You are currently browsing the monthly archive for september, 2007.
Takk til “gbang” på forum.filmantrop.net som gjorde meg oppmerksom på nettstedet Snarkerati sitt initiativ: en sammenblanding av stemmer på IMDb og anmeldelser samlet på rottentomatoes.com som har generert en liste over de 50 beste eller mest populære dystopiene festet til film. En fascinerende sjanger, og en ganske fin liste også. Med Metropolis på topp.
Listen finner du her.
Klikk videre for å se den helt ferske posteren til Michael Haneke sin ferdiginnspilte, amerikanske Funny Games-remake.
Hotel Chevalier er Wes Andersons prolog til The Darjeeling Limited. En kortfilm på 13 minutter, hvis handling foregår på et hoteollrom i Paris og involverer to karakterer - spilt av Jason Schwartzman og Natalie Portman. Kortfilmen vil ikke være en del av kinofilmen som for øvrig har premiere i USA i dag (og først kommer til Norge i februar neste år), men er nå tilgjengelig på internett og vil være en naturlig del av en kommende DVD-utgivelse.
Da iTunes frigjorde kortfilmen til gratis nedlasting i går, var trekkplasteret utvilsomt en avkledd Natalie Portman. Lite eller ingen opperksomhet ble viet til at dette faktisk er en Wes Anderson-kortfilm og prolog til hans neste film. For selv om Anderson er en kritikerrost filmskaper med forholdsvis stor fanskare, blir det uinteressant og sjanseløst mot nyhetsverdien i krystallklare bilder av Portmans nakne bakdel. Det er ren og skjær internett-logikk.
Men tro meg eller ikke: Jeg var mest interessert i å se dette fordi jeg er genuint nysgjerrig på hva vi har i vente fra Wes Anderson denne gang. Riktignok har han fortsatt til gode å bergta meg, men det er noe med filmspråket og stilen hans som likevel blir appellerende. Jeg satte meg derfor smått forventingsfull til rette for å se Hotel Chevalier.
Som en smakebit på The Darjeeling Limited, så er dette absolutt en delikat, estetisk aperetiff. Nydelig fransk popmusikk, et innbydende hotellrom med vakre kontraster, hele settingen og stemningen skapt gjennom stødig og selvsikkert foto, skaper et behagelig univers i 13 minuter.
Dessverre klarer ikke Wes Anderson å følge opp den perfekte rammen med et like perfekt innhold. Innholdet gir meg absolutt ingenting. Natalie Portman virker stiv og utilpass. Og det er ingen kjemi med henne og Schwartzman. De lever seg ikke inn i karakterene, men leser opp dialogen totalt blottet for pasjon og innlevelse. Det formidles ingen følelser eller menneskelighet som gjør det interessant. Det virker som vi er til stede på en umotivert prøve. Kanskje er det meningen at det skal være så livløst? Jeg vet ikke. Men jeg likte det ikke.
Hotel Chevalier faller derfor mellom to stoler, og min mistanke er at The Darjeeling Limited fort kan ende opp med å gjøre det samme. Akkurat som min opplevelse av Wes Anderson i tidligere filmer: det er estetisk interessant, noen ganger briljant, men uten noen som helst substans som gjør at jeg klarer å engasjere meg for alvor.
PS! Filmen kan lastes ned her (ikke iTunes).
I løpet av de neste årene vil vi kunne se Trond Espen Seim hele seks ganger som Varg Veum (to kinofilmer og fire tv-filmer). Filmatiseringene av Gunnar Staalesen-bøkene er et unikt prosjekt i norsk film. Aldri før har det blitt satset på samme måte. Målsettingen er åpenbart å komme opp på samme nivå og suksess som svenskene har gjort i filmatiseringene rundt karakterene Beck og Wallander. Begge i utgangspunktet romanfigurer i krimsjangeren.
Bitre blomster (regissert av Ulrik Imtiaz Rolfsen) er den første filmen i rekken og har premiere denne fredagen. I dag falt dommen fra landets filmkritikere.
Og de involverte hadde nok håpet på en litt bedre mottakelse. Ingen av de store mediene har foreløpig trillet terningen høyere enn til fire. I Akersgaten er VG (terningkast 4) mest fornøyd. De mener “normaliseringen” av Varg Veum er vellykket, gir ros til Trond Espen Seim, og trekker frem slutten som både spennende og dramatisk. VG gjør for øvrig et poeng ut av at lyden til tider er vanskelig å oppfatte (når skal norsk film lære?). Dagbladet (terningkast 3) skriver at spenningskurven er påtakelig flat, men er enig med VG i at ting tar seg opp mot slutten. Mest negative er imidlertid Aftenposten (terningkast 2) (ikke Per Haddal). Avisen går til frontalangrep på skuespillerprestasjonene og mener det ødelegger totalt for filmen, selv om både Seim og Bjørn Floberg får godkjent.
