Monthly Archive

1408 regjerte på amerikanske kinoer til publikums store begeistring i sommer – og har nå på tampen av året funnet veien til Norge. Filmen er basert på en novelle av evighetsmaskinen Stephen King - forfatteren som åpenbart er i besittelse av en penn som aldri går tom for blekk – og det til Hollywoods store forlystelse.

I filmens hovedrolle finner vi John Cusack som desillusjonert skrekkforfatter på landeveien jaktende etter gode spøkelseshistorier som kan fylle hans kommende bestselger, selv om han personlig har mistet troen på det overnaturlige.

Rom 1408 på Dolphin Hotell i New York er bare ett av mange tips han mottar om steder han bør besøke for å komme i kontakt med overnaturlige fenomener. John Cusack reiser til hotellet – og der blir han møtt av en hotellsjef (spilt av Samuel L. Jackson) som med stor overbevisning advarer ham mot å booke inn på det angivelig hjemsøkte rommet. Ingen skal visstnok ha overlevd den første timen.

Cusack biter ikke på hotellsjefens historier, og smeller selvsikkert igjen døra med skiltet «1408» før han går inn i rommet, lykkelig uvitende om hva som venter ham.

Den første halvtimen av 1408 er til tider bitende god og et prakteksempel på historieoppbygning hvis mål er stemningsskapende og mystisk uhygge, med en nervøs forventning om hva som lurer seg bak neste klipp.

Men idet øyeblikk John Cusack åpner døren til rom 1408, så faller filmen totalt sammen. For det er paradoksalt nok når ting begynner å skje – når filmen skal levere de skremmende øyeblikkene som den så elegant har bygd opp i mot – at alt går skeis. Det som startet som en lovende psykologisk skrekk-thriller, endrer totalt karakter til et endeløst kaos og virvar av utidige effekter og håpløse grøssertriks. Filmen reduseres til en gjennomsnittlig amerikansk dusinvareskrekkfilm man helst vil unngå. Svenske Mikael Håfströms regi er ytterst slitsom, og en hjelpesløs John Cusack drukner i et hav av dårlige ideer.

Man sitter og håper at en slutt som er like god som begynnelsen skal komme og redde filmens ettermæle – men det skjer ikke.

Filmen har norsk kinopremiere denne helga, men du skal ikke se den.

Vurdering:

Kinoaktuelle La Sconosciuta (Det ukjente) er årets italienske Oscar-håp. Bak står «one hit wonder»-regissøren Giuseppe Tornatore som fremdeles lever godt på våre minner fra den internasjonale storsuksessen Cinema Paradiso.

Filmen starter med en scene som gir sterke assosiasjoner til Stanley Kubricks Eyes Wide Shut. Nakne kvinner med masker viser seg frem på en scene mens et rikt øye følger med bak et hull i veggen. Tornatore avslører ikke mye, men gjemmer viktige detaljer bak et slør av mystikk.

Filmen foregår dessuten på to tidsplan. I nåtid ser vi den ukrainske Irina som ankommer en italiensk by febrilsk på jakt etter jobb, mens vi tidlig forstår at hun også har en annen og viktigere misjon med besøket. Samtidig klippes det innimellom tilbake i tid, hvor sider av Irinas dunkle fortid sakte avdekkes.

Det første som slo meg mens jeg så La Sconosciuta, er hvor sterk effekt filmmusikk kan ha og hvordan det kan manipulere et filmpublikum. Tornatore har hentet inn tidenes fremste filmkomponist i Ennio Morricone (slik han også gjorde på Cinema Paradiso), og det er sjeldent jeg har oppdaget at en gjennomgående musikkbruk har dreiet en film i en bestemt retning like sterkt som i La Sconosciuta. Mens bildene og historien forteller oss at vi ser en dramafilm, så overtaler den sterkt medrivende musikken oss om at vi ser en spenningsfilm. Etter hvert innhentes imidlertid musikken av historien, da det hele utvikler seg til å bli en stemningsfull psykologisk thriller om en kvinnes besettende søk etter sannheten, samtidig som hun innhentes av en grim fortid.

Filmens største fortrinn er Tornatores blikk for stemningsskapende bilder i kombinasjon med Morricones kraftfulle og pompøse musikk som bærer historien fremover. I tillegg gjør Kseniya Rappoport et flott inntrykk i hovedrollen. Likevel er det noe overfladisk over historien som aldri klarer å knytte emosjonelle bånd med seeren, og heller ikke underholde tilstrekkelig som glattpolert spenningsfilm. Dermed blir det som fort kunne blitt et fyrverkeri av en film – hvis innholdet hadde levd opp til rammene – en italiensk lettvekter og smått frustrerende thriller som ikke helt hva den ønsker å være. Beklager Italia, jeg har vanskelig for å se at dette holder til en Oscar-nominasjon.

Vurdering:

Mark Ruffalo, som sist gjorde seg bemerket med positivt fortegn som sliten politietterforsker i den eminente Zodiac, vil etter alle solemerker bli å finne i spann med Leonardo DiCaprio jaktende etter svaret på en forsvinngsgåte på øya Shutter Island. Den fengslende godt fortalte boka av Dennis Lehane skal som jeg har skrevet tidligere bli filmatisert av Martin Scorsese. Nå knyttes gjerne Scorsese opp mot x antall prosjekter i året, men mye tyder på at dette faktisk kan bli hans neste film, med innspillingsstart i mars neste år. Jeg tror det kan bli veldig bra. God bok. Gode skuespillere. Fantastisk regissør.

TV-serien er lagt ned. Men serieskaper Matt Groening har ikke skrinlagt sin animerte fremtidskomedie riktig ennå. Futurama: Bender’s Big Score! er bare den første av flere varslede spillefilmer som bygger videre på den populære tv-serien som endte sine dager i 2003 etter fem sesonger.

