Speilet

Vurdering:

USA 2007 | Spilletid: 93 min | Regi: Noah Baumbach | IMDb

Jeg falt pladask for det tragikomiske familiedramaet The Squid and the Whale fra 2005, en av mine favorittfilmer fra det året. Nå er regissør, Noah Baumbach, endelig tilbake med den svært etterlengtede Margot at the Wedding. Jeg føler jeg har ventet en halv evighet på denne filmen…

I et hus landlig isolert på den amerikanske vestkysten, utspilles et familiedrama med to søstre i hovedrollen. Det er den kynisk kalkulerende, intellektuelle og vakre Margot (Nicole Kidman) som har tatt med seg sin unge sønn på besøk i anledning søsterens nær forestående bryllup. Søsteren, Pauline (Jennifer Jason Leigh), er Margots motsetning i en noe mer jordnær, fritenkende sjel. I huset samles også andre nære og fjerne slektninger; alle med sine historier, de går hverandre på nervene, hemmeligheter avdekkes, frustrasjoner kommer til overflaten. Det er mange historier i historien. Men kort sagt blir vi kjent med en familie så dysfunksjonell at eget familietreff ikke lenger virker så fryktinngytende.

Det er kanskje også noe av filmens problem: menneskene her er så kalde og usympatiske at det ikke umiddelbart er gitt at publikum orker å bry seg. Men her kommer skuespillerne sine karakterer til unnsetning, og da særlig Nicole Kidman og Jennifer Jason Leigh som begge spiller subtilt på sine skarpe personlighetstrekk. Alt tones ned i en mer ulmende enn overtydelig fremstilling. Selv om karakterene sett utenfra muligens fremstår som selvsentrerte og elitistiske kunstnersjeler som vekselvis utstråler fordømmende og belærende intellektualisme, og skaper et manipulerende og kynisk vesen av seg selv – ute av stand eller med uvilje til å reflektere over noe så simpelt som de nære verdiene rundt seg – klarer likevel Nicole Kidman å gjøre karakteren til et fascinerende objekt.

Men dette er tross alt et relasjonsdrama, og det er forholdet mellom søsknene, samt Margots forhold til sin sønn, som er filmens ramme. Da vil jeg også trekke frem unge Zane Pais som gjør en imponerende følsom og presis tolkning som den observerende sønnen, Claude. Han er ganske enkelt et funn. Videre er Jack Black modig castet i rollen som den rastløse, arbeidsledige abstraktmaleren som skal giftes inn i familien, uten at Margot mener han er søsteren verdig. Jack Black sliter tidvis med å finne presisjonen i de alvorstyngede uttrykkene, men han klarer seg likevel overraskende greit.

Filmen er flere steder blitt omtalt som komedie, noe som nok har bidratt til at den har nådd frem til «feil» publikum. For all del, jeg dro flere ganger på smilebåndet. Men humoren vil for et bredt publikum være gjemt bort i underlige personlighetstrekk og originale manusfinurligheter. Filmen er også hakket mørkere og mer ukomfortabel enn The Squid and the Whale. Med en klarere distanse til komedien.

Skal man trekke paralleller til andre filmer, er det nærliggende å tenke på de melankolske familiedramaene i regi av Ingmar Bergman, Eric Rohmer og Woody Allen. Selv så jeg ved en tilfeldighet Woody Allens fremragende Interiors tett på Margot at the Wedding, og likhetene i stemning og tematikk er slående.

Baumbach har forankret filmen i et presist manus og sterke rolletolkninger. Innholdet er uspiselig, men resultatet dypt fascinerende. Sannsynligvis er dette en av årets mest undervurderte amerikanske filmproduksjoner, uten at den i min bok får mesterverkstatusen jeg er tilbøyelig til å gi The Squid and the Whale.

Vurdering:

USA 2008 | Spilletid: 90 min | Regi: Renny Harlin | IMDb

Med Cleaner befester Renny Harlin for alvor sin posisjon som en av de mest håpløst intetsigende store filmskaperne i dagens Hollywood.

Samuel L. Jackson spiller en avdanket politimann som nå jobber med å vaske opp blodrester fra åsted som politiet etterforsker. Når han en dag ender opp med å vaske opp restene etter en likvidering som etter hvert viser seg ikke å være anmeldt, vikles han plutselig inn i en drapssak med forgreininger inn i et gjennomkorrupt politimiljø. Selv må han jobbe iherdig for å renvaske seg for mistanke som medskyldig.

