
Samtidig sitter mesterregissør Miklós Jancsó i Ungarn der han 85 år gammel utgav Ede megevé ebédem i 2006.
Alain Resnais hadde sin storhetstid på midten av forrige århundre med filmer som Night and Fog (1955), Hiroshima mon amour (1959) og Last Year at Marienbad (1961). Franskmannen kan imidlertid ikke beskyldes for å hvile på laurbærene. I fjor vant han i en alder av 84 år Gulløven i Venezia for Coeurs. Nylig ble det offentliggjort at hans neste prosjekt, L’incident (The Incident), har fått finansiell støtte og vil starte produksjon like over nyttår. Resnais runder 86 år neste sommer.
Men Resnais må se seg slått av landsmannen Eric Rohmer som var nominert til nevnte Gulløve så sent som i år med Les Amours d’Astrée et de Céladon (Romance of Astree and Celadon). I en alder av 87 år gjør det Eric Rohmer til den eldste gjenlevende og aktive representanten for den franske nybølgen. Jeg vil likevel også benytte anledningen til å nevne 77 år gamle Claude Chabrol (en personlig favoritt) som fremdeles holder et høyt aktivitetsnivå og er ute med ny film i år, samtidig som jevngamle Jean-Luc Godard sies å ha nye prosjekter på gang.
Resnais og Rohmer blir imidlertid smågutter sammenlignet med japanske Kaneto Shindô (kanskje mest kjent for Criterion-utgitte Onibaba fra 1964) som neste år fyller hele 96 år når hans nye film, Hanawa Chiredomo, lanseres.
Man skulle tro det ikke fantes noen som kunne utkonkurrere Kaneto Shindô i den uhøytidelige alderskonkurransen. Så feil kan man ta.
Portugisiske Manoel de Oliveira er mannen som er nødt for å være den eldste utøvende filmskaperen i verden akkurat nå. Oliveira er mannen bak Belle toujours (2006) – en slags oppfølger eller «homage» til Luis Buñuels Belle de jour – som for øvrig er årets portugisiske Oscar-bidrag. Hvis filmen faktisk ender opp med å bli nominert som beste ikke-engelskspråklige film, vil Manoel de Oliveira med stor grad av sannsynlighet være den røde løperens eldste med sine smått utrolige 99 (!) år.
Og ikke nok med det: en rask kikk på IMDb avslører at Manoel de Oliveira allerede har flere jern i ilden. Det historiske dramaet Cristóvão Colombo - O Enigma har blitt vist blant annet under filmfestivalene i Venezia og Toronto tidligere i år, mens et romantisk drama med tittel Singularidades de uma Rapariga Loira er i produksjon i disse dager og skal slippes en gang i 2008. Parallelt med dette instruerer Oliveira Abbas Kiarostami foran kamera i et kortfilmbidrag til en kommende antologi. Også den skal lanseres i 2008. Samme år som Manoel de Oliveira vil runde 100 år, hvis han fortsatt er i live 11. desember…
Spørsmål til diskusjon: Er det noen generelle trekk som karakteriserer filmer regissert av eldre filmskapere? Hva har de mistet underveis, og hva har de fått? Og hvilken film er den beste regissert av en person over 80 år?
Vi skriver 1970 og Brian De Palma var fremdeles ikke allemannseie. Det var heller ikke Robert De Niro. Sammen laget de satire-filmen Hi, Mom! som fortsetter historien om den karismatiske og manipulerende De Niro-skikkelsen Jon Rubin som vi ble kjent med i Greetings. Der han på slutten av Greetings havnet i Vietnam-krigen, har han nå kommet tilbake til amerikansk jord, og med et brennende ønske om å utrette noe som filmskaper — igjen. Som utøvende voyeurist, og med sitt kvinnetekke som verktøy, mener han hardnakket at han har noe nytt å bidra med innen erotisk film.
Voyeurisme har gjennom hele karrieren vært noe som har tiltrukket De Palma som filmskaper. Det gir ham muligheten til å leke med en rekke ulike teknikker, og kanskje blir resultatet noen ganger mer tilfredsstillende for ham selv enn for publikum. Men entusiasmen hans er smittende. Man føler virkelig at man sitter og ser et riktig innovativt, betydningsfullt stykke filmverk, spesielt interessant blir det også når man vet hvordan De Palma og De Niro sine karrierer skjøt fart og utviklet seg like etter. De Palma har her allerede etablert en særegen stil, selv om han ikke lenger assosieres med komedie eller satire. Og ser vi ikke en liten Travis Bickle i De Niro sin Jon Rubin-skikkelse?