Jeg har vel sett et antall episoder som til sammen tilsvarer et par sesonger. Med andre ord kan jeg ikke skryte på meg å være en hardbarket fan, slik som er tilfelle med The Simpsons. Men jeg har absolutt storkost meg, humret og hatt det mye morsomt med klassisk Groening-komikk og karakterene Dr. Zoidberg og Bender i særdeleshet. Etter en lang pause fra Futurama-universet, har jeg faktisk sett frem til denne filmen med litt godt skjult entusiasme.

For de totalt uvitende: Futurama foregår 1000 år inn i fremtiden. I det som en gang var New York, men som nå kalles «New New York». Hovedkarakteren er Philip J. Fry som i seriens første episode i første sesong ufrivillig presterer å fryse seg ned på nyttårsaften i 1999 for så å våkne opp tusen år senere. Sammen med sin fjerne slektning, professor Hubert J. Fansworth, blir han en del av leveringsselskapet «Planet Express» og kollega med seriens øvrige kobbel av fargerike karakterer: den enøyde Leela (som Fry har et godt øye til), den bortskjemte Amy Wong fra Mars med samme blodtype som professoren, den alkoholtørstige og stålbjelkebøyende roboten Bender, den hummerlignende legen Dr. Zoidberg, og den jamaicanske byråkraten Hermes Conrad.

Filmens åpning er kanskje det morsomste. Hele gjengen slår fast at de er glade for å være tilbake i sving etter å ha vært kansellert i noen år, før de reiser til en nudiststrandplanet for å levere en pakke i sitt første oppdrag. Der møter de på noen ubeskrivelig merkelige vesener som de godtroende utleverer sine e-postadresser til, bare for å oppdage at de senere blir overøst med spam. Bender blir litt ivrig når han klikker på pornolinkene og laster ned et virus, samtidig som Professor Fansworth tror han har vunnet milliongevinst i et lotteri han aldri har kjøpt billett til, og skriver under på et skjema som viser seg å være en kontrakt som innebærer at «Planet Express» overleveres til de ubeskrivelig merkelige svindlerne.

En tatovering av Bender på rumpa til Fry med en kode som gjør det mulig å reise frem og tilbake i tid setter historien ytterligere i gang…

På sitt beste treffer filmen innertier – og det gjør den flere ganger. Men det er ikke til å komme bort i fra at konseptet blir litt ensidig over 90 minutter. I likhet med The Simpsons Movie så føles også Futurama: Bender’s Big Score! absolutt friskest ut den første halvtimen. Etter hvert tar plottet overhånd til fordel for de gode kommentarene som alltid har vært seriens store styrke. Men med Bender i begivenhetens sentrum så kan det aldri gå veldig dårlig. Og jeg er såpass fornøyd at jeg ikke utelukker at jeg kommer til å kaste meg over film nummer to også.

Et trivelig gjensyn.

Vurdering:

I forrige uke valgte Brad Pitt å trekke seg fra filmprosjektet State of Play. Opprinnelig skulle han spille mot Edward Norton i det som av mange ble omtalt som en høyst velkommen Fight Club-gjenforening. Men kort tid før første innspillingsdag valgte altså Pitt (på det tidspunktet av ukjente grunner) å trekke seg fra den Kevin Macdonald-regisserte storfilmen. Siden har man spekulert: Hvem blir erstatteren? Blir filmen kansellert?

Variety bringer svarene:

For nå har det kommet for dagen at Brad Pitt trakk seg som følge av uenigheter rundt manus. Den pågående manusstreiken gjør det imidlertid umulig å gjøre noe med det akkurat nå, og Universal skal ha bestemt seg for å filmatisere Matthew Michael Carnahans (The Kingdom, Lions for Lambs) politiske manus slik det er. Punktum.

Siste nytt er at filmstudioet er i ferd med å hente inn Russell Crowe som Pitts erstatter.

Tydeligvis har Universal bestemt seg for å få denne filmen igang som planlagt - uansett streik, manusproblemer eller skuespillere som måtte trekke seg. Det er heller ikke avklart om Universal kommer til å saksøke Pitt for den plutselige og sene exiten.

Hana-bi er Takeshi Kitanos sjuende film som regissør, og for første gang siden Sonatine (1993) spiller han også selv hovedrollen (han kaller seg gjerne «Beat» Takeshi når han opererer som skuespiller). Filmen ble også hans store gjennombrudd, utover de smale «arthouse»-kretser, og er beskrevet som en personlig film som gjenspeiler Kitanos liv og erfaringer. I 1994 var han nær å miste livet i en motorsykkelulykke, som han senere har innrømmet i realiteten var et selvmordsforsøk.

Tittelen Hana-bi er på norsk sammensatt av ordene «blomster» og «ild». Det første symbol på livet. Det andre symbol på døden. Til sammen oversettes det til «fyrverkeri».

Hana-bi er en stillferdig film, bare for plutselig å eksplodere i de mest groteske, men usedvanlig estetiske voldsskildringer – små øyeblikk som forsvinner like raskt som de dukker opp. Hana-bi er mest av alt en langsom film. Et karakterstudium med Kitanos steinansikt, gjemt bak solbrillene, som kan være vanskelig å trenge gjennom. Men hvis du gir filmen den sjansen og det fokuset den fortjener, så vil du ganske sikkert oppleve den som en melankolsk og vakker film om mennesker, livet og døden. Selv om det også kan være greit å advare mot sterke, voldelige scener, så er dette langt i fra noen actionfilm.

Hana-bi er et komplekst og annerledes drama. Kitano hopper frem og tilbake i tid, og mye av det essensielle i filmen foregår utenfor kamera eller mellom linjene. Men det er en narrativ historie her: Kitano spiller Yoshitaka Nishi, en tidligere politimann som sliter mentalt etter at hans kollega, Horibe, ble skutt og lammet i et rutineoppdrag – et oppdrag som Kitano selv skulle ha gjort. Sekvensen vises flere ganger ved hjelp av flashbacks. Enda mer preges Kitanos karakter av at kona er blitt alvorlig syk, døende av leukemi. Han slutter i politiet og opparbeider en formidabel yakuza-gjeld. Når yakuzaene kommer for å kreve inn pengene, svarer Kitano med å skyte dem ned en etter en – spektakulært, men totalt følelsesløst. Etterpå tar han med sin syke kone på en etterlengtet reise.