Jeg orker ikke å bruke så mange ord på denne filmen, da jeg allerede har kastet bort 90 minutter på å se den. Cleaner er kort fortalt et intetsigende gjesp av en såkalt thriller. Det finnes ingen intensitet eller rytme i historien som for øvrig grenser til å være provoserende tynn. Dessuten er produksjonen tilsvarende dørgende kjedelig, og det hele ser ut som en forutsigbar tv-film totalt blottet for særpreg og ambisjoner. Ekstra trist er det å se vanligvis oppegående skuespillere som Samuel L. Jackson og Ed Harris vandre hjelpeløst rundt i dette uengasjerende universet til Finlands svar på Uwe Boll.

Jeg leste en aller annen anmeldelse (husker ikke hvilken) der det ble skrevet at det aldri er et godt tegn når Eva Mendes er bedre enn filmen hun spiller i. Vel, det beskriver Cleaner skremmende presist.

Store navn i en liten film. Ikke se Cleaner.

Vurdering:

USA 2008 | Spilletid: 109 min | Regi: David Ayer | IMDb

Med en iboende Dirty Harry-mentalitet, er Tom Ludlow (Keanu Reeves) en del av et gjennomkorrupt politimiljø som ikke går av veien for å trosse lover og regler i kamp mot kriminelle i Los Angeles. Her er skitne knep en del av hverdagen. Det fører også Tom Ludlow ut i vanskeligheter.

Historien er ført i pennen av den ikke akkurat ukjente forfatteren James Ellroy (L.A. Confidential), assistert av Equilibrium-skaper Kurt Wimmer, og regissert av Training Day-forfatter David Ayer. Med andre ord folk med bakgrunn som absolutt tåler dagens lys. Derfor er det synd å konstatere at Street Kings fremstår som et plagsomt uoriginalt venstrehåndsarbeide. Alt i denne filmen minner meg om ting jeg har sett mye bedre før. Filmspråket er en masete påminnelse av b-pregede actionfilmer fra 80- og tidlig 90-tall. Keanu Reeves klarer seg riktignok overraskende greit, mens Forest Whitaker derimot ligner en parodi på Idi Amin-tolkningen i The Last King of Scotland som Reeves’ overordnede i politiet.

Kronologisk er filmen unødvendig kaotisk; det er intrikat på utsiden, men tomt og meningsløst på innsiden. Og når det først er tilløp til gode actionsekvenser, klarer Ayer stort sett å søle det til i slapp og intetsigende regi. Filmen kjører en høy machofaktor som sikkert vil tiltrekke mange, men engasjerende blir det aldri. Dessuten er filmen unødvendig lang til å ha en så tynn historie.

Tre stjerner hales likevel i land for mye bra filmhåndverk. Og jeg ser ikke helt bort i fra at dette kan ha en viss appell til de som har et sterkere forhold til middelmådige politifilmer enn undertegnede. Personlig velger jeg heller et gjensyn med L.A. Confidential eller Serpico.

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 102 min
Regi: Terry George

På vei hjem fra en baseballkamp kjører helgepappaen Dwight (Mark Ruffalo) ved et uhell på en 10 år gammel gutt som har forvillet seg ut i veibanen ved en bensinstasjon. Uten å være helt sikker på hva han treff, velger Dwight å kjøre videre med sønnen i passasjersetet.

Kort tid etter hører Dwight på nyhetene om en fatal «hit-and-run»-ulykke i nærområdet. Først da går det for alvor opp for ham hva han har gjort. Filmen følger både hvordan Dwight takler hverdagen etter den tragiske hendelsen, samtidig som vi opplever hvordan livet snus opp ned for familien til den omkomne gutten.

Med Hotel Rwanda-regissør Terry George bak spakene, ligger Reservation Road og vingler på grensen til tv-filmformatets simple melodramatiske grep. Hadde det ikke vært for skuespillerensemblet, ville dette trolig havnet rett på kabel-tv som lettkjøpt mat for husmødre en tilfeldig onsdagskveld. Det er lett å bli grepet av historien om den unge gutten som dør, og de store følelsene av sorg, sinne og avmakt som kommer til overflaten når tragedien inntreffer den ordinære familiehverdagen.