Der forløperen Greetings var en ganske usammenhengende film, holder De Palma et klarere fokus i Hi, Mom! selv om han også her fristes til å lage en “film i filmen”. Denne gang er det snakk om en drøye fem minutters lang sekvens i andre halvdel, kalt “Be Black, Baby”, som rett ut er fantastisk. En gruppe radikale fargede aktivister ønsker på en uortodoks og kunstnerisk måte å vise overfor hvite menn og kvinner i øvre middelklasse hvordan de som fargede blir behandlet daglig. De setter opp hva som må betegnes som et høyst eksperimentelt teaterstykke, hvor rollene byttes om og de hvite må med svart maling i ansiktet gjennomgå grov trakassering av de fargede. Sekvensen utarter seg i en nærmest surrealistisk retning, og blir enda mer spesiell fordi den filmes på dokumentarisk vis, veldig virkningsfullt. Minneverdige saker, og De Palma viser både sin vilje til å eksperimentere og teft for det visuelle.
Hi, Mom! har dessuten flere andre herlige scener som stikker seg ut. I åpningen når De Niro besøker en kinosal der pornografiske filmer vises, en scene hvor en apoteker med stor innlevelse demonstrerer hvordan en kondom er elastisk og kan tøyes, og ikke minst når Jon Rubin med psykopatisk presisjon planlegger og gjennomfører sine skitne triks for å oppnå sine mål relatert til det motsatte kjønn.
De Palma sitt manus er vittig, selv om det ikke alltid treffer spikeren på hodet. At Robert De Niro underspiller rollen som Jon Rubin er også et vellykket trekk. Hi, Mom! er på mange måter en intelligent komedie; det er skarpt og morsomt. En litt glemt kultfilm som jeg vil tro mange også vil kunne glede seg over på denne siden av tusenårsskiftet.
Vurdering:
Jeg må nesten ta med denne nyheten før jeg tar kvelden… for nå virker det å være klart: Peter Jackson skal produsere, ikke én, men to filmer basert på J.R.R. Tolkiens The Hobbit!
De to filmene skal spilles inn parallelt, i tråd med The Lord of the Rings, og prosjektet vil ifølge theonering.net gå inn i pre-produksjon-fasen “as soon as possible”. Premiere for den første filmen blir imidlertid ikke en eller annen gang i 2010 (la meg tippe på desember) med oppfølgeren året etter. Ikke noe ord om hvem som faktisk skal regissere filmene foreløpig. Det virker som litt unødvendig om Jackson skal legge det i andres hender? Jeg håper og tror han ender opp med å ta styringen selv.
… når starter Colosseum-køen??
Jeg har tidligere skrevet om Brad Pitt som plutselig trakk seg fra det Kevin Macdonald-regisserte krimdramaet State of Play like før produksjonsstart, og Russell Crowe som kom inn som erstatter. Det medførte at produksjonsstart ble flyttet fra november til januar, noe som viste seg å passe dårlig for den andre hovedrolleinnehaveren, Edward Norton, som ifølge Variety nå følger Brad Pitt ut State of Play-porten.
Det som tidligere ble annonsert som en Fight Club-gjenforening er med andre ord plutselig redusert til “en film med Russell Crowe og Ben Affleck“. For ja, Ben Affleck skal være mannen som mest sannsynlig overtar plassen til Ed Norton…
Enkelte vil kanskje tro at Robert De Niro først i nyere tid har gjort seg kjent i komediesjangeren. De tar i så fall feil (og glemmer samtidig den fantastiske Martin Scorsese-filmen The King of Comedy). Men faktisk startet De Niro faktisk sin skuespillerkarriere nettopp med en komedie. Året er 1968, filmen er Greetings og regissøren heter Brian De Palma.
I hovedrollene treffer vi på trekløveret Jonathan Warden, Gerrit Graham og altså Robert De Niro som sammen, og noen ganger hver for seg, står i sentrum for De Palmas underfundige ideer. Scenene henger sjeldent sammen med hverandre og det finnes vel egentlig ikke noen rød tråd i handlingen (tror jeg). Dialogen ser ut til å være improvisert, og det av skuespillere blottet for erfaring (alle tre debuterer) i en setting hvor man har en filmskaper som er mest opptatt av å prøve ut så mye som mulig. En del lykkes, mens noe gjør det ikke.
Jeg liker å se på filmen først og fremst som et sammensurium av x antall “sketsjer”, hvor ulike temaer blir brakt på bane; hvordan slippe unna Vietnam-krigen ved å spille homofil eller høyreradikal, hvordan få damer til sengs, og hvem stod egentlig bak drapet på JFK?