Samtidig har Horibe havnet i rullestol og satser på en karriere som kunstner. Maleriene i filmen er virkeligheten Kitanos verk.

Det er noe med disse plutselige kontrastene som gjør filmen så virkningsfull. Det kunne fort blitt «over-the-top» eller bare ironisk, men Hana-bi klarer å formidle en vondhet som oppleves som genuin. Kitano bruker volden på samme måte som Michael Haneke; plutselig bryter den raskt og brutalt med stillheten og apatien med en ofte sjokkerende effekt.

Vold og kjærlighet er som du forstår dualismen i denne Kitano-filmen som ved siden av Sonatine står som min favoritt. Det er blandingen av den ettertenksomme tonen, den lune humoren, de eksepsjonelt voldelige øyeblikkene, men mest av alt den visuelle poesien og menneskelige melankolien som gjør Hana-bi til en film utenom det vanlige. Samspillet med Kitano og Kayoko Kishimoto er kanskje ordløst, men desto mer følelsesladd.

Takeshi Kitano hanket inn Gulløven i Venezia for Hana-bi i 1997.

Karakter: 8+ 

Det var Sveriges Television som en gang i sommer inviterte meg på besøk til John Cassavetes. Hele fire ganger var jeg velkommen. Sånn for å komme ordentlig under huden på ham. Siden jeg hadde vært ganske ivrig på å bli kjent med ham en god stund allerede, så takket jeg raskt, men uforpliktende ja på innbydelsen. Det føltes som en fin anledning. Folk jeg lytter til hadde jo tross alt snakket varmt og lenge om ham.

Første møte: Shadows (1959)

Hvis jeg var litt usikker og spent foran møtet med John, så oppdaget jeg raskt at også John var en smule usikker. Han eksperimenterer mye. Jeg ble tatt med helt tilbake til 1959. Mye jazz. Jeg liker ikke jazz. Han inviterte meg inn i livet til noen urbane afro-amerikanske søsken på Manhattan. Det blir mye om rase, familie og forhold. Men jeg orket egentlig ikke å engasjere meg i det hele tatt. Men det er jo heller ingen historie å engasjere seg i. John virker litt rar. Det ser ikke ut som han helt vet hva han vil fortelle. Men han vet hvordan han vil fortelle. Jeg rister litt på hodet. Jeg kobler ut og orker ikke høre på alt han sier. Sitter bare og ser på. Og så er det slutt.

Andre møte: Faces (1968)

Jeg er litt skeptisk når jeg vender tilbake til John dagen derpå. Hva vil han fortelle meg nå? Hm. Denne gang er han visst opptatt av skrantende ekteskap og sidespring. Litt kjedelig, men jeg forsøkte å vise interesse. John virker veldig kunstnerisk bevisst. Historien hans er egentlig ikke veldig komplisert, men han forteller på en rar måte, så det blir likevel litt utfordrende å følge med. Det er akkurat som han mumler. Med vilje. Han lar ting sveve litt i lufta. Jeg får ingenting gratis. Må tenke selv. Men vet ikke om jeg tenker det han vil at jeg skal tenke. Hm. Jeg gir egentlig faen. John forvirrer meg. Han er ikke så lett å bli kjent med. Jeg vet ikke om jeg liker det eller ikke. Foreløpig avventende.

Tredje møte: A Woman Under the Influence (1974)

Jeg må psyke meg litt opp før det tredje møtet. I to møter har jeg opplevd John som både litt kjedelig og krevende å være sammen med. Men jeg liker jo egentlig folk som er litt annerledes. Hvis det er genuint. Men dette møtet skulle vise seg å by på overraskelser. Jeg oppdager umiddelbart at John er mer emosjonell enn tidligere. Han har noe på hjertet. En historie. John forteller med en innlevelse jeg ikke har sett hos ham tidligere. Om den mentalt ustabile Mabel og hennes turbulente forhold til sin ektemann. Det er mange sterke følelser i sving. John gir karakterene liv og sjel. Det er noe ærlig over John nå. For første gang griper han meg. Selv om møtet blir en del lenger enn de tidligere, så fyller han meg med tanker og inntrykk som gjør at tiden egentlig går ganske fort. Og etterpå må jeg hjem og tenke mer. Det ble kanskje litt mye å fordøye, men jeg liker sånt.

Fjerde møte: The Killing of a Chinese Bookie (1976)

Etter gårsdagens spennende møte, gikk jeg med stor lyst tilbake til John. Han hadde mer å fortelle. Og nå begynner han å snakke om en gangstere og strippeklubber i New Yorks underverden. Dette er jo min hjemmebane. Jeg viser stor interesse. John forteller meg om en nattklubbeier som kommer i en lei knipe. Han har visst fått så stor spillegjeld at mafiaen tvinger ham til å utføre et drap. Dette er nye takter fra John. Han forteller riktignok ganske sakte. Men jeg synes det er ganske spennende likevel. Jeg tror han forsøker seg på noen metaforer også, men jeg orker ikke å bry meg noe særlig om det. John har visst fortalt denne historien i en annen versjon til andre. Jeg vet ikke om versjonen jeg får høre er den beste. Han snakker ganske lavt. Innimellom er han også en smule småkjedelig. Men det var likevel en ny og forfriskende side av John. Jeg sier meg mellomfornøyd.

John takker for seg.

Konklusjon

John er en interessant type. Vi brøt kanskje ikke isen sånn umiddelbart, men etter hvert lærte jeg meg å kjenne ham bedre og bedre. Og på tredje møte så fant vi virkelig tonen. Jeg tror kanskje ikke John vil bli noen ny bestevenn. Til det er vi nok for ulike. Men han er en bra og spennende type som jeg ikke vil nøle med å hilse på igjen ved en senere anledning.

Ubemerket for det korrupsjonsgjennomsyrede New York-politiet snek den mørkhudede Frank Lucas (Denzel Washington) seg i posisjon som storbyens ubestridte gangster og narkotikabaron på slutten av 60-tallet.