Selv om historien er enkel å gjennomskue, klisjeene kommer vandrende og tilfeldighetene man må forholde seg til blir for opplagt konstruerte, så må jeg faktisk innrømme at jeg ofte ble emosjonelt revet inn i disse menneskeskjebnene. I tillegg maler Terry George frem en sjelfull underliggende stemning som stort sett er fraværende i lignende dusinvarefilmer produsert for tv.

Her får han også nyttig drahjelp av nevnte skuespillerensemble. Mark Ruffalo viste med Zodiac at det bor en stor karakterskuespiller i ham, og gjør her en sterk innsats i filmens skyldtyngede rolle. Jennifer Connelly og Joaquin Phoenix spiller foreldreparet som slites i en uutholdelig sorgbearbeidelse. Begge bretter ut voldsomme følelser av skyld, sorg og hevntanker i et imponerende nyansert spill, hvor Phoenix nok har et fortrinn gjennom sin forhistorie i det personlige liv. Lille Elle Fanning viser dessuten at talent ligger i genene.

Filmen varierer mellom å fremstå som et psykologisk drama og ren spenningsfilm, men blir en smule for overfladisk til å lykkes fullt ut med det første, og mangler noe driv og intensitet i handling og regi til å bli en god thriller. Til slutt er det skuespillerne som sørger for at jeg tidvis engasjeres, og direkte dårlig blir det aldri.

Vurdering:

Norsk tittel: Den man elsker
Sverige 2007
Spilletid: 92 min
Regi: Åke Sandgren

Den man älskar fungerer som et filmatisk innspill i debatten om vold i hjemmet, formidlet med autentisk karakterdybde og dirrende ubehag.

Lena (Sofia Ledarp) lever i et harmonisk forhold med den joviale og noe eldre Alf (Rolf Lassgård). Men når den voldsdømte eksmannen, Hannes (Jonas Karlsson), slipper ut av fengsel, endres igjen livet for Lena.

På den ene siden har Lena gått videre i livet. På den andre siden er det en del av henne som fortsatt ikke er helt ferdig med Hannes. Kort tid etter løslatelsen mottar hun et brev, der han forteller at han gjennom terapi har blitt et bedre menneske. Men har han det, eller vil han falle tilbake til gamle synder når muligheten åpenbarer seg?

Den man älskar tar for seg kjærlighetens mørkeste skyggesider. I tone og tema minner det en hel del om det tyske mesterverket Der Freie Wille. Men i motsetning til Matthias Glasners filosofisk fundamenterte drama, sirkler Den man älskar mer på overflaten som en samfunnskommentar uten at det er like lett å fange opp hva filmen egentlig vil fortelle oss. Kanskje begrenses målsettingen til å sette spørsmålene på dagsorden: hva får en kvinne til å gå tilbake til mannen som nærmest har slått henne til døde? Kan en mishandler «helbredes» eller vil driften mot vold alltid ligge latent i ham? Er det håp for Lena og Hannes?

Vi vet at det som foregår på lerretet er som hentet fra virkeligheten, men likevel er det vanskelig å forstå historiens kompliserte psykologi, sett utenfra. Gjennom Lenas handlinger provoseres vi, fordi det er umulig å akseptere valgene hun tar, uten at det bemerkes hva som ligger bak den irrasjonelle menneskelige kraften.

Den man älskar unngår naturligvis å svare på spørsmålene den reiser, fordi ethvert entydig svar vil være for enkelt, for banalt og for kontroversielt.

Filmens styrke ligger snarere i den objektive skildringen, fortellingen, som har en gjennomført ubehagelig oppriktighet over seg. Dessuten er skuespillerne fremragende, med Sofia Ledarp som historiens midtpunkt. Manuset kunne gjerne rendyrket hennes perspektiv, som er filmens kjerne, enda mer. Rolf Lassgård er riktignok stødig som den maktesløse partneren som blir tilskuer til Lenas følelsesmessige transformasjon, men filmen er klart mest interessant når den fokuserer på forholdet mellom Lena og Hannes. Forsøket med å presentere historien gjennom tre ulike perspektiv er prisverdig, men likevel i overkant ambisiøst med knappe 90 minutter til rådighet.

Strukturmessig føles det også som et feilgrep å servere oss slutten i første scene: Alf står ved stedet der asken etter Lena er spredd, før han med en monolog tar oss med tilbake i tid. Vi vet med andre ord hvor reisen ender. Og underveis antydes det hva som vil føre oss dit, før historien mot slutten tar en annen retning. Det fungerer godt, men ville vært enda bedre i en kronologisk struktur. Da hadde man heller ikke hatt behov for fortellerstemmen.