Flere av disse momentene er strålende regissert og spilt. Og ikke minst morsomme! Et høydepunkt er en scene der De Niro (som er filmens “peeping-tom”, et ikke ukjent element for De Palma) filmer og instruerer en blondine han har plukket opp på gata til å kle av seg, spille trøtt og legge seg på en seng (dette skal vise et vanlig menneske i et privat øyeblikk, som skal være en idé til et tv-konsept) – scenen er faktisk hysterisk morsomt. Samme adjektiv, altså hysterisk, kan jeg også bruke om en scene i en bokhandel, hvor en paranoid skrulling på diskret vis forsøker å finne frem til en bok om drapet på John F. Kennedy.
Dette er selvsagt en lavbudsjettsfilm, og filmen får nesten et semi-dokumentarisk preg av filmingen og skuespillernes tydelige improvisasjon. Musikken er for øvrig interessant, visstnok heter bandet bak melodiene The Children of Paradise, som jeg aldri har hørt om, men som høres ut som en The Beatles-kopi av greit kaliber.
Konklusjon: Greetings er både fornøyelig og interessant. Fornøyelig fordi den har 2-3-4 virkelig fantastisk morsomme scener, og interessant fordi den markerer begynnelsen på to storslåtte karrierer; De Niro og De Palma. En annen kuriositet er det at var den første i USA til å få såkalt x-rating (senere kjent som R). Uten at jeg helt forstår hvorfor, pupper og rumper til tross.
Anbefales for de nysgjerrige.
Vurdering:
Sam Peckinpah laget Pat Garrett & Billy the Kid i en turbulent periode i eget liv, hvor flaska var hans beste venn og studiosjefene det stikk motsatte. Filmen ble sluppet ut i en forfatning som Peckinpah ikke ønsket å stå inne for og ville sågar fjerne navnet sitt fra den. Det skjedde ikke. Filmen fikk også tildels lunken mottakelse da den kom ut i 1973.
Noen år etter Peckinpah sin bortgang derimot, nærmere bestemt i 1988, viste en amerikansk kabel-tv-kanal for første gang filmen slik Peckinpah klippet den. Men det hevdes at denne versjonen langt fra var ferdig og Peckinpah fikk aldri anledning til å finjustere sin versjon.
Derfor har Peckinpah-fantast og filmklipper Paul Seydor satt sammen nok en versjon av filmen, i samarbeid med de som jobbet nær Peckinpah under innspillingen og basert på regissørens egne notater. Dette er visstnok den definitive versjonen som skal være mest representativ for hvordan Sam Peckinpah ønsket at filmen skulle være. Lyd og bilde er også restaurert. Og det er Seydors versjon jeg skriver om her, kjent som 2005-versjonen. Og ettersom jeg dessverre ikke har sett versjonene fra 1973 og 1988 så blir det ikke rom for noen sammenligninger…
Jeg vil først innrømme at jeg ikke er regissørens største beundrer. Jeg oppfatter Peckinpah som litt småkjedelig. Liker flere av filmene hans, men elsker ingen av dem.
Da er det godt å ha solide skuespillere å hvile seg på. For når har en storhet som James Coburn egentlig skuffet? Han har riktignok vært tøffere i andre western-filmer, men er likevel et av høydepunktene her som tidligere revolvermann, men nå med sheriff-stjerna glitrende på brystkassa. Coburn stjeler som vanlig oppmerksomheten med sitt karismatiske vesen. En ung og uskjeggete Kris Kristofferson (han er kulere med skjegg) som Billy the Kid havner ufrivillig i skyggen, dog uten å være direkte dårlig.
Det er likevel en tredjeperson jeg vil huske filmen for: Bob Dylan. Ikke som skuespiller, siden han gjennom sin birolle som Alias avslører at det ikke er det han kan best i livet. Det er som musikalsk legende, rundt toppen av sin karriere, hvor Dylan bare med sin tilstedeværelse gjør dette til noe ekstra. Her leverer han et fantastisk soundtrack, toppet med nydelige Knockin’ on Heavens Door, som ble skrevet for denne filmen og virkelig kommer til sin rett. Det er faktisk nesten utelukkende Dylans musikk, der den brukes, som gjorde meg emosjonelt knyttet til historien.
For Peckinpah sliter med å knytte bånd mellom publikum og karakterene (selv om det ikke alltid trenger være negativt). På den andre siden er det likevel en vakker film vi har med å gjøre, en poetisk western, men i den sammenheng naturligvis aldri i nærheten av mesterverket Once Upon a Time in the West.
Ganske enkelt fordi dette vitterlig ikke er et mesterverk. Men det er absolutt et verdig farvel med westernsjangeren for Peckinpahs del. Og jeg vil påstå, rimelig obligatorisk å få med seg.
Vurdering:
Etter 12 år med sammenhengende borgerkrig i El Salvador mellom geriljagrupperinger og regjeringsstyrker, ble en fredsavtale endelig underskrevet i 1992. 75 000 mennesker døde og over én million ble drevet bort fra hjemmene sine i løpet av de tolv vonde årene.