I 1968 døde Ellsworth «Bumpy» Johnsen; den høyt respekterte mafiabossen i bydelen Harlem. Ingen ante at det var hans sjåfør, Frank Lucas, som skulle overta tronen. Og ikke bare over Harlem. Mens Vietnam-krigen sendte desillusjonerte amerikanske soldater hjem for å bli avhengige av virkelighetsflukten fra heroinsprøyta, fikk Lucas ideen som skulle føre til hans store gjennombrudd: Ved å smugle 100 % rent heroin inn til USA direkte fra «leverandøren» i Sørøst-Asia, med assistanse fra det amerikanske militæret i Vietnam, ville han straks overvinne et narkotikamarked i New York bestående av middelmådig utblandet heroin, delvis distribuert av korrupte politibetjenter. Lucas sitt 100 % rene heroin, solgt under merkelappen «blue magic», ble en uunngåelig suksess.

På andre siden av loven står politibetjent Richie Roberts (Russell Crowe). Mens ¾ av hans kolleger stikker pengebeslag i egen lomme, tar i mot bestikkelser og selger videre beslaglagt heroin, velger Roberts (til stor upopularitet) å opptre med den ærlighet og moral man forventer fra en politimann. Til slutt får han i oppdrag å nedsette en håndplukket enhet med en klar agenda; å sette en stopper for narkotikaflommen og elendigheten som fortsetter å eskalere inn i 70-årene. Det vil si: finne ut hvem som er bakmennene – og sette vedkommende bak lås og slå for lang tid.

Ridley Scott har sagt at han alltid har som målsetting å vinne Oscar når han starter nye filmprosjekter. Med American Gangster er han definitivt med i racet.

Det som gjør American Gangster til en god film – ved siden av at den er bygget opp rundt oppriktig fascinerende virkelige personer og hendelser – er de skitne og beske miljøskildringene fra 70-tallets mest håpløse sider, i et klassisk filmuttrykk som skaper assosiasjoner til de store genreklassikerne. Et gjennomgående gråtonet stemningsbilde skildrer en hverdagsrealisme som hentet ut fra Sidney Lumets mesterlige Serpico. Tankene streifer også innom Scarface (Brian De Palma). Men Ridley Scott og manusforfatter Steve Zaillian (Schindler’s List) velger en mindre prangende og mer subtil innfallsvinkel enn Oliver Stones Scarface-manus skrevet i ellevill kokainrus (som er genialt på sin måte).

American Gangster oppleves i grunn som overraskende nedtonet med et tålmodig filmspråk som holder et bredt fokus. Selv om man av og til kanskje skulle ønske den kunne dykke enda dypere ned i de underliggende årsakene den tidvis pirker borti. Men at Ridley Scott har valgt å dyrke den gode historien kan jeg knapt klandre ham for.

Med to og en halv time til disposisjon føles likevel American Gangster som en intens og stramt regissert film. Denzel Washington og Russell Crowe er solide, uten å overraske. Birollene spilt av Josh Brolin og Armand Assante (strålende skuespiller som brukes for lite) er kanskje mer briljerende – i en film spekket med gode roller – men hvor det først og fremst er historien og filmhåndverket som løfter det til en av årets store begivenheter. Jeg vet ikke om American Gangster har det i seg til å bli en umiddelbar klassiker, men en av årets beste filmer er det definitivt, for å ty til en mye brukt klisjé – i et filmår som tegner til å bli over snittet solid.

Karakter: 8 / 10

Da Michael Moore reiste verden rundt på jakt etter helseordninger som han kunne sette opp mot det amerikanske til bruk i dokumentarfilmen Sicko (som jeg har omtalt her) var Norge et naturlig stoppested. Materialet endte imidlertid ikke opp i den ferdig klipte versjonen. Men nå er filmen ute på DVD (sone 1) og blant mye ekstramateriale finner vi også en liten snutt filmet fra det fantastiske Norge. Landet med helseordninger som til og med slår Frankrike!

Innslaget er allerede tilgjengelig på YouTube. Så kan du vurdere selv…

PS! I neste uke dukker den Moore-kritiske dokumentaren På sporet av Michael Moore (Manufacturing Dissent) opp på norske kinoer. Den filmen har jeg omtalt her.

Louis Malle kan neppe anklages for å vike unna kontroversiell tematikk. Gullpalme-nominerte Pretty Baby handler om barneprostitusjon med en 12 år gammel Brooke Shields i den avkledde hovedrollen.

Sju år tidligere laget Malle den tidløse perlen Le Souffle au coeur i sitt hjemland, om seksualitet og incestbetont forhold mellom en gutt og sin mor. Fellesnevneren for de to filmene er naturligvis det kontroversielle innholdet, men også hvordan Malle klarer å bryte ned tabuer og med stor innlevelse skildre ytterst betente trekk ved mennesket, med en unik fingerspissfølelse for grensen mellom det smakfulle på den ene siden – og det smakløse på den andre. Malles filmer oppfattes aldri som spekulative, men er elegante og presise iakttakelser av skjevheter i samfunnet, formidlet med kjærlighet og forståelse både av tema og filmmediet.

Når det er sagt, så er Pretty Baby langt i fra like overveldende som Le Souffle au coeur (en av mine definitive favorittfilmer). Dette er en langt enklere film, hvor nærheten til karakterene heller ikke er like sterk. Vi observerer fra distanse, og inviteres aldri dypt inn i den verden som skildres. Vi forblir tilskuere. Pretty Baby sirkler dessuten mye rundt på overflaten, og fungerer som film mer som en historisk fremstilling av bordellvirksomhet og menneskesyn i New Orleans på begynnelsen av 1900-tallet, snarere enn en film som griper tak i deg følelsesmessig, eller intellektuelt for den saks skyld.

Filmspråket er derimot tiltrekkende. Med legendariske Sven Nykvist bak kamera, kunne Malle knapt fått en bedre fotograf til å forevige stemningen i og rundt bordellvirksomhet i et klamt New Orleans anno 1917. Her finnes også klare visuelle fellstrekk med Fanny och Alexander som Nykvist fotograferte for Ingmar Bergman, hvor de sterke fargene setter en spesiell stemning.