Men viktigst er det at Den man älskar evner å holde på en realistisk grunntone, med en gjennomgående ubehagelig stemning, og med et innhold som kjennes dypt i magen. En film som vil få deg til å reflektere over menneskets natur. Og selv om det for meg resulterte i en slags utilfredsstillende tomhetsfølelse, setter jeg likevel stor pris på filmen.

Vurdering:

Norsk tittel: Innen familien
USA 2007
Spilletid: 114 min
Regi: Tamara Jenkins

Et av fjorårets sterkeste manus, kombinert med Philip Seymour Hoffman og Laura Linney i hovedrollene – i et karakterdrevet drama – det kan vel egentlig ikke bli annet enn veldig bra?

Originaltittelen – The Savages – henspeiler på den dysfunksjonelle Savage-familien; når deres aldrende far (Philip Bosco) utvikler demens og er ute av stand til å ta vare på seg selv, tvinges det akademiske søskenparet, universitetslæreren Jon (Philip Seymour Hoffman) og den nevrotiske dramatikerspiren Wendy (Laura Linney), å finne pleie for en far de aldri har hatt en sterk tilknytning til.

Samtidig tydeliggjøres det at de to heller ikke har delt så mye tid de senere årene, der de er bosatt på hver sin side av landet. Jon er travelt opptatt med å forfatte en omfattende bok om Bertolt Brecht, mens Wendy strever mot et gjennombrudd som lar vente på seg, samtidig som hun dyrker et følelsesløst (fra hennes side) seksuelt forhold med en middelaldrende gift mann. I en overgangsperiode, mens de sammen må finne en løsning for deres far, må imidlertid karrierene vike til fordel for omsorgsplikt i grå og ukjent hverdag. Og ikke minst må de endelig forholde seg til hverandre, under stressende og vanskelige omstendigheter. Hun flytter inn hos ham, og motsetningene presses mot overflaten. Ut av det kommer muligens en erkjennelse om eget liv, det å bli voksen og hva en familie innebærer?

For dette er et familiedrama, et lite komfortabelt sådan, men likevel ikke blottet for en underliggende svart komikk. Manuset er skreddersydd for nyanserte rolletolkninger av Hoffman og Linney, som sammen tilfører filmen en helt nødvendig karakterdybde. Begge er selvdestruktive, selvrealiserende individualister av en frustrert fortid. Av personlighet er de både like og ulike, og i møte med de nye situasjonene avdekker de en felles menneskelighet, hvor humor og smerte møtes som en glidelås.

Muligens er det noen unødvendige øyeblikk i The Savages der de komiske elementene blir for synlige og fjerner fokus fra det alvorstyngede familiedramaet. Filmen fungerer tross alt best når den med troverdighet påminner oss på hva livet innebærer, på godt og vondt. Der er The Savages tilnærmet uslåelig.

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 111 min
Regi: Michael Haneke

Da jeg så den østerrikske Funny Games (1997) en eller annen gang sent på 90-tallet, var det mitt første møte med Michael Haneke. Senere har den tyskfødte filmskaperen vokst til å bli en av mine store favoritter, med nevnte Funny Games i tillegg til Benny’s Video, La Pianiste og Caché som største utropstegn.

Jeg kan si veldig mye fint om Haneke, men han lager ikke filmer man nødvendigvis ønsker å utsette seg for mange ganger. Å se Hanekes filmer er som regel en tøff påkjenning, og jeg følte aldri for å se Funny Games én gang til, uansett hvor horribel mesterlig jeg mente den var. Caché er eneste Haneke-film jeg har klart å se mer enn én gang.

Men nysgjerrigheten er en sterk drift. Og når Michael Haneke nå er klar med den amerikanske versjonen, filmet bilde-for-bilde som originalen, klarte jeg ikke å holde meg unna. Både ønsket om å sammenligne filmene, samt å se om Haneke har klart å gjenskape originalens stemning, trigget meg såpass at jeg valgte å utsette meg for historiens forskrudde, psykopatiske univers for andre gang.

