Monthly Archive

Interview - premiereklar på norske kinoer denne helgen - er en liten godbit. En hollandsk/amerikansk samproduksjon, med Steve Buscemi både foran og bak kamera, i en nyinnspilling av Theo van Goghs hollandske originalfilm med samme tittel fra så sent som 2003. Jeg har ikke sett originalen selv, men har forstått det slik at Buscemis versjon er veldig tro mot originalen, noe som også gjenspeiler seg i at han stort sett har brukt samme crew bak kamera som van Gogh benyttet seg av for fire år siden. Det var for øvrig meningen at van Goghs selv skulle lage en amerikansk versjon av filmen sin, men da en muslimsk fundamentalist skjøt og knivstakk den kontroversielle filmskaperen til døde i kjølevannet av Submission: Part I i 2004, så strandet prosjektet av naturlige årsaker.

Etter hvert var det Steve Buscemi som fikk ansvaret for å realisere nyinnspillingen. Et godt valg.

Filmen handler om et ublidt møte mellom en utslitt og snobbete politisk avisjournalist og en ung, vakker og berømt skuespillerinne. Problemet er at journalisten sendes uvillig til dette intervjuet, der han møter uforberedt og totalt uvitende om hvem som sitter på andre siden av bordet. Han ser ikke annet enn en overfladisk samlebåndsblondine fra Hollywood-maskineriet som det er under hans verdighet å snakke med. For hva skal de snakke om? Når hun i tillegg kommer for sent til intervjuet og langt på vei oppfyller stereotypen som “selvopptatt superstjerne”, ligger det i kortene at møtet neppe blir veldig minneverdig.

Men det blir det. Så definitivt. Møtet mellom disse to vidt forskjellige personlighetene skal nemlig vise seg å avdekke hemmeligheter, løgner og sannheter i en salig blanding av ektefølt karakterdrama og et skjebnesvangert psykologisk spill. Kanskje er de to likevel ikke så ulike som først antatt? Historien utvikler seg til å bli et stramt regissert og intenst kammerspill med framragende dialogveksling fra et intelligent manus. I hovedrollene: Steve Buscemi og Sienna Miller - i et gnistrende samspill. Etter å ha sett sistnevnte i denne filmen, og som Edie Sedgwick i Factory Girl (som ikke er noen veldig god film), fremstår hun som årets store positive overraskelse.

I Interview klarer både Buscemi og Miller å formidle sterke personligheter og krevende karakterutvikling på en troverdig måte. Og det er helt nødvendig for at en film av denne typen skal lykkes. Vi har tre kameraer (som regel håndholdte) og to skuespillere. Alt er spilt inn i løpet av 9 dager (!) og 95 % av filmen foregår på én location. Det er lange tagninger, noen på opp mot ti sammenhengende minutter. Og det er helt sikkert medvirkende til at filmen føles så energisk og intens, der kamera har en uvanlig og effektiv nærhet til karakterene og skaper en nesten dokumentarisk virkelighetsfølelse. Jeg likte Interview veldig godt.

30. oktober 2007 er det nøyaktig 75 år siden Louis Malle kom til verden. En filmskaper som for lengst har skrevet seg inn i historien, men som kanskje fortjener enda mer opperksomhet enn ettertiden har gitt ham. Louis Malle døde i 1995.

Selv må jeg innrømme at det ikke er veldig lenge siden jeg for alvor oppdaget alt hva franskmannen har å by på. Hans langstrukne karriere fra slutten av 50-tallet og frem til begynnelsen av 90-tallet skjuler nemlig et skattekammer av mer eller mindre forbigåtte filmperler. For min del begynte oppdagelsen med Au revoir, les enfants (1987) som i sin høyst personlige skildring av tunge barndomsår under okkupasjonstiden i Frankrike nærmest beveget meg til tårer.

Og da jeg kort tid etter kastet meg over Murmur of the Heart (1971) gikk det opp for meg at jeg knapt hadde sett noe mer vakkert og følsomt festet til film. Der og da fikk jeg en ny favorittfilm. Og en ny favorittregissør.

Deretter beveget jeg meg lenger tilbake i tid. Til Le Feu follet (1963) og Elevator to the Gallows (1958) som fikk meg til å forstå rekkevidden og den allsidige spennvidden i Malles arbeid. Før jeg hoppet frem til den omdiskuterte Pretty Baby (1978) og i dag landet på Lacombe, Lucien (1974) for å markere dagen. Jeg har fortsatt til gode å bli skuffet.

Og fremdeles gjenstår flere filmer av Louis Malle for meg å utforske. Det er en god følelse.