Filmen har fått mye oppmerksomhet fordi den kler av en førpubertal Brooke Shields i et par scener. Selv om et slikt trekk i grunn er som en oppskrift på blest, så sklir det inn som en naturlig del av filmen. Historien handler tross alt om en ungjente på 12 år som vokser opp på et bordell og knapt kjenner til et liv utenfor syndens høyborg. Dermed er det også en selvfølgelighet at hun mister jomfrudommen mens hun ennå ikke har lært å lese. Hun leker med dokker og rir ponni som hvilken som helst annen 12 år gammel jente i det ene øyeblikket. I det neste øyeblikket sitter hun på sengekanten og byr gladelig frem kroppen sin til en middelaldrende mann.

Røff språkbruk og ubehagelig tematikk til tross; Pretty Baby blir aldri smakløs og spekulativ selv i sine mest grafiske skildringer av hva som foregår innenfor bordellrommets fire vegger, selv ikke med en 12 år gammel jente i begivenhetens sentrum. Filmen har faktisk en slags udefinerbar behagelig tone, og om det er en styrke eller svakhet ved filmen at vi klarer å distansere oss tilstrekkelig fra innholdet til vi unngår å bli regelrett kvalme, kan sikkert diskuteres, men Malle klarer på forunderlig vis å fremstille det tabubelagte som helt uproblematisk. Det blir litt tamt.

Dessuten mangler filmen varme, den sirkler for mye rundt på overflaten, og Brooke Shields’ uvørne skuespill gjør oss ikke i stand til å forstå henne. Susan Sarandon og Keith Carradine er gode som støttespillere, men de gjør seg likevel ikke mer interessante enn manuset begrenser dem til.

Filmens styrke ligger utvilsomt i den uredde, kompromissløse tilnærmingen til materialet, cinematografien og det rent historiske; filmen forteller en sannferdig historie fra en epoke, med en temapresentasjon som er aktuell selv i dag, selv om konteksten ikke lenger er det. Det i seg selv gjør Pretty Baby i høyeste grad severdig.

Karakter: 7 

Jeg har bare sett bruddstykker av 101 Reykjavik, og det var min eneste lille erfaring med islandsk film før jeg gikk til Jar City (Mýrin på originalspråket) - regissert av samme person som stod bak nettopp 101 Reykjavik.

Jar City handler om en kjederøykende politietterforsker, Erlendur, som får ansvaret for å oppklare det han tørt beskriver som «et typisk islandsk drap»: slurvete og umotivert utført med mange etterlatte spor.

Likevel tar det en god stund før Erlendur og hans kolleger får alle bitene i puslespillet til å passe sammen. Men så viser det seg også å være en sammensatt og kompleks historie som ligger bak drapsgåten – med mange mennesker involvert over flere tiår.

Jar City er basert på en roman, og man kan se det. Med en litterær oppbygning og parallelle historier, frem og tilbake i tid, blir det også en øvelse å holde tunga rett i munn. Men heldigvis er persongalleriet tydelig, og fordi historien fengsler veldig tidlig, så ble i hvert fall jeg så fokusert og ivrig at jeg slukte hver eneste detalj samtidig som jeg hele tiden hadde god kontroll på helheten. Regissør Baltasar Kormákur viser seg nemlig som en stødig historieforteller. Han mistet meg aldri av kroken. Selv om et lite utviklet sidespor om Erlendur og hans stoffmisbrukende datter føltes litt som en unødig påklistret klisjé (som sikkert er bedre behandlet i boka, men gjerne kunne vært droppet i adapsjonen), blir det egentlig aldri veldig forstyrrende.

De få og små innvendingene jeg måtte ha blir egentlig irrelevant å henge seg opp i. For jeg storkoste meg i lag med Jar City. Dette er en kaldblodig historie pakket inn som en stemningsfull krim i helt særegne omgivelser på det forblåste Island. Men viktigst: Jar City engasjerer, provoserer og utfordrer i omtrent samtlige 90 minutter. Kormákur drar kanskje historien ørlite for langt mot slutten, men også det forblir en detalj man ikke orker å bite seg ordentlig fast i.

Jeg håper mange tar turen til kino for å se Jar City. Norgespremiere er fredag 16. november.

Karakter: 8 

Det er sjeldent et godt tegn når en film holdes tilbake, klippes om og premieredato kontinuerlig skyves frem i tid. Men ingen regel uten unntak. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford er den sterkeste westernfilmen på mange, mange år.

På en mer eller mindre åpenbar Terrence Malick-inspirert måte har Andrew Dominik (Chopper) brettet ut Ron Hansens litterære beretning om USAs mest myteomspunnede kjeltring på det store lerretet – i et episk fortellertempo og mesterlig bruk av widescreen. Både bilder og dialoger sklir tidvis over i hverandre og opphøyer filmen til poesi. På sitt beste er dette ikke bare stor film – det er stor kunst.

Det åpner mykt med en fortellerstemme som umiddelbart finner sin særegne stil og som alltid sørger for å fortelle oss hva som skjer – før vi selv får se det. Det høres kanskje unødvendig ut, og noen vil helt sikkert også ha en slik innvending, men for meg bidro dette til filmens særpreg som jeg likte svært godt. Den virkelig store positive overraskelsen opp i det hele er likevel Casey Afflecks tolkning av den patetiske Robert Ford som går fra å være Jesse James’ største beundrer til å bli hans nemesis. Det er han og ikke Jesse James (stødig spilt av Brad Pitt) som blir filmens mest interessante karakter å følge.

Liten tvil om at dette er en mektig film. Det er lavmælt med en historie og karakterer som utvikles i et rolig tempo. Dessuten preges filmen av en uvanlig flott cinematografi som virkelig utnytter det brede formatet til fulle. Fem ganger Oscar-nominerte Roger Deakins seiler opp til å bli en personlig favoritt, og han kan nå føye en ny film til sin omfattende skryteliste.