Samtidig føler jeg å ha fått såpass distanse fra originalfilmen, det har nesten gått ti år, at jeg i hvert fall delvis er i stand til å oppleve Funny Games U.S. med friske øyne. For dette er jo tross alt en film som er lagd for de som ikke har sett den tyskspråklige filmen.

Historien bør nå være kjent, og den er enkel å forholde seg til: George (Tim Roth) og Anna (Naomi Watts) reiser til sitt idylliske feriested sammen med sønnen (Devon Gearhart). Kort tid etter at de har kommet frem, oppsøkes familien av to unge menn (Michael Pitt og Brady Corbet) som hevder de kommer for å låne egg. Men uten helt at man kan sette fingeren på hva det er, oppfatter både vi og Anna at noe er galt. Det skapes en ubehagelig stemning.

Michael Haneke tviholder på den vonde stemningen hele veien, mens vi blir sittende å observere psykopatenes perverse spill mot den uskyldige familien. Den særegne skildringen av ondskapens og voldens uglamorøse vesen, stikker dypt i oss. Med jevne mellomrom sørger imidlertid Haneke for å minne oss på at det vi ser er fiksjon. Skuespillerne vender seg mot kamera og regissøren bryter inn i filmen for å spole tilbake en scene og kjøre den på nytt. Haneke manipulerer publikum, og understreker at dette mer er en samfunnskommentar enn en handlingsdrevet film. Voldsbruken finner stort sett sted utenfor kamera. Det er det vi sanser, og den uhyggelige atmosfæren i volden, som provoserer og forarger. Haneke velger for eksempel å filme tv-apparatet i stua mens en ekstrem voldelig handling foregår utenfor kameraets vinkel. Det minner oss på Hanekes stadig tilbakevendende budskap: hvordan vi lever gjennom mediene og eksponeres for vold i hverdagen (Benny’s Video anbefales sterkt for de som vil se mer).

Haneke skyr underholdningsfilmens bruk av vold, og mener den beste måten å vise vold på film er slik Pier Paolo Pasolini gjorde det i Salò o le 120 giornate di Sodoma. Med andre ord: så avskyelig og lte kult som mulig. Selv balanserer imidlertid Haneke på en knivsegg mellom finesse og realisme i Funny Games U.S., kanskje enda mer enn i Funny Games (1997). Michael Pitt og Brady Corbet som hvitkledde psykopater i vittig dialogveksling, gjør at noen kanskje vil oppleve Funny Games U.S. som en «cool» film i en Tarantino-aktig ironiserende voldstradisjon, noe Haneke ville sett på som en katastrofe. Men akkurat som Stanley Kubrick gjorde det i A Clockwork Orange, klarer også Haneke å rive tak i oss med en uhyggelig stemning det ikke er til å ta feil av. Dette er anti-voldsfilm på sitt beste, og mest virkningsfulle.

Siden de to filmene er identiske, bilde for bilde, var det skuespillerne jeg kanskje var mest spent på i møte med Funny Games U.S. Etter min mening er castingen så godt som perfekt, og det blir aldri noe problem at skuespillerne fra de to filmene ikke har noen slående likhet som karakterer. Det er uvesentlig for filmen. Skuespillerne i Funny Games U.S gjør rollene til sine egne med eminent skuespill. Særlig imponerer Naomi Watts.

Cinematografien ved Darius Khondji (Delicatessen, Se7en, Evita) er også fullt på høyde med den østerrikske filmen.

Om Michael Hanekes historie vil vekke like stor oppsikt i 2008 som for ti år siden, er usikkert, til tross for at han denne gang vil treffe et større publikum (som også er intensjonen med å gjøre filmen på nytt med engelsk språk). Temaet virker imidlertid minst like aktuelt i dag. Med bølgen av grafiske torturfilmer i Saw- og Hostel-serien, som gjør stor kommersiell suksess, er vi neppe blitt noe mindre følelsesmessig avstumpet i forhold til medialisert vold enn for ti år siden. Funny Games U.S. kan forhåpentligvis fylle rommet som en viktig motvekt.

Det er ikke så viktig hvilken av de to filmene du ser. Men det er viktig at du ser én av dem.

Vurdering:

USA 2007
Spilletid: 85 min
Regi: Gus Van Sant

Jeg kan forstå de som vil hate denne filmen hardt og intenst. Men for meg ble Paranoid Park en tidvis gåsehudfremkallende filmopplevelse.