PS! Jeg skal komme tilbake med fyldigere og mer detaljert referat av noen utvalgte Malle-filmer ved en senere anledning.

Det er ingen nyhet at Michael Moore bruker omdiskuterte metoder og vinklinger i sine populære dokumentarfilmer. Mange har også belyst det i egne dokumentarer. Grunnen til at det kanadiske regiparet, Rick Caine og Debbie Melnyk, sitt bidrag fortjener litt mer oppmerksomhet er at de etter sigende deler Moores politiske syn, samtidig som de utgir seg for å være (eller ha vært) beundrere av Michael Moore som dokumentarist. Det skal også ha vært utgangspunktet for denne filmen (så får det være opp til hver enkelt å avgjøre om det føles troverdig).

Men underveis, mens de gjorde research, oppdaget Caine og Melnyk at det var mye som skurret - både i Moore sin historie, hva kolleger og venner forteller om ham, hvilket bilde som tegner seg når de reiser til Flint (hjembyen hans) og hvilke arbeidsmetoder han benytter seg av. Caine og Melnyk gjør blant annet et stort poeng ut av at Michael Moore faktisk lyktes med å gjennomføre to (!) intervjuer med General Motors-sjef Roger Smith i forbindelse med gjennombruddsfilmen Roger & Me, hvor hele premisset var at Moore aldri fikk Roger Smith i tale. Og det er flere slike historier i Manufacturing Dissent - som i sum tegner et lite flatterende bilde av Michael Moore, både som dokumentarisk, men også som menneske. Caine og Melnyk forsøker også over lang tid å organisere et intervju med Michael Moore, men lykkes aldri.

Det de derimot lykkes med er å lage en interessant dokumentar som på en forholdsvis balansert og nøkern måte fungerer som et portrett av en mann som med gode intensjoner, men kanskje med litt for stort selvbilde, er blitt verdens mest berømte og innflytelsesrike dokumentarisk ved hjelp av høyst omdiskutert metodikk. Han lager gode filmer om viktig tematikk - nå sist med Sicko som jeg for litt siden skrev en betinget positiv omtale av - men skal samtidig være på vakt for at stadig flere blir oppmerksomme på hvordan han kommer seg fra A til Å i sine filmer. Det er ikke alltid “the end justify the means”.

Jeg vet at jeg sikkert tråkker noen på tærne nå. For av en eller annen absurd grunn så har tilsynelatende oppegående mennesker, som muligens er blant de få som frekventerer denne siden, trukket dette makkervet av en film til sitt bryst. Jeg snakker om den tøvete 90-tallskalkunen Gummo, som jeg først fikk med meg denne uken - ti år på etterskudd. En smertefull opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten.

Filmen tar oss med til byen Xenia, Ohio, som er preget av ettervirkningene, både økonomisk og psykologisk, av en kraftfull tornado som herjet byen for mange år siden. Filmen zoomer inn på et uheldig utvalg av byens innbyggere som sliter tungt i hverdagen, på flere måter, enten man velger å bruke nettene til å drepe villkatter eller dagen til å ikle seg rosa Snurre Sprett-ører. All elendigheten er skrevet og regissert av Harmony Korine, som noen år i forveien hadde servert Larry Clark manuset til Kids - og noen år senere: Ken Park (han har også laget Julien Donkey-Boy med Werner Herzog, som jeg ikke har sett, og er i disse dager aktuell med en ny film, Mister Lonely, som veldig nylig ble vist på BIFF).

Én ting er at Gummo er dørgende kjedelig. Langt verre er det at filmen er bunnløs av intetsigende smakløshet og ondsinnede karikaturer av amerikansk white trash-rariteter på samlebånd. Over 60 år etter den fantastiske Freaks så gjør Harmony Korine det stikk motsatte av hva en solidarisk Tod Browning gjorde med stor varme på 30-tallet: de deformerte (autentiske) individene ble skildret som ekte mennesker. Som vinnere. Filmen var også en påminnelse om at menneskets godhet kommer innenfra, i en tid da det ikke var en selvfølge å behandle “de unormale” med verdighet. Der Browning i Freaks hedret “de unormale”, gjør Korine narr av samme gruppe mennesker i Gummo. Ok, han gjør det sikkert ikke med intensjon. Men sånn opplevde jeg det. At Korine ville stått først i køen for å tråkke på og mobbe Elefantmannen, hvis han bare hadde fått sjansen.

Man trenger selvsagt ikke ha et “alle er vi forskjellig, men det er utenpå”-budskap i enhver film om samfunnets utskudd, men hva er verdien i å gå lengst mulig for å gjøre mest mulig narr av en forsvarsløs menneskegruppe? Det er ingen varme, ingen humor, ingen menneskelighet, ingen relevans eller ingen mening i Gummo. Det er ganske enkelt en forferdelig dårlig film. Selv ikke Chloë Sevigny kan redde dette.