Voces inocentes (Uskyldig offer) beveger seg ikke inn i den historiske og politiske bakgrunnen for krigsutbruddet. Filmskaperne er heller ikke opptatt av å velge side i konflikten, selv om sympatien med geriljaen ikke er veldig godt skjult. Men filmen manøvrerer i det store og det hele unna de store spørsmålene. Isteden personifiseres katastrofen ved at vi får oppleve krigens lidelser og grusomme skjebner gjennom opplevelsene til en 11 år gammel gutt og hans familie.
Manus bygger på Oscar Orlando Torres’ personlige opplevelser fra sin barndom i en landsby i El Salvador under krigens utbrudd. Den 11 år gamle gutten Chava må forsørge sin mor og sine småsøsken etter at faren har flyktet til USA. Samtidig ligger hjemmet midt i krigssonen. Kulene flyer over hodene deres. Og neste gang Chava har bursdag og fyller 12 år, vil han bli rekruttert av regjeringsstyrkene for å kjempe på deres side mot geriljaen.
Om filmen kanskje ikke er hundre prosent historisk korrekt i alle sine skildringer, er dette likevel en historie som har relevans langt utover El Salvador på 80-tallet. Dette er, skremmende nok, en historie som kunne foregått i ethvert land hvor barn rekrutteres som soldater, får sine liv ødelagt og hvor menneskerettigheter tråkkes på.
Regissør Luis Mandoki har tidligere laget intetsigende, amerikansk søtsuppe i When a Man Loves a Woman og Message in a Bottle. Det finnes naturligvis sentimentalitet i Voces inocentes også, men det kommer aldri i veien for den viktige historien. Ingenting føles påtatt – det er tvert i mot tydelig at Mandoki og Torres vil noe utover å få oss til å gråte. Til tross for at filmen for all del spiller på følelser, så er det noe ukalkulert og genuint over det hele. En oversett liten perle fra de senere årene.
Vurdering:
Det tar litt tid før jeg blir ordentlig komfortabel med Robert Sean Leonard, mens Ethan Hawke på sin side setter standarden fra første sekund. Til dags dato kanskje hans beste skuespillerprestasjon.
Richard Linklater lar oss være flue på veggen i et motellrom og kaster inn tre personer som for 10 år siden gikk ut av High School sammen. Først Vince (Hawke) og John (Leonard) som tydeligvis har vokst fra hverandre i svært ulike retninger, men som først likevel finner tilbake til tonen fra ungdomsårene og trives i hverandres selskap. Det tar imidlertid ikke lang tid før John, en strebende filmskaper, viser prov på en nedlatende holdning gjennom elitistisk væremåte der han velartikulerende og kvasi-intellektuelt harselerer over Vince sin enkelhet. Vince er et enkelt bytte for John der han bokstavelig talt krabber rundt på motellrommet i boksershots mens han tar en stripe kokain eller røyker en joint.
Vince har imidlertid sin agenda for gjenforeningen. Det er han som ut av det blå har invitert sin gamle venn til det nedslitte motellrommet. Anledningen er at John er i byen for å vise sin debutfilm på den lokale filmfestivalen. Straks Vince begynner sitt «spill», blir rollene byttet om. John havner i forsvarsposisjon når han intetanende blir konfrontert med noe som skjedde for 10 år siden. Tonen endres og John får problemer med å redegjøre for seg når han presses opp i et hjørne av sin tidligere venn. Hva er det han vil frem til? Og hvorfor?
Jeg vil nødig røpe for mye av det velkomponerte og intrikate plottet. Men det kommer etter hvert en tredje person (spilt av Uma Thurman) inn i rommet som kommer til å spille en vesentlig rolle når sannheten endelig tvinges frem. Det siste kvarteret av Tape er eksemplarisk; et ubeskrivelig forløsende klimaks av en historie, energisk fortalt. Det til tross for at hele handlingen foregår i ett rom, med kun to eller tre personer til stede. All honnør til trekløveret foran kamera – og ikke minst Richard Linklater (bak kamera).
Tape er fra start til slutt utelukkende en dialogdrevet film, derav hviler også uvanlig mye ansvar på manusforfatter, ved siden av skuespillernes egenskaper i forhold til å formidle dialogene, naturligvis. Jeg er dypt imponert over hvor medrivende den naturlige ordevekslingen blir. Tiden flyr veldig fort. Manusforfatter Stephen Belber, som har bearbeidet det som opprinnelig var et teaterstykke (som han også selv skrev), har gjort et fantastisk stykke arbeid.
Richard Linklaters sterkeste film? Jeg mener det (og vet mange er uenig).
Vurdering:
Har opprettet et filmarkiv på bloggen, sånn at at du og jeg lettere kan finne frem i jungelen av filmanmeldelser (se link i headeren). Litt mindre kaotisk enn kategori-systemet.