Dagsavisen (terningkast 4) er også fornøyd med Trond Espen Seim, og hevder sågar at han alene redder filmen (selv om de understreker at han ikke er Gunnar Staalesens Varg Veum). Side 2 Nettavisen (terningkast 3) kaller filmen for “stiv og teatralsk” og har samme innvending som Aftenposten: Skuespillerne er for svake. Med unntak av Seim.
Terningkast 4 er også gjengangeren i de største lokalavisene. Adressa, Stavanger Aftenblad, Fredriksstad Blad, Trønderavisa og Østlendingen virker alle mellomfornøyde med fire prikker på terningen. Selv i Gunnar Staalesens Bergen aksepterer man den østlandske versjonen av hovedpersonen, og Bergens Tidende gir i likhet med de fleste andre terningkast 4. “Godkjent, men ikke mer”, er dommen.
Selv har jeg aldri lest en eneste Varg Veum-bok og har et ganske avslappet forhold til filmserien, men konseptet er interessant, jeg elsker den svenske “Beck”-serien, og intet hadde vært bedre enn om man fikk til noe tilsvarende i Norge. De første reaksjonene tyder kanskje ikke på det. Men nå er heller ikke svensk presse overbegeistret for sine popuære filmserier. Dette er formelbaserte filmer som henvender seg til folket. Det er underholdning. De som har investert i prosjektet hadde helt sikkert ønsket litt mer drahjelp fra kritikerkorpset, men anmeldelsene er heller ikke til å grave seg ned av. Dette kan fortsatt bli bra. Nå er det folkets dom som gjelder.
Martin Scorsese har på sine eldre dager funnet ut at det er gøy å lage dokumentarer. Helst om musikere. For et par år siden lanserte han No Direction Home: Bob Dylan (som alle selvfølgelig må se, glimrende film). Neste år kommer han med den ferdiginnspilte Shine a Light om The Rolling Stones. Og nå er nyheten sluppet om at Scorsese også skal lage en dokumentar om The Beatles-legenden George Harrison. Filmen skal lanseres på kino, og ta for seg Harrisons virke både i og utenfor The Beatles. Paul McCartney og Ringo Starr skal angivelig stille opp, i tillegg til at familien vil grave opp nytt og spennende arkivmateriale om Harrison. Det vil selvsagt bli fokusert på Harrison som artist og låtskriver, men også hans funksjon som filmprodusent og hvordan han etter hvert hentet inspirasjon og tok til seg impulser fra indisk kultur.
Det sies at innspillingen allerede vil starte mot slutten av året, mens det skal være mer usikkert når prosjektet faktisk blir ferdig. Det hintes om at det kan ta litt tid, så vi får smøre oss med en god posjon tålmodighet. Visst skulle jeg ønske Scorsese også kunne gjøre litt god fiksjon, men George Harrison er min Beatles-favoritt, en veldig spennende skikkelse og Scorsese har tidligere vist at dette er noe han kan. Ergo: Jeg gleder meg!
Det er 50 år siden Sidney Lumet laget det jeg mener er 50-tallets beste film, 12 Angry Men (1957). Det er derfor ganske ufattelig at samme person nå, i 2007, nylig har presentert sitt siste verk - Before the Devil Knows You’re Dead - og de som allerede har sett filmen nærmest går av hengslene i begeistring. Lumet er 83 år. Og han har kanskje laget en av årets beste filmer?
Jeg har aldri lagt skjul på min forkjærlighet for Sidney Lumet som filmskaper. Han er en av etterkrigstidens virkelige giganter i amerikansk film, og det føles som et privilegium å få oppleve en ny film, et potensielt mesterverk, av mannen i 2007. Det hadde jeg faktisk ikke forventet. For selv om hans forrige film, Find Me Guilty, var meget god og ufortjent oversett, så er det noen tiår siden Lumet leverte sine sjelsettende verk på 50-, 60- og 70-tallet.
Before the Devil Knows You’re Dead, med solide navn som Philip Seymour Hoffman, Ethan Hawke, Albert Finney og Marisa Tomei i de viktigste rollene, var blant de filmene som ble best mottatt under årets filmfestival i Toronto. Filmen er ventet på norske kinoer 23. november.
Plottet beskrives slik:
Needing extra cash, two brothers conspire to pull off the perfect, victimless crime. No guns, no violence, no problem. But when an accomplice ignores the rules and crosses the line, his actions trigger a series of events in which no one is left unscathed (IMDb).