Ikke fordi jeg misliker alternativ film om alternative samfunnstapere per se, men jeg hatet Gummo. Gjør én ting: Se heller Happiness av Todd Solondz. Den er alt det Gummo ikke er, og i seg selv et cineastisk mesterverk.

PS! Det ble skrevet en masteroppgave ved UiO for to år siden: “En studie av Harmony Korines filmforfatterskap”, som ser ut til å inneholde en analyse av Gummo. Sikkert interessant og tar opp en haug med aspekter ved filmen som jeg ikke orket å tenke på underveis, men jeg tror neppe den er i stand til å endre min oppfatning om at dette er og blir en søppelfilm som jeg aldri kommer til å se igjen. Aldri.

Jeg vet at denne filmen vil gå høyt inn på listen min over årets beste filmer når den skal settes opp rundt nyttår.

Control er en knakende god film, ikke bare for fansen av Ian Curtis og Joy Division, men for alle som er glad i god film - og god musikk. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg i utgangspunktet er svak for Joy Division, og kanskje er det en fordel, men garantert ingen nødvendighet for å sette pris på dette lidenskaplig godt fortalte verket. Og hvis musikken samtidig får en renessanse på grunn av filmen (og det tror jeg den vil få), så hadde jo ingenting vært bedre enn det, vel vitende om at Joy Division aldri har vært eller kommer til å bli allemannseie. Til det er de for gode.

Control er filmen om Ian Curtis, vokalist og frontfigur i det Manchester-baserte Joy Division, det viktigste og mest interessante bandet i England på slutten av 70-tallet. Post-punk. Curtis var en melankolsk poet, låtskriver og musiker. Med et stort hjerte, men også med en ulidelig smerte og sykdom forsøkt druknet i alkohol og piller, fikk 23 år gamle Ian Curtis til slutt nok og forlot denne verden en maidag i 1980 med et tau hengende rundt hodet. Han etterlot seg kone og en datter på ett år.

Tilbake er tekstene, stemmen, minnene, musikken.

Og det er dette som oppsummeres og portretteres så smertefullt, så kraftig og så sterkt i Control, regissert av debutant Anton Corbijn, med en åpenbar lidenskap og kjærlighet for personen og musikken. Corbijn har selv bakgrunn som regissør av musikkvideoer og fotograf for blant annet Depeche Mode, Nirvana, Tom Waits, Metallica og U2. Utvilsomt en god CV, men i dag er det Control som er kronen på verket.

Med nydelig foto i svart/hvitt skapes en genuin britisk 70-tallsatmosfære som den perfekte ramme for en historie som er fengslende og energisk fortalt, men som også har en sårhet i seg. Og med skuespillerprestasjoner av Sam Riley og Samantha Morton som i en rettferdig verden allerede burde være i gang med å planlegge antrekket til Oscar-utdelingen. Kudos også til resten av skuespillerne. Og det er ganske utrolig å tenke på at de som i filmen utgjør Joy Division faktisk fremfører låtene live for egen maskin… Det kunne vært katastrofe, men låter istedet veldig, veldig bra. I tillegg kommer mye annen bra musikk på soundtracket som ren bonus, fra David Bowie til New Order.

Filmen er kanskje ikke oppløftende, men den er faen så bra. Og ja, dette er en anbefaling.

En strålende nyhet tikket inn i dag: Michael Mann er mannen som skal regissere gangsterfilmen Frankie Machine (basert på Don Winslows bok The Winter of Frankie Machine) - filmen som forhåpentligvis skal relansere Robert De Niro som sjangerens ubestridte konge foran kamera, og gjøre Francis Ford Coppolas uttalelser tidligere denne uka, om en mett og uinspirert skuespiller, til skamme. Det skal sies at De Niro har involvert seg selv i en lang rekke av ubetydeligheter og mer eller mindre flaue filmer de siste drøye ti årene. Med noen hederlige unntak naturligvis, som da han i fjor både regisserte og spilte en birolle i CIA-dramaet The Good Shepherd. Selv om filmen har sine svakheter, der De Niro kanskje ikke var den rette til å regissere Eric Roths svært komplekse manus (Michael Mann, som har realisert Eric Roth-manusskripter med stort hell tidligere burde paradoksalt nok vært et bedre valg), så følte jeg at filmen ble et viktig symbol på at De Niro fremdeles fortsatt har noe genuint i seg. At det er et brennende engasjement der inne, som har vært godt skjult de siste årene, men at han nå igjen er klar for å ta fatt på mer kvalitetsbetonte oppgaver.