I tiden fremover kommer jeg til å fylle opp arkivet med en del tidligere skrevne anmeldelser. Og da spesielt ting jeg gjennom mange år har skrevet for FilmListen.no (som legges ned i disse dager og fordufter fra nett). Totalt 244 anmeldelser ble det. Planen er at et utvalg av disse anmeldelsene nå skal overføres til Speilets filmarkiv. Det innebærer også at disse anmeldelsene i tiden fremover kommer til å dukke opp som nye poster på forsiden når jeg ikke har noe annet nytt å skrive om. Siden mye av dette er skrevet langt tilbake i tid, kommer jeg nok også til å benytte anledningen til å redigere litt tekst (og kanskje til og med karakter) på noen av filmene.
PS! Jeg vil samtidig fortsette med å skrive og poste nye anmeldelser og andre tekster fremover. Det blir med andre ord lett blanding og mange oppdateringer!
Jeg er ikke spesielt glad i musikalfilmer. Egentlig liker jeg dem ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke når skuespillere plutselig bryter ut i sang og dans når jeg ser film. Det bryter med illusjonen min. Det irriterer meg. Ønsker jeg å se en musikal, oppsøker jeg en sceneoppsetning. Men det gjør jeg ikke. Fordi jeg ikke liker musikaler.
Men det finnes alltid unntak. South Park: Bigger Longer & Uncut funket, til min store forbauselse, overraskende bra som musikal. Dog mest fordi tekstene er fantastisk gode. At skuespillerne synger ut i Magnolia-klimakset føltes heller ikke feil, snarere tvert i mot. I tillegg har jeg sett et par friske forsøk på å lage musikalfilmer basert på moderne rockeklassikere. Enten det er genistrekene til The Who som gjenskapes i Tommy (1975), eller John Turturro som instruerer en dansende Christopher Walken til tonene av Elvis’ Trouble i Romance & Cigarettes (2005).
Med andre ord; det finnes noen få, positive unntak. Og akkurat som jeg er glad i The Who – antakelig en forutsetning for å like filmversjonen av Tommy – så er jeg også glad i The Beatles (hvem er ikke det?). At Julie Taymor i tillegg er en spennende filmskaper, gjorde at jeg faktisk gikk til Across the Universe med en mild form for pirrende entusiasme.
Across the Universe tar for seg et trettitalls Beatles-låter som rammer inn en lettere pompøs kjærlighetshistorie fra 60-tallet, der Jude fra arbeiderklassens enkle kår i Liverpool reiser til USA og forelsker seg i vakre Lucy. Navnene er naturligvis ikke tilfeldig plukket ut. Alt fra karakterer til filmens tittel og hendelser er sydd sammen med utgangspunkt i Beatles-referanser og tekster. Det gjør definitivt filmen forutsigbar, men det gjør den samtidig til et genuint Beatles-hyllende verk der lite overlates til tilfeldighetene. Og den lekenheten og uforutsigbarheten som savnes i historieoppbyggingen, skygger Julie Taymor elegant over med en kreativ visuell regi som setter et flott særpreg på filmen.
Og viktigst av alt: Beatles-tolkningene holder for det meste et overraskende høyt nivå. Ekstra imponerende er det med tanke på at sangene er spilt inn på location og ikke i studio. Best er Jim Sturgess (Jude-karakteren) med en stemme som kler Beatles-låtene perfekt. Evan Rachel Wood har en mer begrenset stemme, men kommer likevel helskinnet fra det hun gjør. Dessuten er hun filmens dyktigste skuespiller.
Og inn fra sidelinjen kommer plutselig Bono i en eksentrisk birolle og server oss I am the Walrus på sin måte, Joe Cocker deltar på Something og Eddie Izzard (!) forsøker seg uten nevneverdig hell på Being for the Benefit of Mr. Kite (han dukket også opp med et mindre vellykket musikalsk sprell i tidligere nevnte Romance & Cigarettes).
Det er imidlertid ikke filmens profilerte gjester som gjør Across the Universe til en fornøyelig musikalsk og visuell opplevelse. Bono og Eddie Izzard deltar for eksempel i de partiene av filmen som fungerer dårligst. Det er filmens hovedroller og hvordan de gir liv til karakterene og til musikken som virkelig løfter Across the Universe. Med unntak av en grusom gospel-versjon av Let it Be og et par litt uinspirerte coverversjoner man kunne klippet bort, består filmen i sin helhet av tolkninger som aldri er i nærheten av å gjøre skam på The Beatles. Noen av låtene løftes faktisk også i sine arrangementer og energitilførelse, og fremstår i ny drakt kanskje som enda bedre enn de mest overspilte originalversjonene, i mine ører.