Og traileren ser du her.
Det ser bra ut…
Enkelte har gått tv-serien (ikke filmen) The Simpsons nærmere i sømmene, og funnet en lang rekke med “stills” som er mer eller mindre opplagte referanser til forskjellige filmer. Et lite utvalg:
Resten av bildene finner du her.
Ok, dame med kniv i hånden, mann som løper opp en trapp osv. virker kanskje ikke som bevisste filmreferanser sånn i utgangspunktet, men de blir det når man ser scenen i sin helhet. Flere av bildene er blant annet hentet fra den velkjente og fantastiske The Shining-parodien. Og The Simpsons er som alle vet viden kjent for å gjøre sin egen vri på kjente filmer…
Hvor mange av de 66 bildene gjenkjenner du?
Det er ikke veldig feil å hevde at Coen-brødrenes No Country for Old Men nok er den filmen jeg i øyeblikket ser mest frem til. De ekstremt positive omtalene kommer stadig tettere, og konseptet har hele veien sett ufattelig lovende ut. Et godt materiale (sies det, jeg har ikke lest boka selv) og fantastiske skuespillere. Det snakkes sågar om potensiell Oscar. For beste film!
Uansett kan jeg ikke forstå annet enn at dette blir en gedigen opptur sammenlignet med brødrenes siste forsøk. Og nå er det sluppet noen nye, lekre postere: tre såkalte “karakter-postere” og en fjerde poster jeg iallfall ikke har fått med meg tidligere. Jeg var ikke veldig begeistret for den første, og selv om de nye ærlig talt heller ikke alene ville fått meg til å løpe til nærmeste kino, så er de en del finere. Og løpe til kinoen kommer jeg uansett til å gjøre - men dessverre ikke før 8. februar neste år. Det er nemlig den magiske datoen filmen har norsk premiere.
I mellomtiden kan du kikke på de ulike posterne her. Eventuelt trykk på posteren til høyre.
Kritikerrost dansk familiedrama som etter å ha vært på filmfestival-turné verden over i ganske nøyaktig ett år, endelig settes opp på ordinær kino her til lands denne helgen. Kan den leve opp til alle superlativene? Jeg har sett filmen, og skal forsøke å gi svar.
Edward Copeland on Film har vært initiativtakeren bak et ganske interessant prosjekt hvor totalt 174 brukere har stemt frem en liste over de 100 beste ikke-engelskspråklige filmene i historien.
Uansett om man liker lister eller skyr det som pesten, så kan oversikten i det minste brukes som en slags guide over mer eller mindre essensiell verdensfilm. Her er de fleste av de beste og mest opplagte representert med flere filmer: Bergman, Kurosawa, Godard, Fellini og Kieslowski er alle gjengangere. Det er en nokså variert og spennende liste.
Likevel vil man alltid lete og henge seg opp i mangler. Selv stusset jeg ganske mye over at mine to franske favorittregissører, Louis Malle og Claude Chabrol, ikke har fått med en eneste film. Og hvorfor er Roman Polanski utelatt med Knife in the Water? Listen er også litt mangelfull på nyere film. Jeg savner spesielt noe fra Michael Haneke.
Men foruten akkurat det, så er listen passe variert og interessant. Helt på topp landet The Rules of the Game (1939) av Jean Renoir, og jeg skammer meg kanskje litt over ikke å ha sett den?
Topp 10:
1. The Rules of the Game
2. The Seven Samurai
3. M
4. 8 1/2
5. Bicycle Thieves
6. Persona
7. Grand Illusion
8. Aguirre, The Wrath of God
9. The Battle of Algiers
10. The 400 Blows
Hele listen kan leses her.
Tidligere i år ble den britiske filmen If… (1969) av Lindsay Anderson endelig innlemmet i det gode Criterion-selskapet. En feiende flott dobbel disc-utgave med masse interessant ekstramateriale, overraskende skarpt bilde og ikke minst engelsk undertekst som gjør det mulig å fange opp den relativt krevende uttalen. Utgivelsen var mildt sagt etterlengtet, og siden jeg ikke hadde sett filmen fra før - men lenge hatt et sterkt ønske om å gjøre noe med det - så tok det ikke lang tid før jeg la inn en forhåndsbestilling. Nærmest umiddelbart etter at jeg fikk filmen i mine hender, ble den forventningsfullt puttet i DVD-spilleren. Read the rest of this entry »
Det er såkalt “Pilot Season” i USA, og en idealistisk manusforfatter forsøker febrilsk å få sin visjon av en tv-serie på lufta. TV-selskapet virker fornøyd og omtaler ideen og manusskriptet som sesongens mest spennende pilot. Nå gjenstår bare castingen og innspillingen av en pilot-episode. Og det er her utfordringene kommer…
David Duchovny spiller rollen som manusforfatteren Mike, mens Sigourney Weaver er den kompromissløse tv-sjefen som skal avgjøre den potensielle tv-seriens skjebne.