Når Michael Mann nå er klar for å regissere Frankie Machine, så er jeg overbevist om at prosjektet har havnet i trygge Hollywood-hender. Selv om det nok hadde vært enda mer spennende med en Martin Scorsese/Robert De Niro-gjenforening, slik det tidligere har vært snakk om (han står fortsatt oppført som regissør på IMDb), så vil Mann aldri være noen dårlig erstatter.

De Niro skal også produsere filmen, sammen med Jane Rosenthal, gjennom deres produksjonsselskap Tribeca Films. Lanseringsdato blir trolig ikke før høsten 2009. Men man skal jo alltid ha noe å glede seg til…

Da jeg leste Shutter Island (som går under tittelen “De gales øy” i Norge) av Dennis Lehane for et par år siden, så tenkte jeg for meg selv at dette burde det bli lagd film av. Lehanes bok er en eminent “page turner”, mer kvikk i vendingene enn Mystic River (som fikk en svært vellykket overføring til film ved Clint Eastwood) og egentlig som skapt for å bli film. Settingen er den isolerte øya Shutter Island på den amerikanske østkysten i 1954. Dit kommer politimennene Teddy Daniels og Charles Aule for å etterforske en forsvinningssak.

For noen år siden ble det snakket om at Wolfgang Petersen (hjelp, det begynner å bli lenge siden Das Boot) kanskje kom lage film av Shutter Island. Siden har det vært stille. Før det i dag ble kjent at ingen annen enn Martin Scorsese, min definitive favorittregissør, nok en gang plasserer Leonardo DiCaprio foran kamera og etter alle solemerker starter innspillingen allerede til våren. Woho! Jeg gleder meg!

Det var med blandede følelser jeg ruslet ut av kinomørket etter å ha overvært De levande. Den siste filmen fra Roy Andersson. En institusjon i svensk film.

Det er ingen handling i De levande. Det er istedet en serie av mer eller mindre sammenhengende tablåer - av ulik kvalitet. Fra det geniale til det mer trivielle og uinteressante. Da jeg på vei hjem forsøkte å samle tankene mine rundt filmen, ble jeg ganske forvirret og hang meg kanskje litt opp i de segmentene jeg ikke likte så godt. Når jeg nå har fått filmen på en ukes avstand, så har det imidlertid skjedd noe: minnene fra de mesterlige sekvensene har skjøvet mine bagatellmessige innvendelser under teppet. Filmen har rett og slett vokst til å bli noe mye større, mer betydelig og vakkert enn min umiddelbare respons.

For all del: jeg satte virkelig pris på filmen der og da også. Jeg levde meg inn i de absurde iakttakelsene av de hverdagslige situasjonene, lot meg fascinere av det stilistiske filmspråket som er til fingerspissene rikt på detaljer (som gjør det vanskelig å vite hvor man skal feste blikket, det er mye spennende som foregår i bildekantene), lot meg begeistre over og bli glad i karaktergalleriet, og fant den stemningsfulle blandingen av håpløshet, ironi og gjennomgående svart humor til tider eksepsjonelt vellykket.

Hvis man er villig til å investere litt, så er dette stor underholding.

Og i ettertid har jeg “glemt” at tablåene er av litt ujevnt kaliber… men hvorfor ikke fokusere på det som er virkelig bra? For det er mye av det i De levande. I en film nærmest kjemisk fri for handling, er det også et privilegium vi som tilskuere har å vektlegge det vi selv ønsker å vektlegge.

Mitt forhold til David Cronenberg strekker seg noen år tilbake i tid. Til da jeg i ungdomsskolealder midt på 90-tallet, ved tilfeldigheter jeg ikke lenger husker, kom over to filmer som het Videodrome og The Dead Zone (som begge kom til verden ett år etter meg). Jeg tror ikke jeg var bevisst på hvem Cronenberg var på det tidspunktet. Men jeg husker at jeg ble helt tatt på senga av den underlige faenskapen i Videodrome (den gjorde inntrykk!), mens det var noe med mystikken og spenningen i The Dead Zone som traff meg. Og kanskje litt fordi den var basert på en bok av Stephen King (som jeg leste kort tid etterpå) og at Christopher Walken allerede var en mann jeg hadde merket meg som en utrolig god fyr. Men viktigst: Jeg opplevde filmen som ufattelig god, og det er den Cronenberg-filmen jeg har sett flest ganger og som ligger mitt hjerte nærmest. Hans mest gjennomførte og beste film laget han imidlertid bare for noen få år siden: A History of Violence. Den blir egentlig bare bedre og bedre jo mer jeg får den på avstand.