Og jeg kan føye The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford til min liste over årets beste filmer.

Karakter: 9 / 10

Når en ny amerikansk komedie er frekk nok til å snike seg et godt stykke inn på listen over tidenes 250 beste filmer, etter at over 40 000 brukere har gitt sine stemmer på IMDb, så har jeg egentlig ikke noe valg. Jeg måtte se Superbad.

“Calm down, calm down. She likes you. She wants to suck on your penis. That’s a good thing. It’s the best.”

Ok, dette er en pubertal komedie om tre hormonsprengte tenåringsgutter på jakt etter alkohol og sex i siste semester på High School. Det er begrenset hvor originalt det kan bli. Men Superbad har heldigvis litt mer å fare med enn sine fleste sjangersøsken. American Pie inkludert. Ikke fordi historien er nyskapende og revitaliserer sjangeren. Det gjør den ikke. Men fordi det er noe sjeldent genuint over karakterene, dialogen og egentlig hele tonen i filmen. En konstant fuck-brautende Jonah Hill tar riktignok litt for mye plass i noen scener, men stort sett funker samspillet mellom karakterene strålende. Michael Cera imponerer jevnt over best med sitt presise kroppsspråk og komiske timing. Men det er den største nerden i flokken, Christopher Mintz-Plasse, aka “McLovin”, som skaper de største latterutbruddene og som med sitt “fake ID” er nøkkelen til trioens suksess. Jenter… alkohol… av med truse. You know the drill.

Nå løper riktignok ikke jeg ned kinoene hver gang det kommer en ny komedie, rett og slett fordi det knapt lages to-tre severdige filmer i tiåret av den typen, men Superbad er absolutt verdt en inngangsbillett. Og sammenlignet med alt annet Hollywood spyr ut av lavpannede komedier, så er kanskje Superbad for øyeblikket sjangerens egen Citizen Kane. Men ikke pokker om dette er en film som har noe å gjøre på en liste over tidenes 250 beste filmer. Jada, filmen er hyggelig og morsom. Men det er tross alt bare 4-5 scener som er virkelig latterfremkallende. Det er flere dødpunkter underveis (særlig i midtpartiet er det null fremdrift og komedien blir litt krampeaktig og gjentagende) i et udiskutabelt uoriginalt plott. Filmen er utvilsomt morsom, men det er dessverre skapt forventninger som den umulig kan oppfylle.

Point Blank (1967) er en klassisk hevnfilm med Lee Marvin og hans barske never i sentrum. En drivende god sjangerfilm, stramt og effektivt regissert av John Boorman. For selv om plottet kan virke forutsigbart, er Point Blank aldri i fare for å bli uengasjerende. Det er tett og intenst innenfor en stilisert ramme. En litt mer sofistikert utgave av Dirty Harry. Kanskje er det Boormans britiske opphav som gjør at filmen oppleves med en litt erkebritisk tone og eleganse. Så var dette også hans første amerikanske film – fem år før Deliverance.

Boorman var førstemann som fikk tillatelse til å filme på Alcatraz etter at fengselet i San Francisco-bukta ble stengt i 1963, og det er på den forlatte fengselsøya historien starter. Filmen åpner med bildene av et drapsforsøk på hovedpersonen Walker (Lee Marvin), utført av hans gangstervenn, Mal Reese (John Vernon), som viser seg å være en forræder idet han stikker av gårde med deres felles utbytte etter en lyssky affære i San Franciscos underverden. Samtidig kommer det for dagen at Reese har hatt et forhold til Walkers kone.

Alt ligger med andre ord til rette for en real hevntokt. Walker har blitt frastjålet sitt utbytte på totalt 93 000 dollar, og han sparer ikke på kulene når han returnerer fra Alcatraz i jakt på pengene. En viktig brikke i dette spillet blir også den sensuelle Chris (Angie Dickenson) – søsteren til Walkers kone – som ikke er redd for å bruke sine kvinnelige fortrinn.

Point Blank er en direkte og maskulin thriller, uten å være neandertal på noen som helst måte. Den er tidløs både i sitt simple, universelle plott og filmteknisk har den holdt seg imponerende godt. Hvorfor Brian Helgeland så seg nødt for å filmatisere samme historie på nytt med Payback (1999) vites ikke, men unødvendig var det uansett. Point Blank er kanskje 40 år gammel, men det glemmer du etter få minutter. For dette er virkelig bra – og fengende!

Det blir som kjent ingen Roman Polanski-film basert på Robert Harris’ Pompeii. Prosjektet er foreløpig gravlagt i lava, i hvert fall fra Polanskis side. Nå har den aldrende og omdiskuterte mesterregissøren isteden funnet en annen bok av Robert Harris han vil lage film av: The Ghost.

The Ghost er en politisk thriller som omhandler en profesjonell ghostwriter som plutselig får et ærefullt oppdrag - han skal skrive memoarene til den nylig avgåtte statsministeren i Storbritannia. Og under dette arbeidet oppdager han hittil ukjente og mørke sider ved den tidligere statsministeren. Boka skal visstnok være inspirert av Tony Blair som Harris var omgangsvenn med - inntil Blair tok parti med George Bush og USA i “krigen mot terror”.

Jeg har ikke lest boka selv (den kom ut i år), men jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å gjøre det. Samtidig har jeg veldig tro på at dette er et konsept og en sjanger som kler Polanski godt. Magefølelsen min er faktisk hakket mer positiv til dette prosjektet enn det mer påkostede Pompeii.

“Jeg har vært på utkikk etter politiske thrillere å regissere en god stund, og The Ghost kunne ikke vært mer perfekt. Robert (Harris) har konstruert en så spennende roman at det er vanskelig å legge den fra seg”, er Polanskis kommentar til Variety.

Det høres bra ut. Jeg hadde nemlig et lite mareritt om at Polanski kom til å trekke seg tilbake fra filmverden med en gjesteopptreden i Rush Hour 3 som sitt siste bidrag…

Produksjonsstart blir ifølge Variety neste høst. Hvor? I Europa, selvsagt.