En interessant videosnutt relatert til det som i min bok fortsatt er årets beste film, Zodiac av David Fincher, har dukket opp på nett. Det er ganske enkelt snakk om en slags demonstrasjonsvideo som illustrerer hvordan det er brukt CGI i flere scener i filmen, som i hvert fall jeg intuitivt gikk ut fra var skutt på location og ikke foran blue-screen. Ganske fascinerende, samtidig som det forteller en hel del om Finchers perfeksjon. Det ser ufattelig bra ut på film. Videosnutten varer i omlag 3-4 minutter:
Inland Empire ble en svett opplevelse. Nesten tre timer med intenst marerittaktige bilder som terroriserer netthinnen. Det kan høres fryktelig negativt ut. Men oppleves faktisk som det stikk motsatte.
Michael Haneke er i ferd med å legge siste hånd på sin amerikanske nyinnspilling av sin egen østerrikske originalversjon fra 1997. Ti år senere er det Tim Roth, Naomi Watts og Michael Pitt som skal være brikkene i Hanekes foruroligende beretning, som definitivt er blant de mest ubehagelige jeg har opplevd festet til film. Remaken, som det så flott heter, skal etter sigende ha blitt spilt inn på identisk måte som originalen. En “shot by shot”-remake.
Jeg skal ikke utdype hva jeg synes om at en så begavet filmskaper som Michael Haneke kaster bort sin dyrbare tid på å lage samme film to ganger. Men når Funny Games først skal amerikaniseres, så er den iallfall i best mulige hender. Haneke er tross alt en av mine favorittregissører. Dessuten liker jeg godt skuespillerne han har valgt ut, og etter å ha sett den nysluppede traileren så tar jeg faktisk meg selv i å glede meg litt. Edward Grieg og greier.
Traileren finner du her eller her via youtube:
Endelig har jeg også sett This is England.
Det er bare noen uker siden jeg ble kjent med Shane Meadows, da jeg så hans forrige kritikerroste langfilm: Dead Man’s Shoes. Jeg likte den veldig godt.
I This is England viser igjen Meadows hvilket innblikk han har i britisk outsider-(sub)kultur fra lavere middelklasse, såkalt “white trash”, og skildrer det på en så balansert og presis måte at vi forstår at det kommer fra en person som har opplevd et slikt miljø tett på kroppen. Og både Dead Man’s Shoes og This is England bygger dels på Meadows egne erfaringer fra sin oppvekst i Nottingham.
Youth Without Youth er Francis Ford Coppolas første film fra registolen på ti år.
Dette er mannen som ikke bare laget tidenes to beste filmer på 70-tallet, men som også står bak mesterstykker som The Conversation og Apocalypse Now. Man skal få lov til å trekke seg litt tilbake da, og bli bøyd for i støvet til evig tid.
Det hører dog med til historien at Coppola også lagde to friske, mer eksperimentelle, og ufortjent glemte filmer av solid kaliber tidlig på 80-tallet i The Outsiders og Rumble Fish (som riktignok ble filmet samtidig, og med en del resirkulasjon av skuespillere).
De siste årene har han vært mer opptatt av å produsere - og muligens være en mentor for sin svært lovende datter.
Nå er han imidlertid tilbake, og hvor gledelig er ikke det? Filmen heter Youth Without Youth og er en rumensk produksjon med lavt budsjett. De som er godt informerte, melder om at det er en frisk, kunstnerisk og utfordrende film vi har i vente. En film som vil virke polariserende på sitt publikum, slik som skjedde i kjølevannet av filmene han gjorde tidlig på 80-tallet. I dag har de, med rette, kultstatus blant mange.
Det er nå sluppet en liten smakebit på Youth Without Youth — en såkalt teaser som gir oss en ørlien pekepinn på filmens stemning. Personlig har jeg gledet meg en stund til denne filmen, ettersom den har fått en del lovende ord underveis. Det blir vanskelig å ta et klart standpunkt etter å ha sett noen sammenklipte sekunder, men for all del; jeg ble ikke noe mindre nysgjerrig. Ta en titt på teaseren selv.