Nå er Cronenberg aktuell igjen, og det bør være unødvendig å si at jeg var fryktelig spent på Eastern Promises som åpner på norske kinoer denne uka. Filmen tar oss med til Londons underverden av nådeløse russiske gangstere som ikke liker at en jordmor graver i dagboka til en russisk jente som døde under fødsel. Jordmoren, som spilles av Naomi Watts, vikler seg som uskyldig part inn i et farlig spill med personer man ikke vil terge på seg selv i en travel gate midt på dagen. Deriblant Viggo Mortensen i russisk mafiautgave. Og Vincent Cassel - som virker å være skapt for roller som dette.

Så hva synes jeg? Vel, like mesterlig som A History of Violence er det ikke. Jeg tror heller ikke dette er en film som vil vokse så fryktelig mye. De dramaturgiske løsningene blir litt for enkle, og selv om manuset absolutt også denne gang fungerer på flere plan, så følte jeg aldri på kroppen at jeg opplevde og tok innover meg noe særlig mer enn den spenningen som ble servert meg i handlingen.

Men når det er sagt så har jeg heller ikke særlig flere innvendinger. Eastern Promises er nemlig en fantastisk mørk og hardkokt krimfilm med et herlig cronenbergsk uttrykk (selv om dette må sies å være blant hans mest streite filmer) og med en beundringsverdig kompromissløs tilnærming overfor bruk av vold som virkemiddel. Det er ikke ekstremt mye vold i filmen. Men den volden som er her, den er definitivt ekstrem. I hvert fall for å være mainstream-film. Det er frastøtende og uhyggelig, men realistisk og uventet. Allerede i første scene får man en pekepinn. Men det blir verre. “Høydepunktet” finner sted i en badstue et godt stykke ut i filmen. Det blir 10 uforglemmelige, blodige minutter i en scene som allerede har fått klassikerstatus.

Cronenberg har også truffet bra med castingen. At Mortensen har gjort et dedikert stykke forarbeid skinner godt igjennom. Cassel er alltid god som en små-aggressiv handle-før-tenker-person. Naomi Watts er troverdig som idealistisk og naiv jordmor. Armin Mueller-Stahl og Jerzy Skolimowski fortjener også å få navnene sine skrevet i denne omtalen - i positiv forstand. De kler rollene sine godt. Aftenbladet-filmanmelder Arild Abrahamsen er naturligvis på bærtur når han forsøker å latterliggjøre skuespillerne i sin terningkast 2-slakt av filmen:

“Aldri har jeg sett Viggo Mortensen dårligere. Aldri har Naomi Watts virka mer som en Santa Lucia-engel fra ei snottete skillingsvise. Jeg ba til den gresk-ortodokse treguden: Kan ikke heller Christer Falck komme og få opp nivået i denne elendigheten? Hvor er ubåtkapteinen og hans balalaika-årkester?”

Men han er som regel en underholdende skribent. Og skivebom til tross, jeg liker å sitere ham.

Dog, sannheten er naturligvis det stikk motsatte av hva Abrahamsen mener (og her kan man gjerne generalisere). Viggo Mortensen & co. er intet mindre enn helt essensielle og vellykkede brikker i en helhet som er vevd sammen rundt et intelligent og velskrevet manus om menneskets natur og moral, stemningsfullt og stilistisk fotografert av regissørens favoritt, Peter Suschitzky, og med prikken over i’en i klassisk, kompromissløs Cronenberg-regi. Uinteressant blir det i hvert fall ikke. Hvis du skulle være i tvil: Dette er vel verdt en kinotur (men vær forberedt på sterke saker).

Jeg har i en tidligere post pekt til den snarkerati.com-genererte listen over tidenes 50 beste dystopiske filmer. Nå har samme nettsted brukt samme formel for å generere en liste over de beste vampyrfilmene. 70 i tallet. Fra Bordello of Blood (1996) til Nosferatu (1922) (eller omvendt). Jeg fant den dystopiske listen både informativ og fornøyelig, og nå setter jeg meg ned for å finne ut hvilke vampyrperler jeg eventuelt har gått glipp av. Listen leses her.

Og en quiz på tampen: Fra hvilken vampyrfilm er bildet ovenfor hentet?

Historien om den amerikansk-jødiske Wall Street Journal-korrespondanten Daniel Pearl som ble kidnappet og halshugget i Pakistan for fem år siden, gjorde inntrykk på en hel verden. Tilbake satt hans høygravide kone som skulle føde deres første barn.

Senere har hun skrevet bok om hendelsene, slik hun opplevde det - før, under og etter kidnappingen og likvideringen. A Mighty Heart er Michael Winterbottoms adapsjon av Mariane Pearls bok.