Filmen er litt for lang, særlig lider midtpartiet under det. Historien er heller ikke veldig spennende, bundet som den er av Beatles-tekstene og en småkjedelig, stereotypisk fremstilling av 60-tallet. På den andre siden; dette er en flott og underholdende hyllest til livet, til kjærligheten, til friheten og til The Beatles.
En god film med god musikk.
Vurdering:
Få overraskelser da Golden Globe-nominasjonene ble offentliggjort i dag. Som ventet ser det ut som bransjen helt har glemt at årets beste film kom i begynnelsen av året og het Zodiac. David Finchers film har endt opp med ganske nøyaktig 0 nominasjoner (og da har man i tillegg utvidet kategorien for beste film, drama til å inneholde hele 7 filmer… så Zodiac er altså ikke engang blant årets syv beste?? Oversett er også fantastiske filmer som Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford og Control… sukk). Best an ligger 2. verdenskrigsdramaet Atonement med totalt 7 nominasjoner.
Here wo go:
Beste film, drama:
“American Gangster,” “Atonement,” “Eastern Promises,” “The Great Debaters,” “Michael Clayton,” “No Country for Old Men,” “There Will Be Blood.”
Beste kvinnelige hovedrolle, drama:
Cate Blanchett, “Elizabeth: The Golden Age“; Julie Christie, “Away From Her”; Jodie Foster, “The Brave One”; Angelina Jolie, “A Mighty Heart“; Keira Knightley, “Atonement.”
Beste mannlige hovedrolle, drama:
George Clooney, “Michael Clayton”; Daniel Day-Lewis, “There Will Be Blood”; James McAvoy, “Atonement”; Viggo Mortensen, “Eastern Promises”; Denzel Washington, “American Gangster.”
Beste film, komedie eller musikal:
“Across the Universe,” “Charlie Wilson’s War,” “Hairspray,” “Juno,” “Sweeney Todd.”
Beste kvinnelige hovedrolle, komedie eller musikal:
Amy Adams, “Enchanted”; Nikki Blonsky, “Hairspray”; Helena Bonham Carter, “Sweeney Todd”; Marion Cotillard, “La Vie En Rose”; Ellen Page, “Juno.”
Beste mannlige hovedrolle, komedie eller musikal:
Johnny Depp, “Sweeney Todd”; Ryan Gosling, “Lars and the Real Girl”; Tom Hanks, “Charlie Wilson’s War”; Philip Seymour Hoffman, “The Savages”; John C. Reilly, “Walk Hard: The Dewey Cox Story.”
Beste kvinnelige birolle:
Cate Blanchett, “I’m Not There”; Julia Roberts, “Charlie Wilson’s War”; Saoirse Ronan, “Atonement”; Amy Ryan, “Gone Baby Gone“; Tilda Swinton, “Michael Clayton.”
Beste mannlige birolle:
Casey Affleck, “The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford“; Javier Bardem, “No Country for Old Men”; Philip Seymour Hoffman, “Charlie Wilson’s War”; John Travolta, “Hairspray”; Tom Wilkinson, “Michael Clayton.”
Beste regissør:
Tim Burton, “Sweeney Todd”; Ethan Coen og Joel Coen, “No Country for Old Men”; Julian Schnabel, “The Diving Bell and the Butterfly”; Ridley Scott, “American Gangster”; Joe Wright, “Atonement.”
Beste manus:
Diablo Cody, “Juno”; Ethan Coen og Joel Coen, “No Country for Old Men”; Christopher Hampton, “Atonement”; Ronald Harwood, “The Diving Bell and the Butterfly”; Aaron Sorkin, “Charlie Wilson’s War.”
Beste ikke-engelskspråklige film:
“4 Months, 3 Weeks and 2 Days,” Romania; “The Diving Bell and the Butterfly,” France and U.S.; “The Kite Runner,” U.S.; “Lust, Caution,” Taiwan; “Persepolis,” France.
Beste animasjonsfilm:
“Bee Movie,” “Ratatouille,” “The Simpsons Movie.”
Beste originalmusikk:
Michael Brook, Kaki King, Eddie Vedder, “Into the Wild“; Clint Eastwood, “Grace Is Gone”; Alberto Iglesias, “The Kite Runner”; Dario Marianelli, “Atonement”; Howard Shore, “Eastern Promises.”
Beste originalsang:
“Despedida” fra “Love in the Time of Cholera“; “Grace Is Gone” fra “Grace Is Gone”; “Guaranteed” fra “Into the Wild”; “That’s How You Know” fra “Enchanted”; “Walk Hard” fra “Walk Hard: The Dewey Cox Story.”
For et finere oppsett, inkludert TV-nominasjonene, sjekk ut IMDb sine sider.