Filmen handler for øvrig om en aldrende rumensk professor som etter å ha blitt truffet av et lynnedslag finner ut at aldringsprosessen stopper opp. Han bevarer sin livsvisdom, men fysisk forblir han forbløffende frisk og ung. Historien er lagt til Bucuresti i 1938. Tim Roth spiller hovedrollen.
Les mer om Youth Without Youth, Francis Ford Coppola og hans tanker rundt det å gjøre en independent-aktig film i en alder av 68 år i en velskreven artikkel fra New York Times: “Francis Ford Coppola - a Kid to Watch”.
Indeed!
Jon Stewart er tilbake som “host” når Acadamy Awards, bedre kjent som Oscar-utdelingen her til lands, går av stabelen for 80. gang 24. februar neste år. Stewart var som kjent host for to år siden og bet som ventet godt i fra seg da, men fikk i fjor en uheldig avløsning av Ellen DeGeneres (som likevel var ikke var så ille som fryktet). Nå er den bitende morsomme satirikeren tilbake i manesjen, og vi kunne neppe håpet på et bedre valg? Vel vitende om at det er mange som ikke omfavner dette på samme måte som meg…
Nyheten plukket jeg for øvrig akkurat opp via Empire sine nettsider (som viderebringer nyheten fra New York Times), der det i skrivende stund meldes at nyheten er uoffisiell, men antakelig blir offisiell senere i dag.
Uansett - her sitter en offisielt fornøyd blogger og gleder seg allerede til neste års Oscar-utdeling!
Den 2. november 1975 ble den omstridte italienske filmskaperen Pier Paolo Pasolini brutalt drept, i en periode hvor han var i ferd med å legge siste hånd på sitt mest kontroversielle verk: Salò eller Sodomas 120 dager — en anti-fascistisk propagandafilm med tidenes kanskje mest sjokkerende og frastøtende innhold og virkemidler.
Pasolini hadde bakgrunn som poet, forfatter og intellektuell avisdebattant før han begynte å lage filmer. Hans karriere som filmskaper ble videre farget av en marxist-kommunistisk politisk overbevisning, en katolsk tro og homofil seksuell legning. Kunne han egentlig bli noe annet enn kontroversiell?
Les Biches viste seg ikke å være Claude Chabrols sterkeste kort. Men så hadde jeg heller ikke ventet det.
Det var umiddelbar forelskelse da jeg for første gang opplevde Chabrol og hans filmspråk for et drøyt år siden i den psykologiske spenningsfilmen Que la bête meure (1969) — en sterk og grim film om menneskets trang til hevn, med spørsmålet om hvordan et slikt “behov” kan temmes, hvor de moralske grensene går og hvordan mennesker opplever og bearbeider dyp sorg. Dette har også, i vekslende grad, vært gjennomgangstematikk i de øvrige Chabrol-filmene jeg siden har sett: Le Boucher (1970) og Juste avant la nuit (1971). Tre filmer som strekker seg over tre år, hvor alle har gjort like sterkt inntrykk.
Med Les Biches beveger jeg meg bakover i Chabrol-katalogen. Men da var jeg også klar over at hans storhetstid sies å ha startet nettopp året etter med Que la bête meure (1969)…
Den ytterst begavede taiwaneren Ang Lee trakk igjen det lengste strået under filmfestivalen i Venezia. Denne gang var det naturligvis den erotisk ladede spionthrilleren “Lust, Caution” - lagt til Shangai like etter 2. verdenskrig - som stakk av gårde med Gulløven. Bare to år etter at “Brokeback Mountain” vant samme pris. Unødvendig å si, men jeg gleder meg.
“Lust, Caution” er ventet til Norge på skuddårsdagen neste år.
Mer interessant, og ikke minst gledelig, konstaterte jeg at regiprisen under samme filmfestival gikk til ingen annen enn Brian De Palma for den smått kontroversielle, og stadig mer bejublede anti-krigsfilm “Redacted”, som angivelig bringer Irak-krigens brutale virkninger ubehagelig tett og virkningsfull på publikum. “Dette er filmen som vil stoppe krigen”, skal De Palma ha erklært på en pressekonferanse i Venezia. Intet hadde vært bedre.
Og for meg som lenge har forgudet den håpløst undervurderte elsk/hat-filmkunstneren Brian De Palma, er det selvsagt ekstra gledelig å se han endelig få en slik anerkjennelse. Til tross for at han har beriket filmverdenen med visuelle godbiter som en kompromissløs og kreativ auteur i et halvt århundre, har han blant mange “filmkjennere” blitt behandlet som dritt i en mannsalder (fem ganger nominert til den latterlige Razzie-prisen for “verste regissør”), og akkurat dét gjør jo denne prisen enda mer gledelig.
Siste kommentarer