Angelina Jolie, som har hovedrollen, har fått mye oppmerksomhet for sin tolkning av nettopp Mariane Pearl. Selv er jeg litt usikker på hva jeg synes om prestasjonen hennes. Kanskje er jeg litt likegyldig fordi jeg aldri brydde meg veldig om henne? For til tross for at historien utvilsomt er sterk og virkelighetsnær, så rører Winterbottom det til i dramaturgien. Karakteroppbygning er fraværende og jeg følte meg aldri som en del av handlingen. Semi-dokumetarstilen til Winterbottom var langt mer effektiv i hans forrige og bedre film The Road to Guantanamo. Her følte jeg meg for det meste kun som en passiv og følelsesløs observatør som ikke klarte å leve meg inn i det dramatiske innholdet.

Men for all del - dette er på ingen måte totalt bortkastet tid. Historien er interessant i seg selv. Men det kunne vært enda bedre, dersom Winterbottom enten hadde valgt å bruke dramaturgiske knep som kunne gjort filmen mer spennende som en thriller, eventuelt brukt andre metoder for å formidle følelser og desperasjonen over til publikum slik at filmen kunne blitt sterkere som et drama. Resultatet er litt av begge deler - og da blir det bare middels spennende og medrivende - når det kunne vært så veldig mye bedre.

Dette var skuffende saker. Av en eller annen grunn så hadde jeg fått det for meg at The Lookout kom til å bli en av årets filmatiske høydepunkter. Det er en god stund siden jeg begeistret leste de første omtalene, det må ha vært i mars, da filmen hadde ameikansk premiere. Det var store ord som ble brukt, slik at jeg i et halvt år har gått rundt og ventet forventningsfullt på at filmen en dag skulle finne veien til norske kinosaler. Nå har den gjort det - og jeg har fått årets store skuffelse rett i fanget (ved siden av Quentin Tarantinos Death Proof, men skal forsøke å komme tilbake til det i en annen post).

The Lookout handler veldig enkelt om tenåringsgutten Chris som havner i en stygg bilulykke, overlever, sliter med hukommelsestap, har et distansert forhold til sine velstående foreldre, bor sammen med en blind mann spilt av Jeff Daniels og har en vaskejobb i en bank som han til slutt ender opp med å rane - mot sin vilje. Chris spilles av talentfulle Joseph Gordon-Levitt som imponerte vettet av meg i den fantastiske Mysterious Skin og gjorde seg heller ikke helt bort i den lettere overvurderte, men likevel friske neo noir-forsøket Brick. I The Lookout fortsetter han å demonstrere sitt talent, men dessverre er rollen denne gang både usympatisk og lettvint utviklet.

Det hele åpner ganske lovende, muligens fordi jeg er innstilt på at dette skal være bra, men det tar ikke lang tid før jeg må erkjenne for meg selv: dette er jo rimelig uinteressante saker. Filmen begynner som et psykologisk drama og ender i en thriller, uten at den er veldig overbevisende som noen av delene. Høydepunktet er definitivt Jeff Daniels, men det er ikke til filmens fordel at han bare er på lerretet noen få minutter.

At manuset til Scott Frank skulle være så godt at filmskapere som Sam Mendes, David Fincher og Michael Mann alle luktet på prosjektet forstår jeg lite av. Scott Frank, som tidligere har skrevet Minority Report og Out of Sight (meget gode manus), endte til slutt opp med å virkeliggjøre sin egen historie. Og kanskje er det der feilen ligger. Frank forsøker tydeligvis å være nettopp Mendes, Fincher og Mann på en og samme gang, men er milevis unna å ha slike ferdigheter og søler det dessuten kraftig til i historiefortellingen. Det blir mange løse tråder og filmen fremstår som halvveis, ufullendt og særdeles lite engasjerende. En real nedtur, tatt forhåndshypen i betraktning.

Intriger og farlige hemmeligheter ulmer under overflaten i et historisk familiedrama. Vi skal helt tilbake til keiserfamilien i Kina under Tang-dynastiet like før år 1000.

På engelsk heter den Curse of the Golden Flower. Den kinesiske originaltittelen lar jeg være å gjengi, da jeg ikke aner hva den betyr. Her i Norge er imidlertid filmen nå lansert under tittelen Slaget om den forbudte by. Ordinær kinopremiere var denne uken.

Med Yimou Zhang i registolen, mannen bak den ubeskrivelig billedskjønne Hero og House of Flying Daggers, hadde jeg litt forventninger før jeg ruslet inn i kinosalen. Selv om jeg egentlig allerede har nådd et slags metningspunkt for nettopp denne typen film. Hero var fantastisk, men nesten i overkant måpefremkallende i sin estetiske overveldenhet. Jeg ventet litt av det samme her.