Gus Van Sant har gjort en karriere i skjæringspunktet mellom amerikansk kommersiell og alternativ film. Som en «auteur» har han beveget seg modig i terrenget og skapt sitt helt særegne uttrykk. I sine beste øyeblikk er han blant USAs mest spennende regissører; når han har gitt oss filmer som Drugstore Cowboy, My Own Private Idaho, Elephant og nå Paranoid Park. Da blir man til og med villig til å tilgi ham den famøse Psycho-remaken.

Paranoid Park handler om en ung tenåringsgutt og skater, Alex (Gabe Nevins), som var til stede ved en skateboardpark i Portland samme kveld som en sikkerhetsvakt blir funnet død like i nærheten.

Siden Gus Van Sant benytter seg av en ikke-kronologisk fortellerstruktur, vet vi ikke helt hvordan Alex har vært innblandet i den fatale hendelsen. Men vi forstår at han skjuler noe. Det at vi hele tiden ligger i etterkant i forhold til å forstå hovedpersonens følelser, skaper forvirring, men får samtidig en slags suggerende effekt, særlig i kombinasjon med det poetiske bildespråket som brukes minst like virkningsfullt her som i Elephant.

Filmen har dessuten noen nydelige skildringer av ungdom og skatemiljø, og det urbane Portland er blendende vakkert fotografert, som ventet av Christopher Doyle. Filmen bruker mye slow-motion, legger på stemningsskapende musikk som trenger inn i bildene, og skaper en forførende audiovisuell opplevelse.

Foran kamera gjør debutant Gabe Nevins en overbevisende tolkning i hovedrollen som den billedskjønne amerikanske tenåringsgutten som bærer på en tung hemmelighet. Kamera ligger hele tiden tett på Nevins ansikt som utstråler en slags apati og likegyldighet til det som foregår rundt ham. Han slites mellom en cheerleader-kjæreste han egentlig ikke er interessert i, vonde familieforhold og uklare vennskapsbånd. Før det skjer noe i livet som bare forsterker alle problemene og tvinger ham til å ta noen fundamentale valg.

Dilemmaene er tydelige og enkle å forholde seg til, men Van Sant formidler historien (basert på en bok) på en måte som vil skuffe mange, men som samtidig gir filmen en helt ny dimensjon. Samme historie fortalt av en mer konvensjonell regissør, ville antakelig resultert i en høyst ordinær film.

Paranoid Park er et stykke dvelende og melankolsk visuell poesi. I bunn ligger et sterkt og håndgripelig oppvekstdrama, men regien er kunstnerisk modig og gjør filmen til noe som uunngåelig vil dele publikum. Selv satt jeg nærmest hypnotisert til lerretet, og tok innover meg alle følelsene filmen formidler, både innholdsmessig og visuelt.

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 101 min
Regi: Michel Gondry

Jeg hadde gledet meg en god stund til denne. Og det til tross for at jeg ikke betrakter meg selv som noen spesielt stor fan av Michel Gondrys tidligere bejublede filmer; Eternal Sunshine of the Spotless Mind og La Science des rêves.

Men Be Kind Rewind har virket herlig forlokkende hele veien, kanskje mest på grunn av et smågenialt konsept som burde kle lekenheten til Michel Gondry bak kamera og energien til Jack Black foran.

Elroy (Danny Glover) driver en nedslitt videosjappe på et gatehjørne i Passaic, New Jersey. Stedet trues av nedleggelse, hvis da ikke Elroy klarer å skaffe til veie midlene som skal til for å fikse det falleferdige taket i løpet av noen få uker. Kundene har ikke akkurat løpt ned dørene den siste tiden. I håp om å finne en løsning på de økonomiske utfordringene, reiser den aldrende innehaveren utenbys og overlater butikken til medhjelperen Mike (Mos Def).

Problemet er at Mike er venn med den utagerende originalen Jerry (Jack Black) som bor i en campigvogn ved siden av et kraftverk like rundt hjørnet. Etter et mislykket sabotasjeforsøk ved kraftverket, kommer han tilbake til butikken og begynner å romstere i hyllene med videofilmer (her snakker vi VHS). Det han ikke vet er at kraftverket har magnetisert ham, og at han akkurat har slettet innholdet på samtlige videokassetter.

