Jeg vet at jeg sikkert tråkker noen på tærne nå. For av en eller annen absurd grunn så har tilsynelatende oppegående mennesker, som muligens er blant de få som frekventerer denne siden, trukket dette makkervet av en film til sitt bryst. Jeg snakker om den tøvete 90-tallskalkunen Gummo, som jeg først fikk med meg denne uken - ti år på etterskudd. En smertefull opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten.

Filmen tar oss med til byen Xenia, Ohio, som er preget av ettervirkningene, både økonomisk og psykologisk, av en kraftfull tornado som herjet byen for mange år siden. Filmen zoomer inn på et uheldig utvalg av byens innbyggere som sliter tungt i hverdagen, på flere måter, enten man velger å bruke nettene til å drepe villkatter eller dagen til å ikle seg rosa Snurre Sprett-ører. All elendigheten er skrevet og regissert av Harmony Korine, som noen år i forveien hadde servert Larry Clark manuset til Kids - og noen år senere: Ken Park (han har også laget Julien Donkey-Boy med Werner Herzog, som jeg ikke har sett, og er i disse dager aktuell med en ny film, Mister Lonely, som veldig nylig ble vist på BIFF).

Én ting er at Gummo er dørgende kjedelig. Langt verre er det at filmen er bunnløs av intetsigende smakløshet og ondsinnede karikaturer av amerikansk white trash-rariteter på samlebånd. Over 60 år etter den fantastiske Freaks så gjør Harmony Korine det stikk motsatte av hva en solidarisk Tod Browning gjorde med stor varme på 30-tallet: de deformerte (autentiske) individene ble skildret som ekte mennesker. Som vinnere. Filmen var også en påminnelse om at menneskets godhet kommer innenfra, i en tid da det ikke var en selvfølge å behandle “de unormale” med verdighet. Der Browning i Freaks hedret “de unormale”, gjør Korine narr av samme gruppe mennesker i Gummo. Ok, han gjør det sikkert ikke med intensjon. Men sånn opplevde jeg det. At Korine ville stått først i køen for å tråkke på og mobbe Elefantmannen, hvis han bare hadde fått sjansen.

Man trenger selvsagt ikke ha et “alle er vi forskjellig, men det er utenpå”-budskap i enhver film om samfunnets utskudd, men hva er verdien i å gå lengst mulig for å gjøre mest mulig narr av en forsvarsløs menneskegruppe? Det er ingen varme, ingen humor, ingen menneskelighet, ingen relevans eller ingen mening i Gummo. Det er ganske enkelt en forferdelig dårlig film. Selv ikke Chloë Sevigny kan redde dette.

Ikke fordi jeg misliker alternativ film om alternative samfunnstapere per se, men jeg hatet Gummo. Gjør én ting: Se heller Happiness av Todd Solondz. Den er alt det Gummo ikke er, og i seg selv et cineastisk mesterverk.

PS! Det ble skrevet en masteroppgave ved UiO for to år siden: “En studie av Harmony Korines filmforfatterskap”, som ser ut til å inneholde en analyse av Gummo. Sikkert interessant og tar opp en haug med aspekter ved filmen som jeg ikke orket å tenke på underveis, men jeg tror neppe den er i stand til å endre min oppfatning om at dette er og blir en søppelfilm som jeg aldri kommer til å se igjen. Aldri.