The Lookout (2007)

Dette var skuffende saker. Av en eller annen grunn så hadde jeg fått det for meg at The Lookout kom til å bli en av årets filmatiske høydepunkter. Det er en god stund siden jeg begeistret leste de første omtalene, det må ha vært i mars, da filmen hadde ameikansk premiere. Det var store ord som ble brukt, slik at jeg i et halvt år har gått rundt og ventet forventningsfullt på at filmen en dag skulle finne veien til norske kinosaler. Nå har den gjort det - og jeg har fått årets store skuffelse rett i fanget (ved siden av Quentin Tarantinos Death Proof, men skal forsøke å komme tilbake til det i en annen post).

The Lookout handler veldig enkelt om tenåringsgutten Chris som havner i en stygg bilulykke, overlever, sliter med hukommelsestap, har et distansert forhold til sine velstående foreldre, bor sammen med en blind mann spilt av Jeff Daniels og har en vaskejobb i en bank som han til slutt ender opp med å rane - mot sin vilje. Chris spilles av talentfulle Joseph Gordon-Levitt som imponerte vettet av meg i den fantastiske Mysterious Skin og gjorde seg heller ikke helt bort i den lettere overvurderte, men likevel friske neo noir-forsøket Brick. I The Lookout fortsetter han å demonstrere sitt talent, men dessverre er rollen denne gang både usympatisk og lettvint utviklet.

Det hele åpner ganske lovende, muligens fordi jeg er innstilt på at dette skal være bra, men det tar ikke lang tid før jeg må erkjenne for meg selv: dette er jo rimelig uinteressante saker. Filmen begynner som et psykologisk drama og ender i en thriller, uten at den er veldig overbevisende som noen av delene. Høydepunktet er definitivt Jeff Daniels, men det er ikke til filmens fordel at han bare er på lerretet noen få minutter.

At manuset til Scott Frank skulle være så godt at filmskapere som Sam Mendes, David Fincher og Michael Mann alle luktet på prosjektet forstår jeg lite av. Scott Frank, som tidligere har skrevet Minority Report og Out of Sight (meget gode manus), endte til slutt opp med å virkeliggjøre sin egen historie. Og kanskje er det der feilen ligger. Frank forsøker tydeligvis å være nettopp Mendes, Fincher og Mann på en og samme gang, men er milevis unna å ha slike ferdigheter og søler det dessuten kraftig til i historiefortellingen. Det blir mange løse tråder og filmen fremstår som halvveis, ufullendt og særdeles lite engasjerende. En real nedtur, tatt forhåndshypen i betraktning.

Slaget om den forbudte by (2006)

Intriger og farlige hemmeligheter ulmer under overflaten i et historisk familiedrama. Vi skal helt tilbake til keiserfamilien i Kina under Tang-dynastiet like før år 1000.

På engelsk heter den Curse of the Golden Flower. Den kinesiske originaltittelen lar jeg være å gjengi, da jeg ikke aner hva den betyr. Her i Norge er imidlertid filmen nå lansert under tittelen Slaget om den forbudte by. Ordinær kinopremiere var denne uken.

Med Yimou Zhang i registolen, mannen bak den ubeskrivelig billedskjønne Hero og House of Flying Daggers, hadde jeg litt forventninger før jeg ruslet inn i kinosalen. Selv om jeg egentlig allerede har nådd et slags metningspunkt for nettopp denne typen film. Hero var fantastisk, men nesten i overkant måpefremkallende i sin estetiske overveldenhet. Jeg ventet litt av det samme her.

Jeg ble derfor tatt litt på senga den første timen, der Zhang til forskjell fra i Hero faktisk virker mest opptatt av å fortelle en historie. Selvsagt er bildene i og rundt keiserpalasset i den forbudte by et vakkert skue, men Yimou Zhang virker altså mest interessert i karakterene denne gangen. Og dessverre viser det seg å være hans svakhet. Historien er kronglete bygd opp. Det er en del karakterer å forholde seg til, hvorav alle har sin agenda, men Yimou Zhang klarer ikke å samle trådene på en dramaturgisk og spennende måte. Det hjelper heller ikke at nøkkelscenene fremstår som pompøse og såpeoperaaktige.

I den siste timen skjer det imidlertid noe. Plutselig eksploderer filmen i en serie av etterlengtede estetiske slagscener. Og selv om man ikke klarer å engasjere seg i hvem som kommer helskinnet ut av herligheten, er det vanskelig ikke å la seg bli blendet av disse sekvensene. Man forstår også hvordan filmen er blitt den dyreste noensinne i Kina.

Alt i alt klarer jeg likevel ikke å være mer enn maksimum mellomfornøyd. Spektakulært og pompøst, men innholdsmessig tomt og unødvendig kaotisk.