Tidligere har Norsk filminstitutt plukket ut én skuespiller som skal representere og markedsføre norsk film og seg selv under filmfestivalen i Berlin. En såkalt «Shooting Star». I fjor var det Nicolai Cleve Broch som var instituttets utvalgte.
Men foran sitt 11. festivalår, har Berlinalen endret på forutsetningen, slik at nasjonene ikke lenger har tilgang til å sende av gårde en «Shooting Star» til Berlin uten videre. En internasjonal jury skal håndplukke 9 kandidater etter at hver nasjon har plukket ut sin kandidat.
Til festivalen i 2008 har juryen plukket ut følgende «Shooting Stars» ifølge european-films.net: Nicolas Cazalé fra Frankrike (Le fils de l’épicier / The Grocer’s Son), Stine Fischer Christensen fra Danmark (Efter Brylluppet / After the Wedding), Joel Basman from Sveits (Luftbusiness), Anamaria Marinca fra Romania (4 luni, 3 saptamini si 2 zile / 4 Months, 3 Weeks and 2 Days), Andrew Garfield fra Storbritannia (Lions for Lambs), Hannah Herzsprung fra Tyskland (Vier Minuten / Four Minutes), Zsolt Nagy fra Ungarn (Zuhanorepülés / Nosedive), Elio Germano fra Italia (Mio fratello è figlio unico / My Brother is an Only Child) og Maryam Hassouni fra Nederland (Kicks).
Med andre ord blir det uten norsk deltakelse i år.
Hva det betyr for norsk film aner jeg ærlig talt ikke, men mitt inntrykk sett fra utsiden er at våre tidligere «Shooting Star»-deltakere i sum har fått fint lite ut av sine Berlin-opphold. I hvert fall på CVen.
I kjølevannet av en suksessfull BBC-produsert pseudodokumentar om slaget om kongemakten i Skottland i 1746, ga tv-kanalen regissør Peter Watkins grønt lys for et nytt prosjekt – han skulle lage en film om effektene og konsekvensene av kjernefysisk krig i anledning 20-årsmarkeringen for bombene som rammet Hiroshima og Nagasaki. Resultatet ble så skrekkinngytende realistisk og forsvarskritisk at den britiske statskanalen til slutt satte foten ned. Filmen kom ikke opp på fjernsyn. Isteden ble den rullet ut til noen få og heldig utvalgte kinoer. Watkins på sin side valgte å forlate Storbritannia i protest og jobbet blant annet mye i Skandinavia de kommende årene.
I 1967 ble imidlertid filmen kåret til årets beste dokumentar under Oscar-utdelingen. Først i 1985 gjorde BBC plass til filmen på sendeplanen.
The War Game skisserer et alternativt scenerio til tiden etter 2. verdenskrig; et kjernefysisk angrep på Storbritannia som vi opplever på gateplan i småbyen Rochester i Kent. En fortellerstemme forklarer, tekstplakater vises, vanlige mennesker intervjues, og med et tidvis ristende håndholdt kamera følger vi begivenhetene på kloss hold i det som kan beskrives som en gjennomgående dirrende uhygge.
Det som imponerer mest med The War Game er hvordan Peter Watkins visuelt klarer å formidle hvordan den radioaktive forgiftningen brer om seg og skaper et sjokkbølgehelvete og flammehav som destruerer alt fra små barn til hele samfunn. Det er skremmende overbevisende skildret på en effektiv filmavisaktig måte – der de ubeskrivelig grimme bildene i grovkornet svart/hvitt skriker hjerterått mot deg med all faenskapens kraft i en ulidelig smertefull film.
Kall det gjerne skremselspropaganda, og jeg kan knapt forestille meg hvor sterkt inntrykk filmen må ha gjort i 60-årene da frykten for kjernefysisk krig, i startfasen av den kalde krigen, nok føltes på sitt mest overhengende. Watkins beskrivelser skal visstnok være utført med en imponerende detaljrik teknisk innsikt, og det er hevet over enhver tvil at den er ytterst effektiv som advarsel mot en hypotetisk kjernefysisk holocaust. En advarsel som i høyeste grad fortsatt er relevant.
PS! Filmen streames gratis via Google Video og har en spilletid på ca 50 minutter.
Vurdering:
Bare et par uker etter at den Michael Moore-kritiske dokumentarfilmen Manufacturing Dissent ble satt opp på norske kinoer (under tittelen Jakten på Michael Moore) vil den i dag bli vist på TV i beste sendetid. Kanalen er SVT. Klokkeslettet er 22:00.
Filmen fikk stort sett lunken mottakelse av den norske filmpressen (jeg var hakket mer positiv i min omtale), noe som ble fulgt opp med et uinteressert publikum som rett og slett har valgt den bort. Rush Blogg kunne for en stund siden melde at filmen solgte ekstremt stusselige 68 billetter i premierehelgen fordelt på fire kopier…
Nå har du sjansen til å gjøre deg opp din egen mening — helt gratis.