Jeg ble derfor tatt litt på senga den første timen, der Zhang til forskjell fra i Hero faktisk virker mest opptatt av å fortelle en historie. Selvsagt er bildene i og rundt keiserpalasset i den forbudte by et vakkert skue, men Yimou Zhang virker altså mest interessert i karakterene denne gangen. Og dessverre viser det seg å være hans svakhet. Historien er kronglete bygd opp. Det er en del karakterer å forholde seg til, hvorav alle har sin agenda, men Yimou Zhang klarer ikke å samle trådene på en dramaturgisk og spennende måte. Det hjelper heller ikke at nøkkelscenene fremstår som pompøse og såpeoperaaktige.

I den siste timen skjer det imidlertid noe. Plutselig eksploderer filmen i en serie av etterlengtede estetiske slagscener. Og selv om man ikke klarer å engasjere seg i hvem som kommer helskinnet ut av herligheten, er det vanskelig ikke å la seg bli blendet av disse sekvensene. Man forstår også hvordan filmen er blitt den dyreste noensinne i Kina.

Alt i alt klarer jeg likevel ikke å være mer enn maksimum mellomfornøyd. Spektakulært og pompøst, men innholdsmessig tomt og unødvendig kaotisk.

Siden en nyinnspilling dukker opp på norske kinoer i neste måned, så tenkte jeg rett og slett å informere om at originalen, Sleuth fra 1972, er en fabelaktig god film. Av en eller annen grunn er den grusomt oversett, så jeg tar herved på meg oppgaven med å opplyse folket. Remaken har riktignok høstet en del positivitet, og det er ikke direkte overraskende ettersom materialet er såpass solid. Opprinnelig skrevet som et teaterstykke av Anthony Shaffer (han skrev forresten også The Wicker Man - der må man for all del ikke se remaken) og bearbeidet til film av ingen ringere enn Nobelprisvinneren Harold Pinter. Likevel ønsker jeg å benytte anledningen til å slå et slag for originalen.

Filmen er regissert av den 10 ganger Oscar-nominerte Joseph L. Mankiewicz (broren til Citizen Kane-forfatter Herman J. Mankiewicz), men huskes definitivt best for sitt briljerende skuespillerpar: Laurence Olivier og Michael Caine. Dialogen er allerede på papiret ufattelig velskrevet og språkmektig, krydret med finurlige poenger og anektdoter som kler den erkebritiske settingen på en måte som gir filmen en sjel man lukter allerede etter få minutter. Men det er likevel noe med hvordan dialogene leveres av herrene Olivier og Caine. Man glemmer at historien utvikles i sakte tempo, at det bare er to personer til stede og at ting stort sett foregår innenfor husets fire vegger i 138 sammenhengende minutter.

Handlingen er heller ikke så voldsomt krevende: En selvgod, smått eksentrisk brite av en mystisk forfatter (spilt av Laurence Olivier) inviterer konens elsker, Milo (Michael Caine) til sitt landlig plasserte herskapshus for å diskutere forholdet. Etter kort tid fremmer han et uventet forslag: å arrangere et innbrudd hvor Milo stikker av gårde med verdifulle juveler slik at han selv slipper å betale underholdningsbidrag til sin kone, og samtidig kan kreve forsikringspenger for de stjålne juvelene. Som krimforfatter mener han at planen er perfekt.

Det er den selvsagt ikke.

Filmen derimot er nær perfekt innenfor sine tette rammer som bærer veldig preg av å være en overføring fra teater. Men det er så vittig, så velspilt og så underholdende at man glemmer tid og rom. I hvert fall gjorde jeg det.

Michael Caine spiller for øvrig den motsatte rollen i nyinnspillingen av hva han gjør i originalen. Motspiller er Jude Law, og filmen er regissert av Kenneth Branagh. Jeg tviler ikke et sekund på at det også er veldig bra - men jeg hadde bare lyst til å la solen skinne litt på en bortglemt perle…

Le Couperet fra 2005 er foreløpig siste verk regissert av den greske filmguden Costa-Gavras. Få har laget bedre politiske thrillere enn ham. Z fra 1969 er i så måte obligatorisk. Le Couperet kvalifiserer kanskje ikke som noen politisk thriller, men Costa-Gavras har et ufravikelig sosialt engasjement, og det kommer definitivt til uttrykk her også. Filmen kan best beskrives som en svart komedie med brodd mot det moderne vestlige samfunnet. Handlingen er lagt til Frankrike.