Det er da ideen kommer til Jerry: hvorfor kan de ikke spille inn sine egne versjoner av filmene de leier ut med seg selv i hovedrollene? Ideen realiseres først med 80-tallsklassikeren Ghost Busters — til stor suksess — og så har snøballen begynt å rulle…

Det tar derimot litt for lang tid før Be Kind Rewind kommer til de morsomme poengene (det vil si når de begynner å spille inn filmene). I den første tredjedelen sitter jeg ubekvemt i kinosetet og ser en film som urovekkende nok er direkte umorsom. Gondry forsøker å etablere en alvorlig undertone tidlig i historien; om kampen mellom kapitalismen og kunstnerisk skaperkraft, men klarer ikke å utnytte temaet til komediens fordel. Det er et eller annet aspekt ved denne filmen som bare blir svevende i lufta uten at Gondry tar ordentlig tak i det.

På den andre siden klarer Gondry å gjøre Be Kind Rewind til en kjærlighetserklæring… til filmen!

Det er noen fine, varme øyeblikk i Be Kind Rewind, samtidig som Gondry også får uttrykt seg som en visuell regissør. Historien åpner haltende, men kommer seg etter hvert. Da blir filmen også tidvis morsom, ja, i perioder veldig morsom. Men dessverre hviler altfor mye av det komiske ansvaret på Jack Blacks brede skuldre. Karakterene og skuespillerne rundt ham imponerer lite. Mos Def, i særdeleshet, faller helt gjennom i den andre store rollen.

Konseptet er strålende, og alt ligger til rette for en fest av en film. Men av en eller annen grunn så har man ikke fått så mye ut av det som jeg hadde håpet. Det føles litt forknytt.

Redningen blir Jack Black i noen hysterisk morsomme øyeblikk, den nostalgiske VHS-hyllesten, Gondrys tidvis finurlige visuelle påfunn, og den sentimentale Frank Capra-aktige slutten som i munn smakte overraskende godt.

Vurdering:

USA 2008
Spilletid: 122 min
Regi: Martin Scorsese

Av en eller annen grunn har jeg aldri latt meg begeistre så veldig av The Rolling Stones. Nå levde jeg verken på 60- eller 70-tallet, men som litt over middels musikkinteressert har man jo likevel et visst forhold til denne revolusjonære brytningstiden i britisk rock. Men for mitt vedkommende er det i første rekke The Who, en del The Kinks og litt The Beatles som har funnet veien inn i mine platehyller fra denne perioden. For all del, Mick Jagger & co. har gjort mye bra, men det har aldri truffet meg like sterkt.

Kanskje har det også noe å gjøre med at jeg er blitt eksponert for dagens aldrende utgave av bandet. For meg er rock synonymt med ungdommelig vitalitet og energisk skaperkraft som vanskelig overføres til 60 årsalderen, selv om jeg overhodet ikke har noe å utsette på hvordan bandet i energi og tilstedeværelse fremstår fra scenekanten over 60 år gamle. Snarere tvert i mot. Med en beundringsverdig stayerevne slutter The Rolling Stones tilsynelatende aldri å imponere live. Men for meg er det likevel noe som skurrer, både musikalsk og visuelt. Jeg finner ikke noe særlig glede i å se skjelettversjonen av The Rolling Stones på scenen 40 år etter de var på høyden (Sier jeg som storkoste meg på konsert med de jevngamle legendene i Iggy & the Stooges i fjor sommer).

Og det var bakgrunnen for at jeg gikk til Shine a Light med blandede forventninger.

Filmen åpner med en morsom seanse i kulissene før konsertstart. Med regissør Martin Scorsese foran kamera i diskusjoner med Mick Jagger og andre involverte. Om rigging av scene, lysforhold, kameraplasseringer og hva som blir endelig setlist. Ting blir såpass kaotisk at man litt for lett forstår at dette er mer regi enn dokumentar. Likevel er det morsomt og underholdende. Og etter at bandet har hilst på Bill Clinton med følge, er det endelig duket for det filmen egentlig handler om: konsert med The Rolling Stones i Beacon Theatre i New York (det er gjort opptak fra to kvelder høsten 2006).

Ballet åpner kruttsterkt med Jumpin’ Jack Flash som er som skapt for å være åpningslåt. Til sammen spiller Stones seg gjennom respektable 22 låter. Variasjonen i låtmaterialet er god, med en fin blanding av kjente og ikke fullt så kjente låter, men tydelig tilpasset hvor Stones befinner seg i karrieren med et tydelig bluesfokus.