Originaltittel: O Ano em Que Meus Pais Saíram de Férias (Brasil)
Historien tar oss med tilbake til Brasil, våren og sommeren 1970. Samtidig med at hele nasjonen forventningsfullt venter på VM-sluttspillet i Mexico der Brasil med Pelé i spissen er de store favorittene, er landet preget indre turbulens under Emílio Garrastazú Médicis undertrykkende militærdiktatur.
Blant de som forfølges av diktaturstyret og må flykte i skjul er foreldrene til den 12 år gamle gutten Mauro. I all hast forteller de ham at de må reise på «ferie». Men de vil være tilbake tidsnok til VM i fotball starter, slik at de kan se på det sammen (Brasil som nasjon er kjent for sitt fanatiske forhold til fotballandslaget, og dette går som en symbolsk rød tråd gjennom hele filmen).
Foreldrene slipper Mauro av utenfor blokka der bestefaren bor. Der skal han bo inntil han blir hentet. Foreldrene er imidlertid uvitende om at bestefaren nettopp har fått et hjerteinfarkt og er død idet Mauro ankommer. Etterlatt til seg selv i et ukjent jødisk og italiensk samfunn i Sao Paulo, tar en aldrende jødisk nabo Mauro under sine vinger. Om enn noe motvillig. Og snart sparkes fotball-VM i gang. Uten et eneste ord fra foreldrene…
Foran et betent politisk bakteppe skildres en oppveksthistorie om en ung gutt som overlates til seg selv i en verden han ikke har forutsetninger for å forstå alvoret av. Men selv om historien som utspilles er vemodig og trist, så er filmen klart best i de mange og varme hverdagslige øyeblikkene og situasjonene som Mauro befinner seg i. Det er tilløp til fine skildringer om vennskap og solidaritet her, selv om filmen beveger seg litt mye langs overflaten streifende innom oppvekstsjangerens klisjeer. Filmen er heller ikke like overbevisende når den skal male frem historiens dystre sider.
Jeg kommer i farten på tre brasilianske oppvekstfilmer som jeg har sett tidligere: Pixote (1981), Central Station (1998) og City of God (2002). Alle tre er betydelig sterkere enn The Year My Parents Went on Vacation som føles litt for tradisjonell til å skille seg ut og bli husket i flere år fremover.
Likevel har filmen åpenbare kvaliteter som gjør at jeg forstår hvorfor mange har trykket den til sitt bryst (filmen vant publikumsprisen under årets «Film fra sør» ). Det er en varm historie om vennskap og familiebånd som settes på prøve i vanskelige tider, med følsomme skildringer og godt skuespill. Det gjør den ganske sikkert til en sterk kandidat når nominasjonene til Oscar for beste ikke-engelskspråklige film offentliggjøres.
Vurdering:
Poster for den kommende M. Night Shyamalan-filmen The Happening (lanseres neste sommer) med Mark Wahlberg i hovedrollen har funnet veien ut på internett. Og den ser som de fleste Shyamalan-postere bra ut.
Mange har sikkert allerede avskrevet Shyamalan som alltid vil bli målt opp mot den fantastiske The Sixth Sense, men etter fjorårets Lady in the Water kan det tross alt bare gå én vei. Jeg har troen.
The Happening treffer tidsånden med en historie som tar for seg de menneskeskapte globale miljøendringene som ender i en naturkatastrofe (arbeidstittelen var The Green Effect), der Mark Wahlberg bekler rollen som en biologilærer som blir nøkkelen til å løse den verdensomfattende, akutte krisen som oppstår.
Klikk på posteren for å se den i stort format.
Dagens mest oppsiktsvekkende Hollywood-rykte via «down under» høres ut som en dårlig idé: Russell Crowe som Harry Callahan i en ny Dirty Harry-film? Mest sannsynlig er det ikke mer enn bare et rykte, men likevel:
Det var nettstedet Moviehole.net som ble tipset om dette etter at Geoffrey Rush muligens kom med en forsnakkelse under AFI Awards i Australia. Moviehole siterer Rush på følgende:
«Heath (Ledger) er The Joker. Russell (Crowe) er den nye Dirty Harry og Cate (Blanchett) er Bob Dylan».
Et forsøk på en vits, eller en forsnakkelse? Jeg tipper på det første (uten at jeg forstår den eventuelle vitsen slik den er gjengitt), men det verste er at ideen om å gjøre en Dirty Harry-film med Russell Crowe dessverre ikke høres direkte usannsynlig ut i disse dager.
En bekreftelse eller helst en avkreftelse kommer nok ganske snart.