Fra 15. til 25. november går årets Oslo Internasjonale Filmfestival av stabelen. I dag ble programmet lagt ut - og her er det mange fristelser for en som bor noen få kilometer unna begivenhetens sentrum!

Det åpner knallsterkt med den mye omtalte Ben Affleck-regisserte Gone Baby Gone, og i de påfølgende dagene har jeg ved første øyekast satt strek under følgende filmer: Juno, 3:10 to Yuma, I’m Not There, My Blueberry Nights, Into the Wild, Paranoid Park og Lust, Caution. Og det er sikkert mer snacks her, bare jeg får tid til å lese litt om alle titlene jeg fra før ikke kjente til (dokumentarer, musikkfilmer og annet).

Den eneste umiddelbare skuffelsen jeg kan peke på er at Redacted er utelatt fra programmet (spesielt siden den ble vist under BIFF i oktober), mens jeg også hadde et håp om Youth Without Youth, Go Go Tales, Margot at the Wedding og til og med kanskje No Country for Old Men. Men som sagt: programmet inneholder allerede flere fristelser, selv om de store positive overraskelsene dessverre uteblir.

Hele programmet ligger her.

Du føler deg litt ussel etter å ha sett Lions for Lambs. Ikke fordi det er en veldig god eller dårlig film. Filmen er nemlig skuffende middelmådig – med et minustegn foran. Men likevel klarer Robert Redford (regissør) og Matthew Michael Carnahan (manusforfatter) på en konsis måte å definere hvem de henvender seg til – og får til slutt frem sitt budskap.

Dette er ikke et venstrevridd angrep på den politiske høyresiden og Bush-administrasjonen, slik dedikerte republikanere har advart mot før de i det hele tatt har sett filmen. Redford har tvert i mot en appell på tvers av politiske grenser. En appell til meg og deg – vi som er privilegerte borgere i utviklede velstandssamfunn – uten å engasjere oss i hva som foregår i den virkelige verden. Vi som er i besittelse av ord, men ikke velger å handle. Selv om vi har muligheten. Det er apatien, likegyldigheten og selvtilfredsheten fingeren rettes i mot. Hvordan tar vi i bruk de ressursene vi er tildelt?

Man kan ikke unngå å føle seg truffet av den moraliserende pekefingeren, og kanskje rusler man også litt nedbrutt ut fra kinosalen, med en litt dårligere samvittighet enn man hadde en halvannen time tidligere. Sånn sett fungerer Lions for Lambs helt etter notene. Men en film er jo ikke nødvendigvis veldig god bare fordi den evner å formidle et budskap.

For det er ikke før helt mot slutten Redford roter seg frem til poenget sitt. Frem til da vil Lions for Lambs for mange fortone seg som en tålmodighetsprøve av de sjeldne. 90 % av filmen er dialog – der det klippes mellom to samtaler. Vi har Meryl Streep som venstrevridd journalist i samtale med Tom Cruise som republikanernes nye stjerneskudd. Han har invitert henne eksklusivt til sitt kontor, slik at han kan «selge» administrasjonens nye strategi for å lykkes i Afghanistan. Den andre samtalen foregår på et universitet. Robert Redford spiller en professor og foreleser som har invitert en av sine studenter til samtale om hans manglende engasjement. I tillegg flettes en historie om to amerikanske soldater i Afghanistan inn i helhetsbildet. På den måten får vi i det minste noen korte avbrekk fra kontorpulter til militærsekvenser i det krigsherjede landet.

Det er denne tredelte historien som er ment å føre filmen fremover, men det blir egentlig bare kunstig å insinuere at det er noen form for fremdrift i Lions for Lambs. Det er absolutt prisverdig at filmskapere viser sosialt engasjement og tar opp viktige samfunnsspørsmål på film. Jeg ser gjerne mer av det. For som statsviter så er jo dette selvfølgelig ting som opptar meg. Problemet her er at det dialogpregede manuset oppleves som en dårlig skjult konstruksjon med en tilsynelatende endeløs rekke av fraser vi har hørt før. Midt opp i all tåkepraten er det tilløp til noen interessante poenger et par ganger, men det følges beklageligvis aldri opp. Slutten er sammensatt på en fin måte, men hvis de ti siste minuttene illustrerer effektiv og god dramaturgi, er alt frem til da det stikk motsatte.

Robert Redford har laget uendelig mye bedre filmer enn dette tidligere. Jeg tenker da på Ordinary People og Quiz Show. Det er heller ikke noe ekstraordinært med prestasjonene foran kamera, til tross for høy stjernefaktor. Rett og slett fordi karakterene og manuset ikke tillater noen form for briljanse.

I sum er dette et knusktørt og statisk drama om storpolitikk og sosialt engasjement. Intensjonen er god, men gjennomføringen står ikke i stil. Dessverre er Lions for Lambs blitt en av årets store skuffelser.

Dette minnet meg først og fremst på at jeg snart må få sett Death Wish. I hvert fall den første filmen.

I dag ramlet jeg nemlig over nyheten om at Sylvester Stallone kaster fra seg boksehandsker og rambokniver for å fylle skoene etter Charles Bronson i en remake av hevntoktsklassikeren Death Wish fra 1974. Stallone skal visstnok også regissere filmen selv, slik han for øvrig gjorde overraskende bra med Rocky Balboa, mens manuset skal bearbeides av John D. Brancato og Michael Ferris som sammen har fylt de siste årene av livet med å skrive manus til perler som Terminator 3 og Catwoman (grøss) - og det planlegges allerede å gjøre konseptet til en ny Death Wish-franchise. Trenger vi virkelig det? Det er nesten så man håper at manusstreiken skal blir langvarig…

Originalnyheten ligger hos Variety.

Jeg visste ikke helt hva jeg forventet, men jeg forventet mye av Farvel Falkenberg. Jeg fikk en solid nedtur.