I et åpenbart forsøk på å fri til den yngre generasjon hives både Christina Aguilera og Jack White (bra fyr) inn på scenen til hver sin duett med Jagger. Det føles bare rart. Høydepunktet kommer isteden med blueskongen Buddy Guys gjesteopptreden på Champagne and Reefer. Buddy Guy har en like fantastisk tilstedeværelse som han har stemme, og i noen minutter så glemmer man at Jagger fortsatt står på scenen.

Martin Scorsese har valgt å putte inn arkivbilder fra gamle intervjuer som pusterom mellom slagene, noe jeg personlig skulle sett enda mer av. Men 90 % av Shine a Light foregår inne på scenen i Bacon Theatre. Scorsese er klar på at dette først og fremst er en konsertfilm. Ikke en dokumentar.

Mye står derfor og faller på hvordan produksjonen klarer å formidle energien fra scenen over til lerretet, og naturligvis hvordan The Rolling Stones leverer.

Det første som slo meg rett etter å ha sett filmen, var at jeg ble litt sliten av de mange nærbildene. Det blir litt for få bilder i vidvinkel som fanger hele bandets opptreden og samspill på scenen i samme bilderamme. Isteden er det mye fokus på Mick Jagger, som ventet, og en god del på Keith Richards sitt slitne ansikt. Men for en film som er laget for fansen burde kanskje trommis Charlie Watts og gitarist Ron Wood fått litt mer oppmerksomhet av Scorsese?

Utover det ble jeg faktisk positivt overasket over hvor levende og dynamisk konserten(e) er overført til lerretet, og Scorsese lykkes med å fange live-energien ved hjelp av 18 kameraer i alle tenkelige posisjoner. Redigeringen må ha vært utfordrende, men David Tedeschi har ikke falt for fristelen til å klippe i stykker konsertopplevelsen. Jeg hadde som sagt satt pris på noen flere avstandsbilder, med hele bandet, men rytmen i klippingen er overraskende rolig og behagelig, uten at man mister den forrykende energien fra scenen. Scorsese har også fått assistanse fra så eminente filmfotografer som John Toll (The Thin Red Line, Braveheart, Almost Famous), Robert Richardson (Kill Bill-filmene, Casino, Bringing Out the Dead, The Aviator) og Albert Maysles som regisserte Stones-filmen Gimme Shelter i 1970. Bildene er praktfulle å se på og kommer med en enorm detaljrikdom.

Filmen begeistrer øynene like mye som ørene (lyden er tilnærmet perfekt i mine ører), og er sikkert enda mer spektakulær for de som har muilghet for å nyte den i IMAX.

Men mest av alt er dette en film for fansen.

For meg ble to timer i meste laget. Mens den første timen oppleves som frisk og holdes oppe av en imponerende produksjon, ble jeg etter hvert mettet både på musikken og bildene. Jeg tror det vil skje for de fleste som ikke har noen sterk tilknytning til bandet. Det er da jeg også starter å tenke over irriterende småting. Som hvor falskt og malplassert det er å plassere en masse unge modelljenter foran ved scenen. Uten å ha vært på Stones-konsert før, så kan jeg ikke helt forestille meg at disse er noe annet enn innleide statister. Hele settingen rundt konserten virker i det hele tatt en smule stiv og polert, samtidig som man innimellom ser de mange kameraene som sveiper rundt inne i den pompøse hallen man ikke akkurat forbinder med et rufsete rockeband i England på 60-tallet.

Likevel er det morsomt å observere det nesten magiske gitarsamspillet mellom Keith Richards og Ron Wood, høre de rytmiske trommeslagene fra Charlie Watts (bandets kuleste medlem) og oppleve en energisk Mick Jagger som om han fortsatt skulle vært i 20-årene. Hvis vi da ser bort fra vokalprestasjonen, den er ikke veldig imponerende lenger. Spesielt Richards og Watts ser også ut til å slite formmessig med å holde tempoet oppe hele veien.

For Martin Scorseses del vil nok Shine a Light aldri få samme status som The Last Waltz. Til det er filmen minst 30 år for sent ute. Dette blir mer en hyggelig opplevelse enn en musikkhistorisk viktig eller spennende dokumentasjon.

Og jeg tror vel heller ingen andre enn Stones-nostalgikere vil ha særlig glede av dette. Men de er det jo til gjengjeld mange av…