Read the rest of this entry »

Julia Loktev har regissert, skrevet, produsert og klippet en kompromissløs film med et både spennende og kontroversielt premiss: Day Night Day Night introduserer en kvinnelig hovedperson på 19 år. Hun er på vei til New York for å utføre sitt endelige oppdrag. I en nøye planlagt aksjon skal hun fylle rollen som selvmordsbomber. Bomben skal eksplodere på folketette Times Square.

Vi vet ikke hvor hun kommer fra. Hvem hun er. Hvem hun jobber for. Eller hvorfor hun gjør som hun gjør.

Day Night Day Night har et minimalistisk filmspråk. Det er grått, klinisk og trist. Kamera følger den kvinnelige, identitetsløse hovedrollen, overbevisende spilt av ukjente Luisa Williams, på nærmest dokumentarisk vis. Filmen har ingen musikk. Det er en slags foruroligende stillhet, kun avbrutt av hverdagslige og kroppslige lyder. Hun spiser, vasker seg, pusser tennene, klipper negler og puster. Det høres kjedelig ut, og etter hvert blir det også langtekkelig, men Loktev velger kompromissløst å dyrke det hverdagslige aspektet med flere lange, tålmodighetsprøvende tagninger. Med en gjennomgående uttrykksløs hovedkarakter, blir det på overflaten lite å bite i for publikum. Men den første halvtimen, kanskje de første tre kvarterene også, er likevel interessante - nettopp fordi premisset om å ikke gi bort noen bakgrunnsinformasjon skaper en viss nysgjerrighet.

Men på et tidspunkt begynte tankene mine å vandre fra “hvem er hun? hvorfor gjør hun dette?” til “hva er poenget med denne filmen? hvorfor gjør de det slik?”

Jeg er imidlertid glad for å ha sett filmen. Tematikken er interessant, og filmskapere som viser slik kompromissløshet er alltid positivt i min bok. Selv om jeg til slutt satt igjen som et nesten like stort spørsmålstegn som da filmen startet, så fikk filmen meg underveis til å reflektere og stille noen spørsmål, samtidig som Loktev lykkes veldig godt i å male en kald og uhyggelig stemning som fungerer veldig godt. Men som helhet blir det dessverre ikke mer enn halvveis vellykket.

Jeg har sett Sicko av Michael Moore som har premiere på norske kinoer denne helgen…

Read the rest of this entry »

Ai, ai. Hvem gleder seg ikke til denne filmen? For en visuell magiker av en filmskaper, som Tim Burton unektelig må sies å være, er jo trailerformatet den perfekte arena: her er det bildene og stemningen som skal pirre oss, uten at noe trenger å henge sammen på fornuftig vis rent fortellermessig (det har som kjent ofte svakheten til Burtons filmer). Det er derfor ingen stor overraskelse at traileren er fantastisk god og gjør akkurat det en trailer skal gjøre: begeistre, oppildne og få selv en notorisk musikalskeptiker til å telle ned dagene til 25. januar. Da har Sweeney Todd: The Demon Barber of Fleet Street norsk premiere.

Traileren ligger i mellomtiden her og venter på din oppmerksomhet.

Tidligere i dag viste jeg frem posteren til Redacted. Nå er også de første levende bildene fra De Palmas anti-krigsfilm sluppet på nett i form av en teaser. Men vent et øyeblikk… dette lever virkelig opp til sitt navn: teaser. Lydbildet er en kombinasjon av dialog hentet fra filmen og svulstig instrumental musikk, mens bildet okkuperes av tekst som informerer oss om prisene som filmen allerede er tildelt, i tillegg til anmeldernes superlativer (de som er så heldige og allerede har sett filmen). “Ja, vi vet det!” Teaseren inneholder ganske nøyaktig ett sekund som faktisk er hentet fra selve filmen, et lite ubetydelig klipp som ikke sier meg noe som helst, og that’s it. Se det her. Ble du pirret?

Jaja, i mellomtiden kan du more deg med å lese de utallige diskusjonene rundt filmen på IMDBs diskusjonsforum. Dette er utvilsomt en omstridt film som har satt følelsene i sving i statene. Her byr amerikanerne på mye god underholdning!

Den tredje traileren til Coen-brødrenes bejublede No Country for Old Men er minst like innbydende som de foregående, og gjør ventetiden frem til 8. februar om mulig enda mer uutholdelig. Se den deilige traileren her.

Brian De Palmas hardtslående og smått kontroversielle film om voldtekt og destruktivitet i Irak-krigen, Redacted, har fått en poster.

Read the rest of this entry »

En halvveis vellykket/mislykket “mockumentary” som følger et utvalg av lærere på en amerikansk skole, av typen High School, gjennom ett år. Read the rest of this entry »