Filmen har noen øyeblikk der den klarer å formidle en fin nostalgisk, men bittersøt og melankolsk stemning - det skjer gjerne i sekvenser uten dialog, men med musikk til bildene. Kanskje er det skuespillerne med alle sine begrensninger som ødela filmopplevelsen for meg. Men jeg har da klart å sette pris på filmer til tross for svakt skuespill tidligere, så jeg tror det heller er filmen - både hva den forsøker å uttrykke, men mest hvordan den forsøker å gjøre det - som skaper problemene for meg. For meg fremstår filmen som navlebeskuende og kjedelig. Den “innovative” stilen klarer heller ikke å engasjere, snarere tvert om, og karakterene; hva de føler, tenker og sier til hverandre føles totalt irrelevant for meg.

Man kan riktig nok fornemme at filmen bygger opp til noe, men når det dramatiske vendepunktet kommer etter en time, er jeg allerede mer opptatt av å bla i gamle tekstmeldinger på mobilen enn å følge nysgjerrig med på skjermen. Jeg gjør mitt beste for å komme inn i historien og filmens sjel igjen den siste halvtimen, men lykkes egentlig ikke og føler meg til slutt som et ganske stort spørsmålstegn. Hva var det jeg gikk glipp av?

Sju år har gått siden James Gray regisserte Mark Wahlberg og Joaquin Phoenix i The Yards. Nå er han tilbake med We Own the Night, fortsatt med Wahlberg og Phoenix plassert foran kamera. Eva Mendes og den alltid pålitelige Robert Duvall er nye på laget.

Ettersom We Own the Night er en klassisk “passe underholdende mens det pågår, men veldig fort glemt”-film (og fordi jeg er en smule trøtt) så skal jeg gjøre dette veldig kort. Filmen har et simpelt plott: Bobby (Phoenix) driver nattklubb i New York på 80-tallet. Broren (Wahlberg) er politimann. Faren (Duvall) er politisjef. Når de oppdager at en fremtredende russisk narkotikasmugler frekventerer Bobbys utested på jevnlig basis, er de nødt for å gå til aksjon - og vil ha med Bobby på sitt lag. Sånt blir det komplikasjoner, moralske kvaler og mye spenning og action ut av.

Fortellermessig fungerer We Own the Night utmerket som en symbiose av spenning og familiedrama i én time. Jeg storkoste meg i kinosalen og overså glatt usannsynlighetene som poppet opp fra tid til annen. Jeg fant ganske enkelt ut at jeg likte Ray Liotta godt i hovedrollen (først flere dager etterpå gikk det opp for meg at det var Joaquin Phoenix) og det visuelle uttrykket - som er det eneste jeg husker som positivt fra The Yards (også en lett forglemmelig film) - er barskt, men stilrent og småvakkert. Det er stramt regissert, med en sterk intensitet og effektiv formidling av karakterer og handling.

Dessverre mister Gray grepet omtrent halvveis ut i filmen. Og selv om et par enkeltscener virkelig stikker seg ut i positiv retning (en biljaktscene i pøsende regnvær er utrolig stilig), så tar historien et par uheldige vendinger det er vanskelig å sette veldig stor pris på med mindre man er lobotomert. Det blir ganske platt, rett og slett.

Hvis du først vil se russiske gangstere utfolde seg på kinolerretet i disse dager slår jeg heller et slag for Eastern Promises. Dermed ikke sagt at dette er en verdiløs film uten underholdningsverdi. For dette er faktisk overraskende bra, solid filmhåndverk og alt det der, og jeg tror kanskje jeg koste meg enda mer mens det pågikk enn jeg gir uttrykk for her. Men igjen, det er jo på ingen måte noen minneverdig film… av natur. Og man blir alltid litt irritert når en framragende åpning ikke følges opp.

David Fincher har tydeligvis ikke slukket tørsten for drap på film riktig ennå. Regissøren som har laget årets beste film, Zodiac, rapporteres nemlig å være klar for et nytt kaldblodig prosjekt, The Killer (som heldigvis ikke er noen John Woo-remake).

The Killer er i denne sammenheng opprinnelig en fransk tegneserie (“graphic novel”) om en leiemorder som på et punkt begynner å få moralske kvaler med det han gjør, samtidig som han jaktes av en politimann som stadig kommer nærmere. Filmen skal produseres av Paramount og Brad Pitts Plan B Entertainment.

I mellomtiden venter vi på Finchers neste film, den nå ferdiginnspilte F. Scott Fitzgerald-filmatiseringen The Curious Case of Benjamin Bratt, som har nettopp Brad Pitt i den aldersreverserende hovedrollen…

Natalie Portman (som har stått for omtrent halvparten av alle treffene i denne bloggen totalt gjennom sin nakne tilstedeværelse i kortfilmen Hotel Chevalier) er ikke bare en talentfull skuespillerinne: hun har også etablert sitt eget produksjonsselskap, Handsomecharlie Films. Og nå er det klart at selskapets første film, A Tale of Love and Darkness, også blir Natalie Portmans debut som regissør.

Portman beveger seg dermed i fotsporene til nesten jevngamle Sarah Polley som en annen ung skuespillerinne som har valgt å forsøke seg som regissør (Polley har med sin Away from Her blitt hyllet av kritikerne). A Tale of Love and Darkness er på sin side en adapsjon av den israelske forfatteren Amos Oz’ selvbiografiske bok med samme tittel - om hans brokete oppvekst, fra barndom til pubertet, i etterkrigstidens Jerusalem på 1940- og 50-tallet. Natalie Portman er selv født i Israel og har vist stort engasjement for kulturen og konfliktene som preger Midtøsten-regionen. Sånn sett er prosjektet i lovende hender, men unge og uerfarne Portman er helt sikkert avhengig av de riktige støttespillerne når hun skal overføre en av samtidens fremste forfattere, Amos Oz, til det store lerretet. Prosjektet er ambisiøst, men svært spennende. At Portman også behersker hebraisk kan være en fordel, selv om jeg ikke har funnet ut om filmen faktisk skal spilles inn på engelsk eller hebraisk.

Og til de som lurer: Natalie Portman skal etter sigende også være aktuell for en liten rolle foran kamera. Som Amos Oz’ mor som under tragiske omstendigheter velger å ta sitt eget liv i